Seier over synd

For tida studerer jeg Romerbrevet. Da ble jeg minnet på en kristen klassiker: «Det normale kristenliv» av Watchman Nee. Boka er en gjennomgang av de åtte første kapitlene i Romerbrevet. Et hovedpoeng i boka er at det normale livet for en kristen, det er å leve slik Jesus beskriver en disippel i Bergprekenen. Nee sitt forfatterskap er noe jeg absolutt anbefaler bloggens lesere.

Dette fikk meg til å tenke på en ting: Når hørte jeg sist en preken om det å seire over synd? Da tenker jeg på hvordan kan vi vinne over fristelser vi blir plaget av, og avhengigheter vi måtte være bundet av. Det er faktisk ganske lenge siden jeg hørte en slik preken!

Hva kommer det av? Skyldes det at norske kristne stort sett lever i seier over synd og derfor ikke trenger noen undervisning om temaet? Eller er det tvert i mot – at man lever i synd - og trives med det? Eller kanskje det skyldes at man har resignert og tenker at det er umulig å vinne seier? I dag finnes det en fjerde mulighet for norske kristne - og det er å si at vi ikke en gang skal prøve å vinne seier over synden, for det må vi overlate til Gud…

Bibelen viser oss at vi kan vinne seier over alle slags fristelser vi måtte møte. Jeg tror ikke vi blir fullkomne før Jesu gjenkomst, men det er ingen unnskyldning for ikke å prøve. Jesus sa jo at vi skulle være fullkomne, slik vår Far er det (Matt 5,48). Her snakker ikke Jesus om en eller annen «åndelig» fullkommenhet, men helt praktisk om å elske våre motstandere. Noen ganger kan det være vanskelig å elske de mest ufordragelige personer – vi blir med andre ord fristet til å la være å elske. Men Jesus viser oss at Han kan hjelpe oss med å elske selv om vi ikke «føler» for det. Vi kan altså vinne seier over fristelsen til ikke å elske. Det samme prinsippet gjelder for enhver fristelse og synd vi møter: Jesus kan hjelpe oss til å vinne seier over enhver slik ting her i livet.

Målet mitt er å leve slik at jeg kan si som Paulus: «Jeg vet ikke om noe galt jeg har gjort» (1Kor 4,4). Paulus visste selvfølgelig om at han hadde gjort gale ting tidligere i livet. Bl.a. hadde han jo vært med på å drepe Stefanus. Men da han skrev brevet til Korint, tror jeg faktisk han levde i seier over alle de synder han kjente til i sitt eget liv. Det betyr ikke at Paulus var syndfri, men at han levde i seier over sine kjente synder. Er ikke dette noe som burde undervises og snakkes om i menighetene, da?

Adoptert som Guds barn

Paulus snakker om at vi har fått barnekårets ånd (Rom 8,15 +Gal 4,5). I en del engelske bibler er ordet for «adopsjon» brukt. Det er jo hva det handler om når vi får barnekårets ånd: Vi blir adoptert. Men vi kan lett misforstå innholdet i begrepet fordi vi tolker det ut fra vår egen kulturelle sammenheng.

I vår kulturkrets er nemlig adopsjon ofte sett på som den nest beste løsning. Hvis det er umulig for barnets foreldre selv å oppdra barnet, så er adopsjon det beste alternativet. Vi hører om mennesker som gjennom barndommen føler at et eller annet mangler, for seinere å oppdage at de var blitt adoptert som små uten å vite det. Når de så blir klar over adopsjonen, prøver de å treffe sine biologiske foreldre. Noen ganger leder et slikt møte til at brikkene faller på plass for vedkommende. Når det skjer så er det jo kjempeflott!

Men det er ikke slike assosiasjoner man hadde til adopsjon da NT ble skrevet. I romersk kultur var ikke adopsjon sett på som noen nest beste løsning. Tvert i mot var det å bli adoptert en ære. Det betydde nemlig at den som adopterte, gjorde et bevisst valg om hvem han ønsket at skulle føre navnet hans videre, og hvem som skulle overta formuen hans. Det å bli adoptert – få barnekårets ånd – var dermed noe som åpnet opp enorme framtidsmuligheter. Det er ganske sikkert denne forståelsen Paulus hadde da han skrev om adopsjon – det å få barnekår.