De siste årene har det vokst fram en utrolig mengde med nye menigheter blant etniske minoriteter. Selv har jeg vært på mange gudstjenester som har foregått på persisk, spansk eller tamil. Når jeg bruker begrepet ”etnisk menighet” så mener jeg menigheter som har gudstjeneste på et annet språk enn majoritetens språk. I Norge vil det da også inkludere menigheter som bruker engelsk, fransk eller spansk, selv om disse språkene på verdensbasis er uendelige mye mer utbredt enn norsk.
I media får man inntrykk av at de fleste innvandrere er muslimer, og at respekt for andre kulturer kun dreier seg om forholdet til Islam. Dette stemmer jo ikke! Jeg vil tro det er flere kristne innvandrere i landet vårt, enn det er muslimske. Men de gjør mindre vesen av seg. For litt siden slo avisene stort opp at en del etnisk norske ungdommer hadde konvertert til Islam. Men man får ikke med seg det ganske enorme antallet mennesker som går det andre veien: Fra Muhammed til Kristus. Dette dreier seg om et langt større antall mennesker. Selv her i min egen lille by så er det et betydelig antall tidligere muslimer som har blitt kristne. En ganske stor forsamling her i byen har sine møter på persisk, og består hovedsakelig av folk fra Iran og Afghanistan. Dette er personer som har blitt kristne etter at de kom til Norge. Lignende ting skjer over alt i landet vårt. Jeg har også gleden av å kjenne mange tidligere hinduer som har gitt sine liv til Jesus.
I London er nå majoriteten av de som er på gudstjeneste en vanlig søndag ikke etniske briter, men "fremmed-kulturelle". En lignende utvikling er på gang i Norge. Men av en eller annen grunn legger vi nesten ikke merke til det. Jeg tror disse ”etniske menighetene” sitter med en nøkkel til vellykket integrering. Jeg har ofte hørt tamilske forkynnere oppfordre menigheten sin til å takke Gud for Norge, og å be om velsignelse for alle som er ledere i landet (se 1Tim 2,2). Det betyr ikke at man kaster vrak på å være tamil eller iraner eller vietnameser, men det betyr at man velsigner landet man bor i. Dette tror jeg er med å forme gode holdninger, noe som danner et godt grunnlag for vellykket integrering.
Jeg vil påstå at det er vekkelse i Norge! Men mye av det skjer blant mennesker med en kulturell bakgrunn fra Afrika, Asia eller Latin-Amerika. Samtidig er det ikke alle etniske grupper som er like berørt av evangeliet. For tida tenker jeg særlig mye på folk fra Pakistan og Somalia. Selv om det også blant disse folkegruppene er stadig flere som søker Jesus, så har ikke evangeliet hatt samme gjennomslag ser det ut til. Faktisk kjenner jeg ikke til en eneste forsamling i Norge hvor urdu eller somalisk er hovedspråk. Det er kanskje noen slike, men jeg kjenner altså ikke til dem. Jeg vet om pakistanere som leser fast i Bibelen. Men det er uhyre utfordrende å stå fram og fortelle om dette i enkelte pakistanske miljøer. Vær gjerne med på å be om et gjennombrudd for evangeliet i disse etniske gruppene. Har du en somalisk eller pakistansk nabo eller kollega så kan du vel dessuten begynne med å bli venn med ham/henne? Kanskje det åpner muligheten til å introdusere evangeliet.
I media får man inntrykk av at de fleste innvandrere er muslimer, og at respekt for andre kulturer kun dreier seg om forholdet til Islam. Dette stemmer jo ikke! Jeg vil tro det er flere kristne innvandrere i landet vårt, enn det er muslimske. Men de gjør mindre vesen av seg. For litt siden slo avisene stort opp at en del etnisk norske ungdommer hadde konvertert til Islam. Men man får ikke med seg det ganske enorme antallet mennesker som går det andre veien: Fra Muhammed til Kristus. Dette dreier seg om et langt større antall mennesker. Selv her i min egen lille by så er det et betydelig antall tidligere muslimer som har blitt kristne. En ganske stor forsamling her i byen har sine møter på persisk, og består hovedsakelig av folk fra Iran og Afghanistan. Dette er personer som har blitt kristne etter at de kom til Norge. Lignende ting skjer over alt i landet vårt. Jeg har også gleden av å kjenne mange tidligere hinduer som har gitt sine liv til Jesus.
I London er nå majoriteten av de som er på gudstjeneste en vanlig søndag ikke etniske briter, men "fremmed-kulturelle". En lignende utvikling er på gang i Norge. Men av en eller annen grunn legger vi nesten ikke merke til det. Jeg tror disse ”etniske menighetene” sitter med en nøkkel til vellykket integrering. Jeg har ofte hørt tamilske forkynnere oppfordre menigheten sin til å takke Gud for Norge, og å be om velsignelse for alle som er ledere i landet (se 1Tim 2,2). Det betyr ikke at man kaster vrak på å være tamil eller iraner eller vietnameser, men det betyr at man velsigner landet man bor i. Dette tror jeg er med å forme gode holdninger, noe som danner et godt grunnlag for vellykket integrering.
Jeg vil påstå at det er vekkelse i Norge! Men mye av det skjer blant mennesker med en kulturell bakgrunn fra Afrika, Asia eller Latin-Amerika. Samtidig er det ikke alle etniske grupper som er like berørt av evangeliet. For tida tenker jeg særlig mye på folk fra Pakistan og Somalia. Selv om det også blant disse folkegruppene er stadig flere som søker Jesus, så har ikke evangeliet hatt samme gjennomslag ser det ut til. Faktisk kjenner jeg ikke til en eneste forsamling i Norge hvor urdu eller somalisk er hovedspråk. Det er kanskje noen slike, men jeg kjenner altså ikke til dem. Jeg vet om pakistanere som leser fast i Bibelen. Men det er uhyre utfordrende å stå fram og fortelle om dette i enkelte pakistanske miljøer. Vær gjerne med på å be om et gjennombrudd for evangeliet i disse etniske gruppene. Har du en somalisk eller pakistansk nabo eller kollega så kan du vel dessuten begynne med å bli venn med ham/henne? Kanskje det åpner muligheten til å introdusere evangeliet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar