Rasisme

Jeg liker å gå kveldsturer før jeg legger meg. På vei hjem etter turen i går, kom en stressa ung afrikansk mann bort til meg og spurte om han kunne gå ved siden av meg. Grunnen var at noen norske ungdommer hadde fulgt etter ham i bil fra sentrum. Han kjente dem ikke, men de var tydelig ute etter ”bråk”. Derfor var han redd for å få juling, og tenkte det var tryggere å gå sammen med en hvit mann. Han spurte meg derfor om jeg kunne følge ham helt til døra. Jeg fulgte ham selvfølgelig hjem, og han roet seg etter hvert som vi fikk gått litt. Men hva er i veien med folk? Jeg blir så sinnsykt provosert!!

Etniske menigheter

De siste årene har det vokst fram en utrolig mengde med nye menigheter blant etniske minoriteter. Selv har jeg vært på mange gudstjenester som har foregått på persisk, spansk eller tamil. Når jeg bruker begrepet ”etnisk menighet” så mener jeg menigheter som har gudstjeneste på et annet språk enn majoritetens språk. I Norge vil det da også inkludere menigheter som bruker engelsk, fransk eller spansk, selv om disse språkene på verdensbasis er uendelige mye mer utbredt enn norsk.

I media får man inntrykk av at de fleste innvandrere er muslimer, og at respekt for andre kulturer kun dreier seg om forholdet til Islam. Dette stemmer jo ikke! Jeg vil tro det er flere kristne innvandrere i landet vårt, enn det er muslimske. Men de gjør mindre vesen av seg. For litt siden slo avisene stort opp at en del etnisk norske ungdommer hadde konvertert til Islam. Men man får ikke med seg det ganske enorme antallet mennesker som går det andre veien: Fra Muhammed til Kristus. Dette dreier seg om et langt større antall mennesker. Selv her i min egen lille by så er det et betydelig antall tidligere muslimer som har blitt kristne. En ganske stor forsamling her i byen har sine møter på persisk, og består hovedsakelig av folk fra Iran og Afghanistan. Dette er personer som har blitt kristne etter at de kom til Norge. Lignende ting skjer over alt i landet vårt. Jeg har også gleden av å kjenne mange tidligere hinduer som har gitt sine liv til Jesus.

I London er nå majoriteten av de som er på gudstjeneste en vanlig søndag ikke etniske briter, men "fremmed-kulturelle". En lignende utvikling er på gang i Norge. Men av en eller annen grunn legger vi nesten ikke merke til det. Jeg tror disse ”etniske menighetene” sitter med en nøkkel til vellykket integrering. Jeg har ofte hørt tamilske forkynnere oppfordre menigheten sin til å takke Gud for Norge, og å be om velsignelse for alle som er ledere i landet (se 1Tim 2,2). Det betyr ikke at man kaster vrak på å være tamil eller iraner eller vietnameser, men det betyr at man velsigner landet man bor i. Dette tror jeg er med å forme gode holdninger, noe som danner et godt grunnlag for vellykket integrering.

Jeg vil påstå at det er vekkelse i Norge! Men mye av det skjer blant mennesker med en kulturell bakgrunn fra Afrika, Asia eller Latin-Amerika. Samtidig er det ikke alle etniske grupper som er like berørt av evangeliet. For tida tenker jeg særlig mye på folk fra Pakistan og Somalia. Selv om det også blant disse folkegruppene er stadig flere som søker Jesus, så har ikke evangeliet hatt samme gjennomslag ser det ut til. Faktisk kjenner jeg ikke til en eneste forsamling i Norge hvor urdu eller somalisk er hovedspråk. Det er kanskje noen slike, men jeg kjenner altså ikke til dem. Jeg vet om pakistanere som leser fast i Bibelen. Men det er uhyre utfordrende å stå fram og fortelle om dette i enkelte pakistanske miljøer. Vær gjerne med på å be om et gjennombrudd for evangeliet i disse etniske gruppene. Har du en somalisk eller pakistansk nabo eller kollega så kan du vel dessuten begynne med å bli venn med ham/henne? Kanskje det åpner muligheten til å introdusere evangeliet.

Wikipedia

Wikipedia har raskt blitt et av de mest brukte oppslagsverkene i Norge. Dessverre så er vi kristne av og til litt seine med å ta i bruk nye informasjonskanaler. La oss håpe at evangeliske kristne kan være med å forme innholdet på Wikipedia, og ikke bli sittende på sidelinja. Selv har jeg lagt ut artikler om Bibelen, men det finnes jo mengder av andre ting vi som Guds folk burde ha meninger og kunnskaper om.

Ulempen på Wikipedia er jo at enhver artikkel fort kan redigeres. Men dette er jo også en mulighet, siden man selvfølgelig også kan føye til opplysninger som mangler. Derfor tror jeg det er bra å ta del i det som skjer. Hvis du skynder deg, så kanskje du finner noen av disse artiklene mer eller mindre slik jeg skrev dem: apostler, praktisk teologi eller Oljeberget

Ledere som kritiseres

Bjørn Olav har noen helt groteske historier å fortelle på sin blog, om hvordan noen ledere forbanner de som er uenige med dem. Det er helt klart ikke Guds måte! Jesus sa at vi skulle velsigne våre fiender (Matt 5,43-48). Da må vi i hvert fall kunne velsigne kristne som ikke er enige med oss! Som alltid ellers bør man gå til Guds ord for å se hvordan slike situasjoner bør håndteres. Et utgangspunkt kan være å studere fire opprør i Bibelen: Mirjam mot Moses (4Mos 12), Absalom mot David (2Sam 15-19), Judas mot Jesus (Matt 26), samt medarbeidere som sviktet Paulus (2Tim 4).

Det er tre ting å lære fra disse situasjonene:

1. Enhver leder som er salvet av Gud, vil en eller annen gang bli motarbeidet av noen innenfra menigheten.
2. Et slikt ”opprør” får negative konsekvenser for den som setter i gang.
3. Det er når man opplever å bli motarbeidet ”innenfra” på denne måten at det kommer fram hva som virkelig bor i en: Er lederen drevet av personlige ambisjoner eller av Guds ånd?

For to-tre år siden snakket jeg med en kristen dame i nærmiljøet. Hun går ikke i noen menighet. Da jeg spurte henne hvorfor hun ikke gjorde det, var svaret at det ikke var noen pastorer i Indre Østfold som hun hadde nok tillit til. Hvis derimot en navngitt person hadde flyttet til området og startet menighet, så skulle hun gladelig gått inn i menigheten hans. Denne personen var en av Norges mest kjente pastorer, og hun hadde hørt ham preke på konferanser og likte det veldig godt. Jeg tenkte imidlertid for meg selv at pipa nok hadde fått en annen lyd hvis denne personen hadde flyttet hit. Da hadde vi nemlig blitt kjent med svakhetene hans også! Ikke at jeg tror denne pastoren har flere svakheter enn andre kristne ledere. Men det er rart med det: De som vi kjenner godt, kjenner vi også svakhetene til. Mens de vi bare hører på konferanser, ser vi som regel bare godsiden til. Likevel tror vi ofte at gresset er grønnere på den andre siden.

Jeg vet ikke hvor mange situasjoner jeg har vært i, hvor jeg har hørt folk beklage seg på akkurat de lederne som er i akkurat deres menighet. Da påpeker jeg som regel at dette er en menneskelig reaksjon hos dem, fordi de kjenner lederne i sin egen sammenheng bedre enn de kjenner lederne i andre sammenhenger. Men det tror de ikke noe på nei! Uansett hva folk måtte mene om akkurat sine ledere, så er dette noe som ser ut som et prinsipp i Bibelen: Mennesker som står i en tjeneste vil bli møtt av motstand både utenfra og innenfra. En gang i blant er denne motstanden høyst betimelig. Men som oftest sier det mer om motstanderne enn om lederne.

Bibelen er heller ikke redd for å advare mot de negative konsekvensene av å drive et ”råkjør” mot ledere i nærmiljøet. Både Mirjam, Absalom og Judas fikk store problemer for å si det mildt. Uten sammenligning for øvrig: Men så vidt meg bekjent er damen jeg nevnte ovenfor fortsatt ikke med i noen menighet. Den pastoren som hun mente hadde vært absolutt perfekt for henne, har blitt avsatt av sin egen menighet, fordi de ikke likte lederstilen hans… Kanskje ikke gresset var like grønt når du kom nær nok? Jeg tenker at det måtte vært bedre for denne damen å ta til takke med en mindre perfekt menighet, og så fått lov å oppleve fellesskapet disse årene. Selv om det ikke finnes noen perfekte menigheter her i området, så forkynnes jo Guds ord, Herren blir tilbedt og det vises omsorg for mennesker.

Hovedpoenget mitt (som jeg nok får komme tilbake til) er hvordan en leder reagerer når han/hun blir utsatt for denne type kritikk. Se hvordan Moses ba i ydmykhet for Mirjam da hun gjorde opprør. Se hvordan David gikk gråtende oppover Oljeberget for å søke Gud da Absalom gjorde opprør. Jesus kalte Judas for venn da han solgte ham til døden. Paulus ba at Gud ikke skulle tilregne sine nærmeste venner at de sviktet ham da han trengte dem som mest. Dette er det som viser hvordan en sann leder er skrudd sammen: Noen ganger må negative konsekvenser av folks holdninger og uttalelser belyses. Men det skjer alltid i bønn og ydmykhet.

Kampen om byene

Jeg har blandede tanker om en del av den ”åndelige krigføringen” som skjer i noen kristne sammenhenger. Av og til oppleves dette som at man lever i en åndelig getto. Profetiene og åpenbaringene florerer, men man kommer seg liksom ikke ut i det virkelige livet. Kvaliteten på åndelig krigføring kan testes på samme måte som all annen tjeneste: Bærer den frukt? (Matt 7,15-20) Blir mennesker frelst og gjort til disipler?

Men at noe misbrukes betyr jo ikke at vi må avskrive det! Medisinen mot ”feil bruk” er som regel ikke ”ingen bruk” men ”rett bruk”. Så også når det gjelder åndelig krigføring: For tiden jobber jeg mye med brevet til efeserne. Det brevet er fullt av henvisninger til den åndelige kampen vi står i (Ef 1,18-2,3 +3,10 +6,10-20). Det er ikke så rart at nettopp dette brevet er fullt av henvisninger til den åndelige kampen. Menigheten i byen der ble grunnlagt i en ekstrem maktkonfrontasjon: Det var som om lysets rike og mørkets rike frontkolliderte i 100 km i timen akkurat der i Efesos.

Apostelgjerningene 18,18-20,38 forteller historien: Efesos var sentrum for dyrkelsen av Artemis. Tempelet i byen der ble regnet som en av oldtidens syv underverker, på linje med bl.a. pyramidene i Egypt. Vi snakker altså ikke om en liten ”pølsebod”, men om en avgudsdyrkelse som var høyt organisert og kjent over hele den ”siviliserte” verden. Derfor kunne byens rådmann si at ”alle mennesker vet at efeserne er voktere for bildet av Artemis, som er kommet ned fra himmelen” (Apg 19,35).

Da Paulus og hans folk kom til Efesos skjedde det en rekke konfrontasjoner i den åndelige verden: Opprør rundt Artemistempelet, brenning av magiske bøker, oppsiktsvekkende demonutdrivelser og helt uvanlige mirakler ved Paulus sine hender. Jeg tror ikke Paulus oppsøkte disse konfrontasjonene. Jeg tror de ”bare skjedde” fordi menigheten utfordret de åndsmakter som hadde fått lov til å styre som de ville der i byen. Resultatet var at alle som bodde i provinsen fikk høre Herrens ord i løpet av to år (Apg 19,10). Det kaller jeg effektiv evangelisering!

Jeg er en som ivrer for å bygge nære fellesskap. Vi må ha menigheter som folk trives i. Men faren er at vi blir så ”koselige” at vi glemmer kampen vi står i: Byene og tettstedene vi bor i er delvis fanget i håpløshet og synd. Hvis ikke vi som Guds folk utfordrer de åndsmakter som regjerer, hvordan skal vi da se forandring? Hvordan skal da mennesker bli satt fri?

Åndskamp er ikke bare bønn og lovsang. Paulus oppsumerer våpnene våre i Ef 6,10-18. Våpnene vi har er sannhet, rettferdighet, beredskap, tro, Guds ord og bønn. I min egen sammenheng har vi nok vært sterkere på noe av dette, mens andre våpen har fått lov til å ligge og samle støv. Tiden er inne for å ta i bruk hele arsenalet. Det står om menneskers frelse og vår hjemsteders åndelige helse.

Kontekstualisering

At man ”kontekstualiserer” noe, betyr at man tilpasser hvordan man formidler budskapet til hvem som hører på. Dette er høyst aktuelt i misjon og evangelisering. Mye av den kristne forkynnelsen i Norge i dag treffer rett og slett ikke tilhørerne. Da er det lett å tenke at dagens nordmenn er lite åpne for evangeliet. Men ofte tror jeg det er formidlingen av budskapet som støter folk vekk, ikke selve budskapet. Dessverre oppleves mange menigheter og deres forkynnelse som lite relevante for den kulturen nordmenn flest er en del av. Men jeg tror altså at mange mennesker ville kommet til tro hvis bare budskapet ble kontekstualisert.

NT har mange eksempler på slik kontekstualisering: Se hvordan Paulus bruker to helt forskjellige innfallsvinkler til evangeliet når han forkynner i synagogen i Antiokia i Pisidia (Apg 13,13-47) og når han forkynner på Akropolis i Aten (Apg 17,22-31). Evangeliet er det samme, men innpakning og kommunikasjon er svært forskjellig. Dette kjennetegnet Paulus sin tjeneste: Han var flink til å tilpasse kommunikasjonen sin til tilhørerne. Han ”skryter” faktisk av at han var tilpasningsdyktig (1Kor 9,20-21). Jeg tror kristenheten i Norge har mye å lære her!

Men kontekstualisering har en annen side også. Evangeliet skal nemlig ikke bare tilpasses tilhørernes kultur. Evangeliet skal samtidig utfordre og endre kulturen den slår rot i. Vi er altså kalt til å gå inn i kulturen samtidig som vi skal utfordre den og forandre den. Vi er kalt til å være jorden salt og verdens lys. Det blir vi ikke hvis vi bare flyter med strømmen. Noen menigheter er flinke til å kommunisere slik at mennesker hører på dem. Men noen ganger kan man føle at saltet har mistet sin kraft. Ja, folk hører på dem. Men hvor har evangeliets evne til å forandre blitt av? Det er altså en innebygd spenning mellom formidling og innhold. Innholdet skal skape forandring, men formidlingen må skje på en måte som gjør at folk lytter.

Her trenger vi både evangelistene og profetene. Evangelistene er opptatt av å nå mennesker. De forstår kontekstualisering! Profeter derimot er opptatt av Guds standard og av evangeliets kraft til å skape forandring. Tragedien i Norge er at evangelistene og profetene sitter på hver sine tuer. Dermed får vi på den ene siden menigheter som har et klart budskap, men som ikke klarer å formidle det. På den annen side får vi menigheter som klarer å formidle budskapet, men de klarer ikke å forandre kulturen.

Slik jeg tenker, så er dette en av hovedgrunnene til at vi trenger apostoliske tjenester. Apostolisk tjeneste handler blant annet om ”å koordinere” formidling og innhold, slik at man ikke får slagside den ene eller den andre veien. Apostler legger nemlig en solid grunnmur, slik at huset som bygges oppå ikke faller verken mot venstre eller mot høyre.

Bibelundervisning i Askim

De neste seks søndagene skal jeg undervise i Apostelgjerningene. Menigheten jeg er en del av har ikke ”vanlige” møter i sommer, men har likevel mye som skjer En av tingene av tingene som skjer, er altså at det blir mulig å fordype seg i Apostelgjerningene. Denne boka har jo materiale i seg til 1000 spennende bibeltimer. Men i denne omgang er målet å få et overblikk over de store linjene. Det håper vi å oppnå gjennom seks ganger to skoletimer med undervisning og samtale.

Samlingene vil være i Østfold Næringspark hver søndag kl 19.30 og er åpne for alle som vil. Ta med bibel, skrivesaker og godt humør. Les gjerne i Apostelgjerningene før samlingene. Jo mer man har lest på forhånd, jo mer utbytte vil man ha. Samlingene er først og fremst rettet mot folk som kunne hatt lyst til å gå på bibelskole, men som av ulike grunner ikke har mulighet til det. Så du trenger slett ikke være teolog for å ha utbytte av dette!