Profeter er tjenestevillige

Et fellesstrekk hos de profetene som omtales i Det nye testamentet er at de er tjenestevillige. Her er det ikke snakk om «sterke» tjenestegaver som opererer uavhengig av resten av Kristi kropp. Profeter er ikke «ensomme ulver», men i aller høyeste grad lagspillere.

Da Silas og Judas ble bedt om å reise til Antiokia for å overlevere brevet fra apostlene i Jerusalem, så trengte de ikke lang tid på å søke Guds vilje om saken (Apg 15,22-33). Skulle de reise, eller skulle de ikke? Nei, i stedet var tanken at «hvis apostlene mener at vi bør reise, så reiser vi». Den samme holdningen viste Barnabas da han ble bedt om å reise til Antiokia noen år tidligere. I Apg 11,22 står det ikke at «Barnabas følte seg kallet til å dra til Antiokia», men at «menigheten sendte Barnabas til Antiokia». Menigheten ønsket at Barnabas skulle dra, og da gjorde han det!

Nå mener jeg ikke at man skal gjøre enhver ting som menighetsledere foreslår! Eller at man ikke skal spørre Gud før man tar fatt på et oppdrag. Men jeg har møtt mennesker med profetiske gaver som har blitt spurt om å gjøre oppgaver som åpenbart ville bygd menigheten opp, men som ikke er direkte knyttet til deres profetiske kall. Deres reaksjon har vært at de må spørre Herren først. På den måten avskjærer de muligheten for andre mennesker å komme med utfordringer til dem – for de snakker jo direkte med Herren selv. Hvem kan da si noe annet? Ingen menighetsleder ønsker jo å gå på tvers av Herren.

En slik tankegang som jeg hevder her kan selvfølgelig misbrukes. Likevel er det klart at NT framstiller profeter som mennesker som gjerne tar i mot en utfordring til å gjøre ting som trengs å gjøres – og at de tar i mot slike utfordringer uten å åndeliggjøre dette på individualistisk måte. Gjør f.eks. et bibelstudium av Silas: Han omtales som en profet (Apg 15,32). Men han drar til Antiokia som «postbud». Når Paulus trenger ham som reisefølge, så er han villig (Apg 15,40). Når Peter trengte en gresktalende til å hjelpe seg med å skrive brev, så er Silas igjen på pletten (1Pet 5,12). Slik blir Silas et forbilde for mennesker med profetiske gaver gjennom alle tider.

På samme måte er det første vi hører om profeten Barnabas at han gir bort en masse penger til apostlene (Apg 4,35-36). Alt dette viser at NT ønsker å framstille profeter som mennesker som i første rekke er kristne søsken som bidrar der det trengs. Først i andre rekke er de profeter.

Profeten Barnabas

Mange tenker vel på Barnabas først og fremst som Paulus sin følgesvenn – og kanskje som en av apostlene. Men jeg tror at Barnabas også er en av de viktigste profetene etter Pinsedag. Den som ønsker å forstå profetisk tjeneste i den nye pakt gjør derfor lurt i å studere Barnabas sitt liv.

Hvorfor kaller jeg Barnabas for profet? Allerede kallenavnet hans gir en indikasjon på tjenesten hans. For han het jo faktisk ikke Barnabas. Hans egentlige navn var Josef. Det var apostlene som begynte å kalle ham for Barnabas (Apg 4,36). Navnet betyr «oppmuntringens sønn» og oppmuntring er jo sentralt i den profetiske tjenesten (1Kor 14,3).

En ting som Barnabas var spesielt flink til var å se gjennom det ytre og inn til hva som bodde i menneskenes indre. Etter at Paulus hadde blitt kristen, så turte ikke de kristne i Jerusalem å være sammen med ham. De så bare på det ytre, og da så de den samme mannen som tidligere hadde forfulgt dem. Men Barnabas så gjennom dette og forstod at Paulus hadde blitt forandret på innsiden. Derfor sørget han for at Paulus ble akseptert av Guds menighet (Apg 9,26-28).

Ved en annen anledning så stod en strid om Johannes Markus. Markus hadde sviktet på den første misjonsreisen og i Paulus sin øyne var han derfor «ubrukelig» (Apg 15,36-39). Kanskje var Markus for umoden til å være med på den neste misjonsreisen. Men Barnabas så likevel mulighetene som lå i denne unge mannen og nektet å gi ham opp. Dette kan delvis skylde at Barnabas og Markus var i slekt, men jeg tror det også hadde med Barnabas sin profetiske innsikt. Barnabas forstod hvilket kall Markus hadde, til tross for at han hadde sviktet ven en anledning. At Markus ble nyttig for apostlene kommer tydelig fram mot slutten av Det nye testamentet (2Tim 4,11 +1Pet 5,13). Johannes Markus skrev jo dessuten ned det eldste evangeliet som vi har bevart.

Aller viktigst for ettertiden var nok Barnabas sin rolle i forhold til å se hvor radikalt evangeliet var med hensyn til hedningenes frelse. Han ble leder i den første hedningekristne menigheten (Apg 11,19-30). Da spørsmålet kom opp om hedningene måtte holde Moseloven, så var det nettopp menigheten i Antiokia som kjempet hardest mot dette. På den tiden var det altså Barnabas – og ikke Paulus – som var den sentrale lederen i menigheten i Antiokia. Hedningekristne til alle tider har mye å takke for når det gjelder Barnabas sitt åndelige klarsyn.

Dette er bare noen innledende tanker for hvorfor jeg mener at Barnabas var en av profetene i Antiokia (Apg 13,1) og en av de viktigste rollemodeller for profettjeneste i den nye pakt. Den som fordyper seg i dette vil finne mange gullkorn.

Oppbyggelse, veiledning og trøst

Profeter i den nye pakt taler til oppbyggelse, veiledning og trøst (1Kor 14,3). Derfor leser vi følgende om to profeter fra Jerusalem som besøkte Antiokia: «Judas og Silas som selv var profeter, talte mange ganger til brødrene og oppmuntret og styrket dem» (Apg 15,32). Profetene styrket og oppmuntret sine kristne søsken. Oppmuntring og styrke kommer ved at profetene i sin tale fokuserer på Jesus og på sentrale sannheter i Guds ord. Dette er hva profeter i den nye pakt bør holde på med.

Hvis man har en slik forståelse av profetisk tjeneste, så vil man unngå å ha fokus på feil ting. Noen tror nemlig at det er profetisk å påpeke feil. Mange menighetsledere har opplevd mennesker som hele tiden påpeker feil og mangler ved menigheten, og som attpå til mener at slikt snakk er «profetisk». Men man trenger slett ikke være profet for å se feil og mangler. Selv idioter kan finne feil. Men vi trenger åpenbaring for å finne løsninger. Som regel vil menighetens lederskap være veldig klar over feil og mangler i forsamlingen. De trenger ingen profet for å fortelle dem slike ting! Det de derimot har behov for er noen som kan fortelle dem hva de kan gjøre med utfordringene i menigheten. Derfor trenger vi profeter som styrker og oppmuntrer søsknene ved å fokusere på Jesus og på sentrale sannheter.

Et annet problem er at mange «profeter» fokuserer på konspirasjonsteorier og obskure bibelvers - gjerne fra Johannes Åpenbaring og Daniels bok. Men slike ting bygger ikke opp menigheten! Det fører bare til spekulasjoner og diskusjoner (2Tim 2,23). Dessuten er det slik at profeter ikke er de som er best kvalifisert til å utlegge Bibelen. Gud har gitt både profeter og lærere til menigheten for å føre den til modenhet (Ef 4). Disse tjenestegavene skulle utfylle hverandre og støtte hverandre. Derfor bærer det ofte helt galt av sted når profetene mener at de er bedre kvalifisert enn lærerne til å utlegge slike vanskelige bibelvers (2Pet 3,3).

For en tid tilbake kjente kona og jeg et behov for å få et profetisk perspektiv på en av de menighetene vi jobber med i Tyskland. Da hadde vi ikke behov for noen som kunne utlegge «dyrets merke» eller forklare konspirasjonsteorier om EU, frimurere og Illuminati. Det vi hadde behov for var åpenbaring om hva som skulle til for å bringe den lokale forsamlingen noen viktige skritt framover. Derfor inviterte vi med oss noen med profetisk tjeneste som forstod nettopp dette med å tale profetisk for å styrke og oppmuntre søsknene.

Dette betyr selvfølgelig ikke at profeter aldri kan ta kritiske ord i sin munn. Noen ganger trenger individer og forsamlinger å høre et kall til omvendelse for å komme videre. Her kan sann profetisk tjeneste komme med klar tale! Men selv da er målet å bygge opp og styrke – ikke rive ned og fordømme. La oss be om at Gud reiser opp flere profeter av typen Judas og Silas!

Profetier om nåtid og om framtid

Mange tenker nok at profeter først og fremst snakker om framtida: At profeter får innsikt i ting som kommer til å skje, og så forteller om dette. Men dette er bare en liten del av hva profeter driver med. Profetene i Bibelen var ofte mer opptatt av å snakke om det som skjedde i deres samtid enn hva som skulle skje i framtida. Et par eksempler er Natans ord til David (2Sam 12) og Haggais ord om gjenoppbyggingen av Tempelet (Hag kap 1 og 2).

Likevel er åpenbaring om framtida én av sidene ved det profetiske. Blant profetene i Det nye testamentet er Agabus den som er mest kjent for dette. Ved to anledninger profeterte han om framtidige hendelser som faktisk skjedde: Hungersnøden i Judea (Apg 11,27-29) og Paulus sitt fangenskap i Judea (Apg 21,10-14).

For meg er dette en viktig påminnelse. For kristne kan gå i to grøfter når det gjelder dette med nøyaktige profetier om framtida. Den ene grøfta er at man bruker Moselovens standard: Hvis det som blir profetert ikke skjer, så er ikke ordet fra Herren, og da skal profeten dø! (5Mos 18,20-22). Dette vil mildt sagt ta motet fra enhver som ønsker å lære å operere i en profetisk gave. Det må være rom for å feile i Guds menighet – også for profeter.

Men den andre grøfta er at man kan profetere i øst og i vest uten at det man sier «i Herrens navn» blir evaluert. Var dette faktisk et ord fra Herren – eller var det profetens egen ønsketenkning? Hvis alle profetier viser til en ubestemt framtid, så vil mennesker alltid skyve det foran seg i tid. Man ligner på et esel som har en gulrot på en stang foran seg. Man går og går men får aldri tak i det som ligger foran. Noen ganger kan jo profetier fungere best nettopp slik: Man får en visjon om noe som en dag vil skje, og så strekker man seg hele tiden etter dette. Men ofte kan denne typen profetier bidra til en form for kynisme. Man ser jo aldri profetiene oppfylt, så hvorfor skal man da tro på dem?

Derfor ønsker jeg meg profeter som tør å gjøre som Agabus. At de profeterer konkrete hendelser som vil skje i nær framtid. Jeg har fått oppleve dette selv ved noen få anledninger i livet, og det har vært virkelig viktig. Nå kommer ikke slike profetier på bestilling, selvfølgelig. Men kanskje noen med profetisk tjeneste kan begynne å søke Herren for at også denne siden av de profetiske skal bli gjenopprettet? At Gud reiser opp noen «Agabuser» blant oss!

Filips fire døtre

Midt i fortellingen om Paulus sin reise til Jerusalem er det en opplysning som virker ganske tilfeldig plassert. Etter at Paulus og følget hans kom til Cæsarea ble de boende noen dager hos evangelisten Filip. Lukas forteller at Filip «hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave» (Apg 21,10). Disse døtrene hører vi ikke mer om verken før eller siden. De bidrar tilsynelatende heller ikke til historien på noen måte. Ingen ville lagt merke til det hvis Lukas hadde latt være å gi oss denne opplysningen. Hvorfor er da denne opplysningen gitt? Lukas må ha hatt en god grunn for å gi oss denne «overflødige» opplysningen.

For det første kan man selvfølgelig tenke på hvilke personer disse jentene var. De var kvinner, de var ugifte og de var ganske sikkert unge. Hver av disse tingene - kvinne, ung, ugift - kan være nok til å diskvalifisere mennesker for tjeneste i visse kristne sammenhenger i dag. Lukas viser oss at slik var det ikke i den første menigheten. For det andre kan det være nyttig å meditere over hvilken effekt det hadde for disse jentene å vokse opp i et åndelig sterkt hjem. Vi vet jo en hel del om evangelisten Filip (Apg 6,1-6 +8,4-40) og har all grunn til å tro at barna hans fikk grundig opplæring i evangeliet, og at fars iver for Jesus smittet over på dem. Hva betyr det for utviklingen av tjenester i Guds menighet at det finnes slike åndelige hjem hvor barn får vokse opp?

Imidlertid har alle de norske oversettelsene som jeg har sjekket en unøyaktig oversettelse av dette verset. Det sies at disse døtrene hadde en profetisk gave. I grunnteksten er ikke ordet «gave» brukt i det hele tatt. Det som står er at Filip hadde fire «profeterende døtre». Fra verbformen som er brukt på gresk (presens partisipp aktiv) kan vi forstå at dette var jenter som hadde for vane å profetere – dette var noe de stadig gjorde. Dette er mye mer dynamisk og levende enn bare å ha en gave. En gave kan du nemlig legge i en skuff og ta fram en gang i blant. Filips døtre derimot levde aktivt i det profetiske.

Man kan lure på hvorfor norske bibeloversettelser bruker uttrykket «døtre med profetisk gave» i stedet for å skrive «profeterende døtre». Kan det være at fire aktive unge kvinnelige profeter blir for fjernt fra vår virkelighet? Blir det mindre utfordrende å si at de hadde en profetisk gave? Men dette er jo bare spekulasjoner. Poenget mitt er at vi må gjenvinne det dynamiske i den profetiske tjenesten. Derfor må vi studere profetene vi blir presentert for i Det nye testamentet – og blant dem hører Filips fire døtre til.

Profeter etter Pinsedag

Generelt sett mener jeg at kristne i Norge leser alt for lite i Det gamle testamentet. God kunnskap om GT vil gjøre at man forstår Det nye testamentet bedre. Men på noen områder vet norske kristne mer om GT enn om NT. Et slikt område gjelder profetisk tjeneste.

Hvis du ber noen nevne noen framstående profeter i Bibelen, så vil du ganske sikkert få høre navnene på noen fra GT, slik som Jesaja, Elia eller Daniel. Kanskje vil noen nevne Døperen Johannes. Men selv om Johannes er omtalt i NT, tilhørte han jo likevel den gamle pakt. Men hva med profeter som levde etter Pinsedag? Det finnes faktisk flere av disse som er nevnt ved navn i Bibelen. Dette gjelder folk som Barnabas, Agabus, Judas, Silas og Filips døtre.

Utgytelsen av Den Hellige Ånd på Pinsedag markerte et viktig skille for den profetiske tjeneste. I den gamle pakt var det bare noen få som hadde Den Hellige Ånd, men siden Pinsedag har alle Guds barn mottatt Ånden. Vi har blitt et profetisk folk, slik Moses drømte om (4Mos 11,29). Dette må jo få stor betydning for hva det vil si å operere i en profetisk tjeneste. Likevel så henter altså de fleste sine forbilder for profetisk tjeneste fra GT.

At Det nye testamentet omtaler navngitte profeter er gjort med hensikt. De kan nemlig fungere som «rollemodeller» for hva det vil si å være profet i den nye pakt. Dette betyr altså ikke at jeg mener at GT ikke er viktig å studere. Ikke i det hele tatt! Jeg vil bare oppfordre folk til også å studere Guds ord med hensyn til profetene etter Pinsedag. I noen kommende innlegg vil jeg si litt mer om nettopp dette temaet.

Gud som en god Far

Jeg har nettopp lest Lukas 11,1-13. Her snakker Jesus om Gud som far. En ting som er viktig å legge merke til er at Jesus sitt bilde av far – er av en god far. At fedre er gode og omsorgsfulle var slett ikke opplagt i datiden. Lukas skrev sitt evangelium først og fremst med tanke på ikke-jøder (jf Lukas 1,3 +Apg 1,1). I Romerriket ble ikke tanken på en far nødvendigvis koblet med noe trygt og godt. Den romerske skribenten Gaius skrev stolt at «det knapt finnes noe annet folk hvor fedrene har like mye makt over sønnene sine som det vi har». I praksis kunne faren bestemme hvilke barn som skulle få leve og hvem som skulle dø, om de skulle selges som slaver, om de skulle få lov å gifte seg, osv.

Det radikale i det kristne budskapet var derfor ikke bare at Gud er vår far, men at Gud er en god far. I vår tid er dette fortsatt høyaktuelt å fokusere på. Selvfølgelig finnes det mange eksempler på gode fedre i dag. Men mange mennesker har et bilde av «far» som slett ikke er godt. Far kan være fraværende, eller direkte slem.

Mennesker som kommer fra gode trygge hjem tar det av og til som en selvfølge at «mor» og «far» forbindes med noe godt og trygt. Man anser det nærmest som en naturlov at i hvert fall mor er glad i sitt barn. Men i dag vokser mange opp med en mor som er mye mer glad i seg selv enn i sine barn. Dette gjelder ikke bare barn som kommer fra åpenbart «vanskeligstilte» hjem. Dette gjelder i like stor grad barn fra karrierehjem.

Hvis vi ikke er klar over dette, så vil både forkynnelse og sjelesorg kunne bygge opp en mur, i stedet for å helbrede. Noen trenger rett og slett å bli trodd på at deres mor eller far ikke elsker dem. Det er ikke lett å sette ord på slike opplevelser, og vanskeligere blir det hvis menigheten ikke er klar over problemet. Men hvis mennesker kan få rom til å jobbe med at de ikke er oppvokst med kjærlige foreldre, så kan de også få hjelp til å åpne seg overfor en Far som er virkelig god.