Redsel for åndelige mønstre

Det slår meg hvor engstelige en del kristne er for faste åndelige mønstre. Dette gjelder kanskje særlig karismatiske kristne og folk i husmenigheter. For eksempel: Med en gang noen snakker om faste bønner til fastsatte tider (tidebønner), så tenker man: ”Dette er katolsk” – underforstått - ”dette er ikke bra”. Kristne i Norge er jo opplært til å tro at reformasjonen var gjennombruddet for sann kristen tro, og at alt som skjedde i tiden mellom Paulus og Luther er ”skummelt”. Hvis dette er utgangspunktet vårt, så kan vi overse viktige ting i Bibelen, fordi vi leser den gjennom våre ”reformasjonsbriller”.

Ta den første kristne menigheten i Jerusalem som eksempel: Lukas skriver om dem at de «trofast holdt seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene» (Apg 2,42). Jeg har hørt mye undervisning over dette verset. De fleste tror at det siste ordet «bønnene» betyr at de ba mye sammen, eller at ingen sluntret unna bønnemøtene. Men ordet står i bestemt form. De holdt seg ikke bare trofast til bønn sånn generelt, men til bønnene. Det handler derfor om bestemte bønner. Nemlig de tre daglige tidspunktene som enhver god jøde brukte til å be. Tidebønner er derfor ingen katolsk oppfinnelse, men noe som har røtter helt tilbake til den aller første kristne menigheten.

Et annet bibelvers som er mye brukt i undervisning, er: «La oss ikke holde oss borte når vår menighet samles, slik som noen pleier å gjøre» (Heb 10,25). Dette brukes som argument for at det er viktig å samles. Ja, det er viktig å samles sammen med menigheten. Men jeg har ikke hørt mange forkynnere stille det enkle spørsmålet: Når samles menigheten da? For å forstå hva forfatteren mente med denne uttalelsen, så må vi jo vite når mottakerne av brevet pleide å samles…

De første kristne menighetene vokste på mange måter ut av de jødiske synagogene. Det var derfor naturlig for dem å samles til gudstjenester med nattverd, bønn og skriftlesing på sabbaten. Etterhvert som de kristne menighetene spredde seg ut over på hedningenes områder, begynte de å samles når det måtte passe best. Utenfor jødiske områder pleide de fleste å jobbe på lørdagene, så derfor ble det som regel til at man møttes søndag morgen for gudstjenester. I tillegg samlet de seg selvfølgelig i hjemmene gjennom hele uka når det måtte passe. Jeg tror ikke poenget er om man samler seg på lørdag, søndag eller onsdag. Men NT er altså skrevet til menigheter som kom sammen fast hver uke, og det er viktig å vite for å forstå konteksten for en del bibelvers.

Et tredje eksempel er noe som jeg også sterkt anbefaler: Enhver kristen bør sette av regelmessig tid i kalenderen sin til å reise bort for bare å søke Gud. Dra langt bort fra internett og TV og mennesker som ønsker vår oppmerksomhet, for å ha kvalitetstid aleine med Far. Selv den mest opptatte vil kunne sette av minst en dag eller to med jevne mellomrom. Men det krever bevisst handling å rydde tid til dette. Men igjen tenker vi – kanskje ubevisst – at dette med å søke Gud i stillheten er noe som stammer fra klostervesenet i middelalderen. Men både Jesus og apostlene satte av tid til å være alene med Gud i perioder. Burde vi ikke følge deres eksempel?

Jeg er veldig tilhenger av uformelle og relasjonsbaserte menigheter. Men i vår iver etter å finne uformelle strukturer, kan vi stå i fare for å kaste fra oss en del av de strukturene som var selvsagte for de første kristne. Frihet og kreativitet betyr ikke at man gir slipp på den åndelige rytmen. Kanskje tvert i mot. Vi kan faktisk finne frihet og harmoni i visse rytmer – i alle fall i de som er beskrevet i NT.

Dynamikk

Jeg blir stadig utfordra på å ”klargjøre mitt syn på menighetsstruktur”. Dette skulle jeg gjerne gjort, men det er ikke helt enkelt. Jeg mener nemlig at det ikke finnes én måte å organisere menigheten som gjelder for alle tider, i enhver situasjon og kultur. Noe av det mest fascinerende med Kristi kropp er nemlig at den er fleksibel og dynamisk. Jesus sa at ny vin krever nye skinnsekker Jeg tror at Han med det ønsket å fokusere på fleksibiliteten som kreves. Men opp gjennom kirkehistorien har man hatt en tendens til å snakke mer om hvordan skinnsekken bør se ut, enn at den skal være fleksibel. Dette er en fare for enhver ny menighet: At den prøver å designe den perfekte skinnsekk i stedet for å sørge for å være dynamisk og endringsvillig.

Dette er grunnen til at jeg finner det vanskelig å gi en generell beskrivelse av hva jeg tenker. Dette betyr selvfølgelig ikke at det ikke finnes allmenngyldige prinsipper. Men det betyr at disse prinsippene må tilpasses til den lokale situasjonen. Sagt på en annen måte så kan jeg kanskje gi råd om lederskap lokalt til en gruppe kristne hvis jeg kjenner situasjonen. Men jeg er langt mer tilbakeholden med å gi generelle råd ”som gjelder for alle”. Jeg har fått lov å jobbe i ledelsen for både bedrifter og menigheter som har opplevd til dels sterk vekst. Det som kjennetegner disse sammenhengene er ikke at de har funnet ”den rette måten å organisere seg på”. Det som kjennetegner dem er at de er i stand til stadig å tenke nytt om lederskap og struktur etterhvert som situasjonen har endret seg.

Når vi diskuterer menigheten i NT: Ser vi det ferdige produktet – eller ser vi dynamikken som skapte det? Et av de prinsippene fra NT som er mest undervurdert i kirkedebatten er nemlig dynamikk. Vi har lett for å lese NT og prøve å finne ut hvordan apostlene organiserte menighetene de grunnla: Vi prøver å beskrive hvordan en nytestamentlig menighet så ut. Men kanskje vi burde fokusert mest på dynamikken som skapte disse menighetene? Altså at vi er mest opptatt av drivkraften hos de første apostler og menighetsplantere. Kanskje dette er grunnen til at vi ikke har et eget brev i NT som sier ”slik skal menigheten organiseres”? For hvis vi hadde hatt fasiten, så hadde vi sluttet å søke – og den som slutter å søke, mister fleksibiliteten sin.

Når jeg leser NT, så ser jeg ikke en felles modell for alle menighetene. Jeg ser også at den enkelte menighet organiserer seg ulikt i forskjellige deler av historien sin. F.eks. har noen menigheter en tid uten definerte eldste, og en annen tid har de definerte eldste (Tit 1,5 +Apg 14,23). Noen menigheter hadde flere apostler lokalt – andre hadde ingen lokalt. Noen menigheter hadde en tid uten diakoner, mens de seinere hadde diakoner (Apg 6,1,-7). Som Forkynneren sier, så er det en tid for alt – også i organisering av en lokal menighet. Jeg tror dette er bra, for det hjelper oss å fokusere mer på dynamikken enn på strukturene. Det blir viktigere for oss at skinnsekken er fleksibel, enn at den er perfekt designet.

Det geniale i Apg 6 var ikke at man fant på at menigheten trengte noe man kunne kalle for ”diakoner”. Det geniale var at man fant praktiske løsninger på utfordringer som oppstod, slik at man ikke ble hindret i å utføre selve hovedoppgaven man hadde fått av Gud. Målet vårt må heller ikke være å få den perfekte struktur på menigheten. Målet vårt må være å oppfylle Misjonsbefalingen!

Teamlederskap

Enhver ny menighet må forholde seg til spørsmål om lederskap. De siste tiårene har den rådende tankegangen vært at man må ha én sterk leder. Denne betegnes som regel for ”pastor”. Man argumenterer gjerne med bibelvers fra det gamle testamentet (f.eks. Moses). Men jeg mistenker at de faktiske forbildene ofte er hentet fra moderne management litteratur. Det trenger ikke være feil, men det er greit å vite hvor ideene kommer fra. Ut fra NT så er det heller ikke så lett å argumentere for at en menighet skal ledes av en sterk pastorrolle. Vi leser aldri i NT om innsettelsen av en enkelt pastor i en menighet, men alltid om eldste i flertall. Mange menigheter som har hatt fokus på en sterk leder, har da også gått i tenkeboksen i det siste – og lurer på om dette virkelig er den beste modellen.

Som en motreaksjon til dette, har noen begynt å understreke at vi skal underordne oss hverandre – ikke bare følge etter en hovedleder. Dette tror jeg har mye for seg, men det er viktig å ikke hive ut barnet med badevannet. Hvis man studerer NT, så kan jeg vanskelig forstå at man kan komme til en konklusjon om at de første kristne menigheter manglet ledere. Jeg har i hvert fall foreløpig ikke sett noen argumentasjon som har overbevist meg om at ”lederløse menigheter” er en bibelsk modell.

Derimot er det viktig å diskutere på hvilke områder det trengs ledere, så vel som hvordan lederskap bør utøves. Her er det nemlig mye rart ute og går! Som et eksempel kan jeg ta et prinsipp som jeg synes jeg ser tydelig i NT - nemlig at lederskap bør være organisert som team. Når Paulus henvender seg til lederskap i menigheter, så er det alltid til de eldste, til tilsynsmenn og diakoner, osv. Begrepene brukes alltid i flertall. Jeg tror altså at vi trenger ledere – men at vi trenger ledere som er gode teamarbeidere.

Et problem i Norge er at vi har lett for å forveksle team med komité. Teamlederskap betyr ikke at alle skal sitte og mene like mye om alle ting – og at flertallet avgjør. Det fører bare til handlingslammelse. Team handler om at du tar initiativ og ansvar på de områder du er god – og at jeg tar initiativ på de områder hvor jeg er sterkest. Men samtidig så forstår vi begge at vi er avhengige av hverandre: ”Min tjeneste” er ikke det viktigste - det som er viktig er at vi sammen får utført det Gud legger på oss hjertet. I praksis betyr det at i noen situasjoner så underordner jeg meg ditt lederskap, og i andre så underordner du deg mitt lederskap. Dette er en god form for gjensidig underordning: Vi får brukt våre beste sider, samtidig som vi får hjelp der vi ikke er fullt så sterke.

To typer lederskap

Slik jeg forstår det så snakker NT grovt sett om to typer lederskap. Den første typen lederskap er ”karismatisk”. Dette er bl.a. de fem tjenestegavene som nevnes i Ef 4,11: Apostler, profeter, evangelister hyrder og lærere. Disse gavene er til for å utruste andre kristne. For noen år siden fikk kona mi en profeti om at ”mens mange andre ønsker å se seg selv i tjeneste, så skal hennes glede være å hjelpe andre til å komme dit”. Dette har betydd mye for hva vi har lagt vekt på i menigheten vi startet for noen år siden, selv om vi selvfølgelig ikke har oppnådd alt vi håpet på.

Den andre type lederskap som NT omtaler er det vi kan kalle ”strukturelt” lederskap – eller for ”embeter”. Disse tjenestene har bl.a. som mål å skape gode rammer for menighetene. Eldste og diakoner er eksempler på slike funksjoner i NT. Etter hvert som menighetene vokste til en viss størrelse, så trengte de en form for formelt lederskap som kunne ta noen avgjørelser. I Jerusalem, for eksempel, var det diskusjon om fordeling av ressurser (Apg 6). Derfor innsatte man diakoner til å ta ansvar for dette. Siden de fikk ansvar, så måtte de nødvendigvis også få myndighet til å ta nødvendige beslutninger.

Hvis man er en liten gruppe kristne som samles i en stue, så trenger man ikke denne form for strukturelt lederskap. Derfor kan vi lese at det noen ganger tok en viss tid fra Paulus etablerte en menighet til eldste ble innsatt (Titus 1,5 +Apg 14,23). På samme måte haster det ikke å innsette eldste i en nystartet menighet, men jeg tror at man trenger dette på sikt. I hvert fall hvis man opplever vekst.

Mange ledere tilhører begge disse gruppene. For eksempel kan man ha en karismatisk utrustning som profet og samtidig være eldste i en lokal menighet. Besøker man en annen menighet kan man fortsatt fungere i det profetiske, men man har ingen myndighet som eldste i menigheten man besøker. Derfor var f.eks. Filip både diakon og evangelist (Apg 6,5 +21,8). Diakon var han i hjemmemenigheten sin, mens evangelist var han mange steder. Etter at Filip flyttet til Cæsarea vil jeg tro at han ble regnet som en eldste i menigheten der, samtidig som han fortsatt var evangelist. En parallell til dette er at jeg både er far og økonom. ”Far” er jeg kun i familien min, mens ”økonom” er utdannelsen min. ”Far” sier noe om posisjonen min, mens ”økonom” sier noe om kunnskapen og utrustningen min. Men noen kan også tilhøre bare én av disse gruppene. Agabus er f.eks ”kun” omtalt som profet i NT.

I NT var det en god balanse mellom karismatisk og strukturelt lederskap. Problemet i etterkant var at det strukturelle lederskapet tok helt styringen. Etter et par århundre, så var de karismatiske lederne skjøvet helt ut på siden. Hvis man leser de tidlige kirkefedrene så ser man tydelig denne ”kampen” mellom de to ulike typene av lederskap. Men ”strukturen” vant til slutt. Resultatene av dette kan vi se både av det katolske pavedømmet og av en del enerådige pastorer i protestantiske menigheter.

Min visjon er at vi gjenvinner den bibelske blandingen av de to ulike typene av lederskap. Vi trenger å gi mye mer plass til de som er utrustet av Gud – uavhengig av om de har en formell posisjon eller ikke! Samtidig må vi ikke kaste ut barnet med badevannet. Det strukturelle lederskapet er også inngitt av Gud, for å beskytte flokken og for å hjelpe oss til vekst. Vi må gjenvinne balansen og slutte å gå i hver våre veigrøfter.

PS. Å hjelpe menigheter til å gjenvinne denne balanse tror jeg er et av kjennetegnene på sann apostolisk tjeneste.

Hvis man mangler noen tjenestegaver...

Når jeg besøker ulike kristne grupper og fellesskap, så ser jeg hvor vanlig det er at en eller flere av tjenestegavene mangler (Ef 4,11). Dette medfører at fellesskapet (menigheten) ikke får den positive utviklingen som det burde ha hatt

Det vanligste i Norge er nok å mangle evangelister. Man har så lyst til å nå ut med evangeliet til folk i nabolaget, men man har ikke anelse om hvordan. Man prøver både det ene og det andre, men med magre resultater. Jeg satt nylig og pratet med en pastor i en etablert menighet. Han virkelig lengtet etter å nå ut til folk på stedet, men uten å lykkes i særlig grad. Jeg ga ham et enkelt råd: Sørg for å trekke inn noen evangelister fra en annen menighet da vel… Kanskje ganske opplagt, men likevel ikke helt nærliggende virket det som.

Noen dager etterpå snakket jeg med en annen kristen leder, som jobber i en annen sammenheng: Hans problem var at han nådde ut til så mye folk at han ikke ante hvordan de skulle følges opp. Det å nå mennesker med evangeliet var ”hans minste problem”. Men hvordan bringe dem videre i vandringen med Gud? Igjen er vel svaret like enkelt som det er nærliggende: Sørg for å trekke inn noen som kan hjelpe deg å bygge da vel…?

Tenk så bra det hadde blitt om slike kunne samarbeidet! Men det er visst vanskelig, ser det ut til. Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det ikke helt naturlig å invitere inn noen andre som har komplementære gaver til deg selv? For noen er nok svaret at de aldri har tenkt på muligheten. Men for de fleste så ligger det nok en dypere, ubevisst grunn bak: Man blir rett og slett usikker hvis man slipper løs mennesker med andre typer gaver. Hyrder og lærere synes rett og slett at evangelister er litt ”enkle” og overflatiske, og det siste de ønsker er en overflatisk menighet. Evangelister synes derimot gjerne at lærerne er ”treige” og aldri komme til poenget, som jo er å oppfylle Misjonsbefalingen.

Sannheten er vel at vi trenger hverandre, nettopp på grunn av at vi har fått forskjellige gaver fra Gud. Selv om det er skummelt, så må vi innse at Gud bruker mangfoldet. Å få ulike tjenestegaver til å samarbeide, tror jeg er en av apostlenes viktigste funksjoner. Der hyrdene tenker på hvordan de kan bygge menigheten (Guds hus) og evangelistene tenker på hvordan mennesker kan bli frelst (høsten, åkeren) – så tenker apostler både på huset og på åkeren (1Kor 3,9)