Budsjettere tida si

Midt i en finanskrise, så blir flere folk oppmerksomme på at de må planlegge hvordan de skal disponere pengene sine. Hvis man ikke vet om man har nok penger, så må man lage et budsjett. Først prioriterer man de grunnleggende behovene: Mat, klær, bosted, strøm. Bare hvis man har penger til overs etter at den type regninger er betalt, så kan man bruke penger på ferier og underholdning. Derfor er det mange som ser nytten av å lage et budsjett, som viser hvor mye penger man regner med å få inn – og hvordan pengene bør prioriteres. Mange lager også et enkelt regnskap som viser hva man bruker pengene på. Dette er gode vaner å ha.

Det undrer meg imidlertid litt at så få mennesker gjør det samme med tida si. Tid er jo på mange måter en enda knappere ressurs enn penger for mange av oss. Det burde derfor være enda viktigere å ha et ”budsjett” for tida man har til rådighet. Paulus sier at vi bør kjøpe den rette tid (Kol 4,5). Den eneste måten vi kan ”kjøpe” tid er ved å omprioritere den tida vi har til rådighet. Ingen kan kjøpe seg en ekstra ukedag. Vi kan for eksempel få mer tid til å studere Guds ord bare hvis vi bestemmer oss for å bruke mindre tid på noe annet. I ”verste” fall må vi stå opp en time tidligere i helga – og på den måten bytte ”sovetid” med ”bibeltid”.

Man kan selvfølgelig gå helt i den andre grøfta, slik at all tid blir planlagt i detalj. Det er slett ikke det jeg oppfordrer til! Men for svært mange nordmenn så er problemet det motsatte: De spør seg: ”Hvor ble det av tida?” Hvis du ikke vet hvor tida di blir av, så er det på tide å føre et tidsregnskap og lage et tidsbudsjett. Kanskje det er en god idé for det nye året?

Forsvar av kristen tro

Man skal ikke snakke mye med folk før man møter motforestillinger mot kristen tro. Noen ganger skyldes dette selvfølgelig at man snakker med folk som rett og slett ikke ønsker å ta evangeliet på alvor – de vil heller kverulere. Men oftest skyldes det nok at folk har feilaktig informasjon om kristen tro. Det er nesten vanskeligere å kommunisere med noen som har feilaktig informasjon, enn med noen som ikke har informasjon i det hele tatt. For hvis kunnskapen er feilaktig, så blir den noe som hindrer mennesker i å være objektive.

Det å gi et korrekt bilde av kristen tro er et eget fag som heter apologetikk, som rett og slett betyr «å forklare seg» eller «å forsvare seg mot angrep». Jeg tror det trengs mer kunnskap om dette for at vi skal nå flere mennesker med evangeliet. Jeg tror selvfølgelig ikke dette er det eneste som trengs, men jeg tror det er undervurdert. Alt for mange kristne er aktive i menighetene og brenner for Jesus, men de aner ikke hvordan de skal redegjøre for sin tro, og forsvare den i møte med folk som har feilaktig kunnskap.

Ulike grupper av mennesker har ulike typer spørsmål. Derfor trengs det folk som er flinke til å svare på spørsmål fra ulike gruppe av mennesker: muslimer, ateister, postmoderne hedonister, mennesker involvert i new age, osv.

Mange av innvendingene som kommer fra unge urbane mennesker i Norge er knyttet til kirkehistorien. Da Vinci koden var uhyre populær da den kom. Problemet var at den styrket en del av de vanligste misforståelsene om kirkehistorien. Mange nordmenn tror faktisk at Bibelen ble redigert av et kirkelig maktapparat, og at heksebrenningene i Middelalderen stort sett ble regissert av kirken, og at kristen tro historisk sett har vært motstander av kvinnefrigjøring. De fleste tror også at kristendommen i hovedsak ble utbredt i Norge gjennom en sentral statsmakt, som ikke gikk av veien for vold hvis «nødvendig». Man skal lese svært lite historie før man ser at dette er langt fra sannheten. Problemet er imidlertid at folk ikke leser historie i det hele tatt – inkludert de kristne som ønsker å nå mennesker som har denne type innvendinger mot kristen tro.

Jeg mener ikke at alle kristne skal bli eksperter på historie. Men noen få grunnleggende kunnskaper måtte vel vært bra. For tiden grubler jeg derfor på å starte en blog som skal hete «kirkehistorie for dummies», men vi får se… Tanken er at den kanskje kunne være til hjelp for i hvert fall å møte den mest åpenbart feilaktige informasjonen som folk sitter med. Så håper jeg at andre kan komme opp med annen type apologetikk, som kan være nyttig i møte med andre typer spørsmål og andre grupper av mennesker.

Menighetsplanting i Tyskland

Tyskland har behov for menighetsplanting!

Foreningen av evangeliske frikirker (VEF) har undersøkt hvor mange av byene i Tyskland som ikke har noen frimenighet. Til sammen finnes det 2.763 byer og tettsteder i Tyskland med mer enn 5.000 innbyggere. Av disse så har 1.802 ingen frimenighet. Det betyr at 65 % av byene i Tyskland ikke har en eneste frimenighet. På noen av disse stedene vil det finnes andre evangeliske menigheter enn de som er tilsluttet VEF. Men likevel betyr det nok at minst halvparten av byene og tettstedene i Tyskland er fullstendig uten frimenighet.

Av byer med mer enn 30.000 innbyggere, så er det 53 av dem som ikke har en eneste frimenighet. Da snakker vi om byer på størrelse med Hamar og oppover. Kartet nedenfor viser antall byer med minst 5000 innbyggere, som ikke har noen frimenighet. Det er lett å se at noen av delstatene har spesielt stort behov for menighetsplanting, slik som Bayern og Baden-Württemberg.

Jeg snakker ofte med kristne som ikke vet helt hva de kan gjøre for Gud. Selv om ikke alle og enhver bør kaste seg på flyet og flytte til Tyskland, så er jeg overbevist om at det her er jobb nok for alle som virkelig vil bety en forandring, og som vil være med å utbre Guds rike. Hvis du vil være med i Tyskland, men mangler kontakter der, så send meg en melding. Siden jeg har et stadig voksende kontaktnett der, så kan jeg kanskje videreformidle en kontakt som passer ”din” visjon.

For å sette dette i perspektiv, så er forholdene i Tyskland bra sammenlignet med en del andre land i Europa. Andre land har altså enda større behov for menighetsplantere enn hva Tyskland har.

VEF er for øvrig et samarbeid mellom en rekke kirkesamfunn: baptister, pinsebevegelsen, nazarenere, misjonsforbundet, mennonitter, med flere. Undersøkelsen finner du her:

her.

Minimumstønna

Enhver menighetsleder i Norge burde lese ”Naturlig kirkevekst” av Christian Schwarz. Det er så vidt jeg vet det største forskningsprosjektet som er gjennomført for å finne ut hva som gjør at enkelte menigheter vokser, mens andre ikke gjør det. En annen fordel med Schwartz sin bok er at den er skrevet av en europeer og dermed ikke er like preget av amerikansk kirkeliv slik som mange andre bøker om menighetsvekst er.

I det siste har jeg igjen blitt minnet på ett av prinsippene fra boka, nemlig ”minimumstønna”.

Dette går enkelt og greit ut på at det største hinderet for en menighet sin vekst, ofte ligger i det området hvor den er svakest. For å vokse må en menighet nemlig ha en viss minimumsstandard på en del områder. Hvis man er svakere enn dette minimumet på ett område, så ”lekker” menighetsveksten ut, og menigheten blir stående på stedet hvil.

Et interessant fenomen er imidlertid at de fleste lederskap vil prøve å styrke det de allerede er gode på, når de ønsker å legge til rette for menighetsvekst. En menighet som er sterke på bønn, vil derfor naturlig tenke at de trenger enda mer bønn hvis de skal oppnå vekst. Men det de kanskje trenger er mer relevant evangelisering, og ikke mer bønn. En menighet som er sterk på undervisning, vil tro at svaret er enda mer undervisning, mens det de kanskje trenger for å vokse er varmere fellesskap i dagliglivet. En menighet som er sterk på fellesskap, vil tro at de trenger å fokusere ennå mer på fellesskap, mens det de egentlig trenger, er å få mer inspirerende gudstjenester. Særlig menigheter som har vokst fram i hjem vil ha lett for ”å overfokusere” på fellesskap. Slik kan man fortsette…

Jeg har vært inne i mange menigheter, og jeg har sett at man går i denne fella igjen og igjen: Lederskap som tenker at de trenger mer av det de allerede har, men samtidig overser de helt enkle ting som de mangler. Dette pleide å forundre meg, men etter hvert har jeg skjønt at dette er en naturlig psykologisk effekt: En menighet blir relativt sett sterkest på de områder som lederskapet brenner for. Brenner de for bønn, så vil menigheten bli en bedende menighet. Brenner de for nære fellesskap, så vil menigheten være preget av nettopp nære fellesskap. Det er helt naturlig at man vektlegger det man allerede brenner for. Dermed får menigheten større og større ”slagside” mot ett av områdene. Men da vil menighetens vekst lekke ut på de områdene som man overser.

Hva er så løsningen? For det første bør man forstå denne effekten. Skriv gjerne ned hvilke områder man mener seg å være sterk og svak på. Så kan man sammenligne dette med en objektiv mal, som for eksempel boka ”naturlig kirkevekst” eller ”målrettet menighet”. Har man den rette balansen, eller er det viktige områder man totalt overser? Det er imidlertid svært vanskelig å være objektiv i en slik vurdering av seg selv. Her mener jeg det er viktig å få inn konsulenter og mentorer utenfra, for de kan se dette mer objektivt enn de som sitter midt inne i situasjonen. Naturlig kirkevekst har påvist at den aller viktigste faktoren med hensyn til hvordan ledelse i menigheten utføres, nettopp er dette at man har regelmessig hjelp utenfra. Ingen ting er altså viktigere for hvordan man utøver ledelse, enn at man har dette på plass!

Metaforer for nettverk

Bruken av metaforer er veldig vanlig i Bibelen. En metafor er et ord eller uttrykk som brukes i overført betydning. Man bruker det for å gi innsikt i visse egenskaper ved det som er samtalens hovedpoeng. Poenget er ikke å gi en nøyaktig beskrivelse av noe, men å fremheve ett aspekt ved en sak.

For eksempel bruker Bibelen en rekke metaforer for å beskrive menigheten: Kropp, tempel, saueflokk, brud, nasjon, familie, osv. Når vi sier at menigheten er «Kristi kropp» så mener vi jo ikke at jeg faktisk er en lillefinger, mens du er et øre. Poenget er at du og jeg utfyller hverandre i funksjon, på samme måte som kroppens ulike lemmer gjør det. Metaforen «Kristi kropp» fremhever dermed ett aspekt av Guds menighet. Når menigheten sammenlignes med en saueflokk, så betyr ikke det at vi alle har ull på kroppen og breker, men at vi alle følger den samme hyrden. Metaforen «saueflokk» fremhever dermed et annet aspekt ved menigheten enn «Kristi kropp». God bruk av metaforer kan på den måten gi oss nyttig innblikk i visse aspekter ved en sak. Men samtidig må vi forstå at de har begrensninger i overføringsverdien.

Når det gjelder menighet, så er vi vant til metaforer. Men jeg skulle gjerne funnet noen gode metaforer når det gjelder menighetsnettverk eller «church planting movements». Gunnar Skeid skrev om en slik metafor på bloggen sin nylig, nemlig om «franchisemenigheten». Noen vil nok rygge tilbake i ren forskrekkelse over et slikt bilde. Men hvis vi tolker dette som en metafor, så kan den kanskje ha noe for seg. Det er vel ingen som ønsker seg et nettverk av menigheter som drives nøyaktig likt som Nille eller Rema 1000 - med profitt som høyeste mål. Men jeg tror likevel vi kan lære noe av disse kjedene, for eksempel med hensyn til opplæring, personalbehandling og strategisk tenkning.

Hvilke andre metaforer kan man tenke seg for å beskrive slike nettverk? Paulus beskriver vel sitt apostoliske team som ”et seierstog” (2Kor 2,14). Egentlig bruker han her ordet for de opptog som skjedde til ære for vinguden Bacchus. Disse opptogene var sannelig noe som ble lagt merke til. Fra vår tid kan man kanskje se for seg metaforer som entreprenørselskap, konsern, høyspentnett med transformatorer, arkitektkontor, guild (dataspill)… Noe av dette er helt sikkert dårlige metaforer. Men jeg vil gjerne ha forslag til gode metaforer!

Geyer

Takk for forbønn under turen til Tyskland. Vi hadde noen intense dager, hvor vi besøkte menigheter i Sachsen, og var sammen med 70-80 menighetsplantere på en konferanse i Bayern. Man sitter igjen mettet med inntrykk etter en slik tur. Jeg kommer nok til å fortelle mer om dette i ulike innlegg på bloggen i tida framover.

Spesielt moro var det å være sammen med Jesus Freaks i Geyer igjen. Dette er en ungdomsgjeng i en liten by i fjellene på grensa mellom Tyskland og Tsjekkia. Denne gjengen har virkelig fått en spesiell plass i hjertet! De har forresten lagt ut noen bilder fra besøket vårt.

Vi overnattet hos et eldre ektepar, som er foreldrene til en av lederne i menigheten. Disse levde gjennom kommunisttiden i DDR med alle dets vanskeligheter for troende, og dens isolasjon fra vår del av verden. De har rett og slett vokst opp med helt andre referanser enn de fleste av oss. Sånt er alltid interessant, og vi ble sittende og snakke utover kvelden, og fortsatte ved frokosten neste dag.

Da vi var sammen med menigheten, så snakket vi mye om Den Hellige Ånd. I Tyskland har det vært veldig store skillelinjer mellom kirkesamfunnene. Spesielt har karismatiske menigheter og mer tradisjonelle menigheter hatt store problemer med å samarbeide. Det var derfor interessant å undervise om Den Hellige Ånd i en menighet som ikke er spesielt karismatisk, og som delvis er opplært til å være ”skeptiske” til den slags. Likevel ble mange mennesker berørt av Guds Ånd på møtet. Pastoren var den første som kom fram da det ble invitert til forbønn, og han opplevde det hele som «veldig godt». Vær med å be om at denne menigheten opplever et skikkelig gjennombrudd med hensyn til nådegaver!

Redsel for åndelige mønstre

Det slår meg hvor engstelige en del kristne er for faste åndelige mønstre. Dette gjelder kanskje særlig karismatiske kristne og folk i husmenigheter. For eksempel: Med en gang noen snakker om faste bønner til fastsatte tider (tidebønner), så tenker man: ”Dette er katolsk” – underforstått - ”dette er ikke bra”. Kristne i Norge er jo opplært til å tro at reformasjonen var gjennombruddet for sann kristen tro, og at alt som skjedde i tiden mellom Paulus og Luther er ”skummelt”. Hvis dette er utgangspunktet vårt, så kan vi overse viktige ting i Bibelen, fordi vi leser den gjennom våre ”reformasjonsbriller”.

Ta den første kristne menigheten i Jerusalem som eksempel: Lukas skriver om dem at de «trofast holdt seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene» (Apg 2,42). Jeg har hørt mye undervisning over dette verset. De fleste tror at det siste ordet «bønnene» betyr at de ba mye sammen, eller at ingen sluntret unna bønnemøtene. Men ordet står i bestemt form. De holdt seg ikke bare trofast til bønn sånn generelt, men til bønnene. Det handler derfor om bestemte bønner. Nemlig de tre daglige tidspunktene som enhver god jøde brukte til å be. Tidebønner er derfor ingen katolsk oppfinnelse, men noe som har røtter helt tilbake til den aller første kristne menigheten.

Et annet bibelvers som er mye brukt i undervisning, er: «La oss ikke holde oss borte når vår menighet samles, slik som noen pleier å gjøre» (Heb 10,25). Dette brukes som argument for at det er viktig å samles. Ja, det er viktig å samles sammen med menigheten. Men jeg har ikke hørt mange forkynnere stille det enkle spørsmålet: Når samles menigheten da? For å forstå hva forfatteren mente med denne uttalelsen, så må vi jo vite når mottakerne av brevet pleide å samles…

De første kristne menighetene vokste på mange måter ut av de jødiske synagogene. Det var derfor naturlig for dem å samles til gudstjenester med nattverd, bønn og skriftlesing på sabbaten. Etterhvert som de kristne menighetene spredde seg ut over på hedningenes områder, begynte de å samles når det måtte passe best. Utenfor jødiske områder pleide de fleste å jobbe på lørdagene, så derfor ble det som regel til at man møttes søndag morgen for gudstjenester. I tillegg samlet de seg selvfølgelig i hjemmene gjennom hele uka når det måtte passe. Jeg tror ikke poenget er om man samler seg på lørdag, søndag eller onsdag. Men NT er altså skrevet til menigheter som kom sammen fast hver uke, og det er viktig å vite for å forstå konteksten for en del bibelvers.

Et tredje eksempel er noe som jeg også sterkt anbefaler: Enhver kristen bør sette av regelmessig tid i kalenderen sin til å reise bort for bare å søke Gud. Dra langt bort fra internett og TV og mennesker som ønsker vår oppmerksomhet, for å ha kvalitetstid aleine med Far. Selv den mest opptatte vil kunne sette av minst en dag eller to med jevne mellomrom. Men det krever bevisst handling å rydde tid til dette. Men igjen tenker vi – kanskje ubevisst – at dette med å søke Gud i stillheten er noe som stammer fra klostervesenet i middelalderen. Men både Jesus og apostlene satte av tid til å være alene med Gud i perioder. Burde vi ikke følge deres eksempel?

Jeg er veldig tilhenger av uformelle og relasjonsbaserte menigheter. Men i vår iver etter å finne uformelle strukturer, kan vi stå i fare for å kaste fra oss en del av de strukturene som var selvsagte for de første kristne. Frihet og kreativitet betyr ikke at man gir slipp på den åndelige rytmen. Kanskje tvert i mot. Vi kan faktisk finne frihet og harmoni i visse rytmer – i alle fall i de som er beskrevet i NT.