tirsdag 31. juli 2007

Moderne hedninger

Da mine foreldre lot være å døpe meg da jeg ble født i 1962 var dette helt uvanlig, så sant man ikke tilhørte en frimenighet. Jeg husker selv hvor rart det var å være eneste elev i klassen som ikke var medlem av et kirkesamfunn. Det var litt av noen kommentarer man kunne få! I dag derimot er det svært vanlig at folk ikke har noen form for kirkelig bakgrunn. Dette er det jeg kaller ”moderne hedninger” (som jo ikke er noe godt bibelsk begrep, men det er heller ikke poenget).

En moderne hedning er en person som har svært lite eller ingen bakgrunn i tradisjonell kristen kultur, selv om han er oppvokst i Norge. Hvis en slik moderne hedning blir åndelig søkende, så er det lite sannsynlig at han (hun) vil søke til en kristen menighet. Kronprinsessens engleskole er et like naturlig sted å starte sin åndelige søken. Bare folk som har levd for lenge i en kristen getto – samt de som er dogmatiske ateister – blir overrasket over at så stor del av Norges befolkning tror på engler og den slags. Moderne hedninger er slett ikke uåndelige – de søker bare ikke svar på sine åndelige spørsmål i Bibelen.

I mange år var det slik at ”det som gjaldt” når det gjaldt menighetsvekst var å gjøre det enkelt for søkende mennesker å finne seg til rette i menigheten. Det var viktig å være søkerorientert. Man søker å fjerne alt som kan støte søkende mennesker vekk (bortsett fra selve kjernebudskapet i evangeliet da…) Slike menigheter er glimrende for de som har vokst opp med en viss kontakt med menighetsliv og kirke. Mennesker som har vært innom en menighet, men av en eller annen grunn har valgt å gå bort fra menigheten, kan ofte finne seg til rette i en slik sammenheng. Noen av de mest kjente slike menigheter er Willow Creek og Saddleback.

Men skal vi klare å nå de moderne hedningene, så er jeg overbevist om at vi må ha en ny type menighet. Da må vi først finne ut hvordan en slik menighet er! Hva slags menigheter kan nå dagens norske hedninger og gjøre dem til disipler? Det beste er jo selvfølgelig å snakke med ledere for menigheter som faktisk når ut til de moderne hedningene med evangeliet. Med det finnes etter hvert en god del bra litteratur om dette. Mye kan man også finne på nettet ved å søke på begreper som ”emerging church” og ”missional church”. Som en enkel start kan man jo høre på disse korte intervjuene:

http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=eda91aa7bb26becb3afd
http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=eda91aa7bb26becb3afd
http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=eda91aa7bb26becb3afd

tirsdag 24. juli 2007

Sammen i hverdagen

Nylig pratet jeg med en venn som har mange års erfaring fra menighetsliv og misjon. Vi snakket om hvordan noen menigheter prioriterer storsamlingene, mens andre prioriterer smågrupper i hjemmene. Så spurte han meg hva vi prioriterte i min egen menighet. Etter å ha tenkt litt, måtte jeg si at vår viktigste prioritet er verken storsamlinger eller smågrupper: det viktigste i menigheten er det som skjer mellom de organiserte samlingene.

Hvis du er glad i noen, så har du lyst til å være sammen med dem mer enn bare til fastsatte tider. Det er derfor rett og rimelig at hvis mennesker i menigheten har ekte kjærlighet til hverandre, så vil de ønske å være sammen også utenfor den offisielle timeplanen. Dessuten er tiden mellom møtene ofte den beste tiden for å drive disippeltrening. I menigheten vår inviteres ofte folk til et måltid. Dette skjer spontant på kryss og tvers – helt uorganisert. Det har vært mange som har fått snakket om ting over middagsbordet, som de ikke fikk snakket om verken på søndagsmøtet eller i husgruppa.

Men dessverre er det ofte slik i vårt samfunn at man bare samles sammen med de som er lik seg selv. Tenåringer ett sted, småbarnsfamilier et annet sted og unge single voksne et tredje. Men hvis vi bare ”henger” med de som er like oss, så går vi glipp av mangfoldet i Guds menighet. Ofte blir avsnittet i 1 Korinterbrev 12 begrenset til bare å gjelde ulike nådegaver. Men den største velsignelsen Gud har gitt oss er vel ikke at en taler i tunger mens enn annen tyder tungetalen? For meg ligger det større velsignelser i at Gud har satt mennesker med ulik bakgrunn, ulik alder og ulike erfaringer sammen i én kropp – menigheten!

Derfor mener jeg det er viktig å skape miljøer hvor det er naturlig at folk er sammen på tvers av aldersgrenser og sivil status. Men siden slike fellesskap ikke er ”naturlig” i vår kultur, så må vi ha en bevisst satsning for å komme dit. Jeg sier ikke at vi har lykkes fullt ut i min egen menighet. Men vi har i det minste tatt noen skritt i riktig retning!

Dette er en av grunnene til at vi prøver å bygge opp menigheten rundt åpne hjem – i stedet for rundt møter. Det betyr slett ikke at møter er uviktige. Storsamlinger og husgrupper må bare ikke bli selve innholdet i menighetens liv.

fredag 13. juli 2007

Husmenigheter – en god idé?

Husmenigheter er igjen på manges lepper. Folk går lei av tradisjonelle menigheter hvor noen få ”kjører showet” (preker, leder lovsang, ber for folk) mens resten er mer eller mindre passive tilskuere. I en slik situasjon er det naturlig å se seg om etter alternativer. Mange faller da ned på konklusjonen at husmenighet er løsningen. I en husmenighet er det lettere å bli sett og lettere at alle tar aktivt del.

Jeg har veldig sansen for menigheter hvor folk blir sett. Jeg tror åpne hjem er en nøkkel for at dette skal skje. Husmenighet er derfor en rett vei å gå. Samtidig blir jeg alltid skeptisk når noen sier at dette er løsningen med stor L. Argumentet løper veldig forenklet slik: Bare vi har husmenigheter i stedet for å møtes i forsamlingslokaler, da vil vi få sunne, aktive menigheter hvor alle deltar…

Dessverre er det mer komplisert enn som så å bygge en sunn menighet. Husmenigheter løser mange problemer som de tradisjonelle menighetene har, men hvis vi ikke er oppmerksomme og vet hva vi driver med, så kan vi samtidig skape oss et helt sett med nye problemer.

Det jeg imidlertid tror 100 % på er relasjonsbaserte menigheter. Det kan vi ikke få uten å ha åpne hjem. Kjernen i evangeliet er en relasjon som er gjenopprettet: På grunn av synd kom menneskene i fiendskap med Gud. Men da Jesus døde og stod opp igjen, gjenopprettet han vår relasjon til Gud. Fordi vi har fått relasjonen vår til Gud gjenopprettet, kan vi nå være ett og elske hverandre.

Men sann kjærlighet kan bare leves ut gjennom nære relasjoner. Det hjelper ikke å ”elske alle kristne i Burundi” hvis du ikke tåler trynet på de kristne i nabolaget ditt. Det er også enkelt å ”elske noen” hvis du bare treffer dem 1,5 time hver søndag. Men ekte kjærlighet krever noe mer enn at vi klarer å holde maska en gang i uka. Ekte kjærlighet er å elske noen på tross av at vi kjenner dem - med deres svakheter og synder.

Menighetene må altså bidra til at vi elsker hverandre på en ekte måte, og ikke bare som en teoretisk bekjennelse. Husmenigheter kan hjelpe oss til slike mer oppriktige og nære relasjoner - både til Gud og til hverandre. Det viktigste spørsmålet - slik jeg ser det - er ikke om vi møtes her eller der, men om vi har en ekte kjærlighet til hverandre Hvis husmenigheter hjelper oss til dette, så har slike menigheter sin oppgave!