De første misjonærene

De første kristne misjonærene som kom til Europa var Paulus og hans følge (Apg 16,6-10). Men da de kom til Europa så hadde veien allerede blitt forberedt av andre mennesker. For i lang tid hadde jødiske misjonærer og handelsmenn reist til mange land. Der hvor de kom forkynte de om Gud og etablerte synagoger (Apg 15,21). Paulus og hans folk bygde i stor grad videre på dette forarbeidet som jødiske misjonærer hadde gjort: De oppsøkte synagogene og forkynte om Jesus. Noen ganger ble budskapet tatt i mot og andre ganger ble det avvist. Men som regel ble menighetene etablert rundt en kjerne av mennesker som hadde en eller annen tilknytning til disse jødiske synagogene.

Jødisk misjon hadde imidlertid et problem: For å kunne bli 100 % del av den gamle pakt, måtte nemlig de hedninger som kom til tro la seg omskjære. Tanken på dette var ikke mer fristende for den vanlige romer, enn hva det er for en vanlig nordmann i dag. Det sitter langt inne! Derfor endte man gjerne opp med flere ulike grupper i de jødiske forsamlingene. Noen lot seg omskjære, og disse kalles i NT for proselytter. Men en meget stor gruppe av mennesker kom til synagogene for å høre opplesningene fra Skriftene, og de endret sin livsstil mer eller mindre i henhold til Skriften, men uten å la seg omskjære. I NT kalles disse for ”de som trodde på jødenes Gud”

Paulus sin genistrek med hensyn til misjon var at han underviste at hedninger ikke behøvde å la seg omskjære for å bli en del av Guds familie. Kristus kom for å rive ned gjerdet som skilte mellom mennesker, og det er ikke lenger spørsmål om jøde eller greker, mann eller kvinne. Dette er et hovedpoeng gjennom det meste av Paulus sin undervisning.

Dette ga en formidabel respons hos de som trodde på jødenes Gud, men som ikke hadde latt seg omskjære. Plutselig så ”slapp de jo unna” noen av de tøffeste kravene. Nettopp denne gruppen av mennesker ble derfor kjernen i mange av de menigheter Paulus plantet.

For jødiske misjonærer måtte dette føles som ”ufin konkurranse”. Paulus forkynte jo den samme Gud og brukte de samme Skriftene. Men han hoppet elegant over det som var det største hinderet for hedninger som kom til tro på Gud. Jødene kunne ikke slutte å undervise om omskjærelse, siden dette var en integrert del av teologien deres. Men Paulus hadde en teologi som elegant omgikk hele problemet. Apostlenes kamprop var nettopp ”derfor mener jeg at vi ikke skal lage vanskeligheter for de hedninger som vender om til Gud” (Apg 15,19). Det er ikke rart at jødiske ledere ble sinna. Her kom en kar og stjal nesten hele menigheten fra misjonærene som hadde jobbet der i årevis med forkynnelse og skriftlesing. Det gjorde han – i deres øyne – hovedsakelig ved å gi blaffen i den mest utfordrende siden ved Skriftens undervisning, nemlig omskjærelsen.

Jeg tror vi kan lære mye av dette når vi ønsker å nå ut med evangeliet i dagens Europa. Det er mange mennesker som ”tror på de kristnes Gud” men som av ulike grunner ikke klarer å identifisere seg 100 % med kirkene, og derfor ikke fullt ut blir en del av det kristne fellesskapet. Disse kan vinnes for Kristus hvis vi har mot til å tenke nytt, slik Paulus gjorde. Det betyr ikke at vi skal vanne ut evangeliet. Det gjorde da ikke Paulus heller. Vi må bare fjerne de unødvendige hindrene for mennesker. De siste årene har jeg truffet mange som har denne åndelige bakgrunnen: De tror på Gud, men av ulike grunner har de ikke vært en del av en kristen menighet. Når disse får forkynt evangeliet uten alt unødvendig tillegg som gjør det vanskelig for dem å identifisere seg med de kristnes Gud, så finner de fram til frelse. Jeg tror det finnes millioner av slike mennesker rundt i Europa i vår tid.