Dannelse kan defineres som «det du sitter igjen med etter at du har glemt det du har lært». Det betyr at visse tanker og handlingsmønster har blitt en så naturlig del av deg, at du ikke tenker på at du tenker som du gjør og at du handler som du gjør. Et typisk norsk eksempel er at man ikke går inn i stua til folk med skoene på. Vi trenger ikke huske på å ta av oss skoene hver gang vi går inn i et hjem – for det har blitt en refleksbevegelse. Et annet eksempel på det samme er god bordskikk: De fleste av oss trenger ikke fokusere knallhardt for å la være å rape høylytt når vi er i et selskap! Vi bare vet at det ikke er fint å gjøre.
Hvis noen oppfører seg annerledes enn det som forventes på slike områder – for eksempel ved å tråkke inn i stua til noen med sølete sko, eller ha dårlig oppførsel ved bordet – så opplever vi vedkommende som udannet. Dannelse kommer imidlertid ikke av seg selv. Foreldre bruker mye tid på å oppdra ungene sine til å spise pent og for øvrig oppføre seg dannet. Dannelse er altså noe man lærer seg underveis i livet.
Kristenlivet har på lignende måte en form for dannelse. Mange av de tingene som står i Bibelen burde skje helt naturlig i oss. Dette gjelder for eksempel det å tilgi den som sårer oss, eller alltid å være takknemlig overfor Gud. Etter hvert som vi modnes åndelig talt, så vil slike ting skje helt naturlig. Men når vi starter vårt liv som kristne, så er det mye slikt som ikke faller naturlig for oss. Det er ikke naturlig for en liten unge å oppføre seg pent ved bordet – det må læres. På samme måte er det ikke alltid naturlig for en umoden kristen å oppføre seg i samsvar med Guds prinsipper - det må læres.
Målet er at det blir helt naturlig for folk å søke Gud, å leve i tilgivelse, å tjene sin neste, osv. Når slike ting skjer «av seg selv» - uten en bevisst kraftanstrengelse - så kan man kanskje si at vi er blitt «åndelig dannede mennesker»? Gjennom kirkehistorien har dette alltid vært et viktig tema i forkynnelsen, men dessverre har mange menigheter i Norge mistet dette perspektivet. På engelsk kommer det nå etterhvert flere gode bøker som omtaler dette fra et evangelisk ståsted – da gjerne under overskriften «spiritual formation». På norsk kjenner ikke jeg til så mye god litteratur om temaet. Men Richard Fosters bok «Veier til glede» er en god introduksjon.
Hvis noen oppfører seg annerledes enn det som forventes på slike områder – for eksempel ved å tråkke inn i stua til noen med sølete sko, eller ha dårlig oppførsel ved bordet – så opplever vi vedkommende som udannet. Dannelse kommer imidlertid ikke av seg selv. Foreldre bruker mye tid på å oppdra ungene sine til å spise pent og for øvrig oppføre seg dannet. Dannelse er altså noe man lærer seg underveis i livet.
Kristenlivet har på lignende måte en form for dannelse. Mange av de tingene som står i Bibelen burde skje helt naturlig i oss. Dette gjelder for eksempel det å tilgi den som sårer oss, eller alltid å være takknemlig overfor Gud. Etter hvert som vi modnes åndelig talt, så vil slike ting skje helt naturlig. Men når vi starter vårt liv som kristne, så er det mye slikt som ikke faller naturlig for oss. Det er ikke naturlig for en liten unge å oppføre seg pent ved bordet – det må læres. På samme måte er det ikke alltid naturlig for en umoden kristen å oppføre seg i samsvar med Guds prinsipper - det må læres.
Målet er at det blir helt naturlig for folk å søke Gud, å leve i tilgivelse, å tjene sin neste, osv. Når slike ting skjer «av seg selv» - uten en bevisst kraftanstrengelse - så kan man kanskje si at vi er blitt «åndelig dannede mennesker»? Gjennom kirkehistorien har dette alltid vært et viktig tema i forkynnelsen, men dessverre har mange menigheter i Norge mistet dette perspektivet. På engelsk kommer det nå etterhvert flere gode bøker som omtaler dette fra et evangelisk ståsted – da gjerne under overskriften «spiritual formation». På norsk kjenner ikke jeg til så mye god litteratur om temaet. Men Richard Fosters bok «Veier til glede» er en god introduksjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar