Evangeliet etter Peter

Jeg har hørt noen si at vi burde hatt en egen bok som het «evangeliet etter Paulus», for da ville vi fått tydeliggjort evangeliet slik Paulus forkynte det. Men jeg er sannelig glad for at Den Hellige Ånd ikke bare ga oss en oppsummering av Paulus sin evangelieforkynnelse! Paulus var én av flere tjenere som Gud brukte til å forfatte Det nye Testamentet. Men NT er en helhet – og vi trenger alt sammen.

Som så mange andre har jeg i min forkynnelse brukt mye fra Paulus. De siste par årene har jeg dog tatt mer utgangspunkt i Jesu egne ord når jeg preker. Men for tida studerer jeg med stor interesse «evangeliet etter Peter». Da tenker jeg på den undervisningen fra Peter og hans nærmeste krets som vi har bevart i NT. Dette dreier seg om brevene til Peter, Peters taler i Apostelgjerningene, samt evangeliet etter Markus (siden han var Peters tolk).

Evangelisten Peter framstår som en herlig motvekt til teologen Paulus. Dette er selvfølgelig spissformulert, men det er tydelige forskjeller i hvordan de underviser. Det er nok grunnen til at de kristne i Korint kunne si at noen av dem holdt seg til Paulus mens andre holdt seg til Peter (1Kor 1,12). Selv om de kristne i Korint hadde totalt misforstått poenget, så viser dette at Paulus og Peter tenkte ulikt - eller i hvert fall at de kommuniserte ulikt og vektla ulike ting. Men poenget er jo at vi trenger dem begge! Vi skal ikke behøve å velge mellom Peter og Paulus – Gud vil gi oss noe gjennom begge to.

Peter er mye opptatt av å gi grunnleggende oppmuntring og formaning til kristne. I sitt første brev snakker han om den åndelige melk som er nyttig for nyfødte kristne. Hele brevet framstår nesten som en preken til oppmuntring. For meg har dette brevet blitt et forbilde på en type undervisning som er mangelvare i en del menigheter: Undervisning om grunnvollen i det kristne livet. Vi trenger undervisning om dypere teologiske sannheter også, slik som Paulus var så flink på. Men hvis vi ikke har en solid grunnmur på plass, så vil alt det vi bygger på toppen av den stå ustøtt. Her kan virkelig undervisningen til Peter og hans medarbeidere hjelpe oss.

Med fokus på rett tid

Hvis vi ønsker å hjelpe mennesker som har det tungt på en eller annen måte, så er det viktig at vi hjelper dem til å fokusere på rett tid. Mye sjelesorg dreier seg nemlig enten om fortida (hva som har skjedd, barndommen min) eller om nåtid (problemene jeg har i dag). Men jeg tror det viktigste fokuset i Bibelen er framtida. Gud er mer opptatt av hva vi kan bli, enn hva vi har vært. Gud er mer opptatt av de gode tingene vi vil gjøre i morgen, enn hva vi sliter med i dag. Håp er et sentralt begrep i Bibelen – og håp er jo alltid knyttet til framtida. Derfor vil en vis sjelesørger prøve å hjelpe folk til å fokusere på framtida.

Freud «lærte» oss at alt vi er og gjør har sin rot i barndommen. Dette har bidratt til å skape et ubevisst tankemønster inne i oss: Alle ting må være «løst» og «fiksa opp» før Gud kan bruke meg – fordi jeg antakelig har med meg ting fra barndommen som ikke er bra. Men når jeg leser Bibelen, så synes jeg ikke at dette nødvendigvis stemmer. Jesus valgte ikke ut sine tolv disipler fordi de hadde et avklart og reflektert forhold til sin barndom. De hadde ikke alle ting på plass rent følelsemessig! Jesus valgte dem fordi Han fokuserte på hva de kunne bli – ikke på hva de var i øyeblikket. Fortida vår er selvfølgelig ikke uten betydning. Noen ganger er det godt å få «ting ut av systemet», og mange av oss trenger helbredelse av følelsemessige sår. Men løsningen på mange av våre problemer ligger i å fokusere på håpet – altså på det som Gud tenker om framtida vår.

Deprimerte mennesker sitter ofte fast i nåtida. Problemene de opplever i dag, virker så store og uoverkommelige at de ikke kan se noen vei ut av dem. De klarer altså ikke å forestille seg et liv hvor dette problemet ikke lenge eksisterer. Men jeg tror det er nettopp det en sjelesørger bør gjøre: Hjelpe folk til å se for seg en bedre framtid – en framtid hvor problemet er borte (eller mindre akutt). For gjennom dette skaper vi håp – og håp leder til forandring. Hvis noen forteller oss om ting de sliter med, så er det lett å hoppe rett inn i problemene de forteller oss om. Vi ønsker jo å identifisere oss og vise medfølelse! Men selv om dette er bra, så hjelper vi nok folk bedre om vi klarer å få dem til å fokusere mindre på dagens problemer og mer på morgendagens muligheter.

Jeg mener selvfølgelig ikke at dette er det eneste en sjelesørger bør gjøre! Men jeg tror effekten av å fokusere på framtida er undervurdert. Å hjelpe folk med å se framtida si i et annet lys, er et av de mest grunnleggende «verktøy» for en sjelesørger. Heldigvis finnes det velprøvde metoder for å hjelpe folk med akkurat dette. Den som er seriøs med hensyn til å hjelpe mennesker gjennom samtale og sjelesorg, bør derfor etter min mening skaffe seg et minimumsutvalg av slike verktøy.

Taima og tilrettelagt

I påska hadde jeg virkelig en følelse av at alt var «taima og tilrettelagt». Heldigvis var det ikke Egon Olsen som stod bak planlegginga denne gangen - men Gud selv. Sammen med noen unge voksne fra hjemtraktene mine, fikk jeg være noen dager sammen med Jesus Freaks i Geyer.

På fredag kvelden underviste byens nye sogneprest. For de som kjenner til «Landeskirche» så er det helt fantastisk å tenke på at den nye prestefamilien i byen er karismatikere. Det er ikke alt for mange slike prester i den tyske lutherske kirken. Enda mer fantastisk er det at to så ulike menigheter som Jesus Freaks og Landeskirche samarbeider.

På lørdag var vi nordmenn mer aktivt med på møtet. Temaet var Den Hellige Ånd. Det var sang, vitnesbyrd, profetier, forbønn og bibelundervisning – og alt sammen i en herlig avslappet atmosfære. Mange ble berørt av Guds ånd. Mange dype prater kom i gang den kvelden. Én ungdom gikk i to timer for å komme på møtet, siden det ikke gikk buss fra hjemstedet hans den kvelden, på grunn av påskeferien.

En av de mest fascinerende opplevelsene var den unge damen som aldri i sitt liv hadde hørt tungetale. Noe som for øvrig gjaldt halvparten av de tilstedværende. Men da temaet kom opp i løpet av kvelden, så ønsket hun forbønn. Gud fylte henne med en utrolig glede og et herlig bønnespråk.

Menigheten har for øvrig lagt ut noen bilder fra samlingene på hjemmesiden sin.

Watchman Nee

Watchman Nee (1903-72) var en sentral skikkelse i de kinesiske husmenighetene fram til den kommunistiske revolusjonen. Deretter satt Nee 20 år i fengsel for sin tros skyld. Hans bøker og taler har hatt stor innflytelse på en rekke kristne bevegelser over hele verden de siste 50 årene.

På 1970- og 1980-tallet ble en serie hefter om menighetsliv utgitt på norsk av Tusenfryd forlag. Noen av disse var taler av Watchman Nee, men disse heftene har ikke vært mulig å få tak på de siste årene. Men fortsatt spør folk etter dem. Jeg har derfor «trykket opp» ett av disse, som interesserte kan få tilsendt i PDF-format. Dette gjelder «Riket, menigheten og overvinnerne» som ble utgitt i 1978. Den som ønsker dette tilsendt kan legge inn en kommentar eller sende meg en mail.

Frimodighet

De siste månedene har vi fått mange nye venner. To av dem har ett herlig fellestrekk: De er frimodige når det gjelder å snakke med folk om Gud. Disse vennene bor i hver sine fylker. De tilhører ulike generasjoner. Den ene er katolikk og den andre pinsevenn. En kvinne og en mann. Men selv om ulikhetene er store, så har de altså dette fellestrekket at det er helt naturlig for dem å snakke om Gud.

De fleste kristne i Norge er alt for redde for å snakke med folk rundt seg om Gud. Vi tenker kanskje at folk ikke er så interesserte? Men det stemmer ikke! Mange mennesker er veldig interessert i åndelige ting – inkludert å høre om Jesus – bare vi ikke overkjører dem. Men de fleste kristne jeg kjenner er ikke akkurat der at de overkjører omgivelsene sine med prat om Gud. Tvert i mot er de fleste av oss alt for forsiktige. Dermed går vi glipp av mange muligheter til å spre velsignelse og oppmuntring – og alt for få mennesker får anledning til å bli kjent med Gud.

Mine to venner har helt ulike strategier. Den ene pleier å rusle rundt på kjøpesentre og den slags. Han kan gå rett bort til folk og begynne å snakke med dem. Forbløffende mange av dem han snakker med er interessert i en prat! Samtidig gjør han det lett å takke nei, for de som ikke er interessert. Et direkte resultat av dette er et jevnt «tilsig» av mennesker som kommer til tro på Gud og blir frelst.

Min andre venn er småbarnsmor og derfor i en annen livssituasjon. Men det dreier seg jo om å leve for Gud på den plassen man er i livet. Så stadig vekk snakker hun med andre småbarnsforeldre på helsestasjonen, eller på foreldremøter. Hun spør de hun kommer i prat med om det er noe de vil at hun skal be for. Mange synes dette er et strålende tilbud og takker ja! Når hun har bedt for folk på den måten, så blir det selvfølgelig lettere å gå videre og snakke om andre åndelige temaer.

Kanskje mange av oss andre er alt for feige? Eller til og med styrt av menneskefrykt?

Apostler og eldste

Det Nye Testamentet viser at i den første tiden så ble eldste innsatt av apostler (Apg 14,23 +Titus 1,5). Det er altså en nær sammenheng mellom apostler og eldste. Skal man forstå hva det vil si å være en «eldste» må man derfor også forstå hvordan «apostler» arbeider.

Problemet i dag er at vi nesten ikke klarer å se for oss et samarbeid mellom ulike tjenester, uten å tenke på hvem som står over hvem, og hvem som har hvilken autoritet. Vi tenker i retning av «sjefer» og «underordnede». Selv om jeg tror at myndighet er et bibelsk prinsipp, så blir hele tankegangen her feil. Vi må i stedet ha det samme utgangspunktet som i NT: Det står om de eldste i menigheten i Efesos at de alle «brast i gråt og falt Paulus om halsen og kysset ham» (Apg 20,37). Det er ingen typisk reaksjon i forhold til en sjef. Jeg har hatt mange gode sjefer i arbeidslivet, men ingen av dem har jeg falt gråtende rundt halsen på eller kysset dem!!

Relasjonen mellom Paulus og de eldste i Efesos dreide seg altså ikke om oppgaver og kommandolinjer. Paulus var ikke «sjefen» til de eldste i Efesos. Det sentrale i relasjonen deres var gjensidig kjærlighet og respekt. På basis av denne gjensidige kjærligheten, så kunne de gjøre ulike typer oppgaver i menigheten. Paulus kunne gjøre en apostels arbeid, og de eldste kunne utføre sin gjerning som eldste. Men basisen for samarbeidet var kjærlighet.

Hvordan hadde denne gjensidige kjærligheten oppstått? Apostelgjerningene kapittel 19 og 20 viser noe av grunnlaget for denne kjærligheten: Jeg tror den hadde vokst fram fordi Paulus gjennom tre år hadde vist at han hadde omsorg for de eldste i Efesos. Han brydde seg om dem, og han arbeidet for deres beste, og han våket og ba for dem. Med andre ord hadde Paulus vært som en hyrde for de eldste.

Dette tror jeg er en nøkkel i forholdet mellom apostler og eldste. Menighetens eldste er hyrder for en lokal menighet - og apostler er hyrder for de eldste. Mange ledere i lokale menigheter viser stor omsorg for «flokken» - de er gode hyrder. Men hvem er hyrden til de eldste/pastorene? Hvem har omsorg for at de som skal vise omsorg har det bra? Her tror jeg apostler kan spille en rolle. Apostler trenger ikke være involvert i en lokal menighets daglige liv. Men ved å stå med de lokale lederne, så vil de indirekte velsigne hele forsamlingen. Dette er altså basert på relasjoner og ikke på hierarkier.

Selvfølgelig gjør apostler mer enn å være hyrder for lokale ledere. Men det er et stort behov for akkurat denne funksjonen i norske menigheter i dag, for min erfaring er at mange kristne ledere står ganske aleine. Dette gjelder enten de har startet en husmenighet, eller de er pastorer i en mer tradisjonell sammenheng. Som en pastor jeg snakket med nylig sa det: «Jeg deler mye av tankene mine med folk i menigheten. Men rundt en del temaer forstår jeg at de ikke forstår hva jeg snakker om». Hvis man er i en slik situasjon som leder i en lokal forsamling, så bør man stille seg spørsmålet: Hvem fungerer som hyrde for meg? Hvem føler ansvar for å ha omsorg for meg, be for meg, støtte meg, snakke med meg?

Oppgavene til en eldste

Paulus sa til Timoteus at «hvis noen ønsker seg et tilsynsembete, så er det en verdifull gjerning han ønsker seg» (1Tim 3,1). Ordet som er oversatt med «tilsynsembete» er mer eller mindre det samme ordet som andre steder oversettes med «eldste», se f.eks. Titus 1,6-7. Siden Paulus sier at dette er verdifullt, må det være lurt å ha en best mulig forståelse av hva en eldste er eller gjør. Men som sagt mener jeg at mange husmenigheter har en overflatisk forståelse av hva en eldste er.

Viktige bibelsteder å studere for å få en forståelse av denne funksjonen, er bl.a. Apg 20,17-38 +1Tim 3,1-7 +1Tim 5,17-19 +Jak 5,14-15 og 1Pet 5,1-4. Viktige ord her er «å ha omsorg» og «ta vare på» og «våke over». En eldste er altså ikke det samme som en husvert. Det er å legge for lite i oppgaven, for husverter åpner i prinsippet bare hjemmene sine. Vi kan ikke forvente at alle som åpner hjemmet sitt i menigheten verken ønsker eller er i stand til å våke over, passe på og ha omsorg for menigheten. Jeg mener at alle hjem i menigheten burde være åpne og inkluderende. Fra første dag man er frelst, burde man ha et åpent hjem! Men når det gjelder å være en eldste, så må ikke det være en nyomvendt sier Paulus (1Tim 3,6). Nyomvendte bør åpne hjemmet sitt, men det gjør dem ikke kvalifiserte til å være eldste.

En eldste er heller ikke det samme som et styremedlem, for styremedlemmer tar beslutninger og lager programmer og budsjetter. Eldste kan være med på slikt selvfølgelig, selv om mange eldste jeg kjenner burde bruke mindre av tida si på det. Men det er ikke denne type ting som gjør en person til en eldste. For en eldste har først og fremst en oppgave i å våke, be, rettlede og ha omsorg. På samme måte kan noen eldste være flinke til å forkynne, men det er ikke det som gjør dem til eldste. (1Tom 5,17). En eldste kan være med i forbønn og salving med olje, men det er ikke ritualer som gjør dem til eldste (Jak 5,14).

Jeg tror kjernen i et tilsynsembete (å være en eldste) er å ha omsorg og våke og be. Les Paulus sin avskjedstale til de eldste i Efesos (Apg 20). Der får vi først og fremst inntrykk av en som bryr seg om folk i menigheten. Han jobber, han gråter, han formaner, osv – med ett eneste mål: At de kristne i Efesos skal bli rotfestet i sin tro. Dette kjennetegner en sann eldste. Mange menighetsmedlemmer kan kanskje være sløve: de legger ikke merke til at noen har det vanskelig. Men en eldste kan ikke tillate seg å sløve: Han (hun) våker og ber, slik at mennesker blir stående i troen og vokser som disipler. Noen medlemmer tenker ikke så mye på hvordan menigheten utvikler seg, men en eldste er opptatt av at Guds hus vokser til et åndelig tempel. En menighet som har et team av eldste som fungerer på denne måten, er en god menighet. Derfor sier Paulus at dette er en verdifull gjerning.