Jødene hadde sitt ”hellige år” med sabbater, påske, pinse, løvhyttefest og andre spesielle dager og tider (3Mos 23). Det er ingen tvil om at disse ordningene var skapt av Gud. Senere skapte kirken sitt eget ”kirkeår” hvor de blandet jødiske og hedenske fester i en skikkelig suppe. Pinse og påske ble tatt fra GT, men med et nytt innhold – jul og mange av helgenfeiringene ble tatt ganske direkte fra hedenske kulter. Var også disse ordningene – helt eller delvis – skapt av Gud?
I mange protestantiske sammenhenger så er man skeptisk til dette. Vektleggingen er at alle mennesker har syndet og mangler Guds ære. Siden mange av feiringene (f.eks. jul) har sin bakgrunn i hedendom, så tenker man derfor at dette ikke kan være åndelig. Man ønsker å forlate alt som ikke er klart bibelsk.
Har man en keltisk tankegang (eller katolsk eller ortodoks), så er ikke dette like opplagt: Da vil man legge mer vekt på at alle mennesker er skapt i Guds bilde, og at mye av det som skjer i samfunnet derfor bærer et gjenskinn av Gud – om enn svakt og forkludret. Med et slikt utgangspunkt vil man ønske å forandre og føre tilbake til Gud det som ikke lenger er bibelsk, men som fortsatt likevel har et gjenskinn av Gud i seg. Jeg tror kirkeåret er ett slikt eksempel på at man prøvde å føre tilbake til Gud noe som nok var blitt forkludret, men som likevel hadde en ”rest av Gud” i seg.
I dagens samfunn så skaper markedskreftene et verdslig ”hellig år” hvor det dreier seg om å kjøpe, kjøpe og kjøpe. Julehandel, lørdagsshopping og konfirmasjon har lenge stått i materialismens tegn. De siste årene har markedskreftene prøvd å innarbeide nye ”helligdager” hvor vi kan gi oss hen til uhemmet forbruk. Halloween og Valentins dag er eksempler på nye ”helgener” i materialismens religion. Alle disse tingene vender tilbake med regelmessighet – hver uke eller hvert år – og vi forbrukere følger lydig opp. Hvordan kan markedskreftene lykkes så godt med dette? Jeg lurer på om det er fordi de appellerer til en egenskap som er felles for alle mennesker, og som ble gjenspeilet i jødenes hellige år, og kanskje også i kirkeåret?
Skal vi bekjempe denne egenskapen i samfunnet (f.eks. ved å være mot julefeiring)? Eller skal vi prøve å vende dette til det gode? Jeg vil ikke påstå at jeg vet svaret. Men jeg tror i alle fall vi har en mulighet til å bruke denne sosiale eiendommeligheten til å hjelpe mennesker til å tenke på Gud og Hans rike. Jeg mener for eksempel at alle kristne ledere regelmessig burde sette av noen dager hvor de er alene med Gud, for å lytte til Hans stemme. Jeg tror også regelmessig nattverd er en god ting. Det er bare kreativiteten vår som setter grenser for hvordan ”kirkeåret” kan bygges opp på en slik måte at det hjelper både oss og hele fellesskapet til å få en livsrytme som gir Gud større plass i tankene våre og i tiden vår.
I mange protestantiske sammenhenger så er man skeptisk til dette. Vektleggingen er at alle mennesker har syndet og mangler Guds ære. Siden mange av feiringene (f.eks. jul) har sin bakgrunn i hedendom, så tenker man derfor at dette ikke kan være åndelig. Man ønsker å forlate alt som ikke er klart bibelsk.
Har man en keltisk tankegang (eller katolsk eller ortodoks), så er ikke dette like opplagt: Da vil man legge mer vekt på at alle mennesker er skapt i Guds bilde, og at mye av det som skjer i samfunnet derfor bærer et gjenskinn av Gud – om enn svakt og forkludret. Med et slikt utgangspunkt vil man ønske å forandre og føre tilbake til Gud det som ikke lenger er bibelsk, men som fortsatt likevel har et gjenskinn av Gud i seg. Jeg tror kirkeåret er ett slikt eksempel på at man prøvde å føre tilbake til Gud noe som nok var blitt forkludret, men som likevel hadde en ”rest av Gud” i seg.
I dagens samfunn så skaper markedskreftene et verdslig ”hellig år” hvor det dreier seg om å kjøpe, kjøpe og kjøpe. Julehandel, lørdagsshopping og konfirmasjon har lenge stått i materialismens tegn. De siste årene har markedskreftene prøvd å innarbeide nye ”helligdager” hvor vi kan gi oss hen til uhemmet forbruk. Halloween og Valentins dag er eksempler på nye ”helgener” i materialismens religion. Alle disse tingene vender tilbake med regelmessighet – hver uke eller hvert år – og vi forbrukere følger lydig opp. Hvordan kan markedskreftene lykkes så godt med dette? Jeg lurer på om det er fordi de appellerer til en egenskap som er felles for alle mennesker, og som ble gjenspeilet i jødenes hellige år, og kanskje også i kirkeåret?
Skal vi bekjempe denne egenskapen i samfunnet (f.eks. ved å være mot julefeiring)? Eller skal vi prøve å vende dette til det gode? Jeg vil ikke påstå at jeg vet svaret. Men jeg tror i alle fall vi har en mulighet til å bruke denne sosiale eiendommeligheten til å hjelpe mennesker til å tenke på Gud og Hans rike. Jeg mener for eksempel at alle kristne ledere regelmessig burde sette av noen dager hvor de er alene med Gud, for å lytte til Hans stemme. Jeg tror også regelmessig nattverd er en god ting. Det er bare kreativiteten vår som setter grenser for hvordan ”kirkeåret” kan bygges opp på en slik måte at det hjelper både oss og hele fellesskapet til å få en livsrytme som gir Gud større plass i tankene våre og i tiden vår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar