Evangelistlaug

I middelalderen samlet ulike yrkesgrupper seg I foreninger som ble kalt “laug”. I en by ville da murerne samle seg i ”murerlauget” mens bakerne samlet seg i ”bakerlauget”. Dette ble gjort for at de som drev med det samme faget kunne hjelpe og støtte hverandre. I dag kjenner de fleste unge til den engelske varianten av ordet: ”guild” Dette brukes om samarbeidende grupper på online spill, som for eksempel World of Warcraft.

Jeg har imidlertid lyst til ”å stjele” dette ordet, og bruke det på tjenester i Guds menighet. Det blir stadig arrangert samlinger og kurs for pastorer (hyrder). Oftere og oftere arrangeres det også seminarer for mennesker som opplever at de har en profetisk gave eller tjeneste. Bibellærere får mye ”påfyll” fra bibelskoler og litteratur. Men hva gjøres egentlig for evangelistene i blant oss? Jeg vet ikke om en eneste sammenheng i Norge som er fokusert på å trene og utvikle evangelister, selv om for eksempel Jesus Revolution og andre bevegelser er svært så evangeliserende i sin fokus. Men er det noen som kjenner til et forum som er spesialisert på utvikling av evangelister? Hvis noen av bloggens lesere kjenner noe slikt, så gi meg beskjed.

Jeg har diskutert dette med en venn av meg som ”har mye evangelist” i seg. Selv om han har jobbet med mye annet i forskjellige menigheter, så er det å nå kirkefremmede med budskapet om Jesus det han virkelig brenner for. Han har da også sett en god del unge, kirkefremmede mennesker komme til tro. Han kjenner heller ikke til noe slikt opplegg for evangelister i Norge. Vi ble vel derfor enige om at hvis ingen andre gjør noe med dette, så får heller vi gjøre det. Jeg håper altså at vi kan etablere et ”evangelistlaug” i Norge.

Målet er helt enkelt å se flere evangelister i norske menigheter – og å hjelpe disse til å bli mer effektive i sin tjeneste. Målgruppa vil være de som tror de har et kall til å evangelisere, og ikke de som allerede er anerkjente evangelister (selv om de også er velkommen selvfølgelig). Det betyr altså de som kjenner at hjertet banker litt raskere når vi snakker om å nå kirkefremmede, om å ta sjanser for å utbre evangeliet, om å gjøre de tingene mange andre ikke tør, om å mobilisere menighetene til å bli utadvendte, om å se nådegaver fungere i gågata, osv. Hvis du faller inn i denne kategorien, så gi et lite vink!

Arbeidsformen vil bli litt til underveis. I første omgang planlegger vi å samle de som er interessert til en samling en lørdag i løpet av vinteren. Dessuten vil vi bygge opp et forum for utveksling av erfaring og for å gi gjensidig støtte og oppmuntring. Til å hjelpe oss vil vi invitere med erfarne evangelister fra både innland og utland. Fint om alle er med og ber for dette prosjektet.

Dynamikk

Jeg blir stadig utfordra på å ”klargjøre mitt syn på menighetsstruktur”. Dette skulle jeg gjerne gjort, men det er ikke helt enkelt. Jeg mener nemlig at det ikke finnes én måte å organisere menigheten som gjelder for alle tider, i enhver situasjon og kultur. Noe av det mest fascinerende med Kristi kropp er nemlig at den er fleksibel og dynamisk. Jesus sa at ny vin krever nye skinnsekker Jeg tror at Han med det ønsket å fokusere på fleksibiliteten som kreves. Men opp gjennom kirkehistorien har man hatt en tendens til å snakke mer om hvordan skinnsekken bør se ut, enn at den skal være fleksibel. Dette er en fare for enhver ny menighet: At den prøver å designe den perfekte skinnsekk i stedet for å sørge for å være dynamisk og endringsvillig.

Dette er grunnen til at jeg finner det vanskelig å gi en generell beskrivelse av hva jeg tenker. Dette betyr selvfølgelig ikke at det ikke finnes allmenngyldige prinsipper. Men det betyr at disse prinsippene må tilpasses til den lokale situasjonen. Sagt på en annen måte så kan jeg kanskje gi råd om lederskap lokalt til en gruppe kristne hvis jeg kjenner situasjonen. Men jeg er langt mer tilbakeholden med å gi generelle råd ”som gjelder for alle”. Jeg har fått lov å jobbe i ledelsen for både bedrifter og menigheter som har opplevd til dels sterk vekst. Det som kjennetegner disse sammenhengene er ikke at de har funnet ”den rette måten å organisere seg på”. Det som kjennetegner dem er at de er i stand til stadig å tenke nytt om lederskap og struktur etterhvert som situasjonen har endret seg.

Når vi diskuterer menigheten i NT: Ser vi det ferdige produktet – eller ser vi dynamikken som skapte det? Et av de prinsippene fra NT som er mest undervurdert i kirkedebatten er nemlig dynamikk. Vi har lett for å lese NT og prøve å finne ut hvordan apostlene organiserte menighetene de grunnla: Vi prøver å beskrive hvordan en nytestamentlig menighet så ut. Men kanskje vi burde fokusert mest på dynamikken som skapte disse menighetene? Altså at vi er mest opptatt av drivkraften hos de første apostler og menighetsplantere. Kanskje dette er grunnen til at vi ikke har et eget brev i NT som sier ”slik skal menigheten organiseres”? For hvis vi hadde hatt fasiten, så hadde vi sluttet å søke – og den som slutter å søke, mister fleksibiliteten sin.

Når jeg leser NT, så ser jeg ikke en felles modell for alle menighetene. Jeg ser også at den enkelte menighet organiserer seg ulikt i forskjellige deler av historien sin. F.eks. har noen menigheter en tid uten definerte eldste, og en annen tid har de definerte eldste (Tit 1,5 +Apg 14,23). Noen menigheter hadde flere apostler lokalt – andre hadde ingen lokalt. Noen menigheter hadde en tid uten diakoner, mens de seinere hadde diakoner (Apg 6,1,-7). Som Forkynneren sier, så er det en tid for alt – også i organisering av en lokal menighet. Jeg tror dette er bra, for det hjelper oss å fokusere mer på dynamikken enn på strukturene. Det blir viktigere for oss at skinnsekken er fleksibel, enn at den er perfekt designet.

Det geniale i Apg 6 var ikke at man fant på at menigheten trengte noe man kunne kalle for ”diakoner”. Det geniale var at man fant praktiske løsninger på utfordringer som oppstod, slik at man ikke ble hindret i å utføre selve hovedoppgaven man hadde fått av Gud. Målet vårt må heller ikke være å få den perfekte struktur på menigheten. Målet vårt må være å oppfylle Misjonsbefalingen!

To typer lederskap

Slik jeg forstår det så snakker NT grovt sett om to typer lederskap. Den første typen lederskap er ”karismatisk”. Dette er bl.a. de fem tjenestegavene som nevnes i Ef 4,11: Apostler, profeter, evangelister hyrder og lærere. Disse gavene er til for å utruste andre kristne. For noen år siden fikk kona mi en profeti om at ”mens mange andre ønsker å se seg selv i tjeneste, så skal hennes glede være å hjelpe andre til å komme dit”. Dette har betydd mye for hva vi har lagt vekt på i menigheten vi startet for noen år siden, selv om vi selvfølgelig ikke har oppnådd alt vi håpet på.

Den andre type lederskap som NT omtaler er det vi kan kalle ”strukturelt” lederskap – eller for ”embeter”. Disse tjenestene har bl.a. som mål å skape gode rammer for menighetene. Eldste og diakoner er eksempler på slike funksjoner i NT. Etter hvert som menighetene vokste til en viss størrelse, så trengte de en form for formelt lederskap som kunne ta noen avgjørelser. I Jerusalem, for eksempel, var det diskusjon om fordeling av ressurser (Apg 6). Derfor innsatte man diakoner til å ta ansvar for dette. Siden de fikk ansvar, så måtte de nødvendigvis også få myndighet til å ta nødvendige beslutninger.

Hvis man er en liten gruppe kristne som samles i en stue, så trenger man ikke denne form for strukturelt lederskap. Derfor kan vi lese at det noen ganger tok en viss tid fra Paulus etablerte en menighet til eldste ble innsatt (Titus 1,5 +Apg 14,23). På samme måte haster det ikke å innsette eldste i en nystartet menighet, men jeg tror at man trenger dette på sikt. I hvert fall hvis man opplever vekst.

Mange ledere tilhører begge disse gruppene. For eksempel kan man ha en karismatisk utrustning som profet og samtidig være eldste i en lokal menighet. Besøker man en annen menighet kan man fortsatt fungere i det profetiske, men man har ingen myndighet som eldste i menigheten man besøker. Derfor var f.eks. Filip både diakon og evangelist (Apg 6,5 +21,8). Diakon var han i hjemmemenigheten sin, mens evangelist var han mange steder. Etter at Filip flyttet til Cæsarea vil jeg tro at han ble regnet som en eldste i menigheten der, samtidig som han fortsatt var evangelist. En parallell til dette er at jeg både er far og økonom. ”Far” er jeg kun i familien min, mens ”økonom” er utdannelsen min. ”Far” sier noe om posisjonen min, mens ”økonom” sier noe om kunnskapen og utrustningen min. Men noen kan også tilhøre bare én av disse gruppene. Agabus er f.eks ”kun” omtalt som profet i NT.

I NT var det en god balanse mellom karismatisk og strukturelt lederskap. Problemet i etterkant var at det strukturelle lederskapet tok helt styringen. Etter et par århundre, så var de karismatiske lederne skjøvet helt ut på siden. Hvis man leser de tidlige kirkefedrene så ser man tydelig denne ”kampen” mellom de to ulike typene av lederskap. Men ”strukturen” vant til slutt. Resultatene av dette kan vi se både av det katolske pavedømmet og av en del enerådige pastorer i protestantiske menigheter.

Min visjon er at vi gjenvinner den bibelske blandingen av de to ulike typene av lederskap. Vi trenger å gi mye mer plass til de som er utrustet av Gud – uavhengig av om de har en formell posisjon eller ikke! Samtidig må vi ikke kaste ut barnet med badevannet. Det strukturelle lederskapet er også inngitt av Gud, for å beskytte flokken og for å hjelpe oss til vekst. Vi må gjenvinne balansen og slutte å gå i hver våre veigrøfter.

PS. Å hjelpe menigheter til å gjenvinne denne balanse tror jeg er et av kjennetegnene på sann apostolisk tjeneste.

Apostler

Bibelen forteller oss at vi trenger apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere helt inntil vi når fram til full modenhet (Ef 4,11-14). Ingen vil vel påstå at Guds menighet har nådd dit ennå at vi er ved full modenhet og ikke lar oss drive hit og dit av enhver lære. Derfor tror jeg vi trenger alle disse gavene til menigheten nå i dag

Aposteltjenesten har det vært mye diskusjon om. For 30 år siden var det få som i det hele tatt trodde på at Gud ville ha apostler i dag. Man trodde at dette var noe som tilhørte fortiden. Nå er vel de fleste enige om at Gud ønsker at det fortsatt skal finnes både apostler og profeter i menigheten. Imidlertid har det vært mye misforståelser om hva en apostel gjør og er. Det har heller ikke hjulpet at det finnes en del selvutnevnte ”apostler” som kanskje slett ikke er det som ”etiketten” deres tilsier. Men at noe har blitt misbrukt og misforstått, betyr jo ikke at vi ikke trenger det! Tvert i mot! Svaret på feil forståelse, er jo ikke la være å snakke om det, men å få rett forståelse

De fleste er vel enige i at vi trenger mange nye menigheter her i landet. Skal vi få dette til, så tror jeg vi må se en gjenreisning av den apostoliske tjenesten. Det er Bibelens resept for menighetsplanting i stor skala. Det betyr ikke at vi ikke har noen apostler eller profeter i Norge i dag. Men vi trenger mange flere! Nasjonen vår har vært så velsignet at vi har fått oppleve frukten av tidligere generasjoners apostler, slik som Hans Nielsen Hauge og Thomas Barratt. La oss be om at det skjer igjen! At Gud reiser opp apostler som kan plante mange menigheter som vokser til modenhet.

Profeter slik jeg vil ha dem

Noen mennesker tror at profeter først og fremst påpeker det som er feil.

Men de færreste pastorer trenger hjelp til å påpeke hva som mangler i menigheten. Som regel vet pastoren bedre enn de fleste andre hva som mangler! Det eneste han (hun) ikke alltid vet, er hvordan han kan gjøre noe med det. Hvordan kan han skape positiv forandring? Pastorer trenger altså hjelp til å bringe inn det som mangler, ikke enda en som påpeker hva som er feil. Ekte profeter bidrar mer til byggingen av huset enn til rivingen.

Jeg har møtt en del mennesker som mener seg å ha en profetisk gave, men som sitter fast i en feil forståelse av tjenesten de mener seg å ha. De synes at de er flinke til å påpeke brister og mangler og forbedringsmuligheter, men at menighetens lederskap ikke tar i mot det de sier. Så konkluderer de med at lederskapet er stengt for profetiske tjenester. Men som regel er det den grunnleggende forståelsen av profetisk tjeneste som er feil. Det er nemlig ikke særlig profetisk å kunne påpeke feil og mangler. I så fall ville jo den største surpompen i menigheten, være den som har den sterkeste profetiske gaven!

Nei, den type profetiske tjeneste som trengs er mennesker som viser oss hvordan vi kan skape forandring. Alle kan se hva som bør forandres, men profeter kan si noe om hvordan skape den nødvendige forandringen. Hvilke nøkler vil Gud gi oss for å bygge opp menigheten? Den slags profetiske gaver er det jeg ønsker meg – og sikkert de fleste andre menighetsledere også. Det dreier seg altså ikke om å ”finne syv feil” - men å peke på ”syv mulig nøkler.” Heldigvis har jeg opplevd en del av denne type ekte profetisk tjeneste. Uten dette ville aldri Kraftverket kommet dit det har kommet. Men jeg mistenker at ikke alle andre ledere har vært like heldige…

Mener du at du har en profetisk gave, som du ønsker å utvikle? Her er to råd:

1) Gjør et skikkelig studium av profeter i den nye pakt. Disse bør være forbilder for enhver profetisk tjeneste i vår tid. De viktigste profetene i NT etter Pinsedag var Barnabas, Silas, Judas (den Judas som ble sendt til Antiokia) og Agabus. Da vil du raskt finne ut at profetisk tjeneste i den nye pakt handler om oppmuntring, om å bygge opp, og om å finne praktiske løsninger på utfordringer.

2) Sørg for å stå nært knyttet til andre kristne søsken, kanskje særlig personer med andre tjenestegaver. For profeter er ikke ensomme ulver. Tvert i mot er de lagspillere. Særlig nært bør profeter stå til pastorer og apostler.

Til menighetsledere vil jeg si: Dere trenger ekte profetiske tjenester! Ikke la dere skremme vekk fra dette, selv om dere har dårlige erfaringer med kritiske mennesker som hevder å være profeter. Sørg heller for å få tak i ekte vare!

Roller og tjenester

Kan man starte en menighet uten å ha et pastorkall? Jeg tror svaret er ja! Dette er et svært viktig spørsmål for en del jeg har snakket med. De sitter med mye kontakter, men kjenner ikke noe konkret kall til å være pastor. Derfor tør de ikke å dra i gang ”på alvor”. Nå mener jeg selvfølgelig ikke at alle som har mange kontakter skal starte en ny menighet. Men jeg mener altså at en del av dem kan hvis de vil.

Selv opplever jeg ikke å ha noe spesielt kall fra Gud til å være pastor. Likevel har jeg grunnlagt og ledet en menighet som har vokst fra ingenting til en liten forsamling de siste årene. Hvordan kan jeg gjøre dette uten et pastorkall fra Gud? Svaret ligger i min forståelse av hvordan tjenester i Guds rike fungerer. Det handler om forskjellen mellom rolle og tjeneste.

Jeg tror Gud kaller mennesker til ulike tjenester, slik de bl.a. er beskrevet i Ef 4,11. Derfor er jeg overbevist om at Han kaller noen spesifikt til å være hyrder. Pastor er jo bare det latinske ordet for hyrde. Dette er mennesker med en spesiell utrustning og personlighet som gjør dem særlig egnede som hyrder. Samtidig tror jeg enhver moden kristen kan fylle rollen som hyrde i ulike situasjoner. Jeg trenger ikke en spesiell utrustning fra Gud for å vise omsorg eller for å veilede mennesker til hvor de kan ta til seg åndelig føde. Noen er nok mer egnet for å ha dette som sin viktigste tjeneste, men enhver kristen som kjenner Gud og Hans ord, kan gjøre dette til en viss grad.

På samme måte har jeg hatt gleden av å jobbe sammen med mennesker som tydelig har en spesiell utrustning til å være evangelister. Menighetene trenger langt flere evangelister som virkelig er kalt og utrustet av Gud, og som ikke bare bærer merkelappen ”evangelist”. For meg var tiden sammen med Nicky Cruz og hans team noen av de mest revolusjonerende måneder i mitt liv, selv om det å være evangelist ikke er min tjeneste. Likevel kan jeg selvfølgelig operere i rollen som evangelist, fordi jeg kan veilede mennesker til et personlig møte med Gud.

Så hvordan kunne jeg tørre å starte en menighet uten et klart kall til å være pastor? Svaret er at Gud åpnet døra, og jeg turte å gå gjennom den! Når mennesker rundt meg begynner å søke etter Gud, så trenger jeg ikke noe ”ekstra ord” fra Gud. Jeg trenger ikke å spørre Gud om Han vil at jeg skal følge opp søkende mennesker. Selvfølgelig vil Han det! Jeg trenger bare å lese Misjonsbefalingen for å forstå såpass. Så får jeg heller være bevisst på å trå til side når Gud reiser opp nye som er bedre utrustet enn meg til å være hyrde (pastor).

Hvis man mangler noen tjenestegaver...

Når jeg besøker ulike kristne grupper og fellesskap, så ser jeg hvor vanlig det er at en eller flere av tjenestegavene mangler (Ef 4,11). Dette medfører at fellesskapet (menigheten) ikke får den positive utviklingen som det burde ha hatt

Det vanligste i Norge er nok å mangle evangelister. Man har så lyst til å nå ut med evangeliet til folk i nabolaget, men man har ikke anelse om hvordan. Man prøver både det ene og det andre, men med magre resultater. Jeg satt nylig og pratet med en pastor i en etablert menighet. Han virkelig lengtet etter å nå ut til folk på stedet, men uten å lykkes i særlig grad. Jeg ga ham et enkelt råd: Sørg for å trekke inn noen evangelister fra en annen menighet da vel… Kanskje ganske opplagt, men likevel ikke helt nærliggende virket det som.

Noen dager etterpå snakket jeg med en annen kristen leder, som jobber i en annen sammenheng: Hans problem var at han nådde ut til så mye folk at han ikke ante hvordan de skulle følges opp. Det å nå mennesker med evangeliet var ”hans minste problem”. Men hvordan bringe dem videre i vandringen med Gud? Igjen er vel svaret like enkelt som det er nærliggende: Sørg for å trekke inn noen som kan hjelpe deg å bygge da vel…?

Tenk så bra det hadde blitt om slike kunne samarbeidet! Men det er visst vanskelig, ser det ut til. Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det ikke helt naturlig å invitere inn noen andre som har komplementære gaver til deg selv? For noen er nok svaret at de aldri har tenkt på muligheten. Men for de fleste så ligger det nok en dypere, ubevisst grunn bak: Man blir rett og slett usikker hvis man slipper løs mennesker med andre typer gaver. Hyrder og lærere synes rett og slett at evangelister er litt ”enkle” og overflatiske, og det siste de ønsker er en overflatisk menighet. Evangelister synes derimot gjerne at lærerne er ”treige” og aldri komme til poenget, som jo er å oppfylle Misjonsbefalingen.

Sannheten er vel at vi trenger hverandre, nettopp på grunn av at vi har fått forskjellige gaver fra Gud. Selv om det er skummelt, så må vi innse at Gud bruker mangfoldet. Å få ulike tjenestegaver til å samarbeide, tror jeg er en av apostlenes viktigste funksjoner. Der hyrdene tenker på hvordan de kan bygge menigheten (Guds hus) og evangelistene tenker på hvordan mennesker kan bli frelst (høsten, åkeren) – så tenker apostler både på huset og på åkeren (1Kor 3,9)