Misjon og lokale menigheter

De to viktigste uttrykkene for Guds menighet er den lokale menigheten, og det jeg kaller den «omreisende» menigheten. Med den omreisende menigheten, så tenker jeg på folk som først og fremst har sitt kall til å tjene i mer enn en menighet, altså enten misjonsorganisasjoner eller apostoliske team.

Jeg tror at lokale menigheter trenger å være aktivt med i misjon. Hvis en menighet kun blir opptatt av sin egen lille del av verden, så mister den et verdifullt perspektiv. Samtidig tror jeg at misjonærer må ha som mål at lokale menigheter bygges sterke. Det finnes ingen ting som er mer effektivt for oppfylling av Misjonsbefalingen, enn å bygge levende lokale menigheter. Gode team og gode misjonsbaser kan aldri erstatte gode lokale menigheter.

Jeg tror noe av problemet er at vi har lett for å bli «nærsynte». Vi har så mye fokus på ting i vår egen sammenheng at vi rett og slett sjelden har tid til å sette oss inn i hvordan andre jobber. Lokale ledere er opptatt av lokale utfordringer, og har sjelden tid til å snakke med misjonsledere. De som jobber i misjon besøker nok mange lokale menigheter, men har ofte ikke tid til å sette seg inn i hva den lokale menigheten virkelig trenger.

Etter å ha jobbet mest med én lokal menighet gjennom om noen år nå, så har jeg i det siste fått muligheten til å gjenoppta mer regelmessig kontakt med venner som jobber i misjon, blant annet i YWAM. Da har jeg på nytt blitt minnet om hvor viktig det er med regelmessig kontakt mellom den lokale og den omreisende menigheten. Bare gjennom regelmessig kontakt kan vi bygge bruer mellom disse to - bruer som vil bringe mye velsignelser til begge sider av elva.

Menighetsplanting i Tyskland

Tyskland har behov for menighetsplanting!

Foreningen av evangeliske frikirker (VEF) har undersøkt hvor mange av byene i Tyskland som ikke har noen frimenighet. Til sammen finnes det 2.763 byer og tettsteder i Tyskland med mer enn 5.000 innbyggere. Av disse så har 1.802 ingen frimenighet. Det betyr at 65 % av byene i Tyskland ikke har en eneste frimenighet. På noen av disse stedene vil det finnes andre evangeliske menigheter enn de som er tilsluttet VEF. Men likevel betyr det nok at minst halvparten av byene og tettstedene i Tyskland er fullstendig uten frimenighet.

Av byer med mer enn 30.000 innbyggere, så er det 53 av dem som ikke har en eneste frimenighet. Da snakker vi om byer på størrelse med Hamar og oppover. Kartet nedenfor viser antall byer med minst 5000 innbyggere, som ikke har noen frimenighet. Det er lett å se at noen av delstatene har spesielt stort behov for menighetsplanting, slik som Bayern og Baden-Württemberg.

Jeg snakker ofte med kristne som ikke vet helt hva de kan gjøre for Gud. Selv om ikke alle og enhver bør kaste seg på flyet og flytte til Tyskland, så er jeg overbevist om at det her er jobb nok for alle som virkelig vil bety en forandring, og som vil være med å utbre Guds rike. Hvis du vil være med i Tyskland, men mangler kontakter der, så send meg en melding. Siden jeg har et stadig voksende kontaktnett der, så kan jeg kanskje videreformidle en kontakt som passer ”din” visjon.

For å sette dette i perspektiv, så er forholdene i Tyskland bra sammenlignet med en del andre land i Europa. Andre land har altså enda større behov for menighetsplantere enn hva Tyskland har.

VEF er for øvrig et samarbeid mellom en rekke kirkesamfunn: baptister, pinsebevegelsen, nazarenere, misjonsforbundet, mennonitter, med flere. Undersøkelsen finner du her:

her.

Statsborgerskap og et radikalt valg

Jo mer man jobber med mennesker fra andre nasjoner, jo mer forstår man hvor heldige vi er som har et norsk stasborgerskap. Vi tar det som en selvfølge at staten beskytter sine borgere. Vi kan nok irritere oss over skatter og avgifter, og til og med oppleve noen tilfeller av maktmisbruk. Men vi regner med at felles samfunnstjenester, slik som skole og politi, i hvert fall er tenkt å være tilgjengelig for alle statsborgere i landet. Men slik er det slett ikke i alle land. Tvert i mot blir politiet, hæren og domstolene i noen land aktivt brukt mot deler av befolkingen. Hvis man tilhører ”feil” folkeslag eller har ”feil” politisk eller religiøs overbevisning, så kan man bli utestengt fra skoler og arbeidsplasser, og til og med risikere fengsel eller død. Mange styresmakter bruker altså sin makt til å undertrykke sin egen befolkning.

Forrige helg ble jeg nok en gang minnet om dette. Vi var i London for å være med i et bursdagselskap, og der var det folk fra alle verdensdeler. Flere hadde historier om sine egne myndigheter som gjør at den vanlige nordmann får ”hakeslepp”. Et av de folkeslagene som virkelig får kjenne dette på kroppen er tamiler fra Sri Lanka. Myndighetene i landet prøver å sulte ut tamilene nord i landet. Tusenvis har blitt myrdet og ennå flere har måttet flykte fra landet sitt. Dette skjer altså ikke på grunn av en invasjon fra en fremmed makt, men er noe som landets egne myndigheter står bak.

Tamilene var ikke de eneste i dette selskapet som hadde problemer med myndighetene sine, men jeg bruker dem som eksempel. Jeg fikk nemlig også tid til å snakke med en gammel venn av meg fra New Zealand. Hun har jobbet i mange år med det tamilske nettverket av menigheter som jeg har skrevet om tidligere. Hun bruker nå stadig mer av sin tid på selve Sri Lanka. Men som utenlandsk statsborger er det vanskelig å få visum, siden hun hjelper ”feil” folkeslag. Her er det ikke snakk om politisk aktivitet av noe slag, men å drive skoler, barnehjem, helsestasjoner osv. Slike ting ønsker ikke myndighetene at tamilene i nord skal få glede av.

Min venn har valgt en virkelig radikal løsning på denne utfordringen: Hun har søkt om srilankisk statsborgerskap! For å forstå rekkevidden av en slik beslutning må vi nordmenn prøve leve oss inn i situasjonen. Først bør vi spørre oss selv: ”Ville jeg byttet bort mitt norske pass mot et statsborgerskap i Irak eller Afghanistan?” Mange av oss ville vel vært betenkt på å gjøre noe slikt. Men det min venn gjør er faktisk langt mer skummelt enn hva et slikt bytte ville betydd for oss. For hun jobber som sagt med ”feil” folkegruppe, sett fra myndighetenes synspunkt. Det betyr at hun ved frivillig å stille seg under srilankiske myndigheters autoritet, risikerer å bli utsatt for de samme krenkelser av menneskerettighetene som tamilene opplever.

Hun ville at vi skulle være med henne å be om at dette går i orden. Hun har forstått alvoret i konflikten. Dette er altså ikke en naiv ung dame som tror hun kan redde verden og at hun selv er usårbar. Til det har hun sett for mye nød og død. Hun går inn i dette med åpne øyne – vel vitende om mulige konsekvenser. Det stiller meg overfor et dilemma som både er følelsemessig og etisk: Kan jeg være med å be om at Gud skal gi min venn noe hun mener er Guds vilje, men som i beste fall vil skape store problemer for henne – og i verste fall føre til døden?

Somaliere for Kristus

Med fare for å gjenta meg selv: Det kommer mange asylsøkere og jobbsøkere til Norge for tiden. Mange av disse kommer fra Somalia. Spesielt den siste tiden har det flyttet mange somaliere til den delen av Askim som vi bor. Det har ført til at jeg oftere og oftere ber om at disse skal få bli kjent med evangeliet.

Somalia er kjent som verdens mest lovløse land. Det er sannelig ikke rart at folk flykter! Samtidig er det også ett av de landende som har færrest kristne. Faktisk vil de fleste somaliere benekte at det i det hele tatt finnes en eneste kristen somalier. Men misjonsforskere anslår at det finnes kanskje 2.000 kristne somaliere på verdensbasis. Det er ikke mye i en befolkning på mer enn 10 millioner! Flere av de som åpent har bekjent sin tro på Jesus, har da også måttet bøte med livet for det.

Jeg har nylig hatt en kort mail veksling med en misjonær som jobber litt i Somaliland. Det er den nordligste av provinsene i landet, og den eneste provinsen med noenlunde fungerende samfunnssystemer. På mitt spørsmål på om han kjente til noen somalisktalende menigheter i Norge eller andre steder i Europa, så svarte han enkelt og greit ”nei”. Dessuten sa han at han tvilte på om noen slik menighet fantes på vårt kontinent. Selv har jeg på nettet kun funnet omtale av én eneste somalisktalende bibelgruppe. Den er organisert ut fra en menighet i USA. Det betyr at somaliere har svært få muligheter til å høre evangeliet på sitt eget språk.

Hva kan du og jeg gjøre med det? Kanskje ikke så mye, men noe kan vi alle gjøre:

1. Skaffe oss informasjon. Jeg pleier å anbefale Operation World som et bra sted å starte
2. Be for at somaliere i Norge (og andre steder) skal komme til tro
3. Vise praktisk omsorg for somaliske naboer. Kjærlighet kan åpne stengte dører.
4. Kjøpe et nytestamente på somalisk. Det kan du gi bort når muligheten åpner seg

Det nye norske samfunnet

Forrige helg hadde vi med noen engelske venner til Grünerløkka i Oslo. Dette er skikkelig urbane mennesker som aldri kunne tenke seg å bo lenger fra sentrum av London enn en halv times kjøretur med t-banen. Når de skal ha ferie og vil koble av, så drar de helst til New York. Å dra på hyttetur på fjellet er like fristende for dem som å be meg om å feriere i slummen i Calcutta. Forrige helg spiste vi først på en karibisk restaurant og deretter ruslet vi rundt i byen. De ble veldig begeistra for Grünerløkka! De kjente at nå var de i en skikkelig by. De stoppet opp og sugde inn atmosfæren. Dette minnet dem om New York…

Jeg tror Grünerløkka gjenspeiler det nye norske samfunnet: Urbant, mangfoldig og internasjonalt. Noen er skeptiske til denne utviklingen. Jeg forstår også at det er utfordringer knyttet til denne utviklingen. Men jeg ser også de positive sidene! Jeg elsker å rusle rundt i Oslos mange bydeler, mens jeg titter på folk og funderer på hva som rører seg i dem, samtidig som ber jeg om at Guds rike skal utbre seg. Det er herlig å finne en liten karibisk eller persisk eller etiopisk café i en bakgate og smake på maten og suge inn stemningen. Dette er det nye norske samfunnet: Urbant, mangfoldig og internasjonalt.

Men som jeg har skrevet før, så befinner de fleste menighetene seg enten i Oslo sentrum eller langt utenfor byen. Den norske kristenheten er ganske så ”hvit” og ganske så preget av livet i forstedene. Når jeg følger debatten i kristne blader og blogger, så sitter jeg som regel med følelsen av at det er få som er forankret i dette nye norske samfunnet. Jeg vet det finnes unntak! Blant annet vokser det fram mange etniske menigheter i Oslo for tiden.

Men hvor er de radikale misjonærene som vil flytte til Tveita eller Tøyen eller Veitvedt? Det hender nok at kristne bor disse stedene for en periode. Men da er man ofte på vei videre så snart man er ferdig med studiene, eller når man får råd til å kjøpe seg et hus i en av Oslos forsteder. Hvorfor kan ikke 3-4 familier og noen single bestemme seg for å flytte til en slik bydel? For å bli der og bygge opp et lokalt vitnesbyrd om Guds kraft og Guds kjærlighet – det vil si et levende kristent fellesskap. Et fellesskap som reflekterer det nye norske samfunnet.

Kanskje en rik forstadsmenighet kunne ta et slikt prosjekt som sitt misjonsprosjekt?

New Living Ministries

De siste årene har kona og jeg hatt gleden av å jobbe sammen med et nettverk av tamilske menigheter i Europa. På engelsk er dette nettverket kjent som ”New Living Ministries”. De har nå plantet nærmere 20 menigheter, med et medlemsantall på rundt 1500 mennesker. Dette høres kanskje ikke så mye ut, men når man vet at 70-80 % av disse er oppvokst som hinduer, så begynner det å bli interessant. Den første menigheten plantet de i Paris for 20 år siden. I dag har de menigheter i Sveits, Frankrike, England og Canada. De siste årene har de også sendt misjonærer tilbake til Sri Lanka som mange av dem i sin tid flyktet fra. Der har de startet både menigheter, skole, helsestasjoner og annet arbeid.

Når de starter nye menigheter i Europa og Canada skjer det som regel ved ”knoppskyting”. Når de får kontakter i en ny by så organiserer de dette som et husfellesskap som får hjelp av nærmeste ”etablerte” menighet. Når husfellesskapet har nådd en viss størrelse – som regel rundt 20 personer – så organiseres det som en selvstendig lokal menighet. Jeg har selv besøkt menigheten til NLM i Sankt Gallen i Sveits, som på denne måten har blitt ”modermenigheten” til 8-10 andre selvstendige menigheter i Sveits.

NLM er for meg enda et eksempel på hvor effektivt det er å jobbe i nettverk hvis man ønsker å plante menigheter. For det første har de en felles visjon om å utbre Guds rike gjennom evangelisering og menighetsplanting. For det andre så deler de på ressurser. For eksempel er det et ektepar fra menigheten i Paris som har ansvar for å støtte utviklingen av familiearbeid i alle menighetene i nettverket. For det tredje samles folk fra de forskjellige menighetene jevnlig for å inspirere hverandre og oppmuntre hverandre. På lederkonferansene deres så er det slett ikke undervisningen som er viktigst (til tross for at undertegnede har vært blant predikantene…). Det virkelig viktige arbeidet på disse konferansene skjer når folk fra forskjellige menigheter sitter og deler erfaringer og spørsmål i matsalen mellom møtene eller på en benk i parken etter at ungene har sovna for kvelden. For det fjerde så deler de på økonomien. Gjennomsnittsinntekten er naturlig nok langt høyere hos medlemmene i de sveitsiske menighetene enn hva det er i de andre landene. Men fordi de sveitsiske menighetene identifiserer seg med hele nettverket har de vært veldig sjenerøse (og da mener jeg VELDIG) i å støtte arbeidet i andre land.

Jeg kan også nevne TV arbeidet deres. Hver kveld har de programmer på en av de store kommersielle tamilske tv-kanalene. Dette er ikke typisk ”kristen-tv” slik vi ofte ser det i Norge. De legger mye mer vekt på å tilpasse formidlingen til kulturen, slik at ikke-kristne blir sittende å se på. Likevel forkynnes Guds ord klart. En kveld i uka har de innringningsprogram hvor folk kan bli bedt for på direkten, eller stille spørsmål. Da får de enormt mange telefoner fra hele verden. Faktisk flest henvendelser fra Midt-Østen, siden det der jobber mange tamiler. Mange tamilske hushjelper forteller hvordan familiene de jobber for, ber om at de skal oversette programmene for dem til arabisk. I noen av disse landene er det dødsstraff for å bekjenne Kristus. Men myndighetene mistenker ikke en kommersiell tv-kanal fra Asia for å drive med forkynnelse (!)

Er det rart at jeg ønsker meg flere apostoliske nettverk også i Norge?

Etniske menigheter

De siste årene har det vokst fram en utrolig mengde med nye menigheter blant etniske minoriteter. Selv har jeg vært på mange gudstjenester som har foregått på persisk, spansk eller tamil. Når jeg bruker begrepet ”etnisk menighet” så mener jeg menigheter som har gudstjeneste på et annet språk enn majoritetens språk. I Norge vil det da også inkludere menigheter som bruker engelsk, fransk eller spansk, selv om disse språkene på verdensbasis er uendelige mye mer utbredt enn norsk.

I media får man inntrykk av at de fleste innvandrere er muslimer, og at respekt for andre kulturer kun dreier seg om forholdet til Islam. Dette stemmer jo ikke! Jeg vil tro det er flere kristne innvandrere i landet vårt, enn det er muslimske. Men de gjør mindre vesen av seg. For litt siden slo avisene stort opp at en del etnisk norske ungdommer hadde konvertert til Islam. Men man får ikke med seg det ganske enorme antallet mennesker som går det andre veien: Fra Muhammed til Kristus. Dette dreier seg om et langt større antall mennesker. Selv her i min egen lille by så er det et betydelig antall tidligere muslimer som har blitt kristne. En ganske stor forsamling her i byen har sine møter på persisk, og består hovedsakelig av folk fra Iran og Afghanistan. Dette er personer som har blitt kristne etter at de kom til Norge. Lignende ting skjer over alt i landet vårt. Jeg har også gleden av å kjenne mange tidligere hinduer som har gitt sine liv til Jesus.

I London er nå majoriteten av de som er på gudstjeneste en vanlig søndag ikke etniske briter, men "fremmed-kulturelle". En lignende utvikling er på gang i Norge. Men av en eller annen grunn legger vi nesten ikke merke til det. Jeg tror disse ”etniske menighetene” sitter med en nøkkel til vellykket integrering. Jeg har ofte hørt tamilske forkynnere oppfordre menigheten sin til å takke Gud for Norge, og å be om velsignelse for alle som er ledere i landet (se 1Tim 2,2). Det betyr ikke at man kaster vrak på å være tamil eller iraner eller vietnameser, men det betyr at man velsigner landet man bor i. Dette tror jeg er med å forme gode holdninger, noe som danner et godt grunnlag for vellykket integrering.

Jeg vil påstå at det er vekkelse i Norge! Men mye av det skjer blant mennesker med en kulturell bakgrunn fra Afrika, Asia eller Latin-Amerika. Samtidig er det ikke alle etniske grupper som er like berørt av evangeliet. For tida tenker jeg særlig mye på folk fra Pakistan og Somalia. Selv om det også blant disse folkegruppene er stadig flere som søker Jesus, så har ikke evangeliet hatt samme gjennomslag ser det ut til. Faktisk kjenner jeg ikke til en eneste forsamling i Norge hvor urdu eller somalisk er hovedspråk. Det er kanskje noen slike, men jeg kjenner altså ikke til dem. Jeg vet om pakistanere som leser fast i Bibelen. Men det er uhyre utfordrende å stå fram og fortelle om dette i enkelte pakistanske miljøer. Vær gjerne med på å be om et gjennombrudd for evangeliet i disse etniske gruppene. Har du en somalisk eller pakistansk nabo eller kollega så kan du vel dessuten begynne med å bli venn med ham/henne? Kanskje det åpner muligheten til å introdusere evangeliet.

Kontekstualisering

At man ”kontekstualiserer” noe, betyr at man tilpasser hvordan man formidler budskapet til hvem som hører på. Dette er høyst aktuelt i misjon og evangelisering. Mye av den kristne forkynnelsen i Norge i dag treffer rett og slett ikke tilhørerne. Da er det lett å tenke at dagens nordmenn er lite åpne for evangeliet. Men ofte tror jeg det er formidlingen av budskapet som støter folk vekk, ikke selve budskapet. Dessverre oppleves mange menigheter og deres forkynnelse som lite relevante for den kulturen nordmenn flest er en del av. Men jeg tror altså at mange mennesker ville kommet til tro hvis bare budskapet ble kontekstualisert.

NT har mange eksempler på slik kontekstualisering: Se hvordan Paulus bruker to helt forskjellige innfallsvinkler til evangeliet når han forkynner i synagogen i Antiokia i Pisidia (Apg 13,13-47) og når han forkynner på Akropolis i Aten (Apg 17,22-31). Evangeliet er det samme, men innpakning og kommunikasjon er svært forskjellig. Dette kjennetegnet Paulus sin tjeneste: Han var flink til å tilpasse kommunikasjonen sin til tilhørerne. Han ”skryter” faktisk av at han var tilpasningsdyktig (1Kor 9,20-21). Jeg tror kristenheten i Norge har mye å lære her!

Men kontekstualisering har en annen side også. Evangeliet skal nemlig ikke bare tilpasses tilhørernes kultur. Evangeliet skal samtidig utfordre og endre kulturen den slår rot i. Vi er altså kalt til å gå inn i kulturen samtidig som vi skal utfordre den og forandre den. Vi er kalt til å være jorden salt og verdens lys. Det blir vi ikke hvis vi bare flyter med strømmen. Noen menigheter er flinke til å kommunisere slik at mennesker hører på dem. Men noen ganger kan man føle at saltet har mistet sin kraft. Ja, folk hører på dem. Men hvor har evangeliets evne til å forandre blitt av? Det er altså en innebygd spenning mellom formidling og innhold. Innholdet skal skape forandring, men formidlingen må skje på en måte som gjør at folk lytter.

Her trenger vi både evangelistene og profetene. Evangelistene er opptatt av å nå mennesker. De forstår kontekstualisering! Profeter derimot er opptatt av Guds standard og av evangeliets kraft til å skape forandring. Tragedien i Norge er at evangelistene og profetene sitter på hver sine tuer. Dermed får vi på den ene siden menigheter som har et klart budskap, men som ikke klarer å formidle det. På den annen side får vi menigheter som klarer å formidle budskapet, men de klarer ikke å forandre kulturen.

Slik jeg tenker, så er dette en av hovedgrunnene til at vi trenger apostoliske tjenester. Apostolisk tjeneste handler blant annet om ”å koordinere” formidling og innhold, slik at man ikke får slagside den ene eller den andre veien. Apostler legger nemlig en solid grunnmur, slik at huset som bygges oppå ikke faller verken mot venstre eller mot høyre.

Tur til Tyskland

I morgen drar kona og jeg til Tyskland. I helga skal vi være på besøk hos en menighet helt sør i Sachsen, på grensa til Tsjekkia. Menigheten som har invitert oss er knyttet til et nettverk av menigheter som heter Jesus Freaks Lørdag ettermiddag er mennesker fra flere menigheter i området invitert til samling. Jeg skal undervise om temaet ”Menigheten og Guds rike”.

Sachsen er en delstat som virkelig har stort behov for menighetsplanting og evangelisering. Guds menighet der levde i store problemer det meste av 1900-tallet. Først under nazistene og deretter under kommunistene fram til Berlinmurens fall. Overgangen til knallhard kapitalisme har heller ikke vært enkel. Menighetene har derfor stort behov for oppmuntring og frisk visjon. Vi håper å få være med å gi noe av dette! Vær gjerne med å be for oss og at Gud skal åpne både dører og hjerter.

Samtidig har området en historie av Guds inngripen: Vi skal være 15 mil fra Praha hvor Jan Hus var en av de viktigste forløperne for reformasjonen. Vi har også planlagt å besøke Herrnhut som ligger i området, og som regnes som fødestedet for den moderne misjonsbevegelse. I den byen var det i sin tid et bønnemøte som varte uavbrutt i 100 år! Ja, du leste rett: Ett hundre år med uavbrutt bønn! Natt og dag! En menighet i byen der ønsker å ta opp noe av denne arven bl.a gjennom fokus på bønn og lovsang.

De første misjonærene

De første kristne misjonærene som kom til Europa var Paulus og hans følge (Apg 16,6-10). Men da de kom til Europa så hadde veien allerede blitt forberedt av andre mennesker. For i lang tid hadde jødiske misjonærer og handelsmenn reist til mange land. Der hvor de kom forkynte de om Gud og etablerte synagoger (Apg 15,21). Paulus og hans folk bygde i stor grad videre på dette forarbeidet som jødiske misjonærer hadde gjort: De oppsøkte synagogene og forkynte om Jesus. Noen ganger ble budskapet tatt i mot og andre ganger ble det avvist. Men som regel ble menighetene etablert rundt en kjerne av mennesker som hadde en eller annen tilknytning til disse jødiske synagogene.

Jødisk misjon hadde imidlertid et problem: For å kunne bli 100 % del av den gamle pakt, måtte nemlig de hedninger som kom til tro la seg omskjære. Tanken på dette var ikke mer fristende for den vanlige romer, enn hva det er for en vanlig nordmann i dag. Det sitter langt inne! Derfor endte man gjerne opp med flere ulike grupper i de jødiske forsamlingene. Noen lot seg omskjære, og disse kalles i NT for proselytter. Men en meget stor gruppe av mennesker kom til synagogene for å høre opplesningene fra Skriftene, og de endret sin livsstil mer eller mindre i henhold til Skriften, men uten å la seg omskjære. I NT kalles disse for ”de som trodde på jødenes Gud”

Paulus sin genistrek med hensyn til misjon var at han underviste at hedninger ikke behøvde å la seg omskjære for å bli en del av Guds familie. Kristus kom for å rive ned gjerdet som skilte mellom mennesker, og det er ikke lenger spørsmål om jøde eller greker, mann eller kvinne. Dette er et hovedpoeng gjennom det meste av Paulus sin undervisning.

Dette ga en formidabel respons hos de som trodde på jødenes Gud, men som ikke hadde latt seg omskjære. Plutselig så ”slapp de jo unna” noen av de tøffeste kravene. Nettopp denne gruppen av mennesker ble derfor kjernen i mange av de menigheter Paulus plantet.

For jødiske misjonærer måtte dette føles som ”ufin konkurranse”. Paulus forkynte jo den samme Gud og brukte de samme Skriftene. Men han hoppet elegant over det som var det største hinderet for hedninger som kom til tro på Gud. Jødene kunne ikke slutte å undervise om omskjærelse, siden dette var en integrert del av teologien deres. Men Paulus hadde en teologi som elegant omgikk hele problemet. Apostlenes kamprop var nettopp ”derfor mener jeg at vi ikke skal lage vanskeligheter for de hedninger som vender om til Gud” (Apg 15,19). Det er ikke rart at jødiske ledere ble sinna. Her kom en kar og stjal nesten hele menigheten fra misjonærene som hadde jobbet der i årevis med forkynnelse og skriftlesing. Det gjorde han – i deres øyne – hovedsakelig ved å gi blaffen i den mest utfordrende siden ved Skriftens undervisning, nemlig omskjærelsen.

Jeg tror vi kan lære mye av dette når vi ønsker å nå ut med evangeliet i dagens Europa. Det er mange mennesker som ”tror på de kristnes Gud” men som av ulike grunner ikke klarer å identifisere seg 100 % med kirkene, og derfor ikke fullt ut blir en del av det kristne fellesskapet. Disse kan vinnes for Kristus hvis vi har mot til å tenke nytt, slik Paulus gjorde. Det betyr ikke at vi skal vanne ut evangeliet. Det gjorde da ikke Paulus heller. Vi må bare fjerne de unødvendige hindrene for mennesker. De siste årene har jeg truffet mange som har denne åndelige bakgrunnen: De tror på Gud, men av ulike grunner har de ikke vært en del av en kristen menighet. Når disse får forkynt evangeliet uten alt unødvendig tillegg som gjør det vanskelig for dem å identifisere seg med de kristnes Gud, så finner de fram til frelse. Jeg tror det finnes millioner av slike mennesker rundt i Europa i vår tid.

Misjon i Europa

Dette skoleåret har 6-7 unge mennesker vært jevnlig samlet i stua vår for å snakke om det å ta ansvar i Guds rike – og hvordan man kan finne ut hvilke gaver Gud har gitt den enkelte. Dette er folk som har vært en del av fellesskapet vårt en stund, og som nå føler seg klar for å gå litt dypere.

Sist tirsdag var temaet «misjon». Det som slår meg er at selv unge mennesker har et ganske tradisjonelt bilde av misjon. Man tenker lett på Afrika, barnehjem og fattige mennesker. Misjon er noe som skjer «langt unna». Men sannheten er jo at Europa har blitt ett av de viktigste misjonsområdene. Land som Nigeria og Brasil sender mange misjonærer til vårt kontinent. Det betyr ikke at det ikke lenger er behov for å sende misjonærer til andre kontinenter. Men for oss nordmenn så er det på alle måter enklere å drive misjon i vår nære kulturkrets: Vi kjenner kulturen, språket er enkelt, og vi har ikke problemer med å få arbeids- og oppholdstillatelse.

For eksempel bor det 100 millioner tysktalende mennesker i nærheten av oss. Mange av disse har meget begrenset kontakt med evangeliet. Sjekk for eksempel hva Operation World sier om Østerrike

Her trengs det misjonærer! Men det trengs misjonærer som ikke kommer bare for å drive veldedighet blant fattige og trengende. Det som trengs er mennesker som er i stand til å kommunisere evangeliet med høyt utdannende urbane mennesker. Nøkkelord her er åndskraft, kommunikasjonsevner og evnen til å bygge opp meningsfulle fellesskap i storbyene. Dette stiller andre krav til misjonærene enn hva vi har vært vant til. Nå trenger vi ikke bare misjonærer med utdannelse innen helse, utdanning eller teologi. Vi trenger også ingeniører, eiendomsmeglere, baristaer og bussjåfører. For det er slike ting man driver med i storbyene. Men jeg er overbevist om at vi i Norge kan utruste og sende ut nettopp denne type misjonærer.

En annen ting er at mange tenker veldig individuelt på kallet til å bli misjonær. Man tenker at det er et kall som berører meg og min nærmeste familie. Men det er i ferd med å vokse fram en ny modell for misjon, som jeg tror er mer egnet til å nå Europa. Det dreier seg om kollektive kall, hvor gjerne flere familier og/eller single sammen flytter til en by for å plante en ny forsamling. Man finner seg jobber og leiligheter i den byen man ønsker å nå. Deretter begynner man arbeidet med å lede naboer og kollegaer til Kristus. Da er man ikke lenger en «profesjonell» misjonær som kommer til en by for å «drive et arbeid». I stedet går man inn i kulturen i den byen man søker å nå, og bygger opp en menighet fra «innsiden» av kulturen.

Kona mi og jeg håper å gjøre dette en gang: Flytte til et annet land i vår nære kulturkrets for å plante en menighet. Da ville det vært strålende å hatt med seg en liten kjerne av mennesker som flyttet sammen med oss til den samme byen for å være salt og lys der. Det trengs tusenvis av slike «grupper av misjonærer» hvis vi skal oppfylle Misjonsbefalingen.

Kunnskapsord på gata

I mai 2007 var jeg noen dager i Frankfurt. Dette er vel den eneste byen i Europa med skikkelig ”sky-line”, med skyskrapere i 200 meters klassen. På vei tilbake til hotellet mitt en sen kveld, ble jeg stående på en av de flotte bruene over Main og betrakte storbyen ”by night”. Jeg liker meg godt i store byer, men må innrømme at jeg ble litt overveldet med tanken på å nå et slikt sted med evangeliet.

Da spurte jeg Gud: Hvordan kan vi nå en slik by med evangeliet? Jeg følte svaret var at vi trenger to ting: Menigheter som har ekte fellesskap, og Guds kraft. Dette føler jeg stemmer bra overens med hva vi leser i Apostelgjerningene, så jeg sa til Gud: ”Det med ekte fellesskap er jeg gjerne med og tar i et tak for, men din kraft må du sørge for!” Neste dag fikk jeg svar på tiltale:

Jeg var på vei for å besøke en menighet på østsiden av Frankfurt som jeg har vært i mange ganger før. Men når jeg skal ta undergrunnsbanen, så er stasjonen stengt, selv om dette er torsdag ettermiddag og mange mennesker er på vei hjem. Jeg blir derfor gående litt i sentrum, og kommer da i prat med et par mennesker (som jeg aldri har sett før). Da føler jeg Gud gir meg et kunnskapsord, som jeg bestemmer meg for å dele med han det gjelder (ja, jeg vet det høres vilt ut…) Mottakeren av ordet synes uansett at jeg virkelig treffer spikeren på hodet. Jeg spør derfor om jeg kan få be for ham. Han er positiv og jeg begynner å be. Ett minutt etterpå ligger han sammensunket på gata (!) midt i Frankfurts travleste gågate, hvor tusenvis av mennesker passer hver time.

Etter at han kommer seg på beina, blir vi enige om å ta en kopp kaffe sammen. Min nye venn skal på kino sammen med ei jente, og hun kommer også og setter seg sammen med oss. Da føler jeg at jeg får et kunnskapsord også til henne. Etter få minutter sitter hun på caféen med tårene strømmende nedover kinnet.

Noen uker senere fikk jeg en mail fra henne hvor hun bl.a. skriver: ”Gott stellt momentan mein Leben ziemlich auf den Kopf” (Gud setter for tiden livet mitt på hodet). Dette korte møtet medførte bl.a. at hun flyttet fra Frankfurt til en annen by, fordi hun forstod at hun trengte et kristent fellesskap for å vokse videre med Gud (og hun kjente til et slikt i en annen by). Hun fortalte også i mailen hvordan Gud hadde befridd henne fra en angst hun hadde slitt med i mange år. Så et slikt kort møte mellom Gud og mennesker, kan virkelig forvandle liv!

Jeg tror ikke dette skjedde fordi jeg er spesielt åndelig. Men jeg tror Gud ville vise meg at Han er mer enn i stand til å demonstrere sin kraft, hvis vi er interessert i det! De siste par årene har jeg fått lov til å se hvordan slike ”plutselige” åpenbaringer av Guds kraft kan forvandle mennesker på noen minutter. Dette har gitt meg mer tro enn noen gang på at Gud virkelig kan nå storbyene i Norge og Europa med evangeliet. Det dreier seg om at vi er villige til å bygge ekte kristne fellesskap og at vi lar Gud få vise sin kraft!

Misjonær i Tyskland?

Visste du at andelen av befolkningen som er evangeliske kristne er større i Egypt enn i Tyskland? Det er altså vanligere å være født på ny hvis du bor i Egypt, enn hvis du bor i Tyskland. I enkelte deler av Tyskland finnes det knapt menigheter som forkynner evangeliet klart. Men om du synes det er få evangeliske kristne i Tyskland, så er det virkelig få i Østerrike. Man regner med at av de mer enn åtte millioner innbyggerne i Østerrike, så er bare ca 20.000 av dem født på ny. Det betyr at det er noe sånt som 0,25 % av befolkingen som er født på ny. Prøv å regne ut hvor mange kristne det ville tilsvart i den byen du bor i!

Slike statistikker er selvfølgelig aldri helt nøyaktige. Bare Gud kjenner folks hjerter, og vet hvem som virkelig er født på ny eller ikke. Likevel gir det en pekepinn på hvor sterkt evangeliet står i en nasjon. Dette endrer det tradisjonelle bildet av hva en misjonær er. Det dreier seg ikke lenger om å dra langt inn i ”bushen” til helt fremmede kulturer. En av de viktigste misjonsmarkene i dag er storbyene i Vest-Europa.

For tida kommer det stadig flere misjonærer fra andre verdensdeler til Europa. Mange av Europas aller største menigheter har i dag pastorer som er født i Afrika. Land som Brasil og Korea sender også mange misjonærer hit. Jeg kjenner selv faktisk flere misjonærer som jobber med menighetsplanting i Oslo. Men i Europa bør vi nordmenn ha en kjempeoppgave: Det skal ikke så store innsatsen til for oss å lære oss språket og kulturen i land som Tyskland, Østerrike, Nederland eller Danmark. Men disse landende har behov for tusenvis av nye menigheter! Nå kan vi bli misjonærer i det som er nesten vår egen kultur.

Begynn med å skaffe deg kunnskap. Les Operation World Operation World . Eller bli med på team, for eksempel med Jesus Revolution eller med Mission Adventures. Sørg også for å bruke tida di rett: Skaff deg erfaring fra menighetsbygging og evangelisering der du bor. Dessuten må du spørre Gud: ”Vil du at jeg skal bli misjonær til et av disse landene?” Kanskje du blir overrasket over svaret!

Europa kaller

Jeg har tidligere skrevet om at det trengs 100 nye menigheter i Stor-Oslo. DAWN mener det trengs enda flere, og har som mål å se 150 nye menigheter plantet her. Imidlertid er behovet enda større nedover på kontinentet. Her om dagen mottok jeg en mail fra en tysk venn. Han ønsker å leve radikalt for Jesus. Sammen med noen venner prøver han å bygge en menighet som er relevant for det miljøet de ønsker å nå, men det er ikke helt enkelt. Han skriver bl.a.:

"We need new revelation about the practical actions of God and real changing processes in our Christian group. At the moment we are stuck. I believe it would be very necessary that people from the outside come to help and teach us. If nothing happens, we will probably stay in the dangerous situation of stagnation and dying. There is a spiritual fight in Germany, such that the new ways of churches can't rise up. If it is God’s intention, it would be great if you could come to us for some time, be in our group and give some help and teaching. I believe that if nobody from the outside comes to help us, our group could be lost."

Rundt om i Europa har jeg møtt mange folk som opplever det slik. De ønsker å nå byen sin med evangeliet. Men åndskampen er tøff, og man føler seg ofte isolert og aleine. Da er det lett å gi opp! Hvis det er vrient å bygge menigheter som vokser her hjemme i Norge, så er det virkelig tøft nedover på kontinentet. Husk på disse tyske pionerene i bønn!

Her trengs vi alle mann! La oss plante massevis av menigheter i Norge! Men ikke for at vi sjøl skal få koselige menigheter å gå i. Nei! I tillegg til å nå nye mennesker der vi bor, så må vi ha som mål å sende ut misjonærer til andre steder og land. Min drøm er mengder av menigheter som når mengder av mennesker på hjemstedet sitt og som sender ut mengder av misjonærer og team. Gi et lite vink hvis du er klar!