Jeg har blandede tanker om en del av den ”åndelige krigføringen” som skjer i noen kristne sammenhenger. Av og til oppleves dette som at man lever i en åndelig getto. Profetiene og åpenbaringene florerer, men man kommer seg liksom ikke ut i det virkelige livet. Kvaliteten på åndelig krigføring kan testes på samme måte som all annen tjeneste: Bærer den frukt? (Matt 7,15-20) Blir mennesker frelst og gjort til disipler?
Men at noe misbrukes betyr jo ikke at vi må avskrive det! Medisinen mot ”feil bruk” er som regel ikke ”ingen bruk” men ”rett bruk”. Så også når det gjelder åndelig krigføring: For tiden jobber jeg mye med brevet til efeserne. Det brevet er fullt av henvisninger til den åndelige kampen vi står i (Ef 1,18-2,3 +3,10 +6,10-20). Det er ikke så rart at nettopp dette brevet er fullt av henvisninger til den åndelige kampen. Menigheten i byen der ble grunnlagt i en ekstrem maktkonfrontasjon: Det var som om lysets rike og mørkets rike frontkolliderte i 100 km i timen akkurat der i Efesos.
Apostelgjerningene 18,18-20,38 forteller historien: Efesos var sentrum for dyrkelsen av Artemis. Tempelet i byen der ble regnet som en av oldtidens syv underverker, på linje med bl.a. pyramidene i Egypt. Vi snakker altså ikke om en liten ”pølsebod”, men om en avgudsdyrkelse som var høyt organisert og kjent over hele den ”siviliserte” verden. Derfor kunne byens rådmann si at ”alle mennesker vet at efeserne er voktere for bildet av Artemis, som er kommet ned fra himmelen” (Apg 19,35).
Da Paulus og hans folk kom til Efesos skjedde det en rekke konfrontasjoner i den åndelige verden: Opprør rundt Artemistempelet, brenning av magiske bøker, oppsiktsvekkende demonutdrivelser og helt uvanlige mirakler ved Paulus sine hender. Jeg tror ikke Paulus oppsøkte disse konfrontasjonene. Jeg tror de ”bare skjedde” fordi menigheten utfordret de åndsmakter som hadde fått lov til å styre som de ville der i byen. Resultatet var at alle som bodde i provinsen fikk høre Herrens ord i løpet av to år (Apg 19,10). Det kaller jeg effektiv evangelisering!
Jeg er en som ivrer for å bygge nære fellesskap. Vi må ha menigheter som folk trives i. Men faren er at vi blir så ”koselige” at vi glemmer kampen vi står i: Byene og tettstedene vi bor i er delvis fanget i håpløshet og synd. Hvis ikke vi som Guds folk utfordrer de åndsmakter som regjerer, hvordan skal vi da se forandring? Hvordan skal da mennesker bli satt fri?
Åndskamp er ikke bare bønn og lovsang. Paulus oppsumerer våpnene våre i Ef 6,10-18. Våpnene vi har er sannhet, rettferdighet, beredskap, tro, Guds ord og bønn. I min egen sammenheng har vi nok vært sterkere på noe av dette, mens andre våpen har fått lov til å ligge og samle støv. Tiden er inne for å ta i bruk hele arsenalet. Det står om menneskers frelse og vår hjemsteders åndelige helse.
Men at noe misbrukes betyr jo ikke at vi må avskrive det! Medisinen mot ”feil bruk” er som regel ikke ”ingen bruk” men ”rett bruk”. Så også når det gjelder åndelig krigføring: For tiden jobber jeg mye med brevet til efeserne. Det brevet er fullt av henvisninger til den åndelige kampen vi står i (Ef 1,18-2,3 +3,10 +6,10-20). Det er ikke så rart at nettopp dette brevet er fullt av henvisninger til den åndelige kampen. Menigheten i byen der ble grunnlagt i en ekstrem maktkonfrontasjon: Det var som om lysets rike og mørkets rike frontkolliderte i 100 km i timen akkurat der i Efesos.
Apostelgjerningene 18,18-20,38 forteller historien: Efesos var sentrum for dyrkelsen av Artemis. Tempelet i byen der ble regnet som en av oldtidens syv underverker, på linje med bl.a. pyramidene i Egypt. Vi snakker altså ikke om en liten ”pølsebod”, men om en avgudsdyrkelse som var høyt organisert og kjent over hele den ”siviliserte” verden. Derfor kunne byens rådmann si at ”alle mennesker vet at efeserne er voktere for bildet av Artemis, som er kommet ned fra himmelen” (Apg 19,35).
Da Paulus og hans folk kom til Efesos skjedde det en rekke konfrontasjoner i den åndelige verden: Opprør rundt Artemistempelet, brenning av magiske bøker, oppsiktsvekkende demonutdrivelser og helt uvanlige mirakler ved Paulus sine hender. Jeg tror ikke Paulus oppsøkte disse konfrontasjonene. Jeg tror de ”bare skjedde” fordi menigheten utfordret de åndsmakter som hadde fått lov til å styre som de ville der i byen. Resultatet var at alle som bodde i provinsen fikk høre Herrens ord i løpet av to år (Apg 19,10). Det kaller jeg effektiv evangelisering!
Jeg er en som ivrer for å bygge nære fellesskap. Vi må ha menigheter som folk trives i. Men faren er at vi blir så ”koselige” at vi glemmer kampen vi står i: Byene og tettstedene vi bor i er delvis fanget i håpløshet og synd. Hvis ikke vi som Guds folk utfordrer de åndsmakter som regjerer, hvordan skal vi da se forandring? Hvordan skal da mennesker bli satt fri?
Åndskamp er ikke bare bønn og lovsang. Paulus oppsumerer våpnene våre i Ef 6,10-18. Våpnene vi har er sannhet, rettferdighet, beredskap, tro, Guds ord og bønn. I min egen sammenheng har vi nok vært sterkere på noe av dette, mens andre våpen har fått lov til å ligge og samle støv. Tiden er inne for å ta i bruk hele arsenalet. Det står om menneskers frelse og vår hjemsteders åndelige helse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar