Visdom

Det er ikke ofte jeg hører undervisning over temaet «visdom». Derfor har jeg begynt å spørre folk som har vært kristne en stund, om de kan definere visdom for meg. Det er ikke alltid at man får like klare svar for å si det forsiktig. Jeg lurer på hvordan bloggens lesere ville forklart begrepet «visdom» uten å sjekke et oppslagsverk først?

Jeg tror at visdom er et oversett begrep. Det er overraskende blant bibeltro kristne, for visdom er en av de tingene som nevnes oftest gjennom hele Bibelen. Et søk på ordet visdom gir mer enn 200 treff i en bibelordbok. I tillegg kommer andre ord med samme rot (vis, viselig, vismann, osv). Likevel hører man altså lite om visdom i de fleste kristne menigheter. Hva kan det komme av? Jakob sa jo at «dersom noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud» (Jak 1,5). Skal han be – ikke kan han be. Tar vi befalingen om å be til Gud om visdom på alvor? Når var siste gang du var et bønnemøte hvor det å få visdom var temaet?

Jeg tror at det blant annet handler om hva vi fokuserer på: Det snakkes mye om tro, nåde, Guds gaver osv i kristne sammenhenger. Felles for disse begrepene er hva jeg kan få ut av min gudsdyrkelse (frelse, bønnesvar, nådegaver). I stor grad er disse begrepene knyttet til ting som ikke direkte berører dagliglivet mitt: Tilgivelse for synd føler jeg kanskje først og fremst at er viktig med tanke på evigheten, og nådegaver er noe jeg bruker i den religiøse delen av livet mitt (menighetsliv og privat bønneliv).

Visdom derimot handler mye om hvordan vi bør leve i denne verden – midt i motgang og medgang og i livets mas og kav. Bibelens visdomslitteratur gjør Guds ord påtrengende aktuelt i min hverdag. Det handler om å elske min neste i praktisk handling, om ikke gjøre forskjell på folk, om å kontrollere irritasjon, om å styre tunga vår og tankene våre, om barneoppdragelse og familieliv, osv. Men nettopp denne «påtrengende nærheten» gjør at visdommens budskap blir utfordrende – også for mennesker som bekjenner seg som kristne. Er dette en grunn til at visdom så ofte blir oversett som konsept blant kristne? Det blir rett og slett for praktisk og konkret til at vi kan fortsette å leve slik vi selv vil.

Bergprekenen og Jakobs brev er eksempler på visdomslitteratur i NT. Jakob understreker at sann tro viser seg i gjerning (2,26) og at sann visdom viser seg i ydmykhet (3,13). Visdom er altså noe som viser seg i praksis. Jeg hørte en person si at selv om visdom ikke er så interessant for teologene, så er det et av de viktigste begrepene i praktisk kristenliv. Jeg tror derfor at mange menigheter ville ha godt av mer undervisning fra disse delene av Bibelen.

Jordens salt

Et bibelsted som jeg har hørt sitert i mange andakter og prekener er: «Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, kan det da bli til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene» (Matt 5,13).

Mange predikanter henger seg opp i at salt ikke kan miste sin kraft – og så prøver man å finne ut hvordan salt likevel kan miste sin kraft. Jeg har hørt mange «geniale» forklaringer på det. Men dette er ikke poenget med historien i det hele tatt! Hvis man ender opp med å tenke på hvordan i all verden salt kan miste sin kraft, så skyldes det antakelig at man bruker feil metode for å studere bibelteksten. Man napper ut et enkeltsåtende vers, og så prøver man å si noe fornuftig om det. I stedet burde man prøve å tolke et slikt vers ut fra sin sammenheng.

Jeg tror at Matteus 5,13-16 handler om menigheten. Jesus forteller oss nemlig en lignelse: Vi er jo ikke salt helt bokstavelig, men saltet er et bilde på noe annet. Jesus bruker i dette avsnittet tre bilder på menigheten: Jordens salt, verdens lys, og en by som ligger på et fjell. «Dere er verdens lys» er i entall – vi er altså til sammen ett lys – og det lyset er menigheten.

Deretter snakker Han om tre ting som ikke burde kunne skje: Salt som mister sin kraft, et lys som ikke lyser, og en by som ligger på et fjell uten at man kan se den. Poenget til Jesus er å påpeke det tilsynelatende umulige i hvert enkelt tilfelle: Salt kan ikke miste sin kraft, lys kan ikke la være å lyse, og det som ligger på et fjell kan ikke skjules. For slike ting ville være mot naturen til salt, lys og fjell.

På samme måte kan heller ikke Guds menighet unngå å være slik Jesus hadde planlagt det. Men det alvorlige i Jesu ord er at selv om det er mot saltets natur å miste sin kraft, så kan det likevel skje. På samme måte kan menigheten miste sin kraft: Menigheten kan slutte å leve etter sin natur, og bli noe helt annet (for eksempel en religiøs klubb). Hvis det skjer, så duger ikke lenger en slik menighet til noe annet enn å kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

Når man preker over dette bibelverset, så burde man altså etter min mening ikke fokusere på hvordan salt kan miste sin kraft, men på hvordan en menighet kan være noe annet enn det Jesus hadde planlagt at den skulle være.

Målet med dannelse

Når jeg snakker om åndelig dannelse så er ikke det ment som et annet ord for sosialt press til å oppføre seg som alle andre. Målet er at hver enkelt blir mer lik Kristus. Eller som Paulus sa til galaterne: «Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere!» (Gal 4,19). Det er Kristus som skal vinne skikkelse i oss – ikke en eller annen akseptabel form for «kristen væremåte».

Paulus sa også: «Følg mitt eksempel, slik jeg følger Kristi eksempel» (1Kor 11,1). Vi er kalt til å følge Jesu eksempel: Å følge etter Jesus betyr mer enn bare å tro på de tingene Han sa – det dreier seg om å gjøre de samme tingene som Jesus gjorde i møte med mennesker.

Det dreier seg altså om at vi gjennom åndelig dannelse (oppdragelse) skal bli mer og mer lik Jesus. Jeg tror det er ensbetydende med at vi mer og mer lever lik det bildet Jesus tegnet i Bergprekenen av et liv som disippel: At vi ber for våre fiender, tilgir dem som gjør urett mot oss, tørster etter retteferdighet, er ydmyke, ikke lar oss fange av materialisme, at vi gir gaver til dem som trenger det, at vi lever i avhengighet av vår himmelske far, osv.

Alt dette er bare eksempler på Bergprekenens innhold. Men jo mer jeg leser der, jo mer føler jeg at dette er Guds mål med oss mens vi er her på jorda: At vi skal ligne mer og mer på Kristus – og det betyr at vår livsstil vil ligne mer og mer på det som Jesus beskriver i Bergprekenen.

Døm ikke!

Få ting er mer irriterende enn å bli sitert på en slik måte at sammenhengen ting er sagt i blir borte. I en diskusjon kan plutselig noen si «men du sa jo…». Da får vi lyst til å svare: «Ja, men det er jo tatt helt ut av sin sammenheng!» For å forstå et utsagn korrekt, må vi vite i hvilken sammenheng utsagnet hører hjemme. Politiske debatter er fulle av taktikken med å ta motpartens sitater ut av sin sammenheng. De fleste av oss har vel opplevd at ting vi har sagt har blitt misbrukt på denne måten i en eller annen krangel.

Dessverre så er det mange som leser Bibelen på samme måte. Man tar en enkelt setning fra Bibelen, og hevder at «slik er det - fordi Guds ord sier det». Men også bibelsitater kan misbrukes om de tas ut av den sammenhengen de står i. Et klassisk eksempel på dette er utsagnet i Salme 10,4: «Det finnes ingen Gud». Man skal ikke være veldig bevandret i Bibelen før man forstår at den setningen ikke gir et korrekt bilde av Bibelens undervisning om Guds eksistens. Med andre ord så kan dette sitatet bare forstås rett, hvis man kjenner sammenhengen det er sagt i. Vi må altså lese denne setningen i sammenheng med det som står før og etter, for å forstå hva forfatteren mente da han skrev dette.

Eksempelet ovenfor er lett å gjennomskue, men det kan være vanskeligere å se at dette gjøres også med andre bibelvers. Et eksempel på det er Matteus 7,1 hvor Jesus sier: «Døm ikke!» Dette sitatet brukes ofte helt løsrevet fra situasjonen det er sagt i. Da kan resultatet bli nesten like ille som sitatet fra Salme 10. Jeg hører nemlig ofte dette sitatet fra Jesus bli brukt som begrunnelse for at vi aldri skal kunne uttale oss om noe er rett eller galt. For hvem er vel vi som dømmer en annen? Sa ikke Jesus selv at det å dømme en annen er noe av det verste vi kan gjøre? En slik tanke passer godt inn i den postmoderne tankegangen som er så utbredt i Norge, hvor det eneste som ikke kan tolereres er at man ikke tolerer alt.

Men er dette hva Jesus mente da han sa at vi ikke skulle dømme? For å forstå hva Jesus mente må vi se utsagnet i sin sammenheng. Det vi vet er at Jesus andre ganger faktisk oppfordret oss til å dømme, men at det er viktig at vi dømmer rettferdig (Joh 7,24). Her bygger Jesus på GT hvor det er et hovedpoeng nettopp at man skal dømme rettferdig (5Mos 1,17). De første kristne fulgte opp denne tankegangen med at man må dømme rettferdig. Faktisk sier Paulus at evnen til å dømme rett er et tegn på kristen modenhet (Fil 1,9-10 +1Kor 2,15). Avsnittet som begynner med «døm ikke» avsluttes med at vi ikke «skal kaste perler for svin». I seg selv betinger dette en viss form for bedømmelse – vi må jo vite hvor svinene er for å unngå å kaste noe til dem…

Poenget til Jesus var altså ikke at vi aldri skal dømme. Poenget med utsagnet «døm ikke» kan bare forstås rett når man leser hele avsnittet det står i. Hovedbudskapet i det avsnittet er at vi ikke skal bruke én måleskala for oss selv og en annen måleskala for våre medmennesker. Mennesker har en tendens til å legge bedre merke til andres feil enn til sine egne. Våre egne feil har vi lett for å unnskylde, mens vi samtidig er lite nådige mot andre som gjør feil. Jesus beskriver det som at vi ser flisen i andres øyne, men ikke bjelken i vårt eget øye. Det er ikke feil å ta en flis ut av øyet på noen, men det er vanskelig å gjøre hvis vi har en bjelke som hindrer vårt eget syn. Problemet er altså ikke at vi dømmer om noe er godt eller dårlig, men at vi er hardere mot andre enn hva vi er mot oss selv.

Å lære utenat

For tida studerer jeg Matteusevangeliet. Det slår meg hvor smart Matteus bygde opp skriftet sitt. Visse uttrykk og setninger går igjen på flere steder. Dette gjelder både for hele evangeliet, og for de enkelte delene av boka.

Ta for eksempel Bergprekenen. Den er lagt opp med gjentakelser av visse ord og uttrykk. I første del brukes uttrykket «salige er…» 9 ganger (5,3-11). Dette følges av en ny del av prekenen hvor «dere har hørt det er sagt» og «men jeg sier dere» nevnes 6 ganger (5,21-48). Deretter følger et avsnitt hvor «når dere…» nevnes 7 ganger (6,1-18). Et annet eksempel er hvordan hver av de fem store talene til Jesus avsluttes med omtrent samme uttrykket (Matt 7,28 +11,1 +13,53+19,1 +26,1).

Matteus har ganske sikkert organisert skriftet sitt på denne måte for at det skal være enklere for folk å lære seg det utenat. Eller rettere sagt: Matteus skrev ned det som ble undervist i de første menighetene, og denne undervisningen var strukturert slik at den skulle være enkel å huske. Gjentakelser, regler og rim gjør jo at det blir enklere å lære noe utenat.

Blant de første kristne var det mange som ikke kunne lese. Dessuten måtte bøker kopieres for hånd, så de var fryktelig dyre. Derfor var det å lære ting utenat særdeles viktig. I dag har de fleste kristne (i Norge) sin egen Bibel, og kan lese i den. Likevel tror jeg på det å kunne ting utenat. For det du kan utenat, har du alltid med deg i hodet ditt, og Gud kan bruke slikt utenatlært stoff til å tale til oss når som helst og hvor som helst. Å lære utenat gir oss derfor en mye mer direkte tilgang til Guds ord. Det fungerer derfor som en måte «å la Guds ord få rikelig plass i blant oss» (Kol 3,16).

Jeg har dessverre begrenset tiltro til nordmenns evne (og vilje) til å lære ting utenat, for dette er en egenskap som må øves opp. Men alle klarer i hvert fall å lære seg ett enkelt vers pr dag. Da vil man lære seg Bergprekenen i løpet av 3-4 måneder. Hvis slik læring ble vanlig rundt omkring i menighetene, så ville kunnskapen om Guds ord øke ganske dramatisk i løpet av noen år.