torsdag 9. februar 2012

Profeter er tjenestevillige

Et fellesstrekk hos de profetene som omtales i Det nye testamentet er at de er tjenestevillige. Her er det ikke snakk om «sterke» tjenestegaver som opererer uavhengig av resten av Kristi kropp. Profeter er ikke «ensomme ulver», men i aller høyeste grad lagspillere.

Da Silas og Judas ble bedt om å reise til Antiokia for å overlevere brevet fra apostlene i Jerusalem, så trengte de ikke lang tid på å søke Guds vilje om saken (Apg 15,22-33). Skulle de reise, eller skulle de ikke? Nei, i stedet var tanken at «hvis apostlene mener at vi bør reise, så reiser vi». Den samme holdningen viste Barnabas da han ble bedt om å reise til Antiokia noen år tidligere. I Apg 11,22 står det ikke at «Barnabas følte seg kallet til å dra til Antiokia», men at «menigheten sendte Barnabas til Antiokia». Menigheten ønsket at Barnabas skulle dra, og da gjorde han det!

Nå mener jeg ikke at man skal gjøre enhver ting som menighetsledere foreslår! Eller at man ikke skal spørre Gud før man tar fatt på et oppdrag. Men jeg har møtt mennesker med profetiske gaver som har blitt spurt om å gjøre oppgaver som åpenbart ville bygd menigheten opp, men som ikke er direkte knyttet til deres profetiske kall. Deres reaksjon har vært at de må spørre Herren først. På den måten avskjærer de muligheten for andre mennesker å komme med utfordringer til dem – for de snakker jo direkte med Herren selv. Hvem kan da si noe annet? Ingen menighetsleder ønsker jo å gå på tvers av Herren.

En slik tankegang som jeg hevder her kan selvfølgelig misbrukes. Likevel er det klart at NT framstiller profeter som mennesker som gjerne tar i mot en utfordring til å gjøre ting som trengs å gjøres – og at de tar i mot slike utfordringer uten å åndeliggjøre dette på individualistisk måte. Gjør f.eks. et bibelstudium av Silas: Han omtales som en profet (Apg 15,32). Men han drar til Antiokia som «postbud». Når Paulus trenger ham som reisefølge, så er han villig (Apg 15,40). Når Peter trengte en gresktalende til å hjelpe seg med å skrive brev, så er Silas igjen på pletten (1Pet 5,12). Slik blir Silas et forbilde for mennesker med profetiske gaver gjennom alle tider.

På samme måte er det første vi hører om profeten Barnabas at han gir bort en masse penger til apostlene (Apg 4,35-36). Alt dette viser at NT ønsker å framstille profeter som mennesker som i første rekke er kristne søsken som bidrar der det trengs. Først i andre rekke er de profeter.

Ingen kommentarer: