Engels skala

Mange kristne blir usikre når det handler om evangelisering. Hvordan kan de bidra til å lede venner til Kristus? Dreier evangelisering seg om å bygge relasjoner, eller handler det bare om å få mennesker til ”å ta i mot Jesus”, eller hva?

Jeg har sansen for det som kalles ”Engels skala”. Det er en modell som viser de ulike skritt som et menneske tar når det går fra å være uinteressert i åndelige ting til å være en etterfølger av Kristus. Engels skala finnes i litt ulike utgaver, men kan f.eks. se slik ut:

-10 Bevissthet om det overnaturlige
-9 Ingen sann kjennskap til kristen tro
-8 Litt nysgjerrig på den kristne tro
-7 Interesse for kristen tro
-6 Kunnskap om det å være kristen
-5 Forståelse av hva det vil si å være en kristen
-4 Positiv holdning til evangeliet
-3 Bevissthet om personlig behov av evangeliet
-2 Utfordring til og avgjørelse om å handle
-1 Omvendelse og tro
0 EN NY KRISTEN BLIR FØDT
+1 Evaluering av avgjørelsen
+2 Går inn i menigheten
+3 Er med å gjøre andre til disipler

Evangelisering dreier seg om å hjelpe mennesker et skritt høyere på skalaen. Ofte tenker vi at ”evangelisering” kun dreier seg om det ”rundt null” på denne skalaen, dvs. ting knyttet til omvendelse og ny fødsel. Men det er også en form for evangelisering å bringe noen fra (-9) til (-8). Altså fra ”ingen sann kunnskap om kristen tro”, til ”litt nysgjerrig på den kristne tro.” Det er også en del av evangeliseringen å hjelpe en ny kristen med å finne seg til rette i menigheten (+2)

Som jeg nylig skrev i et annet innlegg så har min menighet hatt en viss suksess med å bringe mennesker oppover skalaen i området (-9) til (-4). Altså at vi har sett en åndelig interesse våkne opp i folk og helt fram til de blir positive til evangeliet (noe de ikke nødvendigvis har vært da vi ble kjent med dem). Men dessverre har vi for ofte vært for sløve når det gjelder å utfordre folk til et personlig standpunkt (-2). Som vel de fleste andre menigheter i Norge også kjenner på, så er det dessuten en utfordring å se de som tar et personlig standpunkt gå helhjertet inn i menigheten (+2). Vi mislykkes ikke totalt i disse tingene – for vi har etter hvert en hel del sterke vitnesbyrd – men jeg lengter etter mye mer av dette!

Slike modeller har åpenbart mange begrensninger. Virkeligheten er selvfølgelig ikke så skjematisk, men den hjelper oss til å sette ord på viktige prosesser i evangeliseringen. Jeg mener derfor at den har læringsverdi for enhver som er seriøst opptatt av å nå dagens nordmenn med evangeliet.

Født på ny

I menigheten min har vi vært velsigna med en relativt stor andel av ikke-kristne deltakere på møtene. Det er selvfølgelig utfordrende noen ganger hele tiden å måtte ta hensyn til folk som kan lite om Bibelen og om kristen tro. Men alternativet er verre! Da kona og jeg var i Tyskland i forrige uke var vi sammen med en menighet som på mange måter lignet vår egen: De har ”alltid” ikke-kristne til stede på menighetens møter. Dette er bra, men utfordrende.

Mange menigheter i Norge sliter med å få kontakt med de som ikke tror. Men her er det hjelp å få, hvis man bare er interessert i å motta hjelp. Men menigheter som faktisk har en hel del ikke-kristne i blant seg, sliter ofte med en annen type utfordring: Nye folk begynner å vanke på gudstjenester og i husfelleskap. De kan til og med være med i lovsangen. Etter en stund antar man – helt ubevisst – at den som er så mye på møter sikkert også kjenner Gud. Men det er slett ikke sikkert! Jesus sa at ingen kan se Guds rike uten at han blir født på ny (Joh 3,3). Å bli født på ny er ingen glidende overgang. En fødsel tar litt tid, men det er en konkret fase. Du vet om du er født eller ikke. På samme måte i den åndelige verden: Du kan vite om du er født på ny eller ikke.

Menigheter som lykkes med å skape miljøer hvor både kristne og ikke-kristne trives, kan oppleve at nye mennesker begynner ”å oppføre seg som kristne”, men uten at de har blitt personlig kjent med Gud. Man kan også oppleve at folk etter en stund begynner ”å tro de rette tingene” om Gud, men uten selv å ha bli født på ny.

Derfor oppfordrer jeg folk i min egen menighet til å være veldig bevisste på å lede mennesker til Gud. Har du fått med deg noen venner inn i menighetsmiljøet, så må du etter en stund ta dem ett skritt videre: Du må spørre om de vil gi sitt liv til Gud. Vi kan ikke forvente at mennesker som begynner å henge i miljøet automatisk skjønner at de må bli født på ny. Som regel kreves det at noen prater med dem personlig om saken og hjelper dem til å få sitt forhold til Gud i orden.

Vi må altså ikke slå oss til ro med at folk blir positive til evangeliet – de må oppleve et livsforvandlende møte med den oppstandne Kristus!

Tur til Tyskland

I morgen drar kona og jeg til Tyskland. I helga skal vi være på besøk hos en menighet helt sør i Sachsen, på grensa til Tsjekkia. Menigheten som har invitert oss er knyttet til et nettverk av menigheter som heter Jesus Freaks Lørdag ettermiddag er mennesker fra flere menigheter i området invitert til samling. Jeg skal undervise om temaet ”Menigheten og Guds rike”.

Sachsen er en delstat som virkelig har stort behov for menighetsplanting og evangelisering. Guds menighet der levde i store problemer det meste av 1900-tallet. Først under nazistene og deretter under kommunistene fram til Berlinmurens fall. Overgangen til knallhard kapitalisme har heller ikke vært enkel. Menighetene har derfor stort behov for oppmuntring og frisk visjon. Vi håper å få være med å gi noe av dette! Vær gjerne med å be for oss og at Gud skal åpne både dører og hjerter.

Samtidig har området en historie av Guds inngripen: Vi skal være 15 mil fra Praha hvor Jan Hus var en av de viktigste forløperne for reformasjonen. Vi har også planlagt å besøke Herrnhut som ligger i området, og som regnes som fødestedet for den moderne misjonsbevegelse. I den byen var det i sin tid et bønnemøte som varte uavbrutt i 100 år! Ja, du leste rett: Ett hundre år med uavbrutt bønn! Natt og dag! En menighet i byen der ønsker å ta opp noe av denne arven bl.a gjennom fokus på bønn og lovsang.

Praktisk teologi

Ett av de fagene som teologer utdannes i er såkalt praktisk teologi. I tillegg inngår selvfølgelig fag som kirkehistorie, bibelske fag og systematisk teologi i en fornuftig teologisk utdannelse. Jeg tror at det er et stort behov for å øke kunnskapen om dette med praktisk teologi i forbindelse med oppstart av nye menigheter – inklusive nye husmenigheter.

Praktisk teologi handler om skjæringspunktet mellom teori og praksis. Det handler om hvordan menigheten fungerer i praksis der hvor mennesker er. Hvordan driver vi undervisning og praktisk omsorg? Hvordan bør menigheten organiseres? Hvordan kommuniserer vi i dagens samfunn? Kort sagt: Hvordan er vi menighet i praksis? Praktisk teologi handler ikke om abstrakte teologiske spørsmål. Men det handler heller ikke bare om ”hva som fungerer”. Det handler om at vi må være menighet på en måte som fungerer i vår kultur, men at vi må fungere ut fra en bibelsk forståelse som grunnlag.

Det finnes menighetsteoretikere som ”vet hvordan det skal gjøres” når det gjelder menighet. Men de har aldri bygd menighet i praksis. Enhver som har startet en menighet vet hva jeg snakker om. Det er alltid noen som kan fortelle deg hvordan du ”burde” lede menigheten. De har aldri gjort det selv, men de har lest så mange bøker og vært på så mange konferanser om temaet, at de er overbevist om at de vet hvordan menigheter bør bygges. Faktisk så er jeg er en smule lei av denne innstilingen. Treet skal kjennes på fruktene - ikke på de gode teoriene (Matt 7,15-20). Gi meg heller folk som bretter opp ermene og går i gang! Vi trenger flere pionerer i dette landet – ikke flere teoretikere.

Samtidig er det viktig å sørge for at de som faktisk gjør jobben med å starte nye forsamlinger har en teologisk ballast i det de gjør. Ofte vil nemlig praktikerne velge å gjøre det som ser ut til å fungere i en gitt situasjon, uten å tenke så mye på hva som ligger bak. Dette er jo et kjennetegn på folk som får ting gjort: De velger løsninger som fungerer. Men hvis ikke dette baseres på sunn teologisk tenkning, så er vi over i en skummel posisjon. Ja, vi trenger å gjøre det som fungerer. Men vi må samtidig sørge for at våre metoder holder mål i forhold til Guds ord.

Praktisk teologi handler nettopp om dette: Det dreier seg om å ha et gjennomtenkt forhold til hvordan vi er menighet i praksis. Vi søker det som fungerer, samtidig som vi vet hvordan dette henger sammen med Guds overgripende plan, slik den er fremstilt i Hans ord.

Blandede parforhold

Bibelen er klar på at det er lite smart for en troende å gifte seg med en som ikke tilhører Guds folk (se f.eks. 1Kor 7,9 +2Kor 6,14+5Mos 7,3-4). Slike ”blandede” parforhold legger nemlig en demper på livsutfoldelsen for begge partnerne. Hvordan kan man fungere godt sammen hvis den ene partneren lever for Guds rike mens den andre lever for ”verden”? Her er det ikke snakk om at ”han/hun tror jo litt på Gud”. Spørsmålet er: ”Kan man ha et levende fellesskap i Den Hellige Ånd?” Hvis ikke, så vil det oppstå store utfordringer i et slikt parforhold.

En annen ting er barna. Som regel tenker man slett ikke på barn når man ”blir kjærester”. Men faktum er jo at de fleste varige parforhold ender opp med å få barn. Hvis du velger deg en kjæreste som ikke lever med Gud, så velger du samtidig at barna dine skal få vokse opp i en familie hvor mor og far er uenige om det aller viktigste her i livet. Det kan faktisk komme til å koste dine framtidige barn deres frelse.

En tredje ting er framtiden for Guds menighet. Jeg tror framtidens menighetsliv mer og mer vil bli levd i hjemmene – enten vi kaller dette husmenigheter eller noe annet. Men hvor sannsynlig er det egentlig at en familie hvor halvparten ikke lever med Gud skal bli en møteplass for Guds folk? Jeg er redd at blandede parforhold som inngås i dag, tar vekk det viktigste møtestedet for Guds menighet i morgen. For gode kristne par/familier er kanskje den viktigste byggesteinen i Guds rike her på jorda.

Hvis vi er opptatt av å se Guds rike utbre seg i Norge, så må vi ta dette på alvor. Ungdommer er opplært til å se på forelskelse som det viktigste fundamentet i valg av partner. Men forelskelse kan være en flyktig følelse. Kjærlighet og samhandling i parforhold bygger først og fremst på noe helt annet. En av de viktigste ingrediensene for et vellykket forhold er at partene har det samme målet her i livet. Her må hyrdene på banen med sunn og god undervisning!

Pedagoger og slavedrivere

I sin iver etter å være ”fri” så er det dessverre en del kristne som kaster ut barnet med badevannet. Alt som smaker av retningslinjer og allmenngyldige prinsipper blir kalt ”loviskhet” og er dermed skummelt i noen sine øyne.

Noen vers i Galaterbrevet er mye sitert i denne forbindelse: ”Før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt helt til den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik var loven en vokter for oss helt fram til Kristus, for at vi kunne erklæres rettferdige ved troen. Nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren.” (Gal 3,23-25)

Her omtales loven som ”vokter” og at vi er ”innestengt” og ”holdes i varetekt”. Ved overflatisk lesing høres ikke dette akkurat ut som frihet. Men det lønner seg å se litt nærmere på sammenhengen før man trekker konklusjoner:

Ordet som er oversatt med ”å holde i varetekt” brukes andre steder i NT om Guds fred som skal bevare våre hjerter og tanker i Kristus (Fil 4,7) og om Guds kraft som skal bevare vår tro (1Pet 1,4). Siden Guds fred og Guds kraft er positive ting, så kan vi regne med at Guds lov også er det. Dette er altså ikke en varetekt som gjør oss ufri, men en som skal bevare oss fra det som er ondt. Man kunne kanskje parafere (dvs. omskrive med egne ord) dette til at loven er en ”speider” som ”holder utkikk” slik at ikke fienden skal komme overrumplende på oss.

Ordet som er oversatt med ”vokter” er ”paidagogos”. Derfra har vi ordet ”pedagog”. Paulus bruker i de etterfølgende versene dette som et bilde alle kjenner fra sin egen oppvekst. Så lenge vi er umyndige går vi på skolen og må underordne oss lærerne våre. Når vi blir myndige, så har vi ikke lenger skolelærere som bestemmer over oss. Nå må vi stå på egne bein. Men det betyr ikke at det var dumt at vi har hatt lærere i oppveksten. Tvert i mot var det bra for oss – og vi burde fortsatt ha respekt for våre tidligere lærere.

Paulus hadde ingen ting i mot pedagoger! Det Paulus derimot tar et sterkt oppgjør med er det han kaller ”grunnkreftene i verden”. Dette er de kreftene som holder mennesker nede i synd og avgudsdyrkelse. Slike krefter kaller Paulus for slavedrivere.

Både pedagoger og slavedrivere kan nok til tider oppleves som slitsomme. Men det er ingen tvil om hva som er å foretrekke: Gode pedagoger gjør oss godt. Det finnes ingen bedre pedagog enn Guds lover. Slavedrivere derimot ødelegger oss på alle måter og fører ingen ting bra med seg. Grunnkreftene og avgudene er slike slavedrivere: Det er disse som Paulus virkelig kjemper mot og som vi må komme oss fri fra!