En kultur for disippelskap

Det er strålende at mennesker kommer til tro. Men jeg ønsker mer enn som så! Mennesker som blir kjent med Gud bør også få hjelp til å legge av seg gamle uvaner, synd og avhengigheter. Hvis ikke det skjer, så risikerer vi å bygge menigheter som er fylt opp av åndelige småbarn.

Apostelgjerningene 11,26 forteller at det var i Antikoia at disiplene for første gang ble kalt kristne. Hva kalte man dem før det da? Jo, da kalte man dem for disipler. Det vil si etterfølgere av Jesus. I vår tid kan man være ”kristen” uten å følge Jesus helhjerta. Det er fordi vi forbinder kristen tro med en intellektuell tilslutning til visse trossetninger. Men slik var det ikke til å begynne med! Da var det slik at enten var du en etterfølger av Jesus – eller så var du ikke kristen i det hele tatt!

Jeg tror vi trenger å gjenvinne noe av denne tankegangen! Vi må rett og slett skape en forståelse i menigheten om at tro og disippelskap er to sider av samme sak. Med andre ord må menigheten ha en kultur for disippelskap. En i menigheten min sa det slik: ”Jeg drømmer om en menighet hvor det å være kristen er det samme som å være en disippel.”

I Kraftverket har vi hatt mye glede av besøk fra menigheten Open Heavens i Loughborough, England. I den menigheten har de sett 200-300 studenter komme til tro de siste årene. Det var derfor med stor interesse jeg satte meg ned for å høre på pastoren der, Ness Wilson, da hun skulle preke nettopp om dette: ”En kultur for disippelskap”. Det er jo alltid bedre å høre på de som har lykkes i praksis, enn de som kun er teoretikere. Jeg regnet derfor dette som en glimrende anledning til å lære! Ness nevnte ni ting de fokuserer på når det gjelder disippelskap

1. Disipler kjenner seg selv


2. Disipler kan avklare sin fortid og bli løst/helbredet


3. Disipler kjenner sin identitet: De er trygge på seg selv og vet at de er barn av Kongen


4. Disipler opplever at gavene deres blir forløst


5. Disipler lever livet sitt med en hensikt: De evner å sette seg mål


6. Disipler lærer god beslutningstaking: Hvordan ta gode avgjørelser i livet?


7. Disipler får hjelp til å overvinne vaner og mønster av synd


8. Disipler tar ansvar for sine følelser på en sunn måte


9. Disipler bygger sunne relasjoner

Ingen fordømmelse

En ting som de fleste kristne er enige om, er at vi bør bygge livene våre på sannheten i Guds ord, og ikke på våre egne følelser. Likevel går de fleste av oss av og til ”i baret” når det gjelder dette. Til tross for hva vi vet med hodene våre, så er det noen ganger opplevelsen som får styre tankene våre.

Ett av de områdene hvor dette er særlig tydelig, gjelder fordømmelse. Et av de bibelversene jeg hører oftest sitert for tiden er Rom 8,1: ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.”

Ofte blir dette bibelverset tolket med følelsene, i stedet for med sannheten som ordet faktisk formidler. Mange tenker nemlig at ”fordømmelse” har noe med følelsene våre å gjøre. Lett omskrevet så blir det noe slikt som at: ”Den som er i Kristus Jesus trenger aldri å føle fordømmelse” Hvis du tolker dette verset slik, så blir du på vakt mot alt og alle som kanskje kan få deg til å føle deg ”fordømt”. Men dette verset har svært lite følelsene dine å gjøre!

Fordømmelse handler nemlig om et juridisk faktum: Det handler om at når du stilles for domstolen, så fører kjennelsen "ingen fordømmelse" til at dommen ikke går mot deg, men til din fordel. Med en parallell til dagliglivet kan vi si at dette er som om du kjører for fort forbi en fotoboks: Da spiller det mindre rolle om du føler deg skyldig eller ikke - det som teller er om du faktisk får en fartsbot eller om du slipper unna.

Foran Guds domstol fortjener jeg ikke annet enn å bli fordømt, men på grunn av Jesus blir jeg frikjent! Det er virkelig gode nyheter! Og dette er noe mye mer enn at jeg skal slippe å føle meg nedtrykt til tider – dette er noe som bærer tvers gjennom evigheten – helt uavhengig av mine følelser. Dette er nemlig et faktum, signert med Jesu eget blod.

Etter hvert som du blir bedre kjent med Gud og Hans nåde, så vil selvfølgelig selvbildet ditt forandre seg, slik at du ikke lenger trenger å føle deg elendig (hvis det er et problem for deg). Men ikke gjør Romerne 8,1 så lite at du tenker at det handler om hvordan du føler det her og nå. Sannheten i dette verset er langt, langt større enn din opplevelse av tingenes tilstand til enhver tid. Jeg blir faktisk ikke en gang verken provosert eller deprimert av å føle meg litt "fordømt" en gang i blant så lenge jeg vet at den virkelige dommen vil gå til min favør!