Om å ha tungt for det

Hvis vi sier om noen at «han har tungt for det» så er det ikke akkurat noe kompliment. Det betyr jo at vedkommende har problemer med å forstå forklaringer og sammenhenger. Imidlertid er det klart at man kan øve seg opp til å bli flinkere til å forstå. Man trenger nok en god porsjon medfødt talent for å vinne nobelprisen i fysikk (i tillegg til hard jobbing). Men alle kan øve opp en større grad av logisk forståelse og øke sin kunnskap.

For noen år siden fikk jeg en glimrende illustrasjon av dette. Ei ung jente i byen vår fikk problemer med skolen og holdt på å falle helt utenfor. Hun var i ferd med å stryke i flere fag, og fraværet var stort. Da skjønte hun at hun trengte hjelp, og snakket med kona mi og meg.

Selv var hun overbevist om at hun rett og slett var for dum for skolen. Men denne jenta kom fra et svært vanskelig hjem, så vi mistenkte at de svake prestasjonene på skolen nok heller skyldtes problemer i familien, enn at hun «hadde tungt for det». Vi reserverte derfor en krok i leiligheten vår hvor hun hadde sin egen pult for å lese lekser. To ganger i uka var det fast leksetid hjemme hos oss hvor jeg hjalp henne slik en vanlig pappa ville gjort. Ofte spiste hun også middag eller kveldsmat med oss. Etter noen måneder hadde karakterene hennes gått fra svake karakterer til toppkarakterer. Dette var så påfallende at kona og jeg ble invitert til skolen hennes fordi lærerne ville høre hvordan en slik total forvandling kunne skje.

Denne jenta hadde altså vankeligheter for å ta i mot kunnskap. Men denne evnen hos hennes kunne øves opp hvis hun bare fikk det rette vekstmiljøet. Det fikk hun ved at vi hjalp henne til faste rutiner, regelmessig middag og en fast lekseplass som var hennes. Med andre ord var hennes evne til å ta i mot avhengig av miljøet hun var i. Da miljøet hennes ble forandret, så økte hennes kapasitet for å ta i mot kunnskap. Det samme gjelder for oss alle – vår evne til å ta i mot er sterkt avhengig av miljøet vi er i.

Jeg tror det samme prinsippet gjelder for åndelige ting. Noen mennesker sliter med at de ikke klarer å høre fra Gud, eller ta i mot fra Ham. Da kan de lett konkludere med at de «har tungt for det» når det gjelder åndelige ting. Men ofte dreier dette seg om hva slags åndelig miljø de lever i. Jeg er helt sikker på at mottakelighet for Gud kan øves opp, på samme måte som logisk sans kan øves opp.

Men det krever at man - som denne unge jenta - forstår at man trenger en forandring. Dessuten kreves det menigheter som legger til rette for folk, slik at det blir lett for dem å ta i mot fra Gud. Man må rett og slett hjelpe folk til å trene opp deres egen evne til å ta i mot fra Gud. Et slikt miljø skapes ikke av seg selv, men som et resultat av målrettet undervisning og ved at menighetens ledere søker Gud av hele sitt hjerte.

Målet med dannelse

Når jeg snakker om åndelig dannelse så er ikke det ment som et annet ord for sosialt press til å oppføre seg som alle andre. Målet er at hver enkelt blir mer lik Kristus. Eller som Paulus sa til galaterne: «Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere!» (Gal 4,19). Det er Kristus som skal vinne skikkelse i oss – ikke en eller annen akseptabel form for «kristen væremåte».

Paulus sa også: «Følg mitt eksempel, slik jeg følger Kristi eksempel» (1Kor 11,1). Vi er kalt til å følge Jesu eksempel: Å følge etter Jesus betyr mer enn bare å tro på de tingene Han sa – det dreier seg om å gjøre de samme tingene som Jesus gjorde i møte med mennesker.

Det dreier seg altså om at vi gjennom åndelig dannelse (oppdragelse) skal bli mer og mer lik Jesus. Jeg tror det er ensbetydende med at vi mer og mer lever lik det bildet Jesus tegnet i Bergprekenen av et liv som disippel: At vi ber for våre fiender, tilgir dem som gjør urett mot oss, tørster etter retteferdighet, er ydmyke, ikke lar oss fange av materialisme, at vi gir gaver til dem som trenger det, at vi lever i avhengighet av vår himmelske far, osv.

Alt dette er bare eksempler på Bergprekenens innhold. Men jo mer jeg leser der, jo mer føler jeg at dette er Guds mål med oss mens vi er her på jorda: At vi skal ligne mer og mer på Kristus – og det betyr at vår livsstil vil ligne mer og mer på det som Jesus beskriver i Bergprekenen.

Åndelig dannelse

Dannelse kan defineres som «det du sitter igjen med etter at du har glemt det du har lært». Det betyr at visse tanker og handlingsmønster har blitt en så naturlig del av deg, at du ikke tenker på at du tenker som du gjør og at du handler som du gjør. Et typisk norsk eksempel er at man ikke går inn i stua til folk med skoene på. Vi trenger ikke huske på å ta av oss skoene hver gang vi går inn i et hjem – for det har blitt en refleksbevegelse. Et annet eksempel på det samme er god bordskikk: De fleste av oss trenger ikke fokusere knallhardt for å la være å rape høylytt når vi er i et selskap! Vi bare vet at det ikke er fint å gjøre.

Hvis noen oppfører seg annerledes enn det som forventes på slike områder – for eksempel ved å tråkke inn i stua til noen med sølete sko, eller ha dårlig oppførsel ved bordet – så opplever vi vedkommende som udannet. Dannelse kommer imidlertid ikke av seg selv. Foreldre bruker mye tid på å oppdra ungene sine til å spise pent og for øvrig oppføre seg dannet. Dannelse er altså noe man lærer seg underveis i livet.

Kristenlivet har på lignende måte en form for dannelse. Mange av de tingene som står i Bibelen burde skje helt naturlig i oss. Dette gjelder for eksempel det å tilgi den som sårer oss, eller alltid å være takknemlig overfor Gud. Etter hvert som vi modnes åndelig talt, så vil slike ting skje helt naturlig. Men når vi starter vårt liv som kristne, så er det mye slikt som ikke faller naturlig for oss. Det er ikke naturlig for en liten unge å oppføre seg pent ved bordet – det må læres. På samme måte er det ikke alltid naturlig for en umoden kristen å oppføre seg i samsvar med Guds prinsipper - det må læres.

Målet er at det blir helt naturlig for folk å søke Gud, å leve i tilgivelse, å tjene sin neste, osv. Når slike ting skjer «av seg selv» - uten en bevisst kraftanstrengelse - så kan man kanskje si at vi er blitt «åndelig dannede mennesker»? Gjennom kirkehistorien har dette alltid vært et viktig tema i forkynnelsen, men dessverre har mange menigheter i Norge mistet dette perspektivet. På engelsk kommer det nå etterhvert flere gode bøker som omtaler dette fra et evangelisk ståsted – da gjerne under overskriften «spiritual formation». På norsk kjenner ikke jeg til så mye god litteratur om temaet. Men Richard Fosters bok «Veier til glede» er en god introduksjon.