Jeg anbefaler enhver som ønsker å nå unge mennesker med evangeliet å lese boka ”The Celtic Way of Evangelism” av George G Hunter. Han trekker mange interessante paralleller mellom situasjonen i det ”før-kristne” Nord-Europa og dagens vestlige ”etter-kristne” kultur. Ett av poengene hans som har betydd mye for meg, er hvordan evangeliseringen vår kan bli mer effektiv i å nå postmoderne mennesker.
Kort sagt skisserer Hunter to ulike tankemodeller med hensyn til evangelisering. Disse kaller han henholdsvis for ”romersk” og ”keltisk”. Begge modellene består av tre ulike hendelser, og målet er det samme med begge modellene. Men rekkefølgen på de ulike trinnene er forskjellig.
Hunter hevder at de fleste menigheter har en ”romersk” modell for evangelisering. Denne modellen sier at evangelisering foregår i tre skritt: Først proklamerer vi budskapet. Deretter blir folk bedt om å ta standpunkt til budskapet (altså bli disipler av Jesus). Til sist inkluderer vi de som tar i mot budskapet som en del av fellesskapet (f.eks. gjennom dåp). Modellen er altså: Proklamasjon – Beslutning – Fellesskap
Den ”keltiske” modellen stokker om på rekkefølgen: Først inviterer vi mennesker inn i fellesskapet. Deretter samtaler vi med dem. Til sist kommer beslutningen om selv å følge Jesus. Modellen er altså: Fellesskap – Samtale – Beslutning
Begge modellene inneholder de to viktigste delene, nemlig beslutning og fellesskap. Dette er bibelske verdier som vi alltid må ha som mål i vår evangelisering. Men rekkefølgen disse elementene kommer i, kan vi vel tørre å utfordre? Kraftverket har av og til blitt kritisert fordi vi lar mennesker som ikke er bekjennende kristne, få lov til å bidra aktivt på gudstjenester, f.eks. som musikere i lovsangsteamet. For en kristen som har en ”romersk” modell i hodet sitt, så blir dette helt feil: Hvordan kan vi la noen være en så synlig del av fellesskapet før han/hun har tatt en beslutning om å følge Jesus? Men for en som har en ”keltisk” modell i hodet sitt, så er dette helt logisk: Man forventer jo at mennesker først blir en del av fellesskapet, slik at man deretter gjennom samtale kan hjelpe dem fram til en bekjennelse.
De siste årene har vi hatt mulighet til å teste ut en del av disse tankene i Kraftverket. Vi har slett ikke funnet alle svar, men vi har i alle fall sett en del mennesker komme til en klar bekjennelse som Jesu disipler. Dette har i stor grad skjedd ved at vi har fulgt den ”keltiske” modellen. Dette ser altså ut til å virke i praksis, og det er jo den beste anbefaling en bok kan få.
Kort sagt skisserer Hunter to ulike tankemodeller med hensyn til evangelisering. Disse kaller han henholdsvis for ”romersk” og ”keltisk”. Begge modellene består av tre ulike hendelser, og målet er det samme med begge modellene. Men rekkefølgen på de ulike trinnene er forskjellig.
Hunter hevder at de fleste menigheter har en ”romersk” modell for evangelisering. Denne modellen sier at evangelisering foregår i tre skritt: Først proklamerer vi budskapet. Deretter blir folk bedt om å ta standpunkt til budskapet (altså bli disipler av Jesus). Til sist inkluderer vi de som tar i mot budskapet som en del av fellesskapet (f.eks. gjennom dåp). Modellen er altså: Proklamasjon – Beslutning – Fellesskap
Den ”keltiske” modellen stokker om på rekkefølgen: Først inviterer vi mennesker inn i fellesskapet. Deretter samtaler vi med dem. Til sist kommer beslutningen om selv å følge Jesus. Modellen er altså: Fellesskap – Samtale – Beslutning
Begge modellene inneholder de to viktigste delene, nemlig beslutning og fellesskap. Dette er bibelske verdier som vi alltid må ha som mål i vår evangelisering. Men rekkefølgen disse elementene kommer i, kan vi vel tørre å utfordre? Kraftverket har av og til blitt kritisert fordi vi lar mennesker som ikke er bekjennende kristne, få lov til å bidra aktivt på gudstjenester, f.eks. som musikere i lovsangsteamet. For en kristen som har en ”romersk” modell i hodet sitt, så blir dette helt feil: Hvordan kan vi la noen være en så synlig del av fellesskapet før han/hun har tatt en beslutning om å følge Jesus? Men for en som har en ”keltisk” modell i hodet sitt, så er dette helt logisk: Man forventer jo at mennesker først blir en del av fellesskapet, slik at man deretter gjennom samtale kan hjelpe dem fram til en bekjennelse.
De siste årene har vi hatt mulighet til å teste ut en del av disse tankene i Kraftverket. Vi har slett ikke funnet alle svar, men vi har i alle fall sett en del mennesker komme til en klar bekjennelse som Jesu disipler. Dette har i stor grad skjedd ved at vi har fulgt den ”keltiske” modellen. Dette ser altså ut til å virke i praksis, og det er jo den beste anbefaling en bok kan få.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar