mandag 31. desember 2007

Radikale forbilder

Hvis jeg har rett i min mistanke om at de fleste bevegelser har en tendens til å skape mindre radikale ledere i annen generasjon, så er jo utgangspunktet viktig! Selv om de fleste av Paulus sine medarbeidere var noe mindre radikale enn ham selv, så ble de likevel noen av de viktigste lederne i hele kirkehistorien. Det var fordi forbildet deres (Paulus) var så utrolig radikal i sin etterfølgelse av Jesus.

Dette er en utfordring for meg, fordi mange av mine kristne venner som er over 40 år har inntatt hvileposisjon. Kanskje går de på kristne møter – kanskje ikke. De er trygge i sitt forhold til Gud. Men ”radikal” er ikke det første som slår en i forbindelse med dem. Jeg tenker ofte på hva dette kommuniserer til yngre kristne om å leve/ikke leve radikalt for Gud. Når man har levd halve livet har man erfart så pass mye at man får et mer reflektert forhold til mange ting. Det er da man virkelig kan bli et forbilde for yngre. Men dessverre blir alt for mange i denne aldersgruppa nesten usynlige i menigheten (hvis de da ikke har et lederansvar der). Men det er jo akkurat nå vi trengs!

Derfor tenker jeg ofte på hvordan jeg selv utvikler meg. Når jeg nå har overlatt ansvaret for menigheten til yngre krefter: Kommer jeg da til å bli mer og mer usynlig? Eller kan jeg heller bli mer og mer radikal? Slik at yngre folk har noe å ”strekke seg etter”.

I en slik situasjon er det en fordel å leve i en relasjonsbasert menighet. For her dreier menighetsliv seg om mye mer enn møter. I relasjonsbaserte menigheter kan man være et forbilde, selv om man ikke preker eller leder møter. I går hadde vi for eksempel en liten romjulssamling: Mens 20 personer satt i stua og sang lovsanger, så var noen av de andre voksne og jeg på kjøkkenet og lekte med barna (og ”passet på” kakefatet…) Midt i leken kunne jeg formidle ting som skapte ny visjon hos en av de andre som var med og lekte. Det var ting jeg nok aldri hadde sagt i en preken fordi det var så ”dagligdags”, men som likevel kan komme til å bety mye.

Derfor sier Bibelen at ”Glem ikke deres ledere, de som talte Guds ord til dere. Tenk tilbake på hvordan de levde og døde og ta eksempel av deres tro!” (Heb 13,7). Vi skal ikke tenke tilbake på våre ledere og huske hvor godt de prekte. Vi skal tenke tilbake på hvordan de levde. Jeg håper at det folk vil huske av meg er hvor radikalt jeg levde, ikke at jeg hadde snakketøyet i orden. Dét er sannelig litt av en utfordring!

2 kommentarer:

den som Gud elsker sa...

Her er du inne på noe interessant og avgjørende tror jeg.
Det er så lett å lære seg en rolle, eller sette seg selv inn i en rolle som kristen.
Men faktum er at det er vårt liv. Og at det først og fremst leves i hverdagen med familie, venner og kolegaer.
Tror kanskje det er en sammenheng mellom de litt "satte 40 åringene" du nevnte tidligere, og dette med "kristen rollen"
Mange har lært seg å leve denne rollen (møtekristen), men de vet ikke hvordan de skal snakke med naboen eller forholde seg til de som ennå ikke vet hva Jesus har gjort for dem. Mange av oss har vært med på de utroligste evangeliserings stunt.
Kanskje "veslevoksne kristne" kan beskrive noe av dette.
Man har ikke fått oppleve å være Guds elskede barn uten ansvar hvor man bare spiser og får kjærlighet. Som naturlig legger grunnlaget, grunnfestet i kjærlighet.
I steden ser man hva man bør gjøre for å bli likt, alle oppgavene som må utføres.
Å Kaster seg inn i arbeidet for Gud. (Flinkhetens tjeneste) Man ender opp med masse kunnskap, ferdigheter, og flinkhet og erfaringer på godt og vondt.
Hva var motivasjonen?
Hva var drømmen?
Men er utlifreds og sliten, og trenger å oppleve Guds betingelsesløse kjærlighet.
Det er noe her som gir oss drivkraften, og motivasjonen tilbake.
Jesus som gav avkall på alt fordi Han elsker deg. Du er målet med Hans kjærlighet og godhet, og dette er så fantastisk at du bare må si det videre.
Guds kjærlighet,
utgangspunktet for allt

Eskil sa...

Takk for et fint innlegg :-)

Jeg tror mange ”står på for Gud” med et rett motiv. Men dessverre så er mange menigheter organisert slik at folk sliter seg ut med mye jobb og relativt små resultater. Det er en av grunnene til at jeg brenner sånn for å bygge menigheter som er relasjonsbasert i stedet for aktivitetsbasert – og som dreier seg rundt åpne hjem i stedet for rundt menighetslokaler.