søndag 30. mars 2008

Møter eller menighetsliv

De siste årene har det vært mye snakk om husmenigheter. Dette mener jeg er en bevegelse inspirert fra Gud. Vi trenger virkelig nye uttrykksformer for Guds menighet, hvis vi skal nå nasjonen vår med evangeliet og gjøre dem til disipler. Men jeg mener at de som ivrer for husmenigheter på noen områder ikke går langt nok i sitt ønske om å reformere menighetslivet.

Spesielt tenker jeg på forståelsen av hva en menighet er. Mye av det som sies og skrives handler nemlig om møtene. I tradisjonelle menigheter er møtene styrt fra plattformen. I en husmenighet kan samlingene være mye mer fleksible, og alle kan delta mer aktivt. Det er bra! Men det viktigste i en menighet er jo ikke samlingene! Det viktigste er det daglige fellesskapet mellom medlemmene – og mellom medlemmene og Gud. Dette fokuset føler jeg er alt for lite framme i lyset når det snakkes om husmenigheter. Mye dreier seg om en bedre form for samlinger. Jeg er enig i at vi trenger nye typer samlinger, men det er vel bare startpunktet?

Menighetsliv dreier seg ikke om samlingene, men om å dele livene med hverandre. Det betyr ikke nødvendigvis bofellesskap, selv om det også er en naturlig ting for noen som er med i denne type felleskap. Men det dreier seg i hvert fall om å besøke hverandre for å spise kveldsmat eller gjøre hagearbeid eller legge puslespill sammen. Man passer barna til hverandre, og de som er flinke til å skru bil hjelper de av oss som er mindre flinke. Ja, og så møtes vi selvfølgelig jevnlig for å studere Bibelen, lovsynge og ha nattverd sammen. Men det er ikke samlingene som er menighetslivet. Menighetslivet er livet vi lever, hvor samlingene inngår som en del av noe større.

Et slikt perspektiv får bl.a. konsekvenser for forståelsen av eldste. Mye av dagens diskusjon rundt eldste koker ned til ting som dreier seg om hva de bør – eller ikke bør – gjøre i samlingene. Siden man (ubevisst) tenker at menighetsliv er lik samlinger, så tenker man at eldstefunksjonen også må ha med samlingene å gjøre. Men i en husmenighet, så vil man som regel ikke ha behov for noen til å lede samlingene: Hva er da poenget med en eldste? Ikke så mye egentlig…

Dermed kommer man fram til konklusjonen om at en eldste er en husvert som åpner hjemmene sine for husmenigheten. Men jeg mener eldste er noe annet og mye mer enn dette. Faktisk tror jeg man kan være en eldste uten å ha et hjem å åpne i det hele tatt – og uten å lede et eneste møte. I min menighet ønsker vi i prinsippet at alle hjem skal være åpne og inkluderende – enten de som bor der regnes som eldste eller ikke. For å få en forståelse av den bibelske eldsterollen, så må vi starte med å se helheten i menighetslivet. Menighet er noe mye mer enn samlinger – derfor er ikke eldsterollen nødvendigvis knyttet til menighetens samlinger.

5 kommentarer:

Bjørn Olav sa...

Til dette har jeg bare tre ord: Amen, amen, amen!

Burde kanskje legge til: Jeg er helt enig med deg i at det er en stor mangel dette, at dagens samtale om menigheten ikke dreier seg om hva menigheten er ut fra Guds synsvinkel, men mest om møteformer. Er det fordi det mangler en grunnleggende undervisning om hva menigehet er?

Sjur Jansen sa...

Eskil
Mitt syn: Det bør være interaktivitet utenom samlingene, interaktivitet i samlingene, interaktivitet mellom menigheter, interaktivitet mellom tjenester, interaktivitet mellom tjenester og menigheter osv.

Bjørn Olav sa...

Jeg tror det handler mye mer enn interaksjon, Sjur. Eskil er inne på noe svært vesentlig, nemlig hva menigheten egentlig er for noe. Altså ikke bare fellesskap. Jeg er litt forbauset over hvor lite det fokuseres på hva menighet er sett fra Guds synsvinkel, slik den var tenkt fra evighetens morgen. Det virker som det er liten åpenbaring når det gjelder dette i vår tid.

Eskil sa...

Helt riktig Bjørn Olav: Jeg tenker på noe mye mer enn hva vi gjør og ikke gjør. For å forstå hva en menighet bør GJØRE, så må man starte med hva en menighet bør VÆRE

Du skriver at du er overrakset over hvor lite åpenbaring det er om dette i vår tid. Men troen kommer av forkynnelsen. De siste årene har vi hatt en ekstrem menneskefokusering i forkynnelsen. Dette gjelder etter mitt syn både i liberale miljøer og i trosbevegelsen (og dennes avart "nådeforkynnelsen"). Her står mennesket i fokus. Det er kanskje på tide å ta opp igjen forkynnelsen av "evangeliet om Guds rike". Jeg mener ikke at dette ikke har blitt forkynt, men det har kanskje fått for lite fokus i forkynnelsen

Men jeg tror at vi trenger mer enn bare å forkynne Guds rike med ord. Jeg tror det trengs menigheter som modellerer dette i praksis.

Are Karlsen sa...

Eskil,

Jeg følger deg helt i ditt anliggende i denne posten.

Du skriver:

"Menighetsliv dreier seg ikke om samlingene, men om å dele livene med hverandre ... spise kveldsmat eller gjøre hagearbeid eller legge puslespill sammen ... passer barna til hverandre ... å skru bil ... studere Bibelen, lovsynge og ha nattverd sammen. Men det er ikke samlingene som er menighetslivet. Menighetslivet er livet vi lever, hvor samlingene inngår som en del av noe større." Sitat slutt.

Det spørs hvordan man definerer samling. Wolfgang Simson forteller om husmenigheter hvor samlingene aldri begynner og aldri slutter. Folk kommer og går, og blir betjent alt etter behov.

Er ikke en samling en samling, uansett hva man gjør når man kommer sammen, enten det er til kveldsmat, hagearbeid eller skru bil?

Mitt poeng er: Vi samles midt i livet i våre hjem, og samlingene kan ha ulik karakter.

De første kristne kom sammen hver dag, står det. Kanskje ikke alle kom sammen hver gang, men det var i alle fall samlinger hver dag. Kanskje til og med samlingene foregikk store deler av døgnet, slik Simson forteller om.

I dag har vår menighet vanligvis én samling i uka. Men mange av deltakerne har mye kontakt utenom samlingene. Herren må gi oss flere tjenestegaver før vi kan komme videre i dette. Vi har i det siste fått flere nye deltakere, så kanskje noe er på gang allerede.

Jeg tenker at en eldstes viktigste oppgave er å sørge for kontinuitet i samlingene, vertskap om du vil, selv om det ikke alltid behøver å være i sitt eget hjem. Sørge for at det blir samlinger og at mennesker blir tatt hånd om. Hos oss er det flere som helt naturlig har gått inn i slik rolle.

Men eldste som term mener jeg er ubrukelig i vår kultur. Tror ikke den formidler verken noe meningsfullt eller positivt.

Ellers er jeg veldig interessert i ytterligere undervisning om hva menigheten er fra "Guds synsvinkel, slik den var tenkt fra evighetens morgen", slik Bjørn Olav formulerer det.