Kontekstualisering

At man ”kontekstualiserer” noe, betyr at man tilpasser hvordan man formidler budskapet til hvem som hører på. Dette er høyst aktuelt i misjon og evangelisering. Mye av den kristne forkynnelsen i Norge i dag treffer rett og slett ikke tilhørerne. Da er det lett å tenke at dagens nordmenn er lite åpne for evangeliet. Men ofte tror jeg det er formidlingen av budskapet som støter folk vekk, ikke selve budskapet. Dessverre oppleves mange menigheter og deres forkynnelse som lite relevante for den kulturen nordmenn flest er en del av. Men jeg tror altså at mange mennesker ville kommet til tro hvis bare budskapet ble kontekstualisert.

NT har mange eksempler på slik kontekstualisering: Se hvordan Paulus bruker to helt forskjellige innfallsvinkler til evangeliet når han forkynner i synagogen i Antiokia i Pisidia (Apg 13,13-47) og når han forkynner på Akropolis i Aten (Apg 17,22-31). Evangeliet er det samme, men innpakning og kommunikasjon er svært forskjellig. Dette kjennetegnet Paulus sin tjeneste: Han var flink til å tilpasse kommunikasjonen sin til tilhørerne. Han ”skryter” faktisk av at han var tilpasningsdyktig (1Kor 9,20-21). Jeg tror kristenheten i Norge har mye å lære her!

Men kontekstualisering har en annen side også. Evangeliet skal nemlig ikke bare tilpasses tilhørernes kultur. Evangeliet skal samtidig utfordre og endre kulturen den slår rot i. Vi er altså kalt til å gå inn i kulturen samtidig som vi skal utfordre den og forandre den. Vi er kalt til å være jorden salt og verdens lys. Det blir vi ikke hvis vi bare flyter med strømmen. Noen menigheter er flinke til å kommunisere slik at mennesker hører på dem. Men noen ganger kan man føle at saltet har mistet sin kraft. Ja, folk hører på dem. Men hvor har evangeliets evne til å forandre blitt av? Det er altså en innebygd spenning mellom formidling og innhold. Innholdet skal skape forandring, men formidlingen må skje på en måte som gjør at folk lytter.

Her trenger vi både evangelistene og profetene. Evangelistene er opptatt av å nå mennesker. De forstår kontekstualisering! Profeter derimot er opptatt av Guds standard og av evangeliets kraft til å skape forandring. Tragedien i Norge er at evangelistene og profetene sitter på hver sine tuer. Dermed får vi på den ene siden menigheter som har et klart budskap, men som ikke klarer å formidle det. På den annen side får vi menigheter som klarer å formidle budskapet, men de klarer ikke å forandre kulturen.

Slik jeg tenker, så er dette en av hovedgrunnene til at vi trenger apostoliske tjenester. Apostolisk tjeneste handler blant annet om ”å koordinere” formidling og innhold, slik at man ikke får slagside den ene eller den andre veien. Apostler legger nemlig en solid grunnmur, slik at huset som bygges oppå ikke faller verken mot venstre eller mot høyre.

Bibelundervisning i Askim

De neste seks søndagene skal jeg undervise i Apostelgjerningene. Menigheten jeg er en del av har ikke ”vanlige” møter i sommer, men har likevel mye som skjer En av tingene av tingene som skjer, er altså at det blir mulig å fordype seg i Apostelgjerningene. Denne boka har jo materiale i seg til 1000 spennende bibeltimer. Men i denne omgang er målet å få et overblikk over de store linjene. Det håper vi å oppnå gjennom seks ganger to skoletimer med undervisning og samtale.

Samlingene vil være i Østfold Næringspark hver søndag kl 19.30 og er åpne for alle som vil. Ta med bibel, skrivesaker og godt humør. Les gjerne i Apostelgjerningene før samlingene. Jo mer man har lest på forhånd, jo mer utbytte vil man ha. Samlingene er først og fremst rettet mot folk som kunne hatt lyst til å gå på bibelskole, men som av ulike grunner ikke har mulighet til det. Så du trenger slett ikke være teolog for å ha utbytte av dette!

Engels skala

Mange kristne blir usikre når det handler om evangelisering. Hvordan kan de bidra til å lede venner til Kristus? Dreier evangelisering seg om å bygge relasjoner, eller handler det bare om å få mennesker til ”å ta i mot Jesus”, eller hva?

Jeg har sansen for det som kalles ”Engels skala”. Det er en modell som viser de ulike skritt som et menneske tar når det går fra å være uinteressert i åndelige ting til å være en etterfølger av Kristus. Engels skala finnes i litt ulike utgaver, men kan f.eks. se slik ut:

-10 Bevissthet om det overnaturlige
-9 Ingen sann kjennskap til kristen tro
-8 Litt nysgjerrig på den kristne tro
-7 Interesse for kristen tro
-6 Kunnskap om det å være kristen
-5 Forståelse av hva det vil si å være en kristen
-4 Positiv holdning til evangeliet
-3 Bevissthet om personlig behov av evangeliet
-2 Utfordring til og avgjørelse om å handle
-1 Omvendelse og tro
0 EN NY KRISTEN BLIR FØDT
+1 Evaluering av avgjørelsen
+2 Går inn i menigheten
+3 Er med å gjøre andre til disipler

Evangelisering dreier seg om å hjelpe mennesker et skritt høyere på skalaen. Ofte tenker vi at ”evangelisering” kun dreier seg om det ”rundt null” på denne skalaen, dvs. ting knyttet til omvendelse og ny fødsel. Men det er også en form for evangelisering å bringe noen fra (-9) til (-8). Altså fra ”ingen sann kunnskap om kristen tro”, til ”litt nysgjerrig på den kristne tro.” Det er også en del av evangeliseringen å hjelpe en ny kristen med å finne seg til rette i menigheten (+2)

Som jeg nylig skrev i et annet innlegg så har min menighet hatt en viss suksess med å bringe mennesker oppover skalaen i området (-9) til (-4). Altså at vi har sett en åndelig interesse våkne opp i folk og helt fram til de blir positive til evangeliet (noe de ikke nødvendigvis har vært da vi ble kjent med dem). Men dessverre har vi for ofte vært for sløve når det gjelder å utfordre folk til et personlig standpunkt (-2). Som vel de fleste andre menigheter i Norge også kjenner på, så er det dessuten en utfordring å se de som tar et personlig standpunkt gå helhjertet inn i menigheten (+2). Vi mislykkes ikke totalt i disse tingene – for vi har etter hvert en hel del sterke vitnesbyrd – men jeg lengter etter mye mer av dette!

Slike modeller har åpenbart mange begrensninger. Virkeligheten er selvfølgelig ikke så skjematisk, men den hjelper oss til å sette ord på viktige prosesser i evangeliseringen. Jeg mener derfor at den har læringsverdi for enhver som er seriøst opptatt av å nå dagens nordmenn med evangeliet.

Født på ny

I menigheten min har vi vært velsigna med en relativt stor andel av ikke-kristne deltakere på møtene. Det er selvfølgelig utfordrende noen ganger hele tiden å måtte ta hensyn til folk som kan lite om Bibelen og om kristen tro. Men alternativet er verre! Da kona og jeg var i Tyskland i forrige uke var vi sammen med en menighet som på mange måter lignet vår egen: De har ”alltid” ikke-kristne til stede på menighetens møter. Dette er bra, men utfordrende.

Mange menigheter i Norge sliter med å få kontakt med de som ikke tror. Men her er det hjelp å få, hvis man bare er interessert i å motta hjelp. Men menigheter som faktisk har en hel del ikke-kristne i blant seg, sliter ofte med en annen type utfordring: Nye folk begynner å vanke på gudstjenester og i husfelleskap. De kan til og med være med i lovsangen. Etter en stund antar man – helt ubevisst – at den som er så mye på møter sikkert også kjenner Gud. Men det er slett ikke sikkert! Jesus sa at ingen kan se Guds rike uten at han blir født på ny (Joh 3,3). Å bli født på ny er ingen glidende overgang. En fødsel tar litt tid, men det er en konkret fase. Du vet om du er født eller ikke. På samme måte i den åndelige verden: Du kan vite om du er født på ny eller ikke.

Menigheter som lykkes med å skape miljøer hvor både kristne og ikke-kristne trives, kan oppleve at nye mennesker begynner ”å oppføre seg som kristne”, men uten at de har blitt personlig kjent med Gud. Man kan også oppleve at folk etter en stund begynner ”å tro de rette tingene” om Gud, men uten selv å ha bli født på ny.

Derfor oppfordrer jeg folk i min egen menighet til å være veldig bevisste på å lede mennesker til Gud. Har du fått med deg noen venner inn i menighetsmiljøet, så må du etter en stund ta dem ett skritt videre: Du må spørre om de vil gi sitt liv til Gud. Vi kan ikke forvente at mennesker som begynner å henge i miljøet automatisk skjønner at de må bli født på ny. Som regel kreves det at noen prater med dem personlig om saken og hjelper dem til å få sitt forhold til Gud i orden.

Vi må altså ikke slå oss til ro med at folk blir positive til evangeliet – de må oppleve et livsforvandlende møte med den oppstandne Kristus!

Tur til Tyskland

I morgen drar kona og jeg til Tyskland. I helga skal vi være på besøk hos en menighet helt sør i Sachsen, på grensa til Tsjekkia. Menigheten som har invitert oss er knyttet til et nettverk av menigheter som heter Jesus Freaks Lørdag ettermiddag er mennesker fra flere menigheter i området invitert til samling. Jeg skal undervise om temaet ”Menigheten og Guds rike”.

Sachsen er en delstat som virkelig har stort behov for menighetsplanting og evangelisering. Guds menighet der levde i store problemer det meste av 1900-tallet. Først under nazistene og deretter under kommunistene fram til Berlinmurens fall. Overgangen til knallhard kapitalisme har heller ikke vært enkel. Menighetene har derfor stort behov for oppmuntring og frisk visjon. Vi håper å få være med å gi noe av dette! Vær gjerne med å be for oss og at Gud skal åpne både dører og hjerter.

Samtidig har området en historie av Guds inngripen: Vi skal være 15 mil fra Praha hvor Jan Hus var en av de viktigste forløperne for reformasjonen. Vi har også planlagt å besøke Herrnhut som ligger i området, og som regnes som fødestedet for den moderne misjonsbevegelse. I den byen var det i sin tid et bønnemøte som varte uavbrutt i 100 år! Ja, du leste rett: Ett hundre år med uavbrutt bønn! Natt og dag! En menighet i byen der ønsker å ta opp noe av denne arven bl.a gjennom fokus på bønn og lovsang.

Praktisk teologi

Ett av de fagene som teologer utdannes i er såkalt praktisk teologi. I tillegg inngår selvfølgelig fag som kirkehistorie, bibelske fag og systematisk teologi i en fornuftig teologisk utdannelse. Jeg tror at det er et stort behov for å øke kunnskapen om dette med praktisk teologi i forbindelse med oppstart av nye menigheter – inklusive nye husmenigheter.

Praktisk teologi handler om skjæringspunktet mellom teori og praksis. Det handler om hvordan menigheten fungerer i praksis der hvor mennesker er. Hvordan driver vi undervisning og praktisk omsorg? Hvordan bør menigheten organiseres? Hvordan kommuniserer vi i dagens samfunn? Kort sagt: Hvordan er vi menighet i praksis? Praktisk teologi handler ikke om abstrakte teologiske spørsmål. Men det handler heller ikke bare om ”hva som fungerer”. Det handler om at vi må være menighet på en måte som fungerer i vår kultur, men at vi må fungere ut fra en bibelsk forståelse som grunnlag.

Det finnes menighetsteoretikere som ”vet hvordan det skal gjøres” når det gjelder menighet. Men de har aldri bygd menighet i praksis. Enhver som har startet en menighet vet hva jeg snakker om. Det er alltid noen som kan fortelle deg hvordan du ”burde” lede menigheten. De har aldri gjort det selv, men de har lest så mange bøker og vært på så mange konferanser om temaet, at de er overbevist om at de vet hvordan menigheter bør bygges. Faktisk så er jeg er en smule lei av denne innstilingen. Treet skal kjennes på fruktene - ikke på de gode teoriene (Matt 7,15-20). Gi meg heller folk som bretter opp ermene og går i gang! Vi trenger flere pionerer i dette landet – ikke flere teoretikere.

Samtidig er det viktig å sørge for at de som faktisk gjør jobben med å starte nye forsamlinger har en teologisk ballast i det de gjør. Ofte vil nemlig praktikerne velge å gjøre det som ser ut til å fungere i en gitt situasjon, uten å tenke så mye på hva som ligger bak. Dette er jo et kjennetegn på folk som får ting gjort: De velger løsninger som fungerer. Men hvis ikke dette baseres på sunn teologisk tenkning, så er vi over i en skummel posisjon. Ja, vi trenger å gjøre det som fungerer. Men vi må samtidig sørge for at våre metoder holder mål i forhold til Guds ord.

Praktisk teologi handler nettopp om dette: Det dreier seg om å ha et gjennomtenkt forhold til hvordan vi er menighet i praksis. Vi søker det som fungerer, samtidig som vi vet hvordan dette henger sammen med Guds overgripende plan, slik den er fremstilt i Hans ord.

Blandede parforhold

Bibelen er klar på at det er lite smart for en troende å gifte seg med en som ikke tilhører Guds folk (se f.eks. 1Kor 7,9 +2Kor 6,14+5Mos 7,3-4). Slike ”blandede” parforhold legger nemlig en demper på livsutfoldelsen for begge partnerne. Hvordan kan man fungere godt sammen hvis den ene partneren lever for Guds rike mens den andre lever for ”verden”? Her er det ikke snakk om at ”han/hun tror jo litt på Gud”. Spørsmålet er: ”Kan man ha et levende fellesskap i Den Hellige Ånd?” Hvis ikke, så vil det oppstå store utfordringer i et slikt parforhold.

En annen ting er barna. Som regel tenker man slett ikke på barn når man ”blir kjærester”. Men faktum er jo at de fleste varige parforhold ender opp med å få barn. Hvis du velger deg en kjæreste som ikke lever med Gud, så velger du samtidig at barna dine skal få vokse opp i en familie hvor mor og far er uenige om det aller viktigste her i livet. Det kan faktisk komme til å koste dine framtidige barn deres frelse.

En tredje ting er framtiden for Guds menighet. Jeg tror framtidens menighetsliv mer og mer vil bli levd i hjemmene – enten vi kaller dette husmenigheter eller noe annet. Men hvor sannsynlig er det egentlig at en familie hvor halvparten ikke lever med Gud skal bli en møteplass for Guds folk? Jeg er redd at blandede parforhold som inngås i dag, tar vekk det viktigste møtestedet for Guds menighet i morgen. For gode kristne par/familier er kanskje den viktigste byggesteinen i Guds rike her på jorda.

Hvis vi er opptatt av å se Guds rike utbre seg i Norge, så må vi ta dette på alvor. Ungdommer er opplært til å se på forelskelse som det viktigste fundamentet i valg av partner. Men forelskelse kan være en flyktig følelse. Kjærlighet og samhandling i parforhold bygger først og fremst på noe helt annet. En av de viktigste ingrediensene for et vellykket forhold er at partene har det samme målet her i livet. Her må hyrdene på banen med sunn og god undervisning!