Ledere som kritiseres

Bjørn Olav har noen helt groteske historier å fortelle på sin blog, om hvordan noen ledere forbanner de som er uenige med dem. Det er helt klart ikke Guds måte! Jesus sa at vi skulle velsigne våre fiender (Matt 5,43-48). Da må vi i hvert fall kunne velsigne kristne som ikke er enige med oss! Som alltid ellers bør man gå til Guds ord for å se hvordan slike situasjoner bør håndteres. Et utgangspunkt kan være å studere fire opprør i Bibelen: Mirjam mot Moses (4Mos 12), Absalom mot David (2Sam 15-19), Judas mot Jesus (Matt 26), samt medarbeidere som sviktet Paulus (2Tim 4).

Det er tre ting å lære fra disse situasjonene:

1. Enhver leder som er salvet av Gud, vil en eller annen gang bli motarbeidet av noen innenfra menigheten.
2. Et slikt ”opprør” får negative konsekvenser for den som setter i gang.
3. Det er når man opplever å bli motarbeidet ”innenfra” på denne måten at det kommer fram hva som virkelig bor i en: Er lederen drevet av personlige ambisjoner eller av Guds ånd?

For to-tre år siden snakket jeg med en kristen dame i nærmiljøet. Hun går ikke i noen menighet. Da jeg spurte henne hvorfor hun ikke gjorde det, var svaret at det ikke var noen pastorer i Indre Østfold som hun hadde nok tillit til. Hvis derimot en navngitt person hadde flyttet til området og startet menighet, så skulle hun gladelig gått inn i menigheten hans. Denne personen var en av Norges mest kjente pastorer, og hun hadde hørt ham preke på konferanser og likte det veldig godt. Jeg tenkte imidlertid for meg selv at pipa nok hadde fått en annen lyd hvis denne personen hadde flyttet hit. Da hadde vi nemlig blitt kjent med svakhetene hans også! Ikke at jeg tror denne pastoren har flere svakheter enn andre kristne ledere. Men det er rart med det: De som vi kjenner godt, kjenner vi også svakhetene til. Mens de vi bare hører på konferanser, ser vi som regel bare godsiden til. Likevel tror vi ofte at gresset er grønnere på den andre siden.

Jeg vet ikke hvor mange situasjoner jeg har vært i, hvor jeg har hørt folk beklage seg på akkurat de lederne som er i akkurat deres menighet. Da påpeker jeg som regel at dette er en menneskelig reaksjon hos dem, fordi de kjenner lederne i sin egen sammenheng bedre enn de kjenner lederne i andre sammenhenger. Men det tror de ikke noe på nei! Uansett hva folk måtte mene om akkurat sine ledere, så er dette noe som ser ut som et prinsipp i Bibelen: Mennesker som står i en tjeneste vil bli møtt av motstand både utenfra og innenfra. En gang i blant er denne motstanden høyst betimelig. Men som oftest sier det mer om motstanderne enn om lederne.

Bibelen er heller ikke redd for å advare mot de negative konsekvensene av å drive et ”råkjør” mot ledere i nærmiljøet. Både Mirjam, Absalom og Judas fikk store problemer for å si det mildt. Uten sammenligning for øvrig: Men så vidt meg bekjent er damen jeg nevnte ovenfor fortsatt ikke med i noen menighet. Den pastoren som hun mente hadde vært absolutt perfekt for henne, har blitt avsatt av sin egen menighet, fordi de ikke likte lederstilen hans… Kanskje ikke gresset var like grønt når du kom nær nok? Jeg tenker at det måtte vært bedre for denne damen å ta til takke med en mindre perfekt menighet, og så fått lov å oppleve fellesskapet disse årene. Selv om det ikke finnes noen perfekte menigheter her i området, så forkynnes jo Guds ord, Herren blir tilbedt og det vises omsorg for mennesker.

Hovedpoenget mitt (som jeg nok får komme tilbake til) er hvordan en leder reagerer når han/hun blir utsatt for denne type kritikk. Se hvordan Moses ba i ydmykhet for Mirjam da hun gjorde opprør. Se hvordan David gikk gråtende oppover Oljeberget for å søke Gud da Absalom gjorde opprør. Jesus kalte Judas for venn da han solgte ham til døden. Paulus ba at Gud ikke skulle tilregne sine nærmeste venner at de sviktet ham da han trengte dem som mest. Dette er det som viser hvordan en sann leder er skrudd sammen: Noen ganger må negative konsekvenser av folks holdninger og uttalelser belyses. Men det skjer alltid i bønn og ydmykhet.