I dagens samfunn er det få ting som lyder verre enn ”å sette krav til folk”. Mange mennesker misliker sterkt å ha forventninger rettet mot seg. Personlig frihet er kampordet, og med det menes frihet til å gjøre akkurat det jeg føler for - til enhver tid. Det å be noen om å forplikte seg - eller be dem å legge ned sine egne behov på andre måter - er noen av det verste man kan gjøre.
Noen kristne bruker til og med teologien for å unngå å bli satt forventninger til: Gud elsker meg uansett om jeg gjør noe eller ikke, så hvem er du som har forventninger til meg? Tror du at du er viktigere enn Gud liksom? Dermed er vi dobbelt vaksinert: For det første vokser vi opp i en kultur som anser forpliktelse som en uting. Deretter bygger vi opp en teologi som forsterker dette negative trekket i kulturen vår.
Jesus hadde klare forventninger til de som ville følge ham. Ja, faktisk krav: Søk først Guds rike! Gi alt du eier til de fattige! Følg meg! Dette er temmelig tøffe utsagn. Men du verden så befriende! For da kan vi glemme oss selv, og få fokus der hvor Jesus hadde fokus – og det var ikke på sin egen navle. Da blir det å ”ha Jesus som Herre” mer enn fine ord.
Paulus hadde også tøffe forventninger til sine medarbeidere. Han omskar jo faktisk Timoteus! Jeg tror de fleste unge kristne menn hadde takket pent nei til å bli med i et kristent arbeid som forutsatte at man først lot seg omskjære av lederen for arbeidet... Nå er ikke akkurat dette min anbefaling, men vi må samtidig ikke la oss lure til å tro at vi kan utrette store ting uten å selv bli satt krav til – og selv ha forventninger til mennesker rundt oss
Ønsker vi å drive disippeltrening kommer vi altså ikke utenom det å heve forventningene til folk. Vi skal selvfølgelig ikke sette urimelige forventninger: Vi ber ikke en hundremeterløper om å satse på maraton! Men hvis folk skal utvikle seg, så må de ha noe å strekke seg etter. Dette er utrolig vrient å gjøre på en god måte i dagens samfunn. Men jeg tror det er en nøkkel for multiplikasjon av menigheter og tjenester.
Noen kristne bruker til og med teologien for å unngå å bli satt forventninger til: Gud elsker meg uansett om jeg gjør noe eller ikke, så hvem er du som har forventninger til meg? Tror du at du er viktigere enn Gud liksom? Dermed er vi dobbelt vaksinert: For det første vokser vi opp i en kultur som anser forpliktelse som en uting. Deretter bygger vi opp en teologi som forsterker dette negative trekket i kulturen vår.
Jesus hadde klare forventninger til de som ville følge ham. Ja, faktisk krav: Søk først Guds rike! Gi alt du eier til de fattige! Følg meg! Dette er temmelig tøffe utsagn. Men du verden så befriende! For da kan vi glemme oss selv, og få fokus der hvor Jesus hadde fokus – og det var ikke på sin egen navle. Da blir det å ”ha Jesus som Herre” mer enn fine ord.
Paulus hadde også tøffe forventninger til sine medarbeidere. Han omskar jo faktisk Timoteus! Jeg tror de fleste unge kristne menn hadde takket pent nei til å bli med i et kristent arbeid som forutsatte at man først lot seg omskjære av lederen for arbeidet... Nå er ikke akkurat dette min anbefaling, men vi må samtidig ikke la oss lure til å tro at vi kan utrette store ting uten å selv bli satt krav til – og selv ha forventninger til mennesker rundt oss
Ønsker vi å drive disippeltrening kommer vi altså ikke utenom det å heve forventningene til folk. Vi skal selvfølgelig ikke sette urimelige forventninger: Vi ber ikke en hundremeterløper om å satse på maraton! Men hvis folk skal utvikle seg, så må de ha noe å strekke seg etter. Dette er utrolig vrient å gjøre på en god måte i dagens samfunn. Men jeg tror det er en nøkkel for multiplikasjon av menigheter og tjenester.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar