Jeg blir stadig utfordra på å ”klargjøre mitt syn på menighetsstruktur”. Dette skulle jeg gjerne gjort, men det er ikke helt enkelt. Jeg mener nemlig at det ikke finnes én måte å organisere menigheten som gjelder for alle tider, i enhver situasjon og kultur. Noe av det mest fascinerende med Kristi kropp er nemlig at den er fleksibel og dynamisk. Jesus sa at ny vin krever nye skinnsekker Jeg tror at Han med det ønsket å fokusere på fleksibiliteten som kreves. Men opp gjennom kirkehistorien har man hatt en tendens til å snakke mer om hvordan skinnsekken bør se ut, enn at den skal være fleksibel. Dette er en fare for enhver ny menighet: At den prøver å designe den perfekte skinnsekk i stedet for å sørge for å være dynamisk og endringsvillig.
Dette er grunnen til at jeg finner det vanskelig å gi en generell beskrivelse av hva jeg tenker. Dette betyr selvfølgelig ikke at det ikke finnes allmenngyldige prinsipper. Men det betyr at disse prinsippene må tilpasses til den lokale situasjonen. Sagt på en annen måte så kan jeg kanskje gi råd om lederskap lokalt til en gruppe kristne hvis jeg kjenner situasjonen. Men jeg er langt mer tilbakeholden med å gi generelle råd ”som gjelder for alle”. Jeg har fått lov å jobbe i ledelsen for både bedrifter og menigheter som har opplevd til dels sterk vekst. Det som kjennetegner disse sammenhengene er ikke at de har funnet ”den rette måten å organisere seg på”. Det som kjennetegner dem er at de er i stand til stadig å tenke nytt om lederskap og struktur etterhvert som situasjonen har endret seg.
Når vi diskuterer menigheten i NT: Ser vi det ferdige produktet – eller ser vi dynamikken som skapte det? Et av de prinsippene fra NT som er mest undervurdert i kirkedebatten er nemlig dynamikk. Vi har lett for å lese NT og prøve å finne ut hvordan apostlene organiserte menighetene de grunnla: Vi prøver å beskrive hvordan en nytestamentlig menighet så ut. Men kanskje vi burde fokusert mest på dynamikken som skapte disse menighetene? Altså at vi er mest opptatt av drivkraften hos de første apostler og menighetsplantere. Kanskje dette er grunnen til at vi ikke har et eget brev i NT som sier ”slik skal menigheten organiseres”? For hvis vi hadde hatt fasiten, så hadde vi sluttet å søke – og den som slutter å søke, mister fleksibiliteten sin.
Når jeg leser NT, så ser jeg ikke en felles modell for alle menighetene. Jeg ser også at den enkelte menighet organiserer seg ulikt i forskjellige deler av historien sin. F.eks. har noen menigheter en tid uten definerte eldste, og en annen tid har de definerte eldste (Tit 1,5 +Apg 14,23). Noen menigheter hadde flere apostler lokalt – andre hadde ingen lokalt. Noen menigheter hadde en tid uten diakoner, mens de seinere hadde diakoner (Apg 6,1,-7). Som Forkynneren sier, så er det en tid for alt – også i organisering av en lokal menighet. Jeg tror dette er bra, for det hjelper oss å fokusere mer på dynamikken enn på strukturene. Det blir viktigere for oss at skinnsekken er fleksibel, enn at den er perfekt designet.
Det geniale i Apg 6 var ikke at man fant på at menigheten trengte noe man kunne kalle for ”diakoner”. Det geniale var at man fant praktiske løsninger på utfordringer som oppstod, slik at man ikke ble hindret i å utføre selve hovedoppgaven man hadde fått av Gud. Målet vårt må heller ikke være å få den perfekte struktur på menigheten. Målet vårt må være å oppfylle Misjonsbefalingen!
Dette er grunnen til at jeg finner det vanskelig å gi en generell beskrivelse av hva jeg tenker. Dette betyr selvfølgelig ikke at det ikke finnes allmenngyldige prinsipper. Men det betyr at disse prinsippene må tilpasses til den lokale situasjonen. Sagt på en annen måte så kan jeg kanskje gi råd om lederskap lokalt til en gruppe kristne hvis jeg kjenner situasjonen. Men jeg er langt mer tilbakeholden med å gi generelle råd ”som gjelder for alle”. Jeg har fått lov å jobbe i ledelsen for både bedrifter og menigheter som har opplevd til dels sterk vekst. Det som kjennetegner disse sammenhengene er ikke at de har funnet ”den rette måten å organisere seg på”. Det som kjennetegner dem er at de er i stand til stadig å tenke nytt om lederskap og struktur etterhvert som situasjonen har endret seg.
Når vi diskuterer menigheten i NT: Ser vi det ferdige produktet – eller ser vi dynamikken som skapte det? Et av de prinsippene fra NT som er mest undervurdert i kirkedebatten er nemlig dynamikk. Vi har lett for å lese NT og prøve å finne ut hvordan apostlene organiserte menighetene de grunnla: Vi prøver å beskrive hvordan en nytestamentlig menighet så ut. Men kanskje vi burde fokusert mest på dynamikken som skapte disse menighetene? Altså at vi er mest opptatt av drivkraften hos de første apostler og menighetsplantere. Kanskje dette er grunnen til at vi ikke har et eget brev i NT som sier ”slik skal menigheten organiseres”? For hvis vi hadde hatt fasiten, så hadde vi sluttet å søke – og den som slutter å søke, mister fleksibiliteten sin.
Når jeg leser NT, så ser jeg ikke en felles modell for alle menighetene. Jeg ser også at den enkelte menighet organiserer seg ulikt i forskjellige deler av historien sin. F.eks. har noen menigheter en tid uten definerte eldste, og en annen tid har de definerte eldste (Tit 1,5 +Apg 14,23). Noen menigheter hadde flere apostler lokalt – andre hadde ingen lokalt. Noen menigheter hadde en tid uten diakoner, mens de seinere hadde diakoner (Apg 6,1,-7). Som Forkynneren sier, så er det en tid for alt – også i organisering av en lokal menighet. Jeg tror dette er bra, for det hjelper oss å fokusere mer på dynamikken enn på strukturene. Det blir viktigere for oss at skinnsekken er fleksibel, enn at den er perfekt designet.
Det geniale i Apg 6 var ikke at man fant på at menigheten trengte noe man kunne kalle for ”diakoner”. Det geniale var at man fant praktiske løsninger på utfordringer som oppstod, slik at man ikke ble hindret i å utføre selve hovedoppgaven man hadde fått av Gud. Målet vårt må heller ikke være å få den perfekte struktur på menigheten. Målet vårt må være å oppfylle Misjonsbefalingen!
2 kommentarer:
Det er gode tanker du har om dynamikk og organisering av menighetens ledelse. Jeg er enig i det du skriver, det er vanskelig å gi generelle prinsipper for hvordan menigheten skal organiseres.
Men jeg tenker at man må se det ut fra de ressurspersonene man har tilgjengelig, og så organisere disse uten at det blir statisk/teknisk organ ut av det. Det er kanskje det du mener med "kjenner situasjonen".
Å utruste noen fra nådegaver til å insette dem i utrustende lederskap, tar lang tid, mye energi og tolmodighet.
Ja, det er det jeg mener med å ”kjenne situasjonen”. Hva som er tjenlig struktur for en menighet avhenger jo både av hvilke ressurser man har tilgjengelig og hvilken type mennesker eller subkultur man ønsker å nå. En ting som ofte blir oversett, er at man går gjennom perioder i livet. Dette gjelder både menigheter og individer. Det betyr at vi burde forvente at menighetens struktur og dens lederskap også vil endres over tid. Det må ikke være slik at det blir ”hevd” på viss posisjoner i en menighet. Men det kan fort skje!
Legg inn en kommentar