Jeg har nylig lest en bok av C. Peter Wagner om apostler. Det er mye bra, men ett punkt gjør meg en smule betenkt: Han snakker om apostler på arbeidsplassene. Der er jeg helt med! Men jeg er ikke like sikker på at jeg henger med når han beskriver penger som en vesentlig faktor for slike apostler. Er det virkelig slik at penger har blitt et ”bevis” på Guds velsignelse?
Selvfølgelig sørger Gud for sine barn. Prinsippet om at den som sår rikelig, skal høste rikelig handler jo blant annet om penger (2Kor 9,6). Men var virkelig de første disiplene rike på materielle goder? For meg virker det slett ikke slik! Paulus var fra en rik familie, men han måtte lære seg hva det ville si å ha lite (Fil 4,12). Betydde det at han ikke var under Guds velsignelse da?
Som i en del andre tilfeller (som lederskap) så hentes mange eksempler fra gamle testamentet. Ja visst var Abraham rik, men er det likevel et forbilde for oss? Vi tjener jo en Herre som sa: Samle dere ikke skatter på jorden!
Selvfølgelig sørger Gud for sine barn. Prinsippet om at den som sår rikelig, skal høste rikelig handler jo blant annet om penger (2Kor 9,6). Men var virkelig de første disiplene rike på materielle goder? For meg virker det slett ikke slik! Paulus var fra en rik familie, men han måtte lære seg hva det ville si å ha lite (Fil 4,12). Betydde det at han ikke var under Guds velsignelse da?
Som i en del andre tilfeller (som lederskap) så hentes mange eksempler fra gamle testamentet. Ja visst var Abraham rik, men er det likevel et forbilde for oss? Vi tjener jo en Herre som sa: Samle dere ikke skatter på jorden!
Nå mener jeg ikke at det er feil å tjene penger. Det er bedre å være rik enn fattig. For penger kan man bruke til å velsigne andre med, i tillegg til å ha omsorg for familien sin. Men har det å tjene penger blitt en status også i kristne sammenhenger? Tenker vi at det er fullt mulig å tjene både Gud og Mammon?
Selvfølgelig skal vi ikke gå i den andre grøfta og tenke at askese er svaret. Men jeg tipper at akkurat det ikke er noe problem for 99,9 % av kristenheten her i landet…
Når jeg leser kirkehistorien, så synes jeg at jeg ser at vekkelser bryter fram når mennesker forlater sin trygge materielle standard for å bli mer disponible for Gud. Franz av Assisi og tiggermunkene hans eller valdenserne eller de første apostlene er alle vitnesbyrd om dette. Personlig tror jeg materialisme er det største hinderet for vekkelse i Norge i dag. Jeg tror faktisk at en håndfull mennesker som bestemmer seg for å være virkelig radikale med hensyn til bruk av tid og penger, ville snudd landet på hodet i løpet av kort tid.
2 kommentarer:
Innterresant tanke,
Hva mener du med å være virkelig radikal?
Godt spørsmål. "Radikal" omfatter selvfølgelig mye, men her nevner jeg det i direkte sammenheng med forholdet til penger og eiendeler. I den forbindelse vil jeg si at "virkelig radikal" i alle fall må bety at man bryter med tilvante tankemåter i vår kultur om hva alle forventer at man "må" ha. At vi rett og slett tør å stille spørsmål rundt vårt forbruk og spørre: Er dette noe jeg bruker penger på fordi Gud vil, eller fordi samfunnet rundt meg forventer det?
En slik holdning vil få ulike utslag. Jeg tror ikke på ett fasitsvar med hensyn til livsstil. Men jeg er overbevist om at det bl.a. vil få konsekvenser for størrelse og standard på boliger, forbruk til ferier, klær, underholdning, osv. Tenk om noen hadde regnet ut hvor mange milliarder kroner som norske kristne har investert i boliger, hytter og biler: Da tror jeg vi ville oppdaget at det ikke egentlig mangler penger til misjon, men at Guds folk prioriterer sin egen levestandard høyere.
I gamle dager tenkte man ofte at det å "ikke skikke seg lik verden" dreide seg om musikkstil og påkledning og den slags. Jeg tror utfordringen i dagens Norge går mer på å ikke tenke som "verden" når det gjelder forbruk.
Jeg er som sagt ikke tilhenger av askese! Det er flott å ha et sted å bo. Jeg vil bare utfordre oss til å stille de vanskelige spørsmålene.
Legg inn en kommentar