Apostlenes lære

Lukas skriver om den første menigheten i Jerusalem at: ”Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene.” (Apg 2,42). De hadde fellesskap med hverandre, de søkte Gud i bønn og de feiret nattverd sammen. Dessuten la de vekt på å holde seg til apostlenes lære. Dette gjorde at menigheten ble sunn og sterk! Men hva inngikk egentlig i begrepet ”apostlenes lære”? I dag virker det som om noen tenker at apostlenes lære var det som Paulus underviste. Men da menigheten i Jerusalem startet var jo ikke Paulus blitt kristen en gang. Apostelens lære må derfor være noe annet…

Heldigvis slipper vi å gjette på hva apostlene forkynte i Jerusalem. Det er nemlig nedskrevet. De første apostlenes lære er det som er nedskrevet i evangeliene til Markus, Matteus og Lukas.

En fyr som het Papias levde fra år 70 til 155. Han kjente apostelen Johannes personlig. Papias skrev en bok ca år 130, noe som er 60-70 år etter at Markus sitt evangelium ble nedskrevet. Der skrev han bl.a.: ”Markus ble Peters tolk og nedskrev Herrens ord og gjerninger etter hukommelsen, nøyaktig om enn ikke i rekkefølge… derfor feilet ikke Markus når han nedskrev noe slik han husket det. For han la bare vekt på én ting: Ikke å utelate noe av det han hadde hørt, eller forfalske det.”

Hvor hadde altså Markus hørt det han skrev ned i sitt evangelium? Jo, det hadde han hørt de utallige gangene han hadde tolket Peter sine taler. Markus skrev altså direkte ned et sammendrag av Peters forkynnelse. Dette må jo være den ”apostlenes lære” som menigheten i Jerusalem holdt seg trofast til. Det Paulus og Johannes skrev ned senere var mer som utfylling, presiseringer og kontekstualisering av den grunnleggende ”apostlenes lære”. Denne grunnleggende læren til apostlene finner vi altså i evangeliet etter Markus.

Matteus, som var en av de opprinnelige tolv apostlene, oppfattet oppdraget de hadde fått av Jesus på samme måte når han siterer Jesus slik: ”… lære dem å holde alt det jeg har befalt dere” (Matt 18,20). Misjonsbefalingen var å videreformidle Jesu undervisning til nye disipler. Dette gjorde Matteus bl.a. gjennom å skrive sitt evangelium. Forkynnelsen i dag burde reflektere de første apostlenes lære slik vi finner den i evangeliene: Nemlig at undervisningen er sentrert rundt fortellingen om Jesu liv og undervisning – og om Hans død, oppstandelse og gjenkomst.

Paulus sin undervising var ikke annerledes

Jeg hadde ikke tenkt å si så mye mer om den såkalte ”nådeforkynnelsen”, siden det finnes viktigere ting å diskutere. Men her kommer altså en observasjon til. Noen argumenterer med at Paulus hadde en annen (og bedre) åpenbaring av den nye pakt enn de øvrige apostlene. Dette protesterte jeg mot i dette innlegget.

Men så ble jeg nysgjerrig på om lignende tanker også ble diskutert blant de første kristne. Ganske riktig, så pågikk en lignende diskusjon allerede på 100-tallet. Irenæus var biskop i Lyon mot slutten av 100-tallet. Han levde fra år 120-202. Han kjente bl.a. Polykarp, som igjen kjente apostelen Johannes personlig. Polykarp regnes som den siste gjenlevende person som hadde hatt nærkontakt med Jesu sine første disipler.

Irenæus sier at det er noen som hevder at Paulus hadde en særlig åpenbaring, som gjorde at han underviste en dypere innsikt enn de øvrige apostlene. Han kaller dette for ”en absurd tanke”. Irenæus diskuterer et enda mer grunnleggende tema enn nåden (nemlig hvem Gud er), men prinsippet er det samme: Selvfølgelig hadde samtlige av Jesu apostler en dyp innsikt i evangeliet og den nye pakt! Å hevde noe annet er den rene skjære vranglære sier Irenæus. Ikke nok med at Irenæus selv mener dette, men han sier at alle øvrige menigheter han kjenner til mener det samme.

Siden de fleste leserne av denne bloggen nok sliter med både klassisk gresk og latin, gjengir jeg her et utdrag fra Irenæus sin bok ”Mot vranglæren” på engelsk (bok 3, kapittel 13, vers 1)

"With regard to those who allege that Paul alone knew the truth, and that to him the mystery was manifested by revelation, let Paul himself convict them, when he says, that one and the same God wrought in Peter for the apostolate of the circumcision, and in himself for the Gentiles. Peter, therefore, was an apostle of that very God whose was also Paul; and Him whom Peter preached as God among those of the circumcision, and likewise the Son of God, did Paul [declare] also among the Gentiles. For our Lord never came to save Paul alone, nor is God so limited in means, that He should have but one apostle who knew the dispensation of His Son. And again, when Paul says, “How beautiful are the feet of those bringing glad tidings of good things, and preaching the Gospel of peace,” he shows clearly that it was not merely one, but there were many who used to preach the truth. And again, in the Epistle to the Corinthians, when he had recounted all those who had seen God after the resurrection, he says in continuation, “But whether it were I or they, so we preach, and so ye believed,” acknowledging as one and the same, the preaching of all those who saw God after the resurrection from the dead."