Bibelen og Tradisjonen

For mange kristne er ordet «tradisjon» nesten et fyord. Dette blir forsterket av at Luther og de andre reformatorene har så høy stjerne i norsk kristenliv. Man har fått med seg at Luther reagerte kraftig på at Kirken baserte seg så mye på tradisjoner. Reformatorene hadde da også god grunn til å reagere, for det var mye ille som skjedde i Kirkens navn. Slagordet ble derfor «Skriften alene».

Imidlertid blir dette et problem for dagens norske kristne som ikke kjenner historien mer enn svært overflatisk. For man skal ikke lese mye av og om Luther før man forstår at han var langt mer knyttet til Kirkens tradisjoner enn de fleste av oss som lever i dag. Han tok bare et oppgjør med de mest ekstreme utslagene av tradisjoner, og de som åpenbart ikke var i samsvar med Bibelen.

Dagens mennesker har uendelig tro på individets evne til å tolke tilværelsen på egen hånd. I hvert fall min egen evne til å tolke min virkelighet. Ingen skal få påvirke mitt syn! Hvis du hevder at du forstår noe i Bibelen bedre enn meg, så er du dømmende! Dette er imidlertid en tankegang som er svært langt unna reformatorenes tankegang.

Det er her de gode tradisjonene kommer inn i bildet: Hvis jeg tolker et bibelvers på en måte som ingen andre i kirkehistorien har gjort før meg, så kan jeg gå ut fra at jeg tolker dette verset feil. Noen hevder at Den Hellige Ånd viser dem hvordan Bibelen skal tolkes. Men hvis Den Hellige Ånd viser meg en tolkning som Han aldri har vist noen andre de siste 2000 årene, så er det simpelthen ikke Den Hellige Ånd som taler til meg. Antakelig er det bare min egen ønsketenkning som spiller meg et puss.

Jeg mener selvfølgelig at Den Hellige Ånd stadig gir hver av oss nytt lys over Guds ord, slik at vi forstår det bedre. Men Han kommer ikke med noen helt nye åpenbaringer. Som en person sa det: «Det er utrolig hvordan mennesker som har så stor tro på at Den Hellige Ånd taler til dem, har så liten tro på at Den Hellige Ånd har talt til mennesker før dem».

Bibellærere og hyrder har et spesielt ansvar for å hjelpe nye kristne til å forstå at de står i en historisk sammenheng. Når en moderne nordmann blir frelst, vil han ubevisst ta med seg sin individualistiske tankegang inn i sin lesning av Bibelen. Hvis han da ikke blir forklart hvordan Den Hellige Ånd har talt til Guds menighet gjennom 2000 år, så vil han sannsynligvis feiltolke Guds ord på vesentlige områder.

Gresk eller hebraisk

For en tid tilbake hadde jeg en selsom opplevelse på Bok & Media i Oslo. En kunde kom inn og begynte å spørre en av ekspeditørene om bøker som omtalte hvordan NT «egentlig var skrevet på hebraisk» – og ikke på gresk. Ekspeditøren var ganske ung, og visste ikke hva hun skulle svare. Men da hun så at jeg satt og bladde i noe teologisk faglitteratur, spurte hun om kanskje jeg kunne være behjelpelig. Jeg involverte meg i samtalen med kunden. Hun hadde hørt undervisning om hvordan disiplene var ulærde mennesker og derfor ikke ville være i stand til å forfatte NT på gresk. Konklusjonen måtte derfor være at NT egentlig var skrevet på hebraisk.

Jeg var ikke forberedt på spørsmålet, men kom opp med en del argumenter for at NT faktisk kunne være skrevet på gresk, uavhengig av disiplenes nasjonalitet: Alt fra Aleksander den stores erobringer, via bruken av språkkyndige sekretærer (Rom 16,22), til de gresktalende jødene i menigheten i Jerusalem (Apg 6,1), samt en hel del annet. Men ingen ting bet på henne. For hun var overbevist om at det fantes en helligere og bedre grunntekst til NT, som var blitt borte. Jeg satt igjen med en følelse av at hun mistenkte noen i Kirken for å forsøke å gjemme vekk originalen…

Det er ingen tvil om at det finnes en hebraisk og arameisk bakgrunn til NT. Jesus var jo jøde, og holdt nok de fleste av sine taler på arameisk. De første menighetene hadde GT som sin Bibel. Dette må vi ta hensyn til når vi leser NT. Noe av dagens NT kan kanskje også være basert på oversettelser fra arameisk. Men at mesteparten av NT er skrevet på gresk er det vel liten tvil om.

Man kan trekke bevisstheten om det hebraiske ett (eller flere) skritt for langt, slik at man tenker at hebraisk er det overlegne språket å benytte for å formidle Guds hensikt og planer. Men jeg tror at Gud bevisst valgte begge de språkene som Bibelen ble nedskrevet på: For GT sitt vedkommende, var dette hebraisk. For NT sitt vedkommende, valgte Gud å bruke gresk. Ved å nedvurdere gresk i forhold til hebraisk i denne sammenhengen, så kommer vi ikke nærmere den opprinnelige åpenbaringen - vi kommer faktisk lenger vekk fra den. Dette er et eksempel på hva jeg mener med at vi må ha balanse i vår søken etter Kirkens røtter.

Når det er sagt, så mener jeg ikke at Guds endelige mål er at vi alle skal prate hebraisk eller gresk. For muslimer er ett språk - arabisk - overlegent alle andre språk for å formidle Guds åpenbaring. Men i kristen tankegang er alle språk og folkeslag like verdifulle. Foran Guds trone i himmelen skal det være lovsang på alle mulige språk (Åp 7,9).

Tilbake til røttene

Det er en voksende interesse for å komme tilbake til røttene i den kristne troen. Det å kjenne røttene våre kan være til stor hjelp når vi ønsker å komme dypere i kristenlivet. Men hvilke røtter er det vi skal tilbake til? Jeg synes jeg registrerer minst tre ulike typer røtter som kristne søker tilbake til:

For det første har vi de som søker tilbake til Jesu egen undervisning slik den for eksempel kommer til uttrykk i Bergprekenen. Dette kan bare være bra! For enhver som hevder å være Jesu etterfølgere, må jo Jesu egen undervisning være helt grunnleggende.

Andre er mer fokusert på å finne tilbake til evangeliets jødiske røtter. De første kristne var jøder, og det er klart at det er til stor hjelp å forstå jødisk tankegang når vi selv ønsker å forstå Bibelen. Store deler av NT er vanskelig å forstå om man ikke kjenner GT. Det er derfor svært nyttig å kjenne til evangeliets jødiske røtter. Imidlertid møter jeg noen ganger mennesker som går litt for langt i den retningen etter min «smak». Man opphøyer jødisk kultur til Den Rette, og blir nesten skeptisk til det som ikke er jødisk. Men evangeliet er jo både for jøder og grekere og alle andre! Men så lenge man fastholder et perspektiv på at evangeliet gjelder for alle folkeslag, så er dette en av de røttene vi må kjenne til.

Den tredje roten som folk søker tilbake til er Oldkirken. Man er opptatt av kirkefedrene og hvordan de kristne menighetene fungerte i de første århundrene. Denne roten er i hovedsak gresk, noe som provoserer enkelte som er opptatt av evangeliets jødiske røtter. Men jeg tror vi trenger kunnskap om begge røttene – den jødiske og den oldkirkelige. For de oldkirkelige røttene sier oss noe om hvordan evangeliet først spredde seg blant hedningene. Dessuten ble jo mye av NT til nettopp i spenningsforholdet mellom jøder og hedninger. Men også noen av de som er opptatt av de oldkirkelige røtter, går etter mitt skjønn for langt, og gjør Tradisjonen til rettesnor. Selv om vi har mye å lære av det som skjedde i de første kristne århundrene, så var heller ikke kirkefedrene ufeilbarlige. Ikke minst må man være klar over at det var en intens strid på den tiden nettopp mellom jødiske og hedningekristne grupper. Dette satte naturlig nok preg på en del av kirkefedrenes skrifter.

Som oppsummering vil jeg si at jeg støtter ønsket om å gå tilbake til røttene. Men vi må gå tilbake til alle røttene våre: Jesu egen undervisning, evangeliets jødiske røtter og de oldkirkelige røttene. Så må vi lære å holde disse røttene i en sunn balanse uten slagside til noen av sidene.