Her om dagen fikk jeg en trivelig SMS: ”Vi starter med cellegruppe i morgen kl 18.30, Takk for fødselshjelp. Regner med at du kan være fadder for barnet…?”
For det første er det jo moro å være med å se at nye fellesskap blir født fram. Nest etter det å se at mennesker møter Jesus for første gang, så er fødselen av nye fellesskap det heftigste man kan være med på som kristen. Når man i tillegg vet at nye menigheter er de som når flest nye mennesker med evangeliet, blir det jo dobbelt moro! De som skrev dette er mennesker som er glad i Jesus og hans ord, og som har vist at de klarer å nå ut til kirkefremmede med evangeliet. Så dette nye fellesskapet har jeg virkelig tro på!
Men det som jeg synes var litt gøy i språkbruket her er ordet ”fadder”. Jeg tror mange nye fellesskap hadde hatt behov for faddere. Hvis man starter en ny menighet i dag, så er det vanlig at man går inn i et etablert kirkesamfunn eller apostolisk nettverk med ”hud og hår”. Alternativet er at man blir stående helt alene. Jeg kan forstå de som vegrer seg for å gå inn i et kirkesamfunn. Samtidig er sannsynligheten for ikke å overleve som menighet meget stor hvis man står helt alene.
Her kan kanskje en slags ”fadderordning” komme til hjelp? Man har noen utenfor sammenhengen som føler et åndelig ansvar for det som skjer, men uten å ”eie” den nye forsamlingen. Faddere skal jo ikke eie barna, men være en forbeder og støtte mens de vokser opp.
For det første er det jo moro å være med å se at nye fellesskap blir født fram. Nest etter det å se at mennesker møter Jesus for første gang, så er fødselen av nye fellesskap det heftigste man kan være med på som kristen. Når man i tillegg vet at nye menigheter er de som når flest nye mennesker med evangeliet, blir det jo dobbelt moro! De som skrev dette er mennesker som er glad i Jesus og hans ord, og som har vist at de klarer å nå ut til kirkefremmede med evangeliet. Så dette nye fellesskapet har jeg virkelig tro på!
Men det som jeg synes var litt gøy i språkbruket her er ordet ”fadder”. Jeg tror mange nye fellesskap hadde hatt behov for faddere. Hvis man starter en ny menighet i dag, så er det vanlig at man går inn i et etablert kirkesamfunn eller apostolisk nettverk med ”hud og hår”. Alternativet er at man blir stående helt alene. Jeg kan forstå de som vegrer seg for å gå inn i et kirkesamfunn. Samtidig er sannsynligheten for ikke å overleve som menighet meget stor hvis man står helt alene.
Her kan kanskje en slags ”fadderordning” komme til hjelp? Man har noen utenfor sammenhengen som føler et åndelig ansvar for det som skjer, men uten å ”eie” den nye forsamlingen. Faddere skal jo ikke eie barna, men være en forbeder og støtte mens de vokser opp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar