torsdag 22. november 2007

Europa kaller

Jeg har tidligere skrevet om at det trengs 100 nye menigheter i Stor-Oslo. DAWN mener det trengs enda flere, og har som mål å se 150 nye menigheter plantet her. Imidlertid er behovet enda større nedover på kontinentet. Her om dagen mottok jeg en mail fra en tysk venn. Han ønsker å leve radikalt for Jesus. Sammen med noen venner prøver han å bygge en menighet som er relevant for det miljøet de ønsker å nå, men det er ikke helt enkelt. Han skriver bl.a.:

"We need new revelation about the practical actions of God and real changing processes in our Christian group. At the moment we are stuck. I believe it would be very necessary that people from the outside come to help and teach us. If nothing happens, we will probably stay in the dangerous situation of stagnation and dying. There is a spiritual fight in Germany, such that the new ways of churches can't rise up. If it is God’s intention, it would be great if you could come to us for some time, be in our group and give some help and teaching. I believe that if nobody from the outside comes to help us, our group could be lost."

Rundt om i Europa har jeg møtt mange folk som opplever det slik. De ønsker å nå byen sin med evangeliet. Men åndskampen er tøff, og man føler seg ofte isolert og aleine. Da er det lett å gi opp! Hvis det er vrient å bygge menigheter som vokser her hjemme i Norge, så er det virkelig tøft nedover på kontinentet. Husk på disse tyske pionerene i bønn!

Her trengs vi alle mann! La oss plante massevis av menigheter i Norge! Men ikke for at vi sjøl skal få koselige menigheter å gå i. Nei! I tillegg til å nå nye mennesker der vi bor, så må vi ha som mål å sende ut misjonærer til andre steder og land. Min drøm er mengder av menigheter som når mengder av mennesker på hjemstedet sitt og som sender ut mengder av misjonærer og team. Gi et lite vink hvis du er klar!

6 kommentarer:

RUDIE sa...

Jeg syns husmenigheten egentlig er en veldig fin tanke. Men jeg blir skeptisk til husmenigheter når det store temaet er at de vil rive ned de veletablerte kirkene. Da har hovmodet att overhånd.
Men hadde man startet husmenigheter for først og fremst å be sammen og dele Guds ord, og ikke for å komme med sine teologiske ideer, men at husmenigheten hadde samarbeid også med en kirke. (så ikke sekteriske husmenigheter ble formet) Da kunne jeg ha vært åpen for husmenigheten. Men som det er nå, så har jeg blitt mer skeptisk til husmenigheten, da de jeg har truffet over nettet som taler for husmenigheten også er ganske høymodige, da de tror det bare er husmenigheten som Gud virker igjennom.
Spørsmålet mitt er egentlig om det er noe som kjennetegner husmenigheten?

Eskil sa...

Du spør om husmenigheter er kjennetegnet av høymodighet. Dessverre tror jeg du har rett i at mange er det. Men slett ikke alle! Det er altså ikke noe som ligger i selve husmenighetens natur at man bli arrogant. Det finnes ydmyke folk - og det finnes stolte folk - både i husmenigheter og i etablerte kirker. For meg er det for øvrig helt opplagt at Gud jobber både gjennom husmenigheter og gjennom større forsamlinger.

For mange som starter en husmenighet er det nok både litt fremmed – og temmelig skremmende – å knytte seg til en etablert kirke. Man starter jo gjerne et slikt fellesskap for å søke nye måte å samles på, og vil derfor ikke ønske å bli ”styrt” av en sammenheng man har gått ut av. Når det er sagt, så mener jeg at frykt for autoriteter er en av de største utfordringene for slike grupper. Da vi selv for noen år siden startet en gruppe hjemme hos oss, så var det viktig for meg å stå formelt til ansvar for noen. Vi inviterte derfor en kristen leder utenfra for å ha et tilsynsansvar med det som skjedde. Han bestemte på ingen måte hva vi skulle holde på med, men han hadde en reell innsikt i hva som foregikk. Dette var selvfølgelig en erfaren og anerkjent leder. Dette tror jeg har vært en helt avgjørende faktor for den veksten og gode utviklingen som vi har sett i den gruppa (som nå er større enn ”bare” en liten husgruppe)

Du setter fingeren på det mest vesentlige når du spør om HENSIKTEN med å starte en husmenighet. Hvis målet vårt er at vi skal ha det koselig – eller enda verre for å få et forum for egne meninger – så vil vi gå glipp av Guds velsignelse. Målet vårt må være å søke Guds rike først også når vi starter en husmenighet! Da vil Gud sørge for at vi både får det koselig og at vi føler tilhørighet og at vi blir sett.

Rudie sa...

Eskil
Jeg ble veldig glad og oppmuntret av å lese det du skriver. Det er av den ånd jeg har lengtet etter å finne i husmenigheten.
For jeg tror om vi har Guds Ånd så har vi også enhetens ånd. Det viktige er at vi gleder oss med Gud tilsammen.

Jeg tror Gud smykker sin brud før sin gjenkomst. Jeg gleder meg over skjønnheten som begynner å bli synlig i den historiske kirke. Men jeg tror også at den indre skjønnheten er viktig, og der tror jeg husmenigheten har en stor rolle. Og den indre skjønnheten påvirker den yttre og omvendt.

Jeg tror på en vakker himmel. Jeg tror alt er vakkert med himmelen. Både av utseendet og av liv. Hvorfor ikke la menneskene få se litt av himmelen, ved å la himmelen bli synlig på jorden?
Jeg tror det er det som vil skje om armene og beina på kristi kropp klarer å samarbeidet. Ikke kontrollere eller ta styringen over hos hverandre. Men være der Gud sier vi skal være. Slik kan vi være ett selv med forskjellige oppgaver.

Det er hyggelig å høre at du har en husmenighet som har blitt så stor at den kan kalles en menighet. Det må jo bety at mennesker lengter etter mer fra Gud.

Are Karlsen sa...

Rudie,

Rent generelt så er det fare for en hvilken som helst kristen gruppe at den får et negativt fokus i sine samlinger. Slik kan det selvfølgelig også være for husmenigheter.

Jeg tror jeg kan si at vår husmenighet ikke er preget av dette. Nesten alle som deltar er nykristne og fattige. Mange av dem har en vanskelig bakgrunn. Det vi er opptatt av er å tjene hverandre, ikke å "rive ned de veletablerte kirkene". Heller ikke "å komme med sine teologiske ideer", som du skriver.

Dersom det er noe vi skal rive ned, så tror jeg ikke det er "de veletablerte kirkene" men "tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud", som Skriften sier.

Vår husmenighet har ikke samarbeid med noen kirke, men vi relaterer til andre grupper som enten er knyttet til menighet eller kristen organisasjon. Jeg opplever det nødvendig at vi har relasjoner med andre menigheter, grupper eller husmenigheter, selv om vår husmenighets natur ikke gjør det mulig med noe formelt samarbeide.

Personlig har jeg et stort sosialt nettverk som også består av pastorer, prester og andre kristne ledere, og treffer dem jevnlig. Men det er som venner, og ikke som noe formelt samarbeide.

Jeg beklager det dersom du oppfatter meg eller andre husmenighetsfolk som høymodige og med tanker om at "det bare er husmenigheten Gud virker gjennom". Selv har jeg 40 års fartstid i tradisjonelle menigheter, og har opplevd at Gud virker gjennom disse. Som sagt så relaterer vår husmenighet til grupper som igjen er knyttet til tradisjonell menighet og kristen organisasjon. Vi hadde ikke gjort det, dersom vi ikke trodde Gud virket der.

Eskil sa...

Jeg vet ikke om dette var til meg eller til Rudi: Men jeg har ingen som helst grunnlag for å uttale meg om din menighet, Are!

Min kommentar var på generelt grunnlag. Min erfaring gjennom de siste 30 årene har i all hovedsak vært i "ytterkanten" av kirkebildet. Dette gjelder husmenigheter i Norge, de såkalte "house-churches" eller "new churches" i England og nyplantede menigheter i Russland. I løpet av disse årene har jeg sett både ydmykhet og stolthet. Så det var på den bakgrunn jeg kommenterte.

Men jeg forstår jo at dette lett kan oppfattes som kritikk av bl.a. deg - som er såpass aktiv på "bloggfronten". Det må jeg i så fall beklage! Som sagt har jeg ikke noe grunnlag for å uttale meg om din sammenheng. Jeg vet også litt om hvor lett det er å føle seg kritisert når man går litt utenfor allfarvei i det kirkelige landskapet. Jeg gleder meg uansett når folk kommer til tro, og jeg følger spent med på hva du kommer til å gjøre når dere blir 20 personer i gruppa di!

Skulle vi tatt en kopp kaffe en dag? Kanskje å spandere en dobbelt cappuccino er passende avlat? hehe

Are Karlsen sa...

Eskil,

Mitt forrige innlegg var rettet til Rudie. Grunnen var at han har framført lignende synspunkter på min blogg, og at husmenighetsmiljøet i Norge er nokså lite. Jeg fant det derfor riktig å orientere om hvordan vi har det i vår menighet.

Interessant å lære litt mer om din bakgrunn! Ja, jeg tar gjerne en kopp kaffe med deg!

Når det gjelder hva vi gjør når vi passerer 20 personer, er et veldig interessant spørsmål. Min tanke er at vi deler oss når vi møter en eller annen smerteterskel, enten det er plassen i hjemmene våre, eller det er hvordan fellesskapet fungerer.

Som jeg har sagt i en annen kommentar, så er den ikke-hierarkiske strukturen vår viktig. Jeg har erfaring med den fra annen kristen sammenheng. Med en flat struktur, uten en leder, kun med tjenere uten mandat eller andre privilegier, vil det vokse fram paralelle tjenestegaver, som gjør en deling ganske enkel. Dersom alt dreier seg om én leder, vil en deling bli smertefull, og ofte umulig.

Men jeg er også litt spørrende til hva som kommer til skje når vi engang kommer dit at vi må dele oss.