fredag 24. oktober 2008

En røst som roper i ødemarken

En av historiens mest fascinerende skikkelser er Johannes døperen, som stod fram i Judeas ødemark for snart 2000 år siden. Markus skrev om ham: ”Hos profeten Jesaja står det skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg. En røst roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette! Slik stod døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte at folk skulle vende om og bli døpt for å få tilgivelse for sine synder. Fra hele Judea og Jerusalem drog alle ut til ham; de ble døpt av ham i elven Jordan, idet de bekjente sine synder.” (Mark 1,2-5)

For folket i Judea var dette sensasjonelt. Gjennom mange hundre år hadde profeter fungert i Israel og formet deres tanker om Gud og om rett måte å tjene Ham på. Mange av disse profetene kan vi ennå lese om i GT. Men nå hadde den profetiske røsten vært stille helt siden Malaki opererte på 400-tallet før Kristus. Men nå – endelig - stod det på nytt fram en profet!

Riktignok var det nok av røster som ropte i ødemarken også på Johannes sin tid. Faktisk kjenner man til minst 70 ulike ”profetiske” bøker som ble skrevet på denne tiden, i det samme området som Johannes stod fram. Flere av disse hadde visjoner om Guds inngripen. Men hvorfor var da ikke disse andre også profeter. slik som Johannes? Den kjente teologen George Eldon Ladd skriver at selv om mange mente at de hadde Herrens ord: ”så var det ingen av dem som skapte en folkebevegelse med allmenn forventning om at Gud snart skulle føre inn sitt rike. Dette ville vært resultatet hvis de hadde hatt den sanne profetiske ånd” (A theology of the New Testament, side 32). Dette var det som særpreget Johannes: De ord han talte skapte forandring.

Målestokken på en sann profetisk tjeneste er altså ikke at man roper i ødemarken, men at folket strømmer til og lar seg døpe. Her er det dessverre mange som har misforstått: Man tror at profeter er folk som ”står utenfor” menighetene og samfunnet og ”roper inn” til dem. Men kjennetegnet på en profetisk gave er at det skapes forandring! Skal man skape forandring, så må man jobbe sammen med mennesker med andre nådegaver. Profetisk tjeneste skapes altså som regel i menigheten ikke utenfor den.

Mennesker med profetiske gaver sliter ofte med erfaringer av å bli avvist. Fristelsen er da stor til å trekke seg tilbake fra Guds folk og bli ”en røst som roper i ødemarken”, der hvor folk vanligvis ikke er. Dermed ”åndeliggjør” man sine egne sår og symptomer på avvisning. Men dette er altså en misforståelse av hva sann profetisk tjeneste innebærer.

Sagt med andre ord: en profetisk tjeneste skal måles ut fra resultatene den skaper, ikke ut fra om personen virker ”åndelig”. Mange mennesker kan høre Guds stemme – faktisk er det Guds plan at alle skal høre Hans stemme (Heb 8,8-10). Så det å høre Guds stemme gjør ingen til profet. Den sanne profetiske ånd fører til at mennesker blir frelst, menigheter blir bygd opp og urettferdige strukturer i samfunnet blir revet ned. Dette kan man kun oppnå hvis bruker sin profetiske gave der hvor folk er.

Dette betyr selvfølgelig ikke at alle som skaper forandring er ekte profeter. Bibelen sier at det skal stå fram falske profeter som skal lede folk vill. Men det er an annen sak. Poenget mitt er at ”en røst som roper i ødemarken” er en misforståelse av hva profetisk tjeneste er. En profet er en som skaper varig forandring gjennom sitt liv og sitt budskap. Derfor sa Jesus at vi skulle kjenne en ekte profet på vedkommendes frukt – ikke på ordene eller ”stilen” til vedkommende (Matt 7,15-20)

Ingen kommentarer: