At man ”kontekstualiserer” noe, betyr at man tilpasser hvordan man formidler budskapet til hvem som hører på. Dette er høyst aktuelt i misjon og evangelisering. Mye av den kristne forkynnelsen i Norge i dag treffer rett og slett ikke tilhørerne. Da er det lett å tenke at dagens nordmenn er lite åpne for evangeliet. Men ofte tror jeg det er formidlingen av budskapet som støter folk vekk, ikke selve budskapet. Dessverre oppleves mange menigheter og deres forkynnelse som lite relevante for den kulturen nordmenn flest er en del av. Men jeg tror altså at mange mennesker ville kommet til tro hvis bare budskapet ble kontekstualisert.
NT har mange eksempler på slik kontekstualisering: Se hvordan Paulus bruker to helt forskjellige innfallsvinkler til evangeliet når han forkynner i synagogen i Antiokia i Pisidia (Apg 13,13-47) og når han forkynner på Akropolis i Aten (Apg 17,22-31). Evangeliet er det samme, men innpakning og kommunikasjon er svært forskjellig. Dette kjennetegnet Paulus sin tjeneste: Han var flink til å tilpasse kommunikasjonen sin til tilhørerne. Han ”skryter” faktisk av at han var tilpasningsdyktig (1Kor 9,20-21). Jeg tror kristenheten i Norge har mye å lære her!
Men kontekstualisering har en annen side også. Evangeliet skal nemlig ikke bare tilpasses tilhørernes kultur. Evangeliet skal samtidig utfordre og endre kulturen den slår rot i. Vi er altså kalt til å gå inn i kulturen samtidig som vi skal utfordre den og forandre den. Vi er kalt til å være jorden salt og verdens lys. Det blir vi ikke hvis vi bare flyter med strømmen. Noen menigheter er flinke til å kommunisere slik at mennesker hører på dem. Men noen ganger kan man føle at saltet har mistet sin kraft. Ja, folk hører på dem. Men hvor har evangeliets evne til å forandre blitt av? Det er altså en innebygd spenning mellom formidling og innhold. Innholdet skal skape forandring, men formidlingen må skje på en måte som gjør at folk lytter.
Her trenger vi både evangelistene og profetene. Evangelistene er opptatt av å nå mennesker. De forstår kontekstualisering! Profeter derimot er opptatt av Guds standard og av evangeliets kraft til å skape forandring. Tragedien i Norge er at evangelistene og profetene sitter på hver sine tuer. Dermed får vi på den ene siden menigheter som har et klart budskap, men som ikke klarer å formidle det. På den annen side får vi menigheter som klarer å formidle budskapet, men de klarer ikke å forandre kulturen.
Slik jeg tenker, så er dette en av hovedgrunnene til at vi trenger apostoliske tjenester. Apostolisk tjeneste handler blant annet om ”å koordinere” formidling og innhold, slik at man ikke får slagside den ene eller den andre veien. Apostler legger nemlig en solid grunnmur, slik at huset som bygges oppå ikke faller verken mot venstre eller mot høyre.
NT har mange eksempler på slik kontekstualisering: Se hvordan Paulus bruker to helt forskjellige innfallsvinkler til evangeliet når han forkynner i synagogen i Antiokia i Pisidia (Apg 13,13-47) og når han forkynner på Akropolis i Aten (Apg 17,22-31). Evangeliet er det samme, men innpakning og kommunikasjon er svært forskjellig. Dette kjennetegnet Paulus sin tjeneste: Han var flink til å tilpasse kommunikasjonen sin til tilhørerne. Han ”skryter” faktisk av at han var tilpasningsdyktig (1Kor 9,20-21). Jeg tror kristenheten i Norge har mye å lære her!
Men kontekstualisering har en annen side også. Evangeliet skal nemlig ikke bare tilpasses tilhørernes kultur. Evangeliet skal samtidig utfordre og endre kulturen den slår rot i. Vi er altså kalt til å gå inn i kulturen samtidig som vi skal utfordre den og forandre den. Vi er kalt til å være jorden salt og verdens lys. Det blir vi ikke hvis vi bare flyter med strømmen. Noen menigheter er flinke til å kommunisere slik at mennesker hører på dem. Men noen ganger kan man føle at saltet har mistet sin kraft. Ja, folk hører på dem. Men hvor har evangeliets evne til å forandre blitt av? Det er altså en innebygd spenning mellom formidling og innhold. Innholdet skal skape forandring, men formidlingen må skje på en måte som gjør at folk lytter.
Her trenger vi både evangelistene og profetene. Evangelistene er opptatt av å nå mennesker. De forstår kontekstualisering! Profeter derimot er opptatt av Guds standard og av evangeliets kraft til å skape forandring. Tragedien i Norge er at evangelistene og profetene sitter på hver sine tuer. Dermed får vi på den ene siden menigheter som har et klart budskap, men som ikke klarer å formidle det. På den annen side får vi menigheter som klarer å formidle budskapet, men de klarer ikke å forandre kulturen.
Slik jeg tenker, så er dette en av hovedgrunnene til at vi trenger apostoliske tjenester. Apostolisk tjeneste handler blant annet om ”å koordinere” formidling og innhold, slik at man ikke får slagside den ene eller den andre veien. Apostler legger nemlig en solid grunnmur, slik at huset som bygges oppå ikke faller verken mot venstre eller mot høyre.
4 kommentarer:
Det er mulig at det jeg nå skriver er litt off topic, og ber om unnskyldning for dette. Jeg har nettopp publisert en artikkel på min blogg om hvorfor det er slik at vi tyr til talere fra USA og England når vi arrangerer seminarer, konferanser eller stevner. Hvorfor henter vi ikke hjelp fra den såkalte 3. verdenlandene? Har du eller dine lesere noen synspunkter på dette?
Veldig bra tema du tar opp. I min menighet har vi hatt talere fra Russland, Danmark og Sri Lanka i tillegg til "angelsakserne" representert ved England, USA og New Zealand. Blant talerne fra USA har vi dog hatt både hispanics og afro-amerikanere.
En av grunnene er vel at vi i Norge har mest kontakt med England og USA i utgangspunktet. Man inviterer helst noen man kjenner. Gjennom dem man kjenner blir man så kjent med flere fra samme kultur. I neste runde inviterer man dem, og blir kjent med enda flere fra samme kulturen, osv.
Men jeg er enig i at vi burde invitere flere fra den såkalt tredje verden. En av de "heftigste" vi har hatt besøk av her i Askim, er en tamilsk apostel som har vært her et par ganger. Det gjorde virkelig at mange i menigheten fikk et annet perspektiv på saker og ting.
Nå er det vel dessverre en del "lykkejegere" blant predikanter i den tredje verden, som VELDIG gjerne vil bli invitert til å preke. Men at det finnes en del som ikke er bra, bør jo selvfølgelig ikke hindre oss fra å invitere de som har mye å lære oss og utfordre oss på.
Man trenger faktisk ikke å dra lengre enn til Oslo for å finne spennende predikanter fra Afrika, Asia og Latin-Amerika. En del av de "etniske" menighetene i Oslo har mange spennende kontakter. Det fikk jeg særlig erfare den tiden jeg jobbet med Nicky Cruz og teamet hans. (Med "etnisk menighet" mener jeg de som har gudstjeneste på et annet språk enn norsk.)
Her rører du ved noe som engasjerer meg i hvert fall! Så takk skal du ha for at du er litt "off topic" :-)
Spennende kontakter dere har. Jeg tror vi trenger perspektivet våre trossøsken fra den tredje verden representerer. Kanskje vi burde våge mer - og ikke bare søke det trygge og kjente. Mener ikke vi skal være bevisstløse i forhold til viktige lærespørsmål, men våge det kulturelle mangfoldet. Jeg hører med blant dem som har lært mye både av amerikanere og engelskmenn. Men jeg ønsker å utvide perspektivet. For tiden leser jeg en bok om kristent lederskap skrevet av Chua Wee Hian. Han er generalsekretær for The International Fellowship of Evangelical Students. Jeg vet ikke om han kommer fra Kina eller Malaysia. Men han representerer i alle fall noe som er ganske annerledes enn det jeg har lest i amerikanske bøker om kristent lederskap.
Dette har kanskje noe med kulturen til taleren å gjøre også? Amerikanere og engelskmenn er jo vant til å regjere verden. Dermed framstår de med en stor grad av trygghet og selvtillit. ”Selvfølgelig” skal de si noe. Vi liker alle å invitere gode kommunikatorer, og i den kategorien faller mange briter og amerikanere. Men her er det jo ikke bare spørsmål om man er god til å kommunisere: Hva man kommuniserer burde være enda viktigere!
Mange fra den tredje verden er derimot langt mer beskjedne på grunn av kulturell bakgrunn. Kanskje vi derfor må ”lokke fram” deres kvaliteter i mye større grad? Selv folkeslag fra tredje verden som kommer fra ”herskerkulturer” (kinesere, arabere) vil gjerne være mer beskjedne, fordi deres kultur er mer kollektiv enn individuell. Det er altså ikke bra å stikke seg fram mer enn nødvendig. Den slags plager jo ikke den alminnelige amerikaner! De eneste jeg vet om fra den tredje verden som ikke lar seg stoppe av den slags er nigerianere. Det er kanskje grunnen til at så mange av Europas største menigheter har nettopp nigerianske pastorer?
Jeg snakket med en kenyansk venn av meg for en tid tilbake. Da jeg spurte ham når de hadde tenkt å sende noen fra menigheten hans til Europa for å plante menighet, så trodde han ikke at jeg mente det seriøst. For han var det en helt ny tanke at de skulle sende noen til oss. Vi trenger nok bevisst å oppmuntre en del folk fra tredje verden til å dele det de har med oss. Vi har så mye å lære av mange av dem!
Legg inn en kommentar