Det nye norske samfunnet

Forrige helg hadde vi med noen engelske venner til Grünerløkka i Oslo. Dette er skikkelig urbane mennesker som aldri kunne tenke seg å bo lenger fra sentrum av London enn en halv times kjøretur med t-banen. Når de skal ha ferie og vil koble av, så drar de helst til New York. Å dra på hyttetur på fjellet er like fristende for dem som å be meg om å feriere i slummen i Calcutta. Forrige helg spiste vi først på en karibisk restaurant og deretter ruslet vi rundt i byen. De ble veldig begeistra for Grünerløkka! De kjente at nå var de i en skikkelig by. De stoppet opp og sugde inn atmosfæren. Dette minnet dem om New York…

Jeg tror Grünerløkka gjenspeiler det nye norske samfunnet: Urbant, mangfoldig og internasjonalt. Noen er skeptiske til denne utviklingen. Jeg forstår også at det er utfordringer knyttet til denne utviklingen. Men jeg ser også de positive sidene! Jeg elsker å rusle rundt i Oslos mange bydeler, mens jeg titter på folk og funderer på hva som rører seg i dem, samtidig som ber jeg om at Guds rike skal utbre seg. Det er herlig å finne en liten karibisk eller persisk eller etiopisk café i en bakgate og smake på maten og suge inn stemningen. Dette er det nye norske samfunnet: Urbant, mangfoldig og internasjonalt.

Men som jeg har skrevet før, så befinner de fleste menighetene seg enten i Oslo sentrum eller langt utenfor byen. Den norske kristenheten er ganske så ”hvit” og ganske så preget av livet i forstedene. Når jeg følger debatten i kristne blader og blogger, så sitter jeg som regel med følelsen av at det er få som er forankret i dette nye norske samfunnet. Jeg vet det finnes unntak! Blant annet vokser det fram mange etniske menigheter i Oslo for tiden.

Men hvor er de radikale misjonærene som vil flytte til Tveita eller Tøyen eller Veitvedt? Det hender nok at kristne bor disse stedene for en periode. Men da er man ofte på vei videre så snart man er ferdig med studiene, eller når man får råd til å kjøpe seg et hus i en av Oslos forsteder. Hvorfor kan ikke 3-4 familier og noen single bestemme seg for å flytte til en slik bydel? For å bli der og bygge opp et lokalt vitnesbyrd om Guds kraft og Guds kjærlighet – det vil si et levende kristent fellesskap. Et fellesskap som reflekterer det nye norske samfunnet.

Kanskje en rik forstadsmenighet kunne ta et slikt prosjekt som sitt misjonsprosjekt?

Modeller for menighet

Vi har alle ulike modeller og tanker på hvordan ting ”er” inne i hodet vårt. Uten slike mentale ”kart” klarer vi ikke å forholde oss til omverden på en fornuftig måte. Dette gjelder også spørsmål knyttet til menighetsliv og kristenliv. Våre tanker om hva en menighet er, hvordan drive evangelisering eller hva som er sann åndelighet, er i stor grad formet av disse modellene inne i hodene våre. Vi skulle nok gjerne ønske at det var Bibelen alene som formet alle våre tanker om slike ting, men i praksis så er vår forståelse i stor grad et resultat av de tankemodellene vi har lært i miljøet vårt. For eksempel har de fleste et dåpssyn som samsvarer med den menigheten de vokste opp i åndelig talt. Det er fordi man der har lært en tankegang om hva dåpen innebærer. Så tar man med seg denne modellen når man siden leser Bibelen, og får dermed sitt syn bekreftet.

Løsningen er selvfølgelig ikke å kvitte seg med slike modeller, men å forstå hvilke modeller jeg har. Da kan jeg sammenligne modellene i mitt hode, med modellene i ditt hode. Deretter kan jeg gå til Bibelen og kanskje oppdage nye perspektiver, som jeg kanskje ikke har sett før, fordi de er utenfor mine egne modeller. Vi arrangerte nylig et selskap hvor det var mennesker fra mange ulike kirkelige bakgrunner og med stor aldersspredning. Ut over kvelden ble vi sittende og prate om ting som har med Guds rike å gjøre. Blant annet snakket vi mye om hva en hyrde (pastor) egentlig er. Vi snakket også om ulike syn på evangelisering. Dette ble interessant fordi alle møtte modeller som var annerledes enn de man var vant til. Dermed kunne alle lære noe nytt.

Dette er en grunn til at jeg liker boka til kardinal Dulles: ”Models of the church”. Boka handler om ulike syn på hva en menighet egentlig er. Men i stedet for å konkludere med hva som er ”den rette” måten å strukturere en menighet på, beskriver forfatteren ulike tankemodeller som de forskjellige kirker har. Han mener at en sunn menighet må ha en viss blanding av hver av disse modellene. Nå trenger man ikke være enig i alt forfatteren skriver. Men det forfriskende er at man møter ulike tankemodeller, som hver for seg utfordrer ens egne tanker. Det gjør at man ser vante ting på uvante måter.

Dulles beskriver fem grunnleggende modeller som i varierende grad påvirker kirkesamfunns syn på ”hva en menighet er”. Første modell er ”menigheten som institusjon” og den fokuserer på at menigheten er en synlig størrelse i samfunnet. Denne institusjonen kan noen ganger være ledende i kulturen – andre ganger i høyeste grad være en motkultur. Den andre modellen er ”menigheten som fellesskap”. Menigheten består av de som har fellesskap med Gud og med hverandre. Dette er helt uavhengig av om man er ført inn i noen medlemsliste eller ikke. Denne modellen er på mange måter i andre enden av skalaen enn den første modellen.

Den tredje modellen er ”menigheten som sakrament”. For en protestantisk karismatiker så høres dette ukjent ut. Men det som er ukjent er jo som sagt en god mulighet for å lære nye ting! Tanken er at menigheten representerer Kristus i denne verden. Akkurat som Gud ga sin Sønn til verden, gir nå Sønnen sin menighet til verden. Menigheten blir på denne måten et synlig uttrykk for - og formidler av - Guds nåde i denne verden. Den fjerde modellen er derimot veldig godt kjent i protestantiske miljøer. Det er ”menigheten som herold”. Det vil si at vår oppgave som menighet er å forkynne Guds ord rent og klart. Hvorvidt folk tar i mot ”det klare ordet” er mindre viktig, fordi menigheten først og fremst er kalt til å videreformidle Guds ord. Den femte modellen er ”menigheten som tjener”. Det betyr at vi som Guds folk hører sammen med alle mennesker, og at vi derfor er kalt til å tjene dem (og hele skaperverket). Akkurat slik som Jesus ga sitt liv for å tjene, så er vi også kalt til å gi våre liv for å tjene.

Jeg tror Norge trenger mengder av nye menigheter. Men vi trenger også menigheter av nye typer. Den som skal bygge en ny type menighet bør ha klart for seg sine egne tankemodeller, slik at de modellene kan utfordres.

Inspirasjonssamling for par

Lørdag 23. august arrangerer menigheten Kraftverket en inspirasjonsdag for par. Samlingen er slett ikke bergrenset til ektepar: Kjærestepar er minst like velkomne. Enten man har vært sammen i to uker eller tjue år, så er det godt å investere litt tid på parforholdet sitt. Sett derfor av denne lørdags formiddagen!

Adrian og Pauline Hawkes fra London er med oss og deler fra sine erfaringer fra mer enn 30 års ekteskap og fra mange år som menighetsledere. Vi samles på Salem, Slitu fra kl 11.00 til 15.00. Det blir mulighet for barnepass i et privat hjem i nærheten. For å vite hvor mange som kommer, vil vi gjerne ha påmelding, som gjøres via telefon/SMS til Unni Torsøe på 922-06-197.

Martyrer

Det greske ordet ”martyr” betyr ”vitne”. Men fordi så mange av de første kristne måtte bøte med livet for sin tro, ble ordet etter hvert synonymt med en som ga sitt liv for sin tro på Jesus som Messias. En del ekstreme islamittiske krefter har sølt til dette begrepet ved å kalle massemordere som sprenger seg selv og uskyldige mennesker i lufta for ”martyrer”. Men for kristne så vil alltid martyr være betegnelsen på en som på fredelig vis hevder sin tro på Gud - helt uten å bruke vold - men som likevel på grunn av evangeliets sprengkraft blir drept for sin tro.

Det å måtte gi sitt liv for sin tro på Kristus er slett ikke noe som bare tilhørte den første kristne tid. I Sovjetunionen bukket millioner av mennesker under i fangeleire. Ofte var deres eneste forbrytelse at de trodde på Gud. Jeg har selv sett minnemuren utenfor Jekaterinburg med en ufatelig mengde navn over de som ga sitt liv på denne måten.

Ennå i dag lider store deler av Kristi menighet. Kristne blir trakassert, fengslet, torturert, voldtatt og drept bare fordi de er kristne. Paulus sier at når ett lem lider, så lider hele kroppen (1Kor 12,26). Vi som er så heldige at vi lever i Norge bør i det minste holde oss oppdatert om dette, slik at vi kan heve vår røst i protest. Som en start anbefaler jeg deg å skaffe boka ”Operation World” av Patrick Johnson. Du får den både fra Bok & Media og fra Amazon. Dessuten har Bjørn Olav opprettet en ny blog om martyrer som du kan du følge med på. Det er også mulig å sjekke hjemmesidene til Åpne dører eller Forum 18

Tur til Sachsen

I juni var Anne Irene og jeg og besøkte et par menigheter i Sachsen i Tyskland. Blant annet var vi en hel lørdag sammen med menigheten Jesus Freaks i Geyer, helt på grensa til Tsjekkia. Dette er en menighet som i stor grad består av unge mennesker i alderen 15-25 år. De er unge og uerfarne, men de når ut med evangeliet! Det var vel ca 50 personer til stede den dagen vi var der.

Imidlertid føler de seg aleine. Lederskapet sa til oss: ”Vi mangler åndelige foreldre!” Her har vi som er litt mer oppe i åra en kjempeutfordring. Bildet viser Mitch, Tom og Sara som er 3 av de 4 lederene i menigheten. Lederskapet er alle i alderen 19-25 år. Det finnes hundrevis – om ikke tusenvis - av slike fellesskap rundt om i Europa. De når unge mennesker for evangeliet, men de får liten eller ingen hjelp av erfarne kristne…

Vi besøkte også en menighet i Herrnhut. Vi har vel aldri vært i en by som så til de grader har vært preget av bønn og lovsang! Menigheten har kjøpt et nedlagt sykehus. En hel avdeling har blitt omgjort til et senter for bønn og lovsang. Det er egne rom der for barn som ber, rom hvor man ber døgnet rundt, rom for bønn om helbredelse, rom for bønn for Israel, osv. Vi fikk kjempekontakt med pastoren Frank Hoffenbacher. Forhåpentligvis klarer vi å få Frank til Norge ved en anledning. Menigheten driver også et billig og bra herberge. Absolutt verdt et besøk om du er på de kanter! Mer info kan du finne her

En kultur for disippelskap

Det er strålende at mennesker kommer til tro. Men jeg ønsker mer enn som så! Mennesker som blir kjent med Gud bør også få hjelp til å legge av seg gamle uvaner, synd og avhengigheter. Hvis ikke det skjer, så risikerer vi å bygge menigheter som er fylt opp av åndelige småbarn.

Apostelgjerningene 11,26 forteller at det var i Antikoia at disiplene for første gang ble kalt kristne. Hva kalte man dem før det da? Jo, da kalte man dem for disipler. Det vil si etterfølgere av Jesus. I vår tid kan man være ”kristen” uten å følge Jesus helhjerta. Det er fordi vi forbinder kristen tro med en intellektuell tilslutning til visse trossetninger. Men slik var det ikke til å begynne med! Da var det slik at enten var du en etterfølger av Jesus – eller så var du ikke kristen i det hele tatt!

Jeg tror vi trenger å gjenvinne noe av denne tankegangen! Vi må rett og slett skape en forståelse i menigheten om at tro og disippelskap er to sider av samme sak. Med andre ord må menigheten ha en kultur for disippelskap. En i menigheten min sa det slik: ”Jeg drømmer om en menighet hvor det å være kristen er det samme som å være en disippel.”

I Kraftverket har vi hatt mye glede av besøk fra menigheten Open Heavens i Loughborough, England. I den menigheten har de sett 200-300 studenter komme til tro de siste årene. Det var derfor med stor interesse jeg satte meg ned for å høre på pastoren der, Ness Wilson, da hun skulle preke nettopp om dette: ”En kultur for disippelskap”. Det er jo alltid bedre å høre på de som har lykkes i praksis, enn de som kun er teoretikere. Jeg regnet derfor dette som en glimrende anledning til å lære! Ness nevnte ni ting de fokuserer på når det gjelder disippelskap

1. Disipler kjenner seg selv


2. Disipler kan avklare sin fortid og bli løst/helbredet


3. Disipler kjenner sin identitet: De er trygge på seg selv og vet at de er barn av Kongen


4. Disipler opplever at gavene deres blir forløst


5. Disipler lever livet sitt med en hensikt: De evner å sette seg mål


6. Disipler lærer god beslutningstaking: Hvordan ta gode avgjørelser i livet?


7. Disipler får hjelp til å overvinne vaner og mønster av synd


8. Disipler tar ansvar for sine følelser på en sunn måte


9. Disipler bygger sunne relasjoner