Forbønn behøves

Våre venner på Sri Lanka møter ikke bare åndelig og politisk motstand. Også naturkreftene kan være en utfordring! I dag mottok jeg følgende melding fra Jenny via SMS:

«Oversvømmelse! Ikke noe mat og ingen kokemuligheter. Husene er fulle av vann. Ingen elektrisitet. Kabler og ledninger over alt. Få menighetene til å be for oss»

Oppfordringen går derfor videre: Be for Jenny, Karen og alle medarbeiderne deres på Sri Lanka!

Tur til Tyskland

Om noen dager setter jeg kursen mot Tyskland igjen. Denne gangen reiser jeg sammen med en venn (Eric T for de som er lokalkjent). Vi skal til noen av de menighetene kona og jeg besøkte i sommer, samt noen andre steder.

Fredag kveld (28/11) er vi med på «emergent Deutschland». Dette er et forum for menighetsplantere fra hele landet. De skal være sammen i Erlangen denne helga. Vertskap for samlingen er en gammel bekjent – Peter Aschoff – som er leder for Elia Gemeinde i Erlangen. Peter og jeg har tidligere sittet sammen i Pioneer sin internasjonale rådgivningsgruppe, men nå har vi ikke sett hverandre på noen år. Så dette bli spennende.

Lørdag (29/11) skal vi til Geyer, sør for Chemnitz. Der skal vi igjen være sammen med Jesus Freaks. Jeg regner med stor stemning og høyt lydnivå. Er vi tidlig ute så får vi kanskje en god pute å sitte på midt på gulvet. Ellers må vi vel ta til takke med en av sofagruppene. Forsamlingen her er ung og spennende. Pastorparet (Sara & Mitch) er i 20-årene og nygift. De når unge mennesker i byen med evangeliet, men utfordringene står i kø! Jeg planlegger å undervise om grunnmuren i kristenlivet. Dette er livsviktig undervisning i slike sammenhenger. Jeg håper blant annet at vi får se mennesker bli døpt i Den Hellige Ånd mens vi er der. Stå med oss i bønn!

Søndag og mandag er vi i Herrnhut. Som jeg har skrevet om tidligere, så er dette en helt spesiell by. Den er bygd opp rundt bønn og misjon. Jeg tipper at ingen annen landsby siden Betsaida har sendt ut så stor del av sin befolkning som misjonærer. Vi har fått skikkelig hjertekontakt med pastoren for en av menighetene i byen der. Mens vi er der skal vi blant annet snakke om muligheten for å ta team til Herrnhut - og til andre deler av Sachsen - neste år.

Kanskje vi drar innom flere menigheter også. Det er mange som ønsker kontakt – og mange steder jeg gjerne skulle ha besøkt. Men tid er dessverre fortsatt en knapp faktor for meg, selv om jeg nå jobber mye mindre enn tidligere.

Enhet gjennom bønn

Etter at Judas hadde forrådt Jesus gikk han og hengte seg. Deretter følte apostlene at de måtte erstatte Judas, siden det var Guds plan å ha tolv apostler – ikke bare elleve. En gang de var sammen stilte de derfor fram to menn som de mente var gode kandidater, og valget falt på Mattias. (Apg 1,15-26). Han ble senere regnet som en av de tolv.

I følge de fleste norske bibeloversettelser ”trakk de lodd” om hvem som skulle bli denne tolvte apostelen. Dette virker problematisk: Kan vi avgjøre Guds vilje gjennom gambling? Derfor har det kommet mange gode bortforklaringer til denne episoden. En forklaring er at det var feil å utpeke Mattias, fordi det var Paulus som var tiltenkt denne oppgaven. Men Paulus var jo bare én av mange apostler som ble kalt etter Pinsedag. Ingen steder i NT tilsier at det var feil å velge Mattias. Vi må anta Mattias sitt navn er på en av grunnsteinene i det nye Jerusalem (Åp 21,14).

Den andre vanlige forklaringen er at dette skjedde før Pinsedag, slik at det var greit å bruke en gammeltestamentlig metode for å avgjøre saken. Det er jo eksempler på loddtrekning i GT (3Mos 16,18). Men jeg tror ikke at de trakk lodd slik vi bruker begrepet! Jeg tror heller at de brukte en metode som var vanlig i den første kristne menighet, men som er nesten helt utenkelig i mange menigheter dag: De søkte Gud sammen når de stod foran vanskelige valg. I stedet for å diskutere i munnen på hverandre slik at den som er mest overbevisende vinner, så var de sikre på at Gud selv hadde en mening. Derfor plukket de fram to personer som hadde de nødvendige kvalifikasjoner. Deretter gikk alle hver til sitt og spurte Gud om hvem av de to som var Guds valg: Så bad de: "Herre, du som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to du har utvalgt” (Apg 1,24). Når de så kom sammen igjen, kom hver enkelt av de elleve (eller de 120?) fram med det Gud hadde sagt til dem. Siden Gud hadde lagt hver enkelt på hjertet at de skulle velge Mattias, så ble de trygge på at han var Guds valg også. Derfor ble Mattias deretter regnet som en av de tolv.

Den engelske King James oversettelsen fanger opp dette poenget bedre: ”and they gave forth their lots”. Altså: Hver enkelt kom fram med sitt syn – hva han stemte på - etter at hver enkelt hadde søkt Gud. Denne framgangsmåten var vanlig i Apostelgjerningene. Når noe veldig viktig stod på spill, tok man seg tid til å søke Gud. Man regnet rett og slett med at Gud hadde meninger om hvordan Hans menighet skulle ledes og bygges, og at Guds vilje ville skape samstemmighet blant Guds folk. I tillegg til episoden om Mattias så ser vi dette bl.a. da man skulle velge diakoner (Apg 6,1-6), ved utsendelsen av Barnabas og Paulus (Apg 13,1-4), og i apostelmøtet i Jerusalem (Apg kap 15). Etter å ha søkt Gud sammen på denne måten, var man faktisk så sikker på at Gud selv hadde talt at de kunne si: ”Den Hellig Ånd og vi har besluttet…” (Apg 15,28)

Jeg lurer på hvordan dette hadde fungert som prinsipp i dag! De fleste menigheter har dessverre personer som ikke ønsker å være lydige mot Den Hellige Ånd, så vi kan ikke alltid la flertallet bestemme. Likevel tror jeg mange splittelser og problemer hadde vært unngått om vi nærmet oss den bibelske måten å løse utfordringer på: I stedet for å skape partier – og i verste fall gå fra hverandre – så søker vi Gud sammen til vi hører Hans mening om saken.

Nåde og gode gjerninger

Slik som jeg skrev i forrige innlegg, så er det en del som misforstår begrepet «nåde». Dermed får man også problemer med å forstå sammenhengen mellom nåde og gode gjerninger. Man er redd for at hvis man snakker om gjerninger, så vanner man ut budskapet om at Guds tilgivelse er gratis. Men dette faller på plass når man ser hvordan Bibelen definerer nådebegrepet.

Nåden er et uttrykk for Guds godhet. Siden vi ikke klarer å gjøre oss fortjent til frelse og tilgivelse, viser Gud sin godhet mot oss ved å gi oss dette helt gratis. Men Guds godhet mot oss viser seg jo også på andre måter enn gjennom tilgivelse. Guds godhet er uendelig og gir seg så mange slags utrykk i våre liv. Ett annet slikt uttrykk for Guds godhet er for eksempel Hans hjelp til å elske vår neste som oss selv.

Nåden gjør ikke at vi «slipper» å leve etter Guds ord, fordi Jesus har oppfylt Loven. Tvert i mot hjelper nåden oss til å leve slik Jesus levde - i samsvar med Guds vilje. Derfor sier Bibelen at «Hans nåde oppdrar oss til å si fra oss ugudeligheten og de verdslige lyster og leve i selvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verden som nå er» (1Tim 2,12). Det er altså nåden – Guds godhet - som oppdrar oss. Det er jo det å leve i samsvar med Guds ord som leder til et godt liv! Ikke det «å slippe» å leve i samsvar med det! Jo mer vi lever i samsvar med Guds vilje, jo mer velsignelse vil vi oppleve. Derfor vil noe av det beste Gud kan gjøre for oss, være å hjelpe oss til å leve i samsvar med Hans ord. Dette hjelper Han oss til gjennom sin nåde. Selvfølgelig klarer vi ikke alltid å leve i samsvar med Guds vilje. Men da også kommer Guds godhet – nåden – oss til hjelp. Slik at hvis vi snubler og faller, så viser Guds nåde seg på den måten at vi mottar gratis tilgivelse.

For å spissformulere: Nåde er ikke frihet fra å gjøre gode gjerninger. Nåde er frihet til å gjøre gode gjerninger.

Nåde og tilgivelse

At vi blir frelst helt ufortjent av Guds nåde er en av de meste grunnleggende sannheter i Bibelen. Vi kan ikke selv bidra med noe for å bli tilgitt våre synder og bli Guds barn. Paulus oppsummerer dette så bra i efeserbrevet «Slik ville han i de kommende tider vise sin uendelig rike nåde og sin godhet mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg.» (Ef 2,7-9). Nåde gjør altså at vi får gratis tilgivelse – det er ingen ting vi kan bidra med. Egne gjerninger hjelper ikke, for dette er Guds gave til oss.

Men fordi nåden gjør at vi mottar Guds tilgivelse helt gratis, så er det noen som misforstår og tror at begrepene «nåde» og «gratis tilgivelse» uttrykker omtrent det samme. Altså at begrepene er mer eller mindre synonymer. Men slik er det slett ikke! «Nåde» er nemlig en beskrivelse av en av Guds personlige egenskaper, mens «gratis tilgivelse» er ett av mange uttrykk for denne personlige egenskapen. Nåden rommer altså mye mer enn «bare» tilgivelse. Kanskje kan vi si det sånn: «Vi blir frelst av bare nåde, men nåden gjør mer enn bare frelse oss.»

Bibelen beskriver Gud som en som viser godhet og velvilje mot mennesker. Guds godhet blir ofte uttrykt gjennom begreper som nåde, miskunn, tålmodighet og barmhjertighet: «Barmhjertig og nådig er Herren, tålmodig og rik på miskunn» (Salme 103,8). Nåde beskriver altså Guds godhet og velvilje mot menneskene. Guds nåde får mange slags uttrykk: En av de tingene vi har aller mest behov for er tilgivelse. Siden Gud er nådig, gir han oss denne tilgivelse som vi så sårt trenger, helt gratis. På den måten blir tilgivelsen et uttrykk for Guds godhet mot oss.

Men nåden gir seg flere uttrykk enn gratis tilgivelse. Hvis du leser gjennom alle steder i NT hvor ordet «nåde» er brukt, så kan det nesten alltid byttes ut med «godhet» eller «Guds velvilje». Men ikke alle steder passer det å sette inn «gratis tilgivelse». Paulus påberoper seg flere steder «den nåde han har fått» som grunnlaget for aposteltjenesten sin (Rom15,15 +1Kor 3,10 +15,10 osv). Det å ha mye å bli tilgitt for, kvalifiserer ikke i seg selv for en tjeneste i Guds rike. Derimot er det lett å forstå at hvis man har en tjeneste i Guds rike, så har man det kun på grunn av Guds godhet.

De første kristne opplevde at «Guds nåde var stor over dem alle» (Apg 4,33). Det betyr ikke at de første kristne levde i mye synd, så de hadde mye mer å få tilgivelse for enn det som er vanlig. Det betyr derimot at det var helt tydelig for alle at Guds godhet og velvilje var med dem. Når Peter oppfordrer oss til «å vokse i nåden» (2Pet 3,18), så er heller ikke dette en oppfordring til å begå masse synder, slik at Gud kan gi oss masse gratis tilgivelse. Det er tvert i mot en oppfordring til å leve slik at Guds velvilje og godhet blir mer og mer synlig i våre liv.

For mange er sikkert dette helt opplagt. Men når jeg leser og hører en del diskusjoner om nåden, så kan det virke som man ikke egentlig har satt seg så godt inn i hvordan Bibelen selv definerer begrepet. Derfor denne lille påminnelsen en søndags morgen.

En vanlig onsdag

Dette har på mange måter vært en vanlig onsdags kveld. Bortsett fra at jeg var alene hjemme på begynnelsen av kvelden, da. Det er ikke så vanlig. Men plutselig ringte det på døra. Utenfor stod en ung kar som ”bare skulle hente en gitar”. Siden han ofte er på besøk hos oss, så slapp jeg ham inn. ”Jeg tror den står i kjellerstua” fortsatte han. Jeg ba ham føle seg som hjemme, så han gikk for å finne det han var på utkikk etter. I det han dro, stakk han hodet inn i stuedøra og sa pent ”ha det” før han forsvant.

Et kvarters tid etterpå ringte det på døra igjen. Denne gang en ung dame som hadde en avtale med en i familien litt senere på kvelden. Men hun var tidlig ute, så ”derfor tenkte hun at hun skulle legge seg å sove litt mens hun ventet”. Hun kom rett fra jobb, må vite… " Jo da, jeg slapp inn henne også jeg - og hun forsvant inn på et rom - etter å ha tilbudt meg en rosinbolle.

Nå nettopp ringte det på døra igjen. Utenfor stod en annen ung mann - med en stor koffert. Han skal reise tidlig med toget i morgen tidlig, så ”han hadde blitt lovet at han kunne overnatte på gjesterommet, siden vi bor i nærheten av sentrum.” Men nå lurte han på om det var greit at han satte fra seg kofferten her, for han skulle treffe noen kompiser i kveld. ”Så kommer jeg tilbake i ellevetida”

Dette er vanlige scener hjemme hos oss. Det er da jeg er glad for at vi bygger menigheten på åpne hjem og ikke på møter. Det står at de første kristne holdt sammen og hadde alt felles og at de samles i hjemmene (Apg 2,41-47) .Mange kristne tolker det som at de hadde husmøter. Men jeg tror det gikk mye lenger enn som så. Jeg tror de virkelig hadde åpnet hjemmene sine for hverandre. Sånn ønsker jeg også å leve! Nå er det slett ikke bare kristne folk som kommer og går hjemme hos oss, selvfølgelig. Og det er bra! For menigheten skal jo ikke bare være for de kristne, men være til stede i lokalmiljøet. Dette er for meg virkelig menighetsliv.

Designere i Guds rike

I helga var jeg sammen med en del kreative mennesker. Én studerte klesdesign, en annen drev egen virksomhet innen grafisk design og en tredje var profesjonell danser. Da ble jeg på nytt minnet på hvor begrenset de fleste norske menigheter er. Slike kreative folk burde jo ha en helt sentral plass i menigheten (hvis øvrige forutsetninger er til stede da). Men veldig ofte føler nok slike folk at de blir henvist til sidelinja i menighetene. I beste fall blir de spurt om å holde et seminar i ny og ne. Men når hørte du siste en preken på et søndagsmøte om ”kunstens plass i Guds rike?”

Det blir sagt at første gang et tema introduseres i Bibelen, så innholder det en spire til resten av hva Bibelen lærer om temaet. Mange bibellærere oppfordrer derfor til spesielt å studere første gang noe nevnes. I den forbindelse så er det ett spørsmål jeg liker å stille, men som få vet svaret på: Hvem er den første i Bibelen som omtaltes som ”fylt av Guds Ånd?” Du kan jo bruke et par sekunder på å se om du husker det…

Svaret er at den første som omtales i Bibelen som fylt av Guds Ånd er Besalel, sønn av Uri. Jaha…? Hvem var så Besalel? Antakelig ikke den du hører oftest omtalt fra prekestolen! Besalel var han som ledet arbeidet med å utsmykke tabernakelet i ørkenen. (2.Mos 35,30-31). Gud fylte ham med Den Hellige Ånd, slik at han kunne være kreativ! Gud ga ham altså nådegaven til å være en designer!

Vi liker å tro at vi tar Guds ord på alvor. Da må vi legge vekt på det som Guds ord legger vekt på. Da kan vi ikke gå glipp av designerne! Eller andre kunstnere. La kunstnerne blant oss få bruke de gavene Gud har gitt dem - til å inspirere Guds folk og til å formidle Guds kjærlighet og storhet til alle mennesker