Noen gode venner er med i en husmenighet i Asker. De har akkurat lansert en ny hjemmeside. Hvis noen av bloggens lesere som bor på de kanter er på jakt etter et kristent fellesskap, så sjekk ut både hjemmesiden og fellesskapet. Jeg har vært på et par samlinger der i høst og likt meg veldig godt. De er en fin gjeng - og har alltid plass til flere!
Viser innlegg med etiketten husmenighet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten husmenighet. Vis alle innlegg
tirsdag 24. november 2009
lørdag 28. mars 2009
Husverter og eldste
De siste årene har «husmenighet» blitt en av de store trendene blant kristne i Norge. Wolfgang Simpsons bok «Hjem som forandrer verden» har blitt til stor inspirasjon for mange. Jeg synes også boka har mye bra for seg. Men en ting er jeg ikke enig: Slik jeg forstår det, så setter Simpson nesten likhetstegn mellom «eldste» og «husvert». I hvert fall er det mange norske husmenighetsfolk som tenker slik. Med andre ord at når Bibelen snakker om «eldste» så er dette omtrent det samme som å si «en person som åpner hjemmet sitt for en husmenighet». Dette tror jeg er feil – og jeg tror man lider et tap hvis man har et slikt perspektiv på eldstetjenesten.
NT snakker om å innsette eldste i hver by (Tit 1,5) og i hver menighet (Apg 14,23). I noen byer var det så mange kristne at de umulig kunne samles i ett hjem. Likevel snakker aldri Paulus om menighetene i Korint eller menighetene i Tessalonika - i flertall. Det er alltid i entall: Menigheten i Korint, menigheten i Tessalonika, osv. Når Paulus bruker flertallsformen «menighetene i Galatia» så kommer det av at Galatia var en hel region med flere byer. I NT var det slik at én by hadde én menighet som kunne bestå av mange husfellesskap.
Når Paulus innsatte eldste i hver menighet, så må det derfor innebære at han innsatte noen eldste for menigheten i Korint og noen eldste for menigheten i Tessalonika. Dette betyr ikke at man ikke kunne ha mennesker som fungerte som eldste i mindre sammenhenger (f.eks. i et husfellesskap). Men for meg er det klart at i hvert fall noen av de eldste som apostlene innsatte, var eldste som fungerte som eldste for alle de kristne i byen sin.
Et annet argument er at eldste (tilsynsmenn, hyrder) alltid nevnes i flertall i NT. Vi leser aldri om at det innsettes én pastor i NT, men alltid om team av eldste. Siden lederskap er i flertall, så må eldstefunksjonen omfatte mer enn ett hushold.
Et sentralt begrep i mange husmenigheter er det greske ordet «oikos». Det oversettes ofte med hus, hjem eller familie. Men det har en utvidet betydning i forhold til det vi er vant med i dagens Norge. Et «oikos» på den tiden kunne inkludere slektninger, slaver, lønnede tjenere, eller til og med forretningspartnere. Rikfolk kunne i sitt «oikos» ha mer enn hundre personer. I denne sosiale sammenhengen var husverten familiens ubestridte overhode. Når dagens mennesker leser Paulus sine retningslinjer for hus og hjem (f.eks. Ef 5,21-33) så synes de fleste at for mye makt blir gitt til mannen i huset, og at kvinnene undertrykkes. Det revolusjonerende for Paulus sin samtid var imidlertid at kvinner og barn i det hele tatt ble gitt noen form for rettigheter! Antikkens hjem var autoritære! Det var derfor ingen annen som kunne åpne hjemmet for en kristen forsamling enn sjefen sjøl.
Spørsmålet er da om denne husverten som åpnet sitt «oikos» automatisk ble regnet som en «eldste»? Noen ganger var det selvfølgelig slik: Filemon er et godt eksempel. Men andre ganger kunne det hende at familiens overhode ikke en gang var en kristen. Da kunne han jo ikke bli regnet som en eldste i menigheten, selv om han tillot at noen i familien fikk bruke hjemmet til kristne samlinger. Husvert ja – men ikke eldste. Det mest ytterliggående eksempelet er når Paulus hilser fra «de hellige i keiserens oikia» (Fil 4,22). Keiser Nero var ikke en eldste i noen menighet!
Mitt tips er at de første apostlene tok utgangspunkt i den jødiske forståelsen av «eldste» og så tilpasset det til de nye utfordringene som hedningekristne menigheter utgjorde. Å si at «eldste = husverter» blir derfor for enkelt – og faktisk misvisende. For å forstå denne viktige funksjonen tror jeg vi må gå til Bibelen på nytt med et åpnet sinn – for her tror jeg mange husfellesskap har bommet – og det taper de på…
NT snakker om å innsette eldste i hver by (Tit 1,5) og i hver menighet (Apg 14,23). I noen byer var det så mange kristne at de umulig kunne samles i ett hjem. Likevel snakker aldri Paulus om menighetene i Korint eller menighetene i Tessalonika - i flertall. Det er alltid i entall: Menigheten i Korint, menigheten i Tessalonika, osv. Når Paulus bruker flertallsformen «menighetene i Galatia» så kommer det av at Galatia var en hel region med flere byer. I NT var det slik at én by hadde én menighet som kunne bestå av mange husfellesskap.
Når Paulus innsatte eldste i hver menighet, så må det derfor innebære at han innsatte noen eldste for menigheten i Korint og noen eldste for menigheten i Tessalonika. Dette betyr ikke at man ikke kunne ha mennesker som fungerte som eldste i mindre sammenhenger (f.eks. i et husfellesskap). Men for meg er det klart at i hvert fall noen av de eldste som apostlene innsatte, var eldste som fungerte som eldste for alle de kristne i byen sin.
Et annet argument er at eldste (tilsynsmenn, hyrder) alltid nevnes i flertall i NT. Vi leser aldri om at det innsettes én pastor i NT, men alltid om team av eldste. Siden lederskap er i flertall, så må eldstefunksjonen omfatte mer enn ett hushold.
Et sentralt begrep i mange husmenigheter er det greske ordet «oikos». Det oversettes ofte med hus, hjem eller familie. Men det har en utvidet betydning i forhold til det vi er vant med i dagens Norge. Et «oikos» på den tiden kunne inkludere slektninger, slaver, lønnede tjenere, eller til og med forretningspartnere. Rikfolk kunne i sitt «oikos» ha mer enn hundre personer. I denne sosiale sammenhengen var husverten familiens ubestridte overhode. Når dagens mennesker leser Paulus sine retningslinjer for hus og hjem (f.eks. Ef 5,21-33) så synes de fleste at for mye makt blir gitt til mannen i huset, og at kvinnene undertrykkes. Det revolusjonerende for Paulus sin samtid var imidlertid at kvinner og barn i det hele tatt ble gitt noen form for rettigheter! Antikkens hjem var autoritære! Det var derfor ingen annen som kunne åpne hjemmet for en kristen forsamling enn sjefen sjøl.
Spørsmålet er da om denne husverten som åpnet sitt «oikos» automatisk ble regnet som en «eldste»? Noen ganger var det selvfølgelig slik: Filemon er et godt eksempel. Men andre ganger kunne det hende at familiens overhode ikke en gang var en kristen. Da kunne han jo ikke bli regnet som en eldste i menigheten, selv om han tillot at noen i familien fikk bruke hjemmet til kristne samlinger. Husvert ja – men ikke eldste. Det mest ytterliggående eksempelet er når Paulus hilser fra «de hellige i keiserens oikia» (Fil 4,22). Keiser Nero var ikke en eldste i noen menighet!
Mitt tips er at de første apostlene tok utgangspunkt i den jødiske forståelsen av «eldste» og så tilpasset det til de nye utfordringene som hedningekristne menigheter utgjorde. Å si at «eldste = husverter» blir derfor for enkelt – og faktisk misvisende. For å forstå denne viktige funksjonen tror jeg vi må gå til Bibelen på nytt med et åpnet sinn – for her tror jeg mange husfellesskap har bommet – og det taper de på…
lørdag 7. februar 2009
Fellesskap for fellesskap
I dag fikk jeg en mail om et husmenighetsmiljø som hadde avgått ved døden. Stille og forsiktig sovnet det inn. Litt som en ensom gammel dame i en stor by. Hun kan bli borte uten at naboene reagerer, og så blir hun liggende der helt til noen finner henne etter lang tid.
Jeg blir trist når jeg hører om fellesskap som ender slik. Etter å ha vært opptatt av husmenigheter i over 25 år, så har jeg dessverre hørt slike historier alt for mange ganger. Samtidig hører jeg stadig oftere om nye fellesskap som starter opp. Spørsmålet blir da om det er mulig å hjelpe disse nye fellesskapene til å unngå en død i ensomhet. Jeg har ikke svaret, selv om jeg har noen tanker.
En ting som er viktig er å skape møteplasser for folk fra slike små fellesskap. Mennesker i husmenigheter har som regel godt fellesskap internt, men står ofte sørgelig alene – uten mye kontakt med andre i lignende situasjoner. Man leser gode bøker, følger med på blogger, og drar kanskje en sjelden gang på en konferanse. Men dette dekker ikke behovet for innspill og inspirasjon. Min erfaring er at det trengs mye støtte og oppmuntring for å lykkes med å etablere et husfellesskap som er levedyktig på lang sikt. Noen har også behov for veiledning, slik at de unngår de mest åpenbare veigrøftene.
Derfor vokser det fram en tanke om å lage «fellesskap for fellesskap». Altså et forum hvor de som bygger lokale fellesskap, jevnlig kan komme sammen med mennesker i lignende situasjoner fra andre steder. Et sted hvor ulike fellesskap kan ha fellesskap med hverandre. Det er noe godt ved å treffe de samme personer gjentatte ganger med jevnlig mellomrom. For på den måten vokser det fram gjensidige vennskap på kryss og tvers. Faktisk vil hele fellesskap kunne føle at de på den måten blir «bestevenner» med andre fellesskap.
Jeg blir trist når jeg hører om fellesskap som ender slik. Etter å ha vært opptatt av husmenigheter i over 25 år, så har jeg dessverre hørt slike historier alt for mange ganger. Samtidig hører jeg stadig oftere om nye fellesskap som starter opp. Spørsmålet blir da om det er mulig å hjelpe disse nye fellesskapene til å unngå en død i ensomhet. Jeg har ikke svaret, selv om jeg har noen tanker.
En ting som er viktig er å skape møteplasser for folk fra slike små fellesskap. Mennesker i husmenigheter har som regel godt fellesskap internt, men står ofte sørgelig alene – uten mye kontakt med andre i lignende situasjoner. Man leser gode bøker, følger med på blogger, og drar kanskje en sjelden gang på en konferanse. Men dette dekker ikke behovet for innspill og inspirasjon. Min erfaring er at det trengs mye støtte og oppmuntring for å lykkes med å etablere et husfellesskap som er levedyktig på lang sikt. Noen har også behov for veiledning, slik at de unngår de mest åpenbare veigrøftene.
Derfor vokser det fram en tanke om å lage «fellesskap for fellesskap». Altså et forum hvor de som bygger lokale fellesskap, jevnlig kan komme sammen med mennesker i lignende situasjoner fra andre steder. Et sted hvor ulike fellesskap kan ha fellesskap med hverandre. Det er noe godt ved å treffe de samme personer gjentatte ganger med jevnlig mellomrom. For på den måten vokser det fram gjensidige vennskap på kryss og tvers. Faktisk vil hele fellesskap kunne føle at de på den måten blir «bestevenner» med andre fellesskap.
onsdag 5. november 2008
En vanlig onsdag
Dette har på mange måter vært en vanlig onsdags kveld. Bortsett fra at jeg var alene hjemme på begynnelsen av kvelden, da. Det er ikke så vanlig. Men plutselig ringte det på døra. Utenfor stod en ung kar som ”bare skulle hente en gitar”. Siden han ofte er på besøk hos oss, så slapp jeg ham inn. ”Jeg tror den står i kjellerstua” fortsatte han. Jeg ba ham føle seg som hjemme, så han gikk for å finne det han var på utkikk etter. I det han dro, stakk han hodet inn i stuedøra og sa pent ”ha det” før han forsvant.
Et kvarters tid etterpå ringte det på døra igjen. Denne gang en ung dame som hadde en avtale med en i familien litt senere på kvelden. Men hun var tidlig ute, så ”derfor tenkte hun at hun skulle legge seg å sove litt mens hun ventet”. Hun kom rett fra jobb, må vite… " Jo da, jeg slapp inn henne også jeg - og hun forsvant inn på et rom - etter å ha tilbudt meg en rosinbolle.
Nå nettopp ringte det på døra igjen. Utenfor stod en annen ung mann - med en stor koffert. Han skal reise tidlig med toget i morgen tidlig, så ”han hadde blitt lovet at han kunne overnatte på gjesterommet, siden vi bor i nærheten av sentrum.” Men nå lurte han på om det var greit at han satte fra seg kofferten her, for han skulle treffe noen kompiser i kveld. ”Så kommer jeg tilbake i ellevetida”
Dette er vanlige scener hjemme hos oss. Det er da jeg er glad for at vi bygger menigheten på åpne hjem og ikke på møter. Det står at de første kristne holdt sammen og hadde alt felles og at de samles i hjemmene (Apg 2,41-47) .Mange kristne tolker det som at de hadde husmøter. Men jeg tror det gikk mye lenger enn som så. Jeg tror de virkelig hadde åpnet hjemmene sine for hverandre. Sånn ønsker jeg også å leve! Nå er det slett ikke bare kristne folk som kommer og går hjemme hos oss, selvfølgelig. Og det er bra! For menigheten skal jo ikke bare være for de kristne, men være til stede i lokalmiljøet. Dette er for meg virkelig menighetsliv.
Et kvarters tid etterpå ringte det på døra igjen. Denne gang en ung dame som hadde en avtale med en i familien litt senere på kvelden. Men hun var tidlig ute, så ”derfor tenkte hun at hun skulle legge seg å sove litt mens hun ventet”. Hun kom rett fra jobb, må vite… " Jo da, jeg slapp inn henne også jeg - og hun forsvant inn på et rom - etter å ha tilbudt meg en rosinbolle.
Nå nettopp ringte det på døra igjen. Utenfor stod en annen ung mann - med en stor koffert. Han skal reise tidlig med toget i morgen tidlig, så ”han hadde blitt lovet at han kunne overnatte på gjesterommet, siden vi bor i nærheten av sentrum.” Men nå lurte han på om det var greit at han satte fra seg kofferten her, for han skulle treffe noen kompiser i kveld. ”Så kommer jeg tilbake i ellevetida”
Dette er vanlige scener hjemme hos oss. Det er da jeg er glad for at vi bygger menigheten på åpne hjem og ikke på møter. Det står at de første kristne holdt sammen og hadde alt felles og at de samles i hjemmene (Apg 2,41-47) .Mange kristne tolker det som at de hadde husmøter. Men jeg tror det gikk mye lenger enn som så. Jeg tror de virkelig hadde åpnet hjemmene sine for hverandre. Sånn ønsker jeg også å leve! Nå er det slett ikke bare kristne folk som kommer og går hjemme hos oss, selvfølgelig. Og det er bra! For menigheten skal jo ikke bare være for de kristne, men være til stede i lokalmiljøet. Dette er for meg virkelig menighetsliv.
lørdag 7. juni 2008
Praktisk teologi
Ett av de fagene som teologer utdannes i er såkalt praktisk teologi. I tillegg inngår selvfølgelig fag som kirkehistorie, bibelske fag og systematisk teologi i en fornuftig teologisk utdannelse. Jeg tror at det er et stort behov for å øke kunnskapen om dette med praktisk teologi i forbindelse med oppstart av nye menigheter – inklusive nye husmenigheter.
Praktisk teologi handler om skjæringspunktet mellom teori og praksis. Det handler om hvordan menigheten fungerer i praksis der hvor mennesker er. Hvordan driver vi undervisning og praktisk omsorg? Hvordan bør menigheten organiseres? Hvordan kommuniserer vi i dagens samfunn? Kort sagt: Hvordan er vi menighet i praksis? Praktisk teologi handler ikke om abstrakte teologiske spørsmål. Men det handler heller ikke bare om ”hva som fungerer”. Det handler om at vi må være menighet på en måte som fungerer i vår kultur, men at vi må fungere ut fra en bibelsk forståelse som grunnlag.
Det finnes menighetsteoretikere som ”vet hvordan det skal gjøres” når det gjelder menighet. Men de har aldri bygd menighet i praksis. Enhver som har startet en menighet vet hva jeg snakker om. Det er alltid noen som kan fortelle deg hvordan du ”burde” lede menigheten. De har aldri gjort det selv, men de har lest så mange bøker og vært på så mange konferanser om temaet, at de er overbevist om at de vet hvordan menigheter bør bygges. Faktisk så er jeg er en smule lei av denne innstilingen. Treet skal kjennes på fruktene - ikke på de gode teoriene (Matt 7,15-20). Gi meg heller folk som bretter opp ermene og går i gang! Vi trenger flere pionerer i dette landet – ikke flere teoretikere.
Samtidig er det viktig å sørge for at de som faktisk gjør jobben med å starte nye forsamlinger har en teologisk ballast i det de gjør. Ofte vil nemlig praktikerne velge å gjøre det som ser ut til å fungere i en gitt situasjon, uten å tenke så mye på hva som ligger bak. Dette er jo et kjennetegn på folk som får ting gjort: De velger løsninger som fungerer. Men hvis ikke dette baseres på sunn teologisk tenkning, så er vi over i en skummel posisjon. Ja, vi trenger å gjøre det som fungerer. Men vi må samtidig sørge for at våre metoder holder mål i forhold til Guds ord.
Praktisk teologi handler nettopp om dette: Det dreier seg om å ha et gjennomtenkt forhold til hvordan vi er menighet i praksis. Vi søker det som fungerer, samtidig som vi vet hvordan dette henger sammen med Guds overgripende plan, slik den er fremstilt i Hans ord.
Praktisk teologi handler om skjæringspunktet mellom teori og praksis. Det handler om hvordan menigheten fungerer i praksis der hvor mennesker er. Hvordan driver vi undervisning og praktisk omsorg? Hvordan bør menigheten organiseres? Hvordan kommuniserer vi i dagens samfunn? Kort sagt: Hvordan er vi menighet i praksis? Praktisk teologi handler ikke om abstrakte teologiske spørsmål. Men det handler heller ikke bare om ”hva som fungerer”. Det handler om at vi må være menighet på en måte som fungerer i vår kultur, men at vi må fungere ut fra en bibelsk forståelse som grunnlag.
Det finnes menighetsteoretikere som ”vet hvordan det skal gjøres” når det gjelder menighet. Men de har aldri bygd menighet i praksis. Enhver som har startet en menighet vet hva jeg snakker om. Det er alltid noen som kan fortelle deg hvordan du ”burde” lede menigheten. De har aldri gjort det selv, men de har lest så mange bøker og vært på så mange konferanser om temaet, at de er overbevist om at de vet hvordan menigheter bør bygges. Faktisk så er jeg er en smule lei av denne innstilingen. Treet skal kjennes på fruktene - ikke på de gode teoriene (Matt 7,15-20). Gi meg heller folk som bretter opp ermene og går i gang! Vi trenger flere pionerer i dette landet – ikke flere teoretikere.
Samtidig er det viktig å sørge for at de som faktisk gjør jobben med å starte nye forsamlinger har en teologisk ballast i det de gjør. Ofte vil nemlig praktikerne velge å gjøre det som ser ut til å fungere i en gitt situasjon, uten å tenke så mye på hva som ligger bak. Dette er jo et kjennetegn på folk som får ting gjort: De velger løsninger som fungerer. Men hvis ikke dette baseres på sunn teologisk tenkning, så er vi over i en skummel posisjon. Ja, vi trenger å gjøre det som fungerer. Men vi må samtidig sørge for at våre metoder holder mål i forhold til Guds ord.
Praktisk teologi handler nettopp om dette: Det dreier seg om å ha et gjennomtenkt forhold til hvordan vi er menighet i praksis. Vi søker det som fungerer, samtidig som vi vet hvordan dette henger sammen med Guds overgripende plan, slik den er fremstilt i Hans ord.
torsdag 5. juni 2008
Blandede parforhold
Bibelen er klar på at det er lite smart for en troende å gifte seg med en som ikke tilhører Guds folk (se f.eks. 1Kor 7,9 +2Kor 6,14+5Mos 7,3-4). Slike ”blandede” parforhold legger nemlig en demper på livsutfoldelsen for begge partnerne. Hvordan kan man fungere godt sammen hvis den ene partneren lever for Guds rike mens den andre lever for ”verden”? Her er det ikke snakk om at ”han/hun tror jo litt på Gud”. Spørsmålet er: ”Kan man ha et levende fellesskap i Den Hellige Ånd?” Hvis ikke, så vil det oppstå store utfordringer i et slikt parforhold.
En annen ting er barna. Som regel tenker man slett ikke på barn når man ”blir kjærester”. Men faktum er jo at de fleste varige parforhold ender opp med å få barn. Hvis du velger deg en kjæreste som ikke lever med Gud, så velger du samtidig at barna dine skal få vokse opp i en familie hvor mor og far er uenige om det aller viktigste her i livet. Det kan faktisk komme til å koste dine framtidige barn deres frelse.
En tredje ting er framtiden for Guds menighet. Jeg tror framtidens menighetsliv mer og mer vil bli levd i hjemmene – enten vi kaller dette husmenigheter eller noe annet. Men hvor sannsynlig er det egentlig at en familie hvor halvparten ikke lever med Gud skal bli en møteplass for Guds folk? Jeg er redd at blandede parforhold som inngås i dag, tar vekk det viktigste møtestedet for Guds menighet i morgen. For gode kristne par/familier er kanskje den viktigste byggesteinen i Guds rike her på jorda.
Hvis vi er opptatt av å se Guds rike utbre seg i Norge, så må vi ta dette på alvor. Ungdommer er opplært til å se på forelskelse som det viktigste fundamentet i valg av partner. Men forelskelse kan være en flyktig følelse. Kjærlighet og samhandling i parforhold bygger først og fremst på noe helt annet. En av de viktigste ingrediensene for et vellykket forhold er at partene har det samme målet her i livet. Her må hyrdene på banen med sunn og god undervisning!
En annen ting er barna. Som regel tenker man slett ikke på barn når man ”blir kjærester”. Men faktum er jo at de fleste varige parforhold ender opp med å få barn. Hvis du velger deg en kjæreste som ikke lever med Gud, så velger du samtidig at barna dine skal få vokse opp i en familie hvor mor og far er uenige om det aller viktigste her i livet. Det kan faktisk komme til å koste dine framtidige barn deres frelse.
En tredje ting er framtiden for Guds menighet. Jeg tror framtidens menighetsliv mer og mer vil bli levd i hjemmene – enten vi kaller dette husmenigheter eller noe annet. Men hvor sannsynlig er det egentlig at en familie hvor halvparten ikke lever med Gud skal bli en møteplass for Guds folk? Jeg er redd at blandede parforhold som inngås i dag, tar vekk det viktigste møtestedet for Guds menighet i morgen. For gode kristne par/familier er kanskje den viktigste byggesteinen i Guds rike her på jorda.
Hvis vi er opptatt av å se Guds rike utbre seg i Norge, så må vi ta dette på alvor. Ungdommer er opplært til å se på forelskelse som det viktigste fundamentet i valg av partner. Men forelskelse kan være en flyktig følelse. Kjærlighet og samhandling i parforhold bygger først og fremst på noe helt annet. En av de viktigste ingrediensene for et vellykket forhold er at partene har det samme målet her i livet. Her må hyrdene på banen med sunn og god undervisning!
søndag 30. mars 2008
Møter eller menighetsliv
De siste årene har det vært mye snakk om husmenigheter. Dette mener jeg er en bevegelse inspirert fra Gud. Vi trenger virkelig nye uttrykksformer for Guds menighet, hvis vi skal nå nasjonen vår med evangeliet og gjøre dem til disipler. Men jeg mener at de som ivrer for husmenigheter på noen områder ikke går langt nok i sitt ønske om å reformere menighetslivet.
Spesielt tenker jeg på forståelsen av hva en menighet er. Mye av det som sies og skrives handler nemlig om møtene. I tradisjonelle menigheter er møtene styrt fra plattformen. I en husmenighet kan samlingene være mye mer fleksible, og alle kan delta mer aktivt. Det er bra! Men det viktigste i en menighet er jo ikke samlingene! Det viktigste er det daglige fellesskapet mellom medlemmene – og mellom medlemmene og Gud. Dette fokuset føler jeg er alt for lite framme i lyset når det snakkes om husmenigheter. Mye dreier seg om en bedre form for samlinger. Jeg er enig i at vi trenger nye typer samlinger, men det er vel bare startpunktet?
Menighetsliv dreier seg ikke om samlingene, men om å dele livene med hverandre. Det betyr ikke nødvendigvis bofellesskap, selv om det også er en naturlig ting for noen som er med i denne type felleskap. Men det dreier seg i hvert fall om å besøke hverandre for å spise kveldsmat eller gjøre hagearbeid eller legge puslespill sammen. Man passer barna til hverandre, og de som er flinke til å skru bil hjelper de av oss som er mindre flinke. Ja, og så møtes vi selvfølgelig jevnlig for å studere Bibelen, lovsynge og ha nattverd sammen. Men det er ikke samlingene som er menighetslivet. Menighetslivet er livet vi lever, hvor samlingene inngår som en del av noe større.
Et slikt perspektiv får bl.a. konsekvenser for forståelsen av eldste. Mye av dagens diskusjon rundt eldste koker ned til ting som dreier seg om hva de bør – eller ikke bør – gjøre i samlingene. Siden man (ubevisst) tenker at menighetsliv er lik samlinger, så tenker man at eldstefunksjonen også må ha med samlingene å gjøre. Men i en husmenighet, så vil man som regel ikke ha behov for noen til å lede samlingene: Hva er da poenget med en eldste? Ikke så mye egentlig…
Dermed kommer man fram til konklusjonen om at en eldste er en husvert som åpner hjemmene sine for husmenigheten. Men jeg mener eldste er noe annet og mye mer enn dette. Faktisk tror jeg man kan være en eldste uten å ha et hjem å åpne i det hele tatt – og uten å lede et eneste møte. I min menighet ønsker vi i prinsippet at alle hjem skal være åpne og inkluderende – enten de som bor der regnes som eldste eller ikke. For å få en forståelse av den bibelske eldsterollen, så må vi starte med å se helheten i menighetslivet. Menighet er noe mye mer enn samlinger – derfor er ikke eldsterollen nødvendigvis knyttet til menighetens samlinger.
Spesielt tenker jeg på forståelsen av hva en menighet er. Mye av det som sies og skrives handler nemlig om møtene. I tradisjonelle menigheter er møtene styrt fra plattformen. I en husmenighet kan samlingene være mye mer fleksible, og alle kan delta mer aktivt. Det er bra! Men det viktigste i en menighet er jo ikke samlingene! Det viktigste er det daglige fellesskapet mellom medlemmene – og mellom medlemmene og Gud. Dette fokuset føler jeg er alt for lite framme i lyset når det snakkes om husmenigheter. Mye dreier seg om en bedre form for samlinger. Jeg er enig i at vi trenger nye typer samlinger, men det er vel bare startpunktet?
Menighetsliv dreier seg ikke om samlingene, men om å dele livene med hverandre. Det betyr ikke nødvendigvis bofellesskap, selv om det også er en naturlig ting for noen som er med i denne type felleskap. Men det dreier seg i hvert fall om å besøke hverandre for å spise kveldsmat eller gjøre hagearbeid eller legge puslespill sammen. Man passer barna til hverandre, og de som er flinke til å skru bil hjelper de av oss som er mindre flinke. Ja, og så møtes vi selvfølgelig jevnlig for å studere Bibelen, lovsynge og ha nattverd sammen. Men det er ikke samlingene som er menighetslivet. Menighetslivet er livet vi lever, hvor samlingene inngår som en del av noe større.
Et slikt perspektiv får bl.a. konsekvenser for forståelsen av eldste. Mye av dagens diskusjon rundt eldste koker ned til ting som dreier seg om hva de bør – eller ikke bør – gjøre i samlingene. Siden man (ubevisst) tenker at menighetsliv er lik samlinger, så tenker man at eldstefunksjonen også må ha med samlingene å gjøre. Men i en husmenighet, så vil man som regel ikke ha behov for noen til å lede samlingene: Hva er da poenget med en eldste? Ikke så mye egentlig…
Dermed kommer man fram til konklusjonen om at en eldste er en husvert som åpner hjemmene sine for husmenigheten. Men jeg mener eldste er noe annet og mye mer enn dette. Faktisk tror jeg man kan være en eldste uten å ha et hjem å åpne i det hele tatt – og uten å lede et eneste møte. I min menighet ønsker vi i prinsippet at alle hjem skal være åpne og inkluderende – enten de som bor der regnes som eldste eller ikke. For å få en forståelse av den bibelske eldsterollen, så må vi starte med å se helheten i menighetslivet. Menighet er noe mye mer enn samlinger – derfor er ikke eldsterollen nødvendigvis knyttet til menighetens samlinger.
tirsdag 18. mars 2008
Hvorfor ni av ti husmenigheter dør
Over hele verden vokser det fram nye former for menighet. Noen kaller det for fellesskap, andre for husmenighet. Disse fellesskapene er fokusert rundt hjemmene. Folk er nemlig trøtte av å være benkevarmere som kommer på møter en gang eller to i uka for å se og høre på noen som kjører et show som kalles ”møte” eller ”gudstjeneste”. Man vil være delaktig – ikke bare være tilskuer. Jeg er derfor overbevist om at menigheter som møtes i hjemmene er noe Gud står bak!
De siste 25 årene har jeg sett et stort antall nye menigheter bli til – både i Norge og i andre land. Jeg har sett husmenigheter bli født – og jeg har sett dem dø. Men noen av dem har jeg også sett blomstre! Jeg har ingen statistikk, men jeg vil tro at 90 % av de husmenighetene jeg har kjent til – ikke lenger eksisterer. De fleste husmenigheter blir født med entusiasme, men etter 2-4 år ser det ut til at de fleste visner bort. I USA skal visstnok gjennomsnittlig levetid på en husmenighet være mellom 18 og 24 måneder!
Jeg vet at jeg høres ut som en festbrems når jeg sier dette: For det å starte en ny menighet er noe av det mest spennende man kan være med på. Da er det kanskje litt upassende å snakke om farer og en tidlig død... Men siden Gud vil ha menigheter som møtes i hjemmene, så er det så viktig å finne ut hvorfor noen menigheter dør og hvorfor noen blomstrer. Her er noen innledende tanker rundt temaet:
En trussel er rett og slett kjedsomhet. Hvis man lenge har vært tilskuer i en tradisjonell menighet, så kjennes det som en befrielse å være i en sammenheng hvor alle kan si noe, alle kan bruke sin nådegave og alle kan be og bli bedt for. Dette er en av husmenighetenes største styrker! Men hva skjer når alle har bedt for alle de andre 50 ganger? Hva skjer når de samme 10 menneskene har hørt de andre 9 snakke om sine 8 favorittemaer 7 ganger? Da inntreffer en trøtthetsperiode hvor folk begynner å spørre seg: Hva nå? Dette er tidspunktet da folk nesten umerkelig begynner å trekke seg litt tilbake. Til å begynne med kommer man på de fleste samlingene, men andre ting blir stadig oftere prioritert. Slik siver futten ut av fellesskapet. I min erfaring oppstår dette gjerne etter et par år – og jeg tror det er hovedgrunnen til at de fleste husmenigheter ikke blir eldre enn 2-4 år.
Nært knyttet til kjedsomhet er problemet med koseklubben. Nesten alle menigheter starter med en håndfull kristne som kommer sammen fordi de ønsker noe nytt. Dette er som regel uproblematisk! Problemet oppstår når alle nye som kommer til, også er kristne som kommer fordi de føler at de ikke får dekket sine behov andre steder. Da kan man fort bli en liten intern klubb som er mer opptatt av å dekke hverandres behov for omsorg, enn av å være med å oppfylle Misjonsbefalingen. Nå er det ikke feil å dekke behov. Tvert i mot tror jeg vi må ha menigheter som er i stand til å dekke behov for omsorg. Uten evne til å vise omsorg vil vi ikke nå ut med de gode nyhetene om Jesus. Men hvis målet vårt kun er kos – så kan vi fort komme av sporet. Målet vårt må være å gjøre Guds vilje - enten Guds vilje er koselig eller ikke.
Dette er et tema man kan si mye om. Men jeg tror i hvert fall at det er helt avgjørende for en ny menighet at man når ut til nye mennesker med evangeliet. Man kan kanskje si at det handler om å nå ut eller dø ut!
De siste 25 årene har jeg sett et stort antall nye menigheter bli til – både i Norge og i andre land. Jeg har sett husmenigheter bli født – og jeg har sett dem dø. Men noen av dem har jeg også sett blomstre! Jeg har ingen statistikk, men jeg vil tro at 90 % av de husmenighetene jeg har kjent til – ikke lenger eksisterer. De fleste husmenigheter blir født med entusiasme, men etter 2-4 år ser det ut til at de fleste visner bort. I USA skal visstnok gjennomsnittlig levetid på en husmenighet være mellom 18 og 24 måneder!
Jeg vet at jeg høres ut som en festbrems når jeg sier dette: For det å starte en ny menighet er noe av det mest spennende man kan være med på. Da er det kanskje litt upassende å snakke om farer og en tidlig død... Men siden Gud vil ha menigheter som møtes i hjemmene, så er det så viktig å finne ut hvorfor noen menigheter dør og hvorfor noen blomstrer. Her er noen innledende tanker rundt temaet:
En trussel er rett og slett kjedsomhet. Hvis man lenge har vært tilskuer i en tradisjonell menighet, så kjennes det som en befrielse å være i en sammenheng hvor alle kan si noe, alle kan bruke sin nådegave og alle kan be og bli bedt for. Dette er en av husmenighetenes største styrker! Men hva skjer når alle har bedt for alle de andre 50 ganger? Hva skjer når de samme 10 menneskene har hørt de andre 9 snakke om sine 8 favorittemaer 7 ganger? Da inntreffer en trøtthetsperiode hvor folk begynner å spørre seg: Hva nå? Dette er tidspunktet da folk nesten umerkelig begynner å trekke seg litt tilbake. Til å begynne med kommer man på de fleste samlingene, men andre ting blir stadig oftere prioritert. Slik siver futten ut av fellesskapet. I min erfaring oppstår dette gjerne etter et par år – og jeg tror det er hovedgrunnen til at de fleste husmenigheter ikke blir eldre enn 2-4 år.
Nært knyttet til kjedsomhet er problemet med koseklubben. Nesten alle menigheter starter med en håndfull kristne som kommer sammen fordi de ønsker noe nytt. Dette er som regel uproblematisk! Problemet oppstår når alle nye som kommer til, også er kristne som kommer fordi de føler at de ikke får dekket sine behov andre steder. Da kan man fort bli en liten intern klubb som er mer opptatt av å dekke hverandres behov for omsorg, enn av å være med å oppfylle Misjonsbefalingen. Nå er det ikke feil å dekke behov. Tvert i mot tror jeg vi må ha menigheter som er i stand til å dekke behov for omsorg. Uten evne til å vise omsorg vil vi ikke nå ut med de gode nyhetene om Jesus. Men hvis målet vårt kun er kos – så kan vi fort komme av sporet. Målet vårt må være å gjøre Guds vilje - enten Guds vilje er koselig eller ikke.
Dette er et tema man kan si mye om. Men jeg tror i hvert fall at det er helt avgjørende for en ny menighet at man når ut til nye mennesker med evangeliet. Man kan kanskje si at det handler om å nå ut eller dø ut!
mandag 31. desember 2007
Radikale forbilder
Hvis jeg har rett i min mistanke om at de fleste bevegelser har en tendens til å skape mindre radikale ledere i annen generasjon, så er jo utgangspunktet viktig! Selv om de fleste av Paulus sine medarbeidere var noe mindre radikale enn ham selv, så ble de likevel noen av de viktigste lederne i hele kirkehistorien. Det var fordi forbildet deres (Paulus) var så utrolig radikal i sin etterfølgelse av Jesus.
Dette er en utfordring for meg, fordi mange av mine kristne venner som er over 40 år har inntatt hvileposisjon. Kanskje går de på kristne møter – kanskje ikke. De er trygge i sitt forhold til Gud. Men ”radikal” er ikke det første som slår en i forbindelse med dem. Jeg tenker ofte på hva dette kommuniserer til yngre kristne om å leve/ikke leve radikalt for Gud. Når man har levd halve livet har man erfart så pass mye at man får et mer reflektert forhold til mange ting. Det er da man virkelig kan bli et forbilde for yngre. Men dessverre blir alt for mange i denne aldersgruppa nesten usynlige i menigheten (hvis de da ikke har et lederansvar der). Men det er jo akkurat nå vi trengs!
Derfor tenker jeg ofte på hvordan jeg selv utvikler meg. Når jeg nå har overlatt ansvaret for menigheten til yngre krefter: Kommer jeg da til å bli mer og mer usynlig? Eller kan jeg heller bli mer og mer radikal? Slik at yngre folk har noe å ”strekke seg etter”.
I en slik situasjon er det en fordel å leve i en relasjonsbasert menighet. For her dreier menighetsliv seg om mye mer enn møter. I relasjonsbaserte menigheter kan man være et forbilde, selv om man ikke preker eller leder møter. I går hadde vi for eksempel en liten romjulssamling: Mens 20 personer satt i stua og sang lovsanger, så var noen av de andre voksne og jeg på kjøkkenet og lekte med barna (og ”passet på” kakefatet…) Midt i leken kunne jeg formidle ting som skapte ny visjon hos en av de andre som var med og lekte. Det var ting jeg nok aldri hadde sagt i en preken fordi det var så ”dagligdags”, men som likevel kan komme til å bety mye.
Derfor sier Bibelen at ”Glem ikke deres ledere, de som talte Guds ord til dere. Tenk tilbake på hvordan de levde og døde og ta eksempel av deres tro!” (Heb 13,7). Vi skal ikke tenke tilbake på våre ledere og huske hvor godt de prekte. Vi skal tenke tilbake på hvordan de levde. Jeg håper at det folk vil huske av meg er hvor radikalt jeg levde, ikke at jeg hadde snakketøyet i orden. Dét er sannelig litt av en utfordring!
Dette er en utfordring for meg, fordi mange av mine kristne venner som er over 40 år har inntatt hvileposisjon. Kanskje går de på kristne møter – kanskje ikke. De er trygge i sitt forhold til Gud. Men ”radikal” er ikke det første som slår en i forbindelse med dem. Jeg tenker ofte på hva dette kommuniserer til yngre kristne om å leve/ikke leve radikalt for Gud. Når man har levd halve livet har man erfart så pass mye at man får et mer reflektert forhold til mange ting. Det er da man virkelig kan bli et forbilde for yngre. Men dessverre blir alt for mange i denne aldersgruppa nesten usynlige i menigheten (hvis de da ikke har et lederansvar der). Men det er jo akkurat nå vi trengs!
Derfor tenker jeg ofte på hvordan jeg selv utvikler meg. Når jeg nå har overlatt ansvaret for menigheten til yngre krefter: Kommer jeg da til å bli mer og mer usynlig? Eller kan jeg heller bli mer og mer radikal? Slik at yngre folk har noe å ”strekke seg etter”.
I en slik situasjon er det en fordel å leve i en relasjonsbasert menighet. For her dreier menighetsliv seg om mye mer enn møter. I relasjonsbaserte menigheter kan man være et forbilde, selv om man ikke preker eller leder møter. I går hadde vi for eksempel en liten romjulssamling: Mens 20 personer satt i stua og sang lovsanger, så var noen av de andre voksne og jeg på kjøkkenet og lekte med barna (og ”passet på” kakefatet…) Midt i leken kunne jeg formidle ting som skapte ny visjon hos en av de andre som var med og lekte. Det var ting jeg nok aldri hadde sagt i en preken fordi det var så ”dagligdags”, men som likevel kan komme til å bety mye.
Derfor sier Bibelen at ”Glem ikke deres ledere, de som talte Guds ord til dere. Tenk tilbake på hvordan de levde og døde og ta eksempel av deres tro!” (Heb 13,7). Vi skal ikke tenke tilbake på våre ledere og huske hvor godt de prekte. Vi skal tenke tilbake på hvordan de levde. Jeg håper at det folk vil huske av meg er hvor radikalt jeg levde, ikke at jeg hadde snakketøyet i orden. Dét er sannelig litt av en utfordring!
mandag 10. desember 2007
Utvikle ferdigheter
Mye kristen undervisning er rettet mot å gi oss mer kunnskap. Kunnskap om hvordan studere Bibelen, hvordan be, hvordan ha et godt familieliv. Men ofte har vi vel så god bruk for ferdigheter, dvs. hvordan setter vi det vi vet ut i praksis. "Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse" (Gal 5,22) Dette er vel og bra å vite, men jeg ønsker alt dette i praksis. Jeg vet at jeg bør være vennlig, trofast og selvdisiplinert… MEN HVORDAN GJØR JEG DET?? Dette er nok et rop mange kjenner igjen fra seg selv.
Jeg tror en viktig ting er å flytte hovedtyngden av undervisningen fra prekestolen til kjøkkenbordet. Vi trenger nok ”gode gammeldagse prekener” men ennå mer trenger vi å få snakke om ting i praksis. Dette gjør vi bedre over et måltid mat enn på en gudstjeneste. Derfor må vi ha åpne hjem . Det er bare når man kan snakke om ting personlig at vi utvikler ferdigheter.
En bekjent av meg pleier å si at ”vi må bygge menigheter hvor det er lov å synde”. Han ønsker jo ikke at folk skal synde. Men han innser at folk faktisk sliter med det ene og det andre og det tredje. Vi må derfor ha menigheter hvor det er lov å snakke om utfordringer man har på det personlige planet. Det er ikke nok å forkynne om helliggjørelse på møtene, hvis mennesker ikke får praktisk hjelp til å seire over ting som avhengigheter og dårlig selvbeherskelse. ”Helliggjørelse” er generelt – og dermed ufarlig. ”Avhengighet” derimot er konkret fordi det handler om at jeg er bundet av TV, internett, gambling, rusmidler, pornografi eller hva det måtte være (for sikkerhet skyld: dette er ikke en liste over mine avhengigheter!)
Bibelens undervisning om helliggjørelse gir meg kunnskap, mens det å klare å legge ting bak meg i mitt eget liv er ferdigheter. Kunnskap er bra, fordi det forteller oss om hva vi trenger å utvikle ferdigheter i. Men målet er ferdighetene. For da skapes disipler med forvandlede hjerte, og vi unngår å skape ”studenter” med store hoder og små hjerter. Kunnskap får vi gjennom bibeltimer og prekener – ferdigheter får vi hvis menigheten fungerer i dagliglivet.
Jeg tror en viktig ting er å flytte hovedtyngden av undervisningen fra prekestolen til kjøkkenbordet. Vi trenger nok ”gode gammeldagse prekener” men ennå mer trenger vi å få snakke om ting i praksis. Dette gjør vi bedre over et måltid mat enn på en gudstjeneste. Derfor må vi ha åpne hjem . Det er bare når man kan snakke om ting personlig at vi utvikler ferdigheter.
En bekjent av meg pleier å si at ”vi må bygge menigheter hvor det er lov å synde”. Han ønsker jo ikke at folk skal synde. Men han innser at folk faktisk sliter med det ene og det andre og det tredje. Vi må derfor ha menigheter hvor det er lov å snakke om utfordringer man har på det personlige planet. Det er ikke nok å forkynne om helliggjørelse på møtene, hvis mennesker ikke får praktisk hjelp til å seire over ting som avhengigheter og dårlig selvbeherskelse. ”Helliggjørelse” er generelt – og dermed ufarlig. ”Avhengighet” derimot er konkret fordi det handler om at jeg er bundet av TV, internett, gambling, rusmidler, pornografi eller hva det måtte være (for sikkerhet skyld: dette er ikke en liste over mine avhengigheter!)
Bibelens undervisning om helliggjørelse gir meg kunnskap, mens det å klare å legge ting bak meg i mitt eget liv er ferdigheter. Kunnskap er bra, fordi det forteller oss om hva vi trenger å utvikle ferdigheter i. Men målet er ferdighetene. For da skapes disipler med forvandlede hjerte, og vi unngår å skape ”studenter” med store hoder og små hjerter. Kunnskap får vi gjennom bibeltimer og prekener – ferdigheter får vi hvis menigheten fungerer i dagliglivet.
fredag 26. oktober 2007
Nettverk
For en tid tilbake skrev jeg om at jeg drømmer om 100 nye menigheter i Stor-Oslo. Hva skal til for å komme dit? Det finnes selvfølgelig ikke ett enkelt svar på det. Det er mange ting som må skje for at vi skal komme dit. Men jeg tror en av faktorene som må til er at vi får fungerende nettverk av nye forsamlinger. Forskning viser klart at menigheter som står i et nettverk, vokser raskere enn menigheter som står aleine. Jeg tipper at dette ikke bare gjelder vekst i antall folk på møtene, men også i antall nye mennesker som blir nådd med evangeliet.
Det er typisk norsk å være individualist: ”Enten så gjør vi det på vår måte – eller så gjør vi det ikke i det hele tatt” Men det er jo bare dumt å ikke lære av andres erfaringer! Selv om vi selvfølgelig heller ikke bare kan kopiere andre: Hver lokal situasjon er jo forskjellig. Likevel kan vi lære av hverandre. Dette er en av de viktigste grunnene til at menigheter bør stå i en større sammenheng. Antakelig er dette spesielt viktig for små menigheter.
Jeg husker hvordan de såkalte ”House churches” i løpet av noen år forandret kirkebildet i Storbritannia. Fra å være små og bortgjemte på 1970-tallet, ble de en svært innflytelsesrik faktor i løpet av 1980-tallet. Tusenvis av forsamlinger ble startet i hjemlandet og innflytelsen deres nådde vidt ut internasjonalt. Selv om mange av disse menighetene var helt frittstående, så er det ingen tvil om at utviklingen ble ”båret fram” av 10-20 ulike nettverk av menigheter, som utgjorde en slags "ryggrad" i denne bevegelsen.
Lignende ting skjer i dag blant mange menigheter som hovedsakelig når innvandrere i Europa. Nettverk av menigheter med utspring i Asia og Latin-Amerika planter i dag mengder av menigheter i Europas storbyer. Igjen står altså nettverk av menigheter sentralt i utviklingen. Det å få være med på konferansene til disse nettverkene er en kjempeinspirasjon for enhver som drømmer om å se mange nye menigheter bli plantet.
Jeg vet at det er mange mennesker og menigheter som drømmer om, snakker om, ber om og arbeider for vekkelser i Stor-Oslo. Men hvor mange nettverk av menigheter samarbeider om dette? Jeg vet det er noen, men jeg håper virkelig at det snart blir mange flere!
Det er typisk norsk å være individualist: ”Enten så gjør vi det på vår måte – eller så gjør vi det ikke i det hele tatt” Men det er jo bare dumt å ikke lære av andres erfaringer! Selv om vi selvfølgelig heller ikke bare kan kopiere andre: Hver lokal situasjon er jo forskjellig. Likevel kan vi lære av hverandre. Dette er en av de viktigste grunnene til at menigheter bør stå i en større sammenheng. Antakelig er dette spesielt viktig for små menigheter.
Jeg husker hvordan de såkalte ”House churches” i løpet av noen år forandret kirkebildet i Storbritannia. Fra å være små og bortgjemte på 1970-tallet, ble de en svært innflytelsesrik faktor i løpet av 1980-tallet. Tusenvis av forsamlinger ble startet i hjemlandet og innflytelsen deres nådde vidt ut internasjonalt. Selv om mange av disse menighetene var helt frittstående, så er det ingen tvil om at utviklingen ble ”båret fram” av 10-20 ulike nettverk av menigheter, som utgjorde en slags "ryggrad" i denne bevegelsen.
Lignende ting skjer i dag blant mange menigheter som hovedsakelig når innvandrere i Europa. Nettverk av menigheter med utspring i Asia og Latin-Amerika planter i dag mengder av menigheter i Europas storbyer. Igjen står altså nettverk av menigheter sentralt i utviklingen. Det å få være med på konferansene til disse nettverkene er en kjempeinspirasjon for enhver som drømmer om å se mange nye menigheter bli plantet.
Jeg vet at det er mange mennesker og menigheter som drømmer om, snakker om, ber om og arbeider for vekkelser i Stor-Oslo. Men hvor mange nettverk av menigheter samarbeider om dette? Jeg vet det er noen, men jeg håper virkelig at det snart blir mange flere!
tirsdag 24. juli 2007
Sammen i hverdagen
Nylig pratet jeg med en venn som har mange års erfaring fra menighetsliv og misjon. Vi snakket om hvordan noen menigheter prioriterer storsamlingene, mens andre prioriterer smågrupper i hjemmene. Så spurte han meg hva vi prioriterte i min egen menighet. Etter å ha tenkt litt, måtte jeg si at vår viktigste prioritet er verken storsamlinger eller smågrupper: det viktigste i menigheten er det som skjer mellom de organiserte samlingene.
Hvis du er glad i noen, så har du lyst til å være sammen med dem mer enn bare til fastsatte tider. Det er derfor rett og rimelig at hvis mennesker i menigheten har ekte kjærlighet til hverandre, så vil de ønske å være sammen også utenfor den offisielle timeplanen. Dessuten er tiden mellom møtene ofte den beste tiden for å drive disippeltrening. I menigheten vår inviteres ofte folk til et måltid. Dette skjer spontant på kryss og tvers – helt uorganisert. Det har vært mange som har fått snakket om ting over middagsbordet, som de ikke fikk snakket om verken på søndagsmøtet eller i husgruppa.
Men dessverre er det ofte slik i vårt samfunn at man bare samles sammen med de som er lik seg selv. Tenåringer ett sted, småbarnsfamilier et annet sted og unge single voksne et tredje. Men hvis vi bare ”henger” med de som er like oss, så går vi glipp av mangfoldet i Guds menighet. Ofte blir avsnittet i 1 Korinterbrev 12 begrenset til bare å gjelde ulike nådegaver. Men den største velsignelsen Gud har gitt oss er vel ikke at en taler i tunger mens enn annen tyder tungetalen? For meg ligger det større velsignelser i at Gud har satt mennesker med ulik bakgrunn, ulik alder og ulike erfaringer sammen i én kropp – menigheten!
Derfor mener jeg det er viktig å skape miljøer hvor det er naturlig at folk er sammen på tvers av aldersgrenser og sivil status. Men siden slike fellesskap ikke er ”naturlig” i vår kultur, så må vi ha en bevisst satsning for å komme dit. Jeg sier ikke at vi har lykkes fullt ut i min egen menighet. Men vi har i det minste tatt noen skritt i riktig retning!
Dette er en av grunnene til at vi prøver å bygge opp menigheten rundt åpne hjem – i stedet for rundt møter. Det betyr slett ikke at møter er uviktige. Storsamlinger og husgrupper må bare ikke bli selve innholdet i menighetens liv.
Hvis du er glad i noen, så har du lyst til å være sammen med dem mer enn bare til fastsatte tider. Det er derfor rett og rimelig at hvis mennesker i menigheten har ekte kjærlighet til hverandre, så vil de ønske å være sammen også utenfor den offisielle timeplanen. Dessuten er tiden mellom møtene ofte den beste tiden for å drive disippeltrening. I menigheten vår inviteres ofte folk til et måltid. Dette skjer spontant på kryss og tvers – helt uorganisert. Det har vært mange som har fått snakket om ting over middagsbordet, som de ikke fikk snakket om verken på søndagsmøtet eller i husgruppa.
Men dessverre er det ofte slik i vårt samfunn at man bare samles sammen med de som er lik seg selv. Tenåringer ett sted, småbarnsfamilier et annet sted og unge single voksne et tredje. Men hvis vi bare ”henger” med de som er like oss, så går vi glipp av mangfoldet i Guds menighet. Ofte blir avsnittet i 1 Korinterbrev 12 begrenset til bare å gjelde ulike nådegaver. Men den største velsignelsen Gud har gitt oss er vel ikke at en taler i tunger mens enn annen tyder tungetalen? For meg ligger det større velsignelser i at Gud har satt mennesker med ulik bakgrunn, ulik alder og ulike erfaringer sammen i én kropp – menigheten!
Derfor mener jeg det er viktig å skape miljøer hvor det er naturlig at folk er sammen på tvers av aldersgrenser og sivil status. Men siden slike fellesskap ikke er ”naturlig” i vår kultur, så må vi ha en bevisst satsning for å komme dit. Jeg sier ikke at vi har lykkes fullt ut i min egen menighet. Men vi har i det minste tatt noen skritt i riktig retning!
Dette er en av grunnene til at vi prøver å bygge opp menigheten rundt åpne hjem – i stedet for rundt møter. Det betyr slett ikke at møter er uviktige. Storsamlinger og husgrupper må bare ikke bli selve innholdet i menighetens liv.
fredag 13. juli 2007
Husmenigheter – en god idé?
Husmenigheter er igjen på manges lepper. Folk går lei av tradisjonelle menigheter hvor noen få ”kjører showet” (preker, leder lovsang, ber for folk) mens resten er mer eller mindre passive tilskuere. I en slik situasjon er det naturlig å se seg om etter alternativer. Mange faller da ned på konklusjonen at husmenighet er løsningen. I en husmenighet er det lettere å bli sett og lettere at alle tar aktivt del.
Jeg har veldig sansen for menigheter hvor folk blir sett. Jeg tror åpne hjem er en nøkkel for at dette skal skje. Husmenighet er derfor en rett vei å gå. Samtidig blir jeg alltid skeptisk når noen sier at dette er løsningen med stor L. Argumentet løper veldig forenklet slik: Bare vi har husmenigheter i stedet for å møtes i forsamlingslokaler, da vil vi få sunne, aktive menigheter hvor alle deltar…
Dessverre er det mer komplisert enn som så å bygge en sunn menighet. Husmenigheter løser mange problemer som de tradisjonelle menighetene har, men hvis vi ikke er oppmerksomme og vet hva vi driver med, så kan vi samtidig skape oss et helt sett med nye problemer.
Det jeg imidlertid tror 100 % på er relasjonsbaserte menigheter. Det kan vi ikke få uten å ha åpne hjem. Kjernen i evangeliet er en relasjon som er gjenopprettet: På grunn av synd kom menneskene i fiendskap med Gud. Men da Jesus døde og stod opp igjen, gjenopprettet han vår relasjon til Gud. Fordi vi har fått relasjonen vår til Gud gjenopprettet, kan vi nå være ett og elske hverandre.
Men sann kjærlighet kan bare leves ut gjennom nære relasjoner. Det hjelper ikke å ”elske alle kristne i Burundi” hvis du ikke tåler trynet på de kristne i nabolaget ditt. Det er også enkelt å ”elske noen” hvis du bare treffer dem 1,5 time hver søndag. Men ekte kjærlighet krever noe mer enn at vi klarer å holde maska en gang i uka. Ekte kjærlighet er å elske noen på tross av at vi kjenner dem - med deres svakheter og synder.
Menighetene må altså bidra til at vi elsker hverandre på en ekte måte, og ikke bare som en teoretisk bekjennelse. Husmenigheter kan hjelpe oss til slike mer oppriktige og nære relasjoner - både til Gud og til hverandre. Det viktigste spørsmålet - slik jeg ser det - er ikke om vi møtes her eller der, men om vi har en ekte kjærlighet til hverandre Hvis husmenigheter hjelper oss til dette, så har slike menigheter sin oppgave!
Jeg har veldig sansen for menigheter hvor folk blir sett. Jeg tror åpne hjem er en nøkkel for at dette skal skje. Husmenighet er derfor en rett vei å gå. Samtidig blir jeg alltid skeptisk når noen sier at dette er løsningen med stor L. Argumentet løper veldig forenklet slik: Bare vi har husmenigheter i stedet for å møtes i forsamlingslokaler, da vil vi få sunne, aktive menigheter hvor alle deltar…
Dessverre er det mer komplisert enn som så å bygge en sunn menighet. Husmenigheter løser mange problemer som de tradisjonelle menighetene har, men hvis vi ikke er oppmerksomme og vet hva vi driver med, så kan vi samtidig skape oss et helt sett med nye problemer.
Det jeg imidlertid tror 100 % på er relasjonsbaserte menigheter. Det kan vi ikke få uten å ha åpne hjem. Kjernen i evangeliet er en relasjon som er gjenopprettet: På grunn av synd kom menneskene i fiendskap med Gud. Men da Jesus døde og stod opp igjen, gjenopprettet han vår relasjon til Gud. Fordi vi har fått relasjonen vår til Gud gjenopprettet, kan vi nå være ett og elske hverandre.
Men sann kjærlighet kan bare leves ut gjennom nære relasjoner. Det hjelper ikke å ”elske alle kristne i Burundi” hvis du ikke tåler trynet på de kristne i nabolaget ditt. Det er også enkelt å ”elske noen” hvis du bare treffer dem 1,5 time hver søndag. Men ekte kjærlighet krever noe mer enn at vi klarer å holde maska en gang i uka. Ekte kjærlighet er å elske noen på tross av at vi kjenner dem - med deres svakheter og synder.
Menighetene må altså bidra til at vi elsker hverandre på en ekte måte, og ikke bare som en teoretisk bekjennelse. Husmenigheter kan hjelpe oss til slike mer oppriktige og nære relasjoner - både til Gud og til hverandre. Det viktigste spørsmålet - slik jeg ser det - er ikke om vi møtes her eller der, men om vi har en ekte kjærlighet til hverandre Hvis husmenigheter hjelper oss til dette, så har slike menigheter sin oppgave!
mandag 23. april 2007
Hundre nye menigheter i Stor-Oslo
Jeg tror at alle i Norge som er opptatt av evangeliet, er enige om at det trengs mange nye menigheter hvis vi skal nå alle. Spesielt Oslo og Akershus har behov for nye menigheter. Her bor det en million mennesker, og de fleste av disse har liten eller ingen kontakt med kristne. Derfor er det nå så mange som oppfordrer til å starte nye menigheter spesielt i dette området.
Men hva slags menigheter er det vi trenger? Trenger vi store forsamlinger i Oslo sentrum som trekker folk fra mange mils omkrets? Trenger vi små underbruk av større menigheter – det som pinsebevegelsen har pleid å kalle ”utposter”? Antakelig trenger vi den slags nye menigheter også. Men problemet er at man ofte må reise 20-30-40 minutter (eller mer) med buss eller t-bane for å nå fram til ”menigheten”. Det kan av og til være tøft nok å motivere seg for å dra selv! Hvordan i all verden kan du da få overbevist din ikke-kristne nabo om at det er verdt turen helt til sentrum for å gå på et møte??
Jeg tror løsningen er noe annet: Hvis ikke folk vil komme til menighetene, så får vi ta menigheten til folket! Oslo og omegn trenger dusinvis (hundrevis?) av menigheter som samles der folk bor! Groruddalen trenger sikkert 10 nye lokale menigheter. Nittedal har god bruk for 4-5 nye menigheter, osv. Hvis slike lokale fellesskap oppstår, så vil man ikke trenge å invitere sine søkende naboer på en lang reise for at de skal komme på møte. I stedet kan man invitere dem inn til et fellesskap som består av folk i nabolaget. Mennesker de kanskje har truffet på butikken, på foreldremøter på skolen, eller sett på t-banen.
Derfor trenger vi menigheter i Oslos bydeler og forsteder som startes på grasrota. Alle disse stedene bor det mennesker som elsker Gud, og som gjerne vil at naboene skal få høre evangeliet. Men disse menneskene vet ikke helt hvor de skal starte! De er vant til å være tilskuere på store møter, hvor noen predikanter og lovsangsledere gjør det meste av det som skal gjøres, mens resten av oss i stor grad er tilskuere. Dermed tror man at dette er slik menighet må være. Men det er jo ikke sant. Menighet kan være noe mye enklere og nærere.
”Vanlige” kristne må få troen på at de kan bety en forandring der de bor. Vi trenger å få fram noen modeller som viser at menighet kan være lokalt – i en bydel – eller til og med i et kvartal. Disse menighetene kan startes av vanlige kristne uten teologisk skolering og liten kunnskap om strategisk ledelse. Det som trengs er et ønske om å tjene Gud der du bor. Det trengs sikkert også noen råd og vink fra andre med mer erfaring, men man trenger ikke å være et underbruk av en stor organisasjon
De som i dag fyller benkeradene i de store menighetene må utrustes til tjeneste. Kanskje de ikke har ”det som trengs” for å lede en forsamling på 1000 mennesker. Men de fleste kan samle en gruppe på 10-15 mennesker i hjemmet sitt. Med litt trening kan man også lede forsamlinger på 40-70 personer. Slike grupper kan bli stedet hvor mange mennesker møter Gud. Selv startet vi en liten gruppe i hjemmet vårt for noen få år siden. Det manglet ikke på advarsler om at dette ikke var rette måten å starte en menighet på. Vi fikk høre at vi trengte både en klar visjon og en strategi og en tilknytning til en modermenighet. Dette er selvfølgelig ikke feil å ha! Men selv uten alt dette kan vi i dag kan se oss tilbake og se at mange mennesker har blitt forvandlet av Guds kjærlighet gjennom det som startet som en liten uformell gruppe i stua vår. Jeg ser ingen grunn til at ikke noe lignende kan skje 100 steder i Stor-Oslo…
Men hva slags menigheter er det vi trenger? Trenger vi store forsamlinger i Oslo sentrum som trekker folk fra mange mils omkrets? Trenger vi små underbruk av større menigheter – det som pinsebevegelsen har pleid å kalle ”utposter”? Antakelig trenger vi den slags nye menigheter også. Men problemet er at man ofte må reise 20-30-40 minutter (eller mer) med buss eller t-bane for å nå fram til ”menigheten”. Det kan av og til være tøft nok å motivere seg for å dra selv! Hvordan i all verden kan du da få overbevist din ikke-kristne nabo om at det er verdt turen helt til sentrum for å gå på et møte??
Jeg tror løsningen er noe annet: Hvis ikke folk vil komme til menighetene, så får vi ta menigheten til folket! Oslo og omegn trenger dusinvis (hundrevis?) av menigheter som samles der folk bor! Groruddalen trenger sikkert 10 nye lokale menigheter. Nittedal har god bruk for 4-5 nye menigheter, osv. Hvis slike lokale fellesskap oppstår, så vil man ikke trenge å invitere sine søkende naboer på en lang reise for at de skal komme på møte. I stedet kan man invitere dem inn til et fellesskap som består av folk i nabolaget. Mennesker de kanskje har truffet på butikken, på foreldremøter på skolen, eller sett på t-banen.
Derfor trenger vi menigheter i Oslos bydeler og forsteder som startes på grasrota. Alle disse stedene bor det mennesker som elsker Gud, og som gjerne vil at naboene skal få høre evangeliet. Men disse menneskene vet ikke helt hvor de skal starte! De er vant til å være tilskuere på store møter, hvor noen predikanter og lovsangsledere gjør det meste av det som skal gjøres, mens resten av oss i stor grad er tilskuere. Dermed tror man at dette er slik menighet må være. Men det er jo ikke sant. Menighet kan være noe mye enklere og nærere.
”Vanlige” kristne må få troen på at de kan bety en forandring der de bor. Vi trenger å få fram noen modeller som viser at menighet kan være lokalt – i en bydel – eller til og med i et kvartal. Disse menighetene kan startes av vanlige kristne uten teologisk skolering og liten kunnskap om strategisk ledelse. Det som trengs er et ønske om å tjene Gud der du bor. Det trengs sikkert også noen råd og vink fra andre med mer erfaring, men man trenger ikke å være et underbruk av en stor organisasjon
De som i dag fyller benkeradene i de store menighetene må utrustes til tjeneste. Kanskje de ikke har ”det som trengs” for å lede en forsamling på 1000 mennesker. Men de fleste kan samle en gruppe på 10-15 mennesker i hjemmet sitt. Med litt trening kan man også lede forsamlinger på 40-70 personer. Slike grupper kan bli stedet hvor mange mennesker møter Gud. Selv startet vi en liten gruppe i hjemmet vårt for noen få år siden. Det manglet ikke på advarsler om at dette ikke var rette måten å starte en menighet på. Vi fikk høre at vi trengte både en klar visjon og en strategi og en tilknytning til en modermenighet. Dette er selvfølgelig ikke feil å ha! Men selv uten alt dette kan vi i dag kan se oss tilbake og se at mange mennesker har blitt forvandlet av Guds kjærlighet gjennom det som startet som en liten uformell gruppe i stua vår. Jeg ser ingen grunn til at ikke noe lignende kan skje 100 steder i Stor-Oslo…
Abonner på:
Innlegg (Atom)