Jo mer man jobber med mennesker fra andre nasjoner, jo mer forstår man hvor heldige vi er som har et norsk stasborgerskap. Vi tar det som en selvfølge at staten beskytter sine borgere. Vi kan nok irritere oss over skatter og avgifter, og til og med oppleve noen tilfeller av maktmisbruk. Men vi regner med at felles samfunnstjenester, slik som skole og politi, i hvert fall er tenkt å være tilgjengelig for alle statsborgere i landet. Men slik er det slett ikke i alle land. Tvert i mot blir politiet, hæren og domstolene i noen land aktivt brukt mot deler av befolkingen. Hvis man tilhører ”feil” folkeslag eller har ”feil” politisk eller religiøs overbevisning, så kan man bli utestengt fra skoler og arbeidsplasser, og til og med risikere fengsel eller død. Mange styresmakter bruker altså sin makt til å undertrykke sin egen befolkning.
Forrige helg ble jeg nok en gang minnet om dette. Vi var i London for å være med i et bursdagselskap, og der var det folk fra alle verdensdeler. Flere hadde historier om sine egne myndigheter som gjør at den vanlige nordmann får ”hakeslepp”. Et av de folkeslagene som virkelig får kjenne dette på kroppen er tamiler fra Sri Lanka. Myndighetene i landet prøver å sulte ut tamilene nord i landet. Tusenvis har blitt myrdet og ennå flere har måttet flykte fra landet sitt. Dette skjer altså ikke på grunn av en invasjon fra en fremmed makt, men er noe som landets egne myndigheter står bak.
Tamilene var ikke de eneste i dette selskapet som hadde problemer med myndighetene sine, men jeg bruker dem som eksempel. Jeg fikk nemlig også tid til å snakke med en gammel venn av meg fra New Zealand. Hun har jobbet i mange år med det tamilske nettverket av menigheter som jeg har skrevet om tidligere. Hun bruker nå stadig mer av sin tid på selve Sri Lanka. Men som utenlandsk statsborger er det vanskelig å få visum, siden hun hjelper ”feil” folkeslag. Her er det ikke snakk om politisk aktivitet av noe slag, men å drive skoler, barnehjem, helsestasjoner osv. Slike ting ønsker ikke myndighetene at tamilene i nord skal få glede av.
Min venn har valgt en virkelig radikal løsning på denne utfordringen: Hun har søkt om srilankisk statsborgerskap! For å forstå rekkevidden av en slik beslutning må vi nordmenn prøve leve oss inn i situasjonen. Først bør vi spørre oss selv: ”Ville jeg byttet bort mitt norske pass mot et statsborgerskap i Irak eller Afghanistan?” Mange av oss ville vel vært betenkt på å gjøre noe slikt. Men det min venn gjør er faktisk langt mer skummelt enn hva et slikt bytte ville betydd for oss. For hun jobber som sagt med ”feil” folkegruppe, sett fra myndighetenes synspunkt. Det betyr at hun ved frivillig å stille seg under srilankiske myndigheters autoritet, risikerer å bli utsatt for de samme krenkelser av menneskerettighetene som tamilene opplever.
Hun ville at vi skulle være med henne å be om at dette går i orden. Hun har forstått alvoret i konflikten. Dette er altså ikke en naiv ung dame som tror hun kan redde verden og at hun selv er usårbar. Til det har hun sett for mye nød og død. Hun går inn i dette med åpne øyne – vel vitende om mulige konsekvenser. Det stiller meg overfor et dilemma som både er følelsemessig og etisk: Kan jeg være med å be om at Gud skal gi min venn noe hun mener er Guds vilje, men som i beste fall vil skape store problemer for henne – og i verste fall føre til døden?
Forrige helg ble jeg nok en gang minnet om dette. Vi var i London for å være med i et bursdagselskap, og der var det folk fra alle verdensdeler. Flere hadde historier om sine egne myndigheter som gjør at den vanlige nordmann får ”hakeslepp”. Et av de folkeslagene som virkelig får kjenne dette på kroppen er tamiler fra Sri Lanka. Myndighetene i landet prøver å sulte ut tamilene nord i landet. Tusenvis har blitt myrdet og ennå flere har måttet flykte fra landet sitt. Dette skjer altså ikke på grunn av en invasjon fra en fremmed makt, men er noe som landets egne myndigheter står bak.
Tamilene var ikke de eneste i dette selskapet som hadde problemer med myndighetene sine, men jeg bruker dem som eksempel. Jeg fikk nemlig også tid til å snakke med en gammel venn av meg fra New Zealand. Hun har jobbet i mange år med det tamilske nettverket av menigheter som jeg har skrevet om tidligere. Hun bruker nå stadig mer av sin tid på selve Sri Lanka. Men som utenlandsk statsborger er det vanskelig å få visum, siden hun hjelper ”feil” folkeslag. Her er det ikke snakk om politisk aktivitet av noe slag, men å drive skoler, barnehjem, helsestasjoner osv. Slike ting ønsker ikke myndighetene at tamilene i nord skal få glede av.
Min venn har valgt en virkelig radikal løsning på denne utfordringen: Hun har søkt om srilankisk statsborgerskap! For å forstå rekkevidden av en slik beslutning må vi nordmenn prøve leve oss inn i situasjonen. Først bør vi spørre oss selv: ”Ville jeg byttet bort mitt norske pass mot et statsborgerskap i Irak eller Afghanistan?” Mange av oss ville vel vært betenkt på å gjøre noe slikt. Men det min venn gjør er faktisk langt mer skummelt enn hva et slikt bytte ville betydd for oss. For hun jobber som sagt med ”feil” folkegruppe, sett fra myndighetenes synspunkt. Det betyr at hun ved frivillig å stille seg under srilankiske myndigheters autoritet, risikerer å bli utsatt for de samme krenkelser av menneskerettighetene som tamilene opplever.
Hun ville at vi skulle være med henne å be om at dette går i orden. Hun har forstått alvoret i konflikten. Dette er altså ikke en naiv ung dame som tror hun kan redde verden og at hun selv er usårbar. Til det har hun sett for mye nød og død. Hun går inn i dette med åpne øyne – vel vitende om mulige konsekvenser. Det stiller meg overfor et dilemma som både er følelsemessig og etisk: Kan jeg være med å be om at Gud skal gi min venn noe hun mener er Guds vilje, men som i beste fall vil skape store problemer for henne – og i verste fall føre til døden?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar