Radikale forbilder

Hvis jeg har rett i min mistanke om at de fleste bevegelser har en tendens til å skape mindre radikale ledere i annen generasjon, så er jo utgangspunktet viktig! Selv om de fleste av Paulus sine medarbeidere var noe mindre radikale enn ham selv, så ble de likevel noen av de viktigste lederne i hele kirkehistorien. Det var fordi forbildet deres (Paulus) var så utrolig radikal i sin etterfølgelse av Jesus.

Dette er en utfordring for meg, fordi mange av mine kristne venner som er over 40 år har inntatt hvileposisjon. Kanskje går de på kristne møter – kanskje ikke. De er trygge i sitt forhold til Gud. Men ”radikal” er ikke det første som slår en i forbindelse med dem. Jeg tenker ofte på hva dette kommuniserer til yngre kristne om å leve/ikke leve radikalt for Gud. Når man har levd halve livet har man erfart så pass mye at man får et mer reflektert forhold til mange ting. Det er da man virkelig kan bli et forbilde for yngre. Men dessverre blir alt for mange i denne aldersgruppa nesten usynlige i menigheten (hvis de da ikke har et lederansvar der). Men det er jo akkurat nå vi trengs!

Derfor tenker jeg ofte på hvordan jeg selv utvikler meg. Når jeg nå har overlatt ansvaret for menigheten til yngre krefter: Kommer jeg da til å bli mer og mer usynlig? Eller kan jeg heller bli mer og mer radikal? Slik at yngre folk har noe å ”strekke seg etter”.

I en slik situasjon er det en fordel å leve i en relasjonsbasert menighet. For her dreier menighetsliv seg om mye mer enn møter. I relasjonsbaserte menigheter kan man være et forbilde, selv om man ikke preker eller leder møter. I går hadde vi for eksempel en liten romjulssamling: Mens 20 personer satt i stua og sang lovsanger, så var noen av de andre voksne og jeg på kjøkkenet og lekte med barna (og ”passet på” kakefatet…) Midt i leken kunne jeg formidle ting som skapte ny visjon hos en av de andre som var med og lekte. Det var ting jeg nok aldri hadde sagt i en preken fordi det var så ”dagligdags”, men som likevel kan komme til å bety mye.

Derfor sier Bibelen at ”Glem ikke deres ledere, de som talte Guds ord til dere. Tenk tilbake på hvordan de levde og døde og ta eksempel av deres tro!” (Heb 13,7). Vi skal ikke tenke tilbake på våre ledere og huske hvor godt de prekte. Vi skal tenke tilbake på hvordan de levde. Jeg håper at det folk vil huske av meg er hvor radikalt jeg levde, ikke at jeg hadde snakketøyet i orden. Dét er sannelig litt av en utfordring!

Kan man arve radikalitet?

Jeg håper noen kan hjelpe meg med et spørsmål jeg har tumlet mye med i det siste: Kan radikalitet gå i arv? Nå tenker jeg ikke rent genetisk. Men kan den som jobber med disippeltrening fostre disipler som er minst like radikale som en selv? Eller helst mer radikale enn en selv.

Det virker som selv Paulus slet med dette, når han skriver: ”Jeg har ingen som Timoteus, ingen som så oppriktig kan ha omsorg for dere. Alle de andre tenker bare på sitt eget, ikke på Jesu Kristi sak.” (Fil 2,20-21). Paulus var en som ikke levde for seg selv og sin egen komfort. Han var en meget radikal etterfølger av Jesus. Men det virker som selv Paulus sine medarbeidere var mindre radikale enn ham selv, med unntak av Timoteus.

Antakelig ville vi synes at samtlige av Paulus sine medarbeidere var radikale sammenlignet med vår standard. Men poenget mitt er at de var mindre radikale enn han som hadde trent dem. En lignende utvikling kan man se i vekkelsesbevegelser i kirkehistorien. Det starter med noen få radikale som ikke lar seg stoppe av noen ting. De går ut og vinner nytt land for Guds rike. Men når andre generasjon med ledere tar over, så blir fokuset på vedlikehold og på å forsvare det territorium man har erobret. Så må tredje eller fjerde generasjon bryte opp og starte på nytt. Det finnes noen hederlige unntak selvfølgelig, men så vidt jeg kan forstå, så skjer dette alt for ofte.

Jeg har tro på mange nye menigheter i Norge. Men skal dette skje i løpet av de nærmeste få årene, så må mange unge (og eldre) radikale menighetsplantere stå fram! Da blir dette med overføring av radikalitet en nøkkel. For jeg ønsker ikke bare være med å trene menighetsplantere: Jeg ønsker å trene en radikal utgave av sorten! Slike som ikke tenker på sitt eget, men bare på Jesu Kristi sak.

Jeg er ikke pessimist, men må finne noen svar. Noen tanker har jeg jo selv. Kanskje jeg kan komme tilbake til dem. Men hvem kan hjelpe meg? Hvem har tanker – og ikke minst erfaring – fra dette med å trene disipler som blir mer radikale enn deg selv?

Meningsfull nattverd

En av de tingene vi med fordel kan gjenvinne i mer postmoderne sammenhenger er nattverden. Nye menigheter bør ha nattverd langt oftere enn det som er vanlig. I menigheten min har vi sett folk som for første gang bekjenner sin tro på Gud gjennom å delta i nattverden.

Vi trenger ingen ”ordinerte” prester for å ha nattverd – for vi er alle prester. Vi trenger heller ikke ha en spesiell bygning eller en spesiell ukedag for å ha nattverd. De første kristne hadde stor variasjon: I Jerusalem hadde man nattverd daglig i hjemmene, mens korinterne hadde nattverd ukentlig når hele menigheten kom sammen.

Men en ting som alltid bør kjennetegne nattverden er fellesskap. Det burde ikke være slik at hver enkelt bare er opptatt med sin egen lille brødbit eller oblat - og bare tenker på sitt eget private forhold til Gud. Nattverden er et måltid som markerer at vi hører sammen som Guds folk. Korinterne ble jo kritisert for at de holdt hvert sitt måltid (1Kor 11,21). Selv om de var på samme sted, så tenkte hver på seg og sitt når de hadde nattverd. Det likte ikke Paulus! Men jeg har dessverre også vært med på mange nattverder hvor fokuset bare er mellom den enkelte og Gud. La oss gjenvinne fellesskapet som nattverden skal uttrykke!

Måltider kan være varierte. Julemiddagen er som oftest med andre rammer enn en vanlig middag i en arbeidsuke, og når vi går på restaurant med gode venner så er rammene igjen helt annerledes. Nattverden er også et måltid. Da må vi forvente at rammene varierer fra gang til gang. Dessverre har de fleste menigheter ”sin” måte å ha nattverd på – og den gjennomfører de hver eneste gang. Hvordan kan vi gjøre noe så flott som et kjærlighetsmåltid (Judas 12) til et ensformig ritual?

Nattverden er til minne om Jesus. Men i våre protestantiske menigheter så er det bare én ting vi minnes hver eneste gang vi har nattverd: Det er at Jesus døde for oss. Det er selvfølgelig viktig å minnes dette. Men det er jo langt mer enn dette vi kan minne hverandre på når det gjelder Jesus. Faktisk var de første kristne mest opptatt av å bruke nattverden til å minne hverandre på at Jesus skulle komme tilbake for å opprette sitt rike på jorden. Fokuset deres var altså på framtiden – og ikke på fortiden slik vi gjerne har. Hver gang vi har nattverd skal vi gjøre det til minne om Jesus. Men det betyr ikke at vi hver gang må minnes akkurat det samme, for Jesus har jo gjort så mye for oss!

For nye kristne er det glimrende å være med på nattverd. Med litt planlegging kan man i løpet av noen nattverdsmøter forkynne alle de tre viktigste aspektene som vi skal minnes når det gjelder Jesus:

1) Hans blod ble utøst for våre synder (vinen)
2) Han er i dag til stede i sin kropp (brødet). Hans kropp er vi som er døpt med én Ånd til å være Hans menighet. Han er midt i blant oss!
3) Han skal en dag komme igjen for opprette et fullkomment rike (han skal ikke drikke vin før han drikker den ny sammen med sine disipler i Guds rike)

Når vi har nattverd bør vi forklare at den handler om hva Jesus har gjort, hva Han gjør i dag, og hva Han skal gjøre i framtiden! Vi feirer Ham som er og som var og som kommer! (Åp 4,8) Til det trenger vi sannelig mer enn ett enkelt nattverdsmøte en sjelden gang!

Ritualer og nådegaver

Er ritualer og nådegaver motsetninger? En venn av meg mer enn antydet at jeg hørtes lite karismatisk ut etter at jeg skrev innlegget om liturgi. Men slapp av: Jeg har tro på Åndens gaver! Men for meg er ikke dette en motsetning. Min påstand er at alle kristne menigheter har ritualer (sakramenter) – og at det er helt riktig å ha dem! Men hvis vi bare har ritualene - og ikke åndskraften - blir det selvfølgelig helt feil!

Noe som kjennetegner postmodernismen er at den verdsetter det visuelle. Mens tidligere generasjoner kommuniserte mest med munnen, så går kommunikasjon i dag stadig mer ved hjelp av alle sanser. Tidligere var tanken det klart viktigste elementet i læringsprosessen – i dag spiller opplevelsen en mye større rolle enn tidligere. Ingen av disse tilnærmingsmåtene er nødvendigvis bedre enn den andre – de er simpelthen bare forskjellige.

Inn i en slik situasjon bør vi bruke de bibelske symbolene for alt de er verdt. Vi må tenke gjennom hvilke ritualer vi bør ha - og ikke minst hvordan de bør utformes. Dette vil hjelpe oss til å gjøre postmoderne mennesker til disipler. Her kan vi altså oppnå to ting på en gang: Vi kommer nærmere det bibelske forbildet for menighetsliv, samtidig som vi kommuniserer bedre med folk rundt oss. Det høres vel bra ut?

Et sakrament er en handling hvor det skjer noe mer enn bare det som er synlig i det ytre. For eksempel er dåpen mer enn at vi bare gjør folk våte. Dåpen handler om en åndelig virkelighet, som synliggjøres ved en fysisk handling. Vi kan altså visualisere et åndelig prinsipp. Dette fanger folks oppmerksomhet, hvis vi gjør det på en god måte – og tar oss tid til å forklare.

NT er full av slike ritualer. Fire av de som er enklest å finne er: Dåp – Nattverd - Salving med olje – Håndspåleggelse. Hver av disse ytre handlingene er koblet til en åndelig virkelighet som går dypere enn vann, vin, olje og svette håndflater. Dette er altså symboler (eller mer enn som så?) som Gud har gitt sin menighet. I en postmoderne kultur gjør vi lurt i å gjenvinne noe av fylden i disse symbolene.

Liturgi - et stygt ord?

Da jeg før i tida hørte ordet ”liturgi” gikk det frysninger nedover ryggraden på meg. Jeg så for meg prestekjoler og altere og fastlåste gudstjenesteformer. Men etter hvert har det gått opp for meg at vi alle har en form for liturgi. Men i ”frie” sammenhenger så er vi bare ikke klar over vår egen liturgi. Dette innlegget er derfor en oppfordring til å bli bevisst din egen liturgi.

I bunn og grunn handler liturgi om rammene rundt vår tilbedelse av Gud. Enhver kultur utvikler sin måte å tilbe Herren på. Dette er jo ikke feil! Spørsmålet er bare om vår ”liturgi” faktisk egner seg for den kulturen vi søker å nå. Eller gjør vi det på en måte som bare var relevant for tidligere tider? Hvorvidt vi definerer ”tidligere” som 500 år tilbake i tid - eller 20 år tilbake i tid - spiller egentlig ikke noen rolle.

Som med de fleste andre ting, er det to grøfter å gå i. Mange av oss har tatt avstand fra det vi opplever som døde ritualer i tradisjonelle kirker. Men ved å gjøre dette kan vi fort risikere å kaste ut alt som er bra med dette. Det er jo gjerne en grunn til at de som har gått foran oss, gjorde det på akkurat den måten de gjorde det. Ofte hadde de en god grunn, selv om vi ikke forstår dette helt i dag. Vi gjør med andre ord lurt i å lære av røttene våre, og samtidig tenke gjennom hvordan vi bør gjøre det framover.

Ved å tenke planmessig gjennom dette med liturgi tror jeg faktisk vi kan skape sammenhenger som kommuniserer veldig bra med unge mennesker. I Kraftverket har vi f.eks. hatt noen av de beste tilbakemeldingene fra tenåringer de gangene vi har hatt brødsbrytelse (nattverd) på møtene. Ved å tenke gjennom hvordan vi bør ha brødsbrytelse, så kan vi altså ”bruke” dette til å legge til rette for møter mellom Gud og mennesker. Dette er hensikten med en gjennomtenkt liturgi!

Jeg er slett ingen ekspert på liturgi, men jeg tror i hvert fall følgende områder er viktig å tenke gjennom:

1) Valg av musikk (dette har de fleste allerede et bevisst forhold til)
2) Fysiske omgivelser (i hjemmene eller offentlig? cafébord, stolrader eller ingen stoler? utsmykking, belysning, osv)
3) Møtenes innhold (skriftlesing, forkynnelse, lovsang, måltid, forbønn, osv)
4) Åndelige disipliner (bønn, faste, studium, stillhet, tjeneste, osv)
5) Sakramenter og ritualer (dåp, nattverd, håndspåleggelse, salving med olje)

Jeg mener jo ikke at disse ytre rammene er det viktigste. Det viktigste er at Den Hellige Ånd får virke. Men samtidig er det klart at omgivelser og struktur påvirker oss – enten positivt eller negativt. Vi bør ikke bli overrasket over at Gud bruker ytre ting for å påvirke vårt indre liv. Faktisk tror jeg noen menigheter går glipp av vekst i antall fordi de undervurderer en del slike ”ytre” ting.

Om å ha forventninger til folk

I dagens samfunn er det få ting som lyder verre enn ”å sette krav til folk”. Mange mennesker misliker sterkt å ha forventninger rettet mot seg. Personlig frihet er kampordet, og med det menes frihet til å gjøre akkurat det jeg føler for - til enhver tid. Det å be noen om å forplikte seg - eller be dem å legge ned sine egne behov på andre måter - er noen av det verste man kan gjøre.

Noen kristne bruker til og med teologien for å unngå å bli satt forventninger til: Gud elsker meg uansett om jeg gjør noe eller ikke, så hvem er du som har forventninger til meg? Tror du at du er viktigere enn Gud liksom? Dermed er vi dobbelt vaksinert: For det første vokser vi opp i en kultur som anser forpliktelse som en uting. Deretter bygger vi opp en teologi som forsterker dette negative trekket i kulturen vår.

Jesus hadde klare forventninger til de som ville følge ham. Ja, faktisk krav: Søk først Guds rike! Gi alt du eier til de fattige! Følg meg! Dette er temmelig tøffe utsagn. Men du verden så befriende! For da kan vi glemme oss selv, og få fokus der hvor Jesus hadde fokus – og det var ikke på sin egen navle. Da blir det å ”ha Jesus som Herre” mer enn fine ord.

Paulus hadde også tøffe forventninger til sine medarbeidere. Han omskar jo faktisk Timoteus! Jeg tror de fleste unge kristne menn hadde takket pent nei til å bli med i et kristent arbeid som forutsatte at man først lot seg omskjære av lederen for arbeidet... Nå er ikke akkurat dette min anbefaling, men vi må samtidig ikke la oss lure til å tro at vi kan utrette store ting uten å selv bli satt krav til – og selv ha forventninger til mennesker rundt oss

Ønsker vi å drive disippeltrening kommer vi altså ikke utenom det å heve forventningene til folk. Vi skal selvfølgelig ikke sette urimelige forventninger: Vi ber ikke en hundremeterløper om å satse på maraton! Men hvis folk skal utvikle seg, så må de ha noe å strekke seg etter. Dette er utrolig vrient å gjøre på en god måte i dagens samfunn. Men jeg tror det er en nøkkel for multiplikasjon av menigheter og tjenester.

Utvikle ferdigheter

Mye kristen undervisning er rettet mot å gi oss mer kunnskap. Kunnskap om hvordan studere Bibelen, hvordan be, hvordan ha et godt familieliv. Men ofte har vi vel så god bruk for ferdigheter, dvs. hvordan setter vi det vi vet ut i praksis. "Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse" (Gal 5,22) Dette er vel og bra å vite, men jeg ønsker alt dette i praksis. Jeg vet at jeg bør være vennlig, trofast og selvdisiplinert… MEN HVORDAN GJØR JEG DET?? Dette er nok et rop mange kjenner igjen fra seg selv.

Jeg tror en viktig ting er å flytte hovedtyngden av undervisningen fra prekestolen til kjøkkenbordet. Vi trenger nok ”gode gammeldagse prekener” men ennå mer trenger vi å få snakke om ting i praksis. Dette gjør vi bedre over et måltid mat enn på en gudstjeneste. Derfor må vi ha åpne hjem . Det er bare når man kan snakke om ting personlig at vi utvikler ferdigheter.

En bekjent av meg pleier å si at ”vi må bygge menigheter hvor det er lov å synde”. Han ønsker jo ikke at folk skal synde. Men han innser at folk faktisk sliter med det ene og det andre og det tredje. Vi må derfor ha menigheter hvor det er lov å snakke om utfordringer man har på det personlige planet. Det er ikke nok å forkynne om helliggjørelse på møtene, hvis mennesker ikke får praktisk hjelp til å seire over ting som avhengigheter og dårlig selvbeherskelse. ”Helliggjørelse” er generelt – og dermed ufarlig. ”Avhengighet” derimot er konkret fordi det handler om at jeg er bundet av TV, internett, gambling, rusmidler, pornografi eller hva det måtte være (for sikkerhet skyld: dette er ikke en liste over mine avhengigheter!)

Bibelens undervisning om helliggjørelse gir meg kunnskap, mens det å klare å legge ting bak meg i mitt eget liv er ferdigheter. Kunnskap er bra, fordi det forteller oss om hva vi trenger å utvikle ferdigheter i. Men målet er ferdighetene. For da skapes disipler med forvandlede hjerte, og vi unngår å skape ”studenter” med store hoder og små hjerter. Kunnskap får vi gjennom bibeltimer og prekener – ferdigheter får vi hvis menigheten fungerer i dagliglivet.

Ledertrening

Ett eksempel på at menighetene våre ofte er mer greske enn jødiske i sin tankegang er hvordan vi driver ledertrening: Vi fokuserer ofte på kunnskap, mens vi heller burde fokusere på ferdighet. Vi tenker (ubevisst?) at hvis folk bare får nok kunnskap, så blir de gode ledere. Derfor sender vi de mest lovende ledertalentene vekk fra menigheten for å gå på bibelskole. Der vil de nok få massevis av kunnskap. Jeg mistenker imidlertid at det ofte er nok kunnskap i norske menigheter, men at man ikke vet hvordan denne kunnskapen skal settes ut i praksis (=ferdighet). Man kan lese 20 gode bøker om evangelisering og menighetsvekst, men hvis man ikke klarer å omsette dette i praktisk menighetsvekst, så er det ganske verdiløst

Jesus derimot hadde disipler som var med Ham mer eller mindre hele tiden i tre år. Det var ikke slik at disiplene hans kom for å høre ”fire gode bibeltimer”, for så ikke ha noe mer å gjøre med læreren sin før neste bibeltime. Nei, de var med ham både når han underviste og når han spiste eller hvilte eller var på fest. Dette var en metode for ledertrening som var godt kjent fra samtidige rabbier og fra GT: Moses sitt forhold til Josva - samt profetskolene - er kjente eksempler.

Jesu mål var ikke bare kunnskap, men forvandlede mennesker. Han visste at hvis hjertet til disiplene ble forvandlet, så ville Gud kunne bruke dem. Men hvis hjertene ikke ble forandret, så ville ikke all verdens kunnskap være til nytte. Her snakker vi om en ledertrening som ikke har klasserommet eller menighetens møter som sentrum. Sentrum for treningen er selve livet, og hvordan prinsippene i Guds rike kan leves ut midt i hverdagen. Lærer og elev jobber sammen med å anvende Bibelens prinsipper i konkrete situasjoner med hensyn til f.eks. parforhold, økonomi, stress, sykdom, sorg og glede, osv. Selvfølgelig vil en slik trening også inneholde klassiske menighetsting - som f.eks. tale, møteledelse og kirkehistorie - men slike ting blir satt inn i en bredere sammenheng.

En slik form for ledertrening har mange fordeler:

1) Vi produserer ikke ledere med store hoder og små hjerter
2) Ledertreningen foregår der hvor de fleste av de vi trener skal være ledere i framtida, nemlig i dagliglivet i menighetene og på arbeidsplassene.
3) Det er billigere
4)Det er mer fleksibelt. På en skole så må alle bli ”ferdig trent” innen en gitt tidsramme. Ved å drive ledertrening i hjemmene, så kan vi tilpasse både innhold og framdrift til den enkeltes behov og ressurser.

Skal vi se hundrevis av nye menigheter i Norge så tror jeg vi må tenke nytt om lederterning. Dette krever imidlertid at de av oss som har vært kristne en stund legger ned livene våre og fritida vår - og åpner lommebøkene våre og hjemmene våre - for en kommende generasjon av ledere.

Apostler

Bibelen forteller oss at vi trenger apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere helt inntil vi når fram til full modenhet (Ef 4,11-14). Ingen vil vel påstå at Guds menighet har nådd dit ennå at vi er ved full modenhet og ikke lar oss drive hit og dit av enhver lære. Derfor tror jeg vi trenger alle disse gavene til menigheten nå i dag

Aposteltjenesten har det vært mye diskusjon om. For 30 år siden var det få som i det hele tatt trodde på at Gud ville ha apostler i dag. Man trodde at dette var noe som tilhørte fortiden. Nå er vel de fleste enige om at Gud ønsker at det fortsatt skal finnes både apostler og profeter i menigheten. Imidlertid har det vært mye misforståelser om hva en apostel gjør og er. Det har heller ikke hjulpet at det finnes en del selvutnevnte ”apostler” som kanskje slett ikke er det som ”etiketten” deres tilsier. Men at noe har blitt misbrukt og misforstått, betyr jo ikke at vi ikke trenger det! Tvert i mot! Svaret på feil forståelse, er jo ikke la være å snakke om det, men å få rett forståelse

De fleste er vel enige i at vi trenger mange nye menigheter her i landet. Skal vi få dette til, så tror jeg vi må se en gjenreisning av den apostoliske tjenesten. Det er Bibelens resept for menighetsplanting i stor skala. Det betyr ikke at vi ikke har noen apostler eller profeter i Norge i dag. Men vi trenger mange flere! Nasjonen vår har vært så velsignet at vi har fått oppleve frukten av tidligere generasjoners apostler, slik som Hans Nielsen Hauge og Thomas Barratt. La oss be om at det skjer igjen! At Gud reiser opp apostler som kan plante mange menigheter som vokser til modenhet.

Misjonær i Tyskland?

Visste du at andelen av befolkningen som er evangeliske kristne er større i Egypt enn i Tyskland? Det er altså vanligere å være født på ny hvis du bor i Egypt, enn hvis du bor i Tyskland. I enkelte deler av Tyskland finnes det knapt menigheter som forkynner evangeliet klart. Men om du synes det er få evangeliske kristne i Tyskland, så er det virkelig få i Østerrike. Man regner med at av de mer enn åtte millioner innbyggerne i Østerrike, så er bare ca 20.000 av dem født på ny. Det betyr at det er noe sånt som 0,25 % av befolkingen som er født på ny. Prøv å regne ut hvor mange kristne det ville tilsvart i den byen du bor i!

Slike statistikker er selvfølgelig aldri helt nøyaktige. Bare Gud kjenner folks hjerter, og vet hvem som virkelig er født på ny eller ikke. Likevel gir det en pekepinn på hvor sterkt evangeliet står i en nasjon. Dette endrer det tradisjonelle bildet av hva en misjonær er. Det dreier seg ikke lenger om å dra langt inn i ”bushen” til helt fremmede kulturer. En av de viktigste misjonsmarkene i dag er storbyene i Vest-Europa.

For tida kommer det stadig flere misjonærer fra andre verdensdeler til Europa. Mange av Europas aller største menigheter har i dag pastorer som er født i Afrika. Land som Brasil og Korea sender også mange misjonærer hit. Jeg kjenner selv faktisk flere misjonærer som jobber med menighetsplanting i Oslo. Men i Europa bør vi nordmenn ha en kjempeoppgave: Det skal ikke så store innsatsen til for oss å lære oss språket og kulturen i land som Tyskland, Østerrike, Nederland eller Danmark. Men disse landende har behov for tusenvis av nye menigheter! Nå kan vi bli misjonærer i det som er nesten vår egen kultur.

Begynn med å skaffe deg kunnskap. Les Operation World Operation World . Eller bli med på team, for eksempel med Jesus Revolution eller med Mission Adventures. Sørg også for å bruke tida di rett: Skaff deg erfaring fra menighetsbygging og evangelisering der du bor. Dessuten må du spørre Gud: ”Vil du at jeg skal bli misjonær til et av disse landene?” Kanskje du blir overrasket over svaret!

Europa kaller

Jeg har tidligere skrevet om at det trengs 100 nye menigheter i Stor-Oslo. DAWN mener det trengs enda flere, og har som mål å se 150 nye menigheter plantet her. Imidlertid er behovet enda større nedover på kontinentet. Her om dagen mottok jeg en mail fra en tysk venn. Han ønsker å leve radikalt for Jesus. Sammen med noen venner prøver han å bygge en menighet som er relevant for det miljøet de ønsker å nå, men det er ikke helt enkelt. Han skriver bl.a.:

"We need new revelation about the practical actions of God and real changing processes in our Christian group. At the moment we are stuck. I believe it would be very necessary that people from the outside come to help and teach us. If nothing happens, we will probably stay in the dangerous situation of stagnation and dying. There is a spiritual fight in Germany, such that the new ways of churches can't rise up. If it is God’s intention, it would be great if you could come to us for some time, be in our group and give some help and teaching. I believe that if nobody from the outside comes to help us, our group could be lost."

Rundt om i Europa har jeg møtt mange folk som opplever det slik. De ønsker å nå byen sin med evangeliet. Men åndskampen er tøff, og man føler seg ofte isolert og aleine. Da er det lett å gi opp! Hvis det er vrient å bygge menigheter som vokser her hjemme i Norge, så er det virkelig tøft nedover på kontinentet. Husk på disse tyske pionerene i bønn!

Her trengs vi alle mann! La oss plante massevis av menigheter i Norge! Men ikke for at vi sjøl skal få koselige menigheter å gå i. Nei! I tillegg til å nå nye mennesker der vi bor, så må vi ha som mål å sende ut misjonærer til andre steder og land. Min drøm er mengder av menigheter som når mengder av mennesker på hjemstedet sitt og som sender ut mengder av misjonærer og team. Gi et lite vink hvis du er klar!

Paulus sin åpenbaring

Tilhengerne av den såkalte ”nådeforkynnelsen” hevder at Paulus mottok spesiell åpenbaring fra Jesus når det gjaldt evangeliets innhold, og at vi derfor må lese alt annet i lys av det Paulus skriver. Det innebærer bl.a. at man tolker Jesu ord i evangeliene i lys av Paulus sine skrifter. Dette er motsatt av mer tradisjonell bibeltolkning som tar utgangspunkt i Jesus, og tolker andre bibelsteder i lys av Ham. Det er helt rett at Paulus fikk spesiell åpenbaring fra Jesus. Men gjaldt denne åpenbaringen budskapet om den nye pakt og dens budskap om nåden og om frelse ved tro alene? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror Paulus sin spesielle åpenbaring gjaldt noe annet.

For det første: Hvis det var Paulus som fikk slik unik åpenbaring om den nye pakt, hva forkynte da de kristne mellom Pinsedag og Paulus sin omvendelse? Menigheten var jo noen år gammel da Paulus kom til tro. Mener man seriøst at menigheten i mellomtiden forkynte den gamle pakt? Hvorfor møtte de da slik stor motstand hos det jødiske lederskapet? Paulus bruker jo nettopp sin iver for den gamle pakt som en forklaring på at han i sin tid forfulgte de kristne! (Gal 1,13-14) Paulus og Barnabas var nok mer radikale enn apostlene i Jerusalem med hensyn til å ta konsekvensene av evangeliet. Men selvfølgelig forkynte Peter og de andre apostlene det sanne evangelium allerede fra Pinsedag!

For det andre så vet vi jo faktisk hva det var Paulus fikk slik unik åpenbaring om. Selve synet er beskrevet i Apg 9,1-9 og 22,3-11 og 26,12-18. Etter å ha bearbeidet synet, så beskriver Paulus de teologiske konsekvensene i de tre første kapitlene av Efeserbrevet.

Paulus sin åpenbaring gikk først og fremst på Kristus. Innholdet i den nye pakt var jo kjent i det minste fra Pinsedag av (jeg mener det var kjent ennå tidligere). Det unike i Paulus sin undervisning var at Kristus innbefattet jøder, hedninger samt den oppstandne Jesus. Jesus sa ikke til Paulus ”hvorfor forfølger du mine venner” – Han sa ”hvorfor forfølger du meg” Hvordan kunne det ha seg at Paulus forfulgte den strålende skikkelsen han møtte på veien til Damaskus? Paulus selv trodde jo han forfulgte mennesker. Men Jesus sa at hvis du forfølger mine disipler, så forfølger du meg. Denne åpenbaringen la grunnlaget for ett av Paulus sine mest sentrale temaer, nemlig Kristus. Kristus består av hodet (Jesus) samt alle som tror på Ham (menigheten). Hele personen (Kristus) består av både kropp og hode. Dette var den revolusjonerende åpenbaringen som ble gitt til Paulus: Menigheten som Kristi kropp

Etter hvert forstod Paulus stadig mer av hva denne åpenbaringen av Kristus betydde i praksis. Dette fikk radikale konsekvenser, fordi det slettet alle naturlige grenser i samfunnet: Mellom jøder og hedninger, mellom menn og kvinner, mellom slaver og frie mennesker (Gal 3,28). Dette var Paulus sin radikale åpenbaring. Selvfølgelig er åpenbaringen av Kristus kun mulig hvis man bygger på en forståelse av den nye pakt, som lærer oss om nåden og om frelsen og om Den Hellige Ånd. Men alt dette var kjent før Paulus ble en kristen. Det radikale som Paulus brakte i tillegg til alt dette var at Kristus bryter ned alle skiller mellom mennesker fordi Han skal bli alt i alle (Ef 1,23) og alt skal sammenfattes i Kristus (Ef 1,10)

Hvordan skape disipler

Som jeg skrev om nylig så er det noe som legger lista for høyt og noen som legger den for lavt når det gjelder å bli en del av fellesskapet. Skal jeg velg mellom disse to grøftene, så velger jeg den hvor lista ligger for lavt! I et slikt miljø har du som regel mange folk. Selv om mange av disse ikke er kristne, så vil de gjerne være åpne for åndelig input. Det ”eneste” som da gjenstår er å presentere Jesus for dem på en slik måte at de forstår hvem Han er, og hva Han forventer av sine etterfølgere.

Et fellesskap hvor lista ligger for høyt er mye vanskeligere å gjøre noe med: Der har man en hard kjerne av folk som har skikkelig peiling både på kristen lære og kristen livsstil. Men de har liten evne til å kommunisere med folk utenfor den kristne ”bobla”. Man kan alltid heve standarden enda et lite hakk på de som allerede er der: Ha noen flere konferanser og bibelstudiegrupper. Da vil de som er en del av gjengen få mer og mer kunnskap. Men vil de nå noen nye med evangeliet?

Hvis du jobber i situasjoner av typen ”masse folk – få disipler” så vær oppmuntret! Du har nemlig en kjempemulighet. Det er faktisk langt enklere å gjøre disipler av folk som ikke er kristne ennå, men som kjenner deg og har tillit til deg - enn det er å gjøre menneskefiskere av en gjeng som har sittet på litt for mange kristne konferanser.

Alt du trenger er en plan for å gjøre disipler av folka som kommer. Ikke prøv å gjøre disipler av hele gjengen samtidig. Be Gud vise deg en håndfull mennesker du kan investere mye tid i. Hvis du lykkes med å gjøre en gruppe til virkelige disipler, så vil de etter hvert trekke de andre i miljøet med seg. De folka jeg har satset mest på de siste årene tar i disse dager over hele lederskapet for menigheten jeg plantet. Nå er det de – og ikke først og fremst jeg – som når ut til nye folk og gjør dem til disipler.

Den nye pakts ord

Den såkalte ”nådeforkynnelsen” hevder at evangeliene ikke er gitt til oss kristne. Man resonnerer slik: Jesu levde under den gamle pakt. Alt det Han underviste gjelder derfor denne pakten. Den nye pakt ble først forkynt etter Pinsedag, og da særlig via Paulus. Dette er etter min mening en logisk kortslutning:

Først et argument som appellerer til fornuften: Hvorfor skulle Gud la sin Sønn gå 3 år på jorda og undervise folk om noe som sluttet å gjelde den dagen Han døde? I så fall var jo alt Jesus snakket om irrelevant nesten i det øyeblikk Han var ferdig med undervisningen. Det er jo et dårligere resultat enn selv en middelmådig prest i Statskirken pleier å få til. Det måtte da være mer fornuftig å la Sønnen tale om de ting som skulle gjelde framover? Hvis Han tok hele sin lære med i graven, så ville det - rent menneskelig talt - virke temmelig tåpelig. Derfor tror jeg da også at det Jesus underviste har full gyldighet i dag.

Man bør selvfølgelig også argumentere teologisk: Hvis vi ser på inngåelsen av den nye pakt så ble denne innstiftet ved Jesu død, for ingen pakt blir gyldig uten at blod utgytes. Men at pakten ble innstiftet ved Jesus død betyr jo ikke at ting som er sagt i forkant ikke kan gjelde den nye pakt. Det er jo vanlig for alle andre pakter og avtaler at man først leser gjennom teksten og deretter ”innstifter” avtalen ved å signere. Det er jo svært uvanlig at en avtale først blir signert og at man bare i etterkant blir gjort kjent med innholdet! (Kanskje med et unntak for visse kommuner i Nord-Norge...)

Hvorfor skulle dette være annerledes for den nye pakt enn for alle andre avtaler? Jesu undervisning mens Han var på jorden var jo nettopp å beskrive den nye pakt, som deretter ble innstiftet (”signert”) ved Hans død på korset. Akkurat slik man gjør med alle andre avtaler: Først innholdet – deretter inngåelsen. Hvis man mener at den nye pakt er annerledes enn alle andre paktsinngåelser på dette punktet, så bør man ha meget godt belegg for dette, og ikke bare ”anta”. Alt i NT etter evangeliene er bare en utdyping og forklaring på den pakten Jesus hadde undervist om. Men selve pakten var det Jesus selv som underviste om da Han gikk på jorda.

Dette blir enda tydeligere hvis vi sammenligner med innstiftelsen av den gamle pakt. Denne pakten ble inngått ved Sinai, og innstiftelsen av pakten er beskrevet i 2Mos 24,3-8 og Heb 9,18-20. Her får først Moses alle de sentrale budene som skal gjelde for den gamle pakten (2Mos kap 19-23). Deretter forklarer Moses folket alle budene (2Mos 24,3). Til slutt ble pakten innstiftet (2Mos 24,6-8). Dette er som sagt den normale framgangsmåten for inngåelse av pakter. Resten av Mosebøkene er bare en utdyping og forklaring av den gamle pakten.

De 10 bud ble for eksempel gitt før den gamle pakt ble innstiftet, for de ti budene fikk Moses i 2Mos kap 20. Men jeg har ennå ikke hørt noen argumentere for at de 10 bud ikke er en del av den gamle pakt! Selv om de beviselig ble gitt før den gamle pakt ble innstiftet. Hvis man forstår paktsinngåelser så forstår man at de ti bud er en sentral del av den gamle pakt – og at de selvfølgelig ble undervist før pakten ble innstiftet.

Det samme prinsippet gjelder for den nye pakt. Jesus visste at det skulle opprettes en ny pakt når Han døde. Derfor brukte Han 3 år på å undervise om den pakten, slik at når den ble innstiftet, så kunne disiplene vite hva den innebar. Jesu undervisning i Matteus kap 4-26 er en direkte parallell til undervisningen om den gamle pakt i 2Mos kap 19-23. Deretter fulgte innstiftelsesordene for den nye pakt i Matt 26,26-28 og pakten ble gyldig ved Hans død. Ordene i Matt 26,28 er en gjenspeiling av innstiftelsesordene for den gamle pakt i 2Mos 24,8

Derfor kan vi kristne rolig regne med at evangeliene gjelder for oss :-)

Nådeforkynnelse?

Jeg blir ofte spurt om hva jeg mener om den såkalte ”nådeforkynnelsen” som preger Oslo Kristne Senter. Nå har jeg ikke vært på OKS på mange år, så jeg har ikke førstehåndskunnskap om undervisningen der, annet enn gjennom det jeg har lest i menighetsbladet deres o.l. Imidlertid har jeg jo snakket med folk som er sterkt påvirket av denne undervisningen. Derfor kan jeg i alle fall kommentere hvordan en del mennesker har forstått dette. Langt flinkere teologer enn meg har skrevet artikler om dette. Vil du gå i dybden så sjekk noe av det andre har skrevet. Her på bloggen vil jeg prøve å si noe fra et perspektiv som hyrde, ikke som lærer:

I utgangspunktet har ”nådeforkynnelsen” et riktig anliggende. Den tar for seg noen viktige punkter i NT. Imidlertid er det slik at hvis man kun fokuserer på én side av den bibelske læren, så oppstår en slagside. De fleste vranglærer som eksisterer er jo ikke basert på ubibelske argumenter, for da hadde de vært enkle å avsløre. Vranglære oppstår som regel ved at man vektlegger kun én side av de bibelske sannhetene. Det mener jeg er tilfellet for den såkalte ”nådeforkynnelsen”

NT omtaler to hovedtyper av vranglære som apostlene stadig kjempet mot: Den ene var judaismen. Det var de som hevdet at kristne måtte følge hele eller deler av Moseloven. Dette leder til det som ofte kalles loviskhet. Kampen mot denne vranglæren er særlig tydelig i skrifter som Galaterbrevet og Apostelgjerningene. Forkjemperne for "nådeforkynnelsen" går så kraftig ut mot judaismen at det Bibelen sier om det motsatte problemet blir helt oversett.

Den andre vranglæren man kjempet mot var nemlig gnostisisme. Betegnelsen kommer av 1Tim 6,20 hvor Paulus tar avstand fra den ”såkalte erkjennelse” (på gresk: gnosis). Hvis judaismen er høyre veigrøft, så er gnostisismen venstre grøft. Kampen mot gnostisismen er tydelig i pastoralbrevene (Timoteus og Titus). Denne vranglæren hevder at man kan være kristen uten at det får særlig stor konsekvens for livsstilen din. Endret livsstil kommer (håper man) som en konsekvens av en ”åndelig erkjennelse” (gnosis). Dette ligner mye på undervisningen om at: ”Jeg kan ikke gjøre noe selv for å vinne over synden. Alt jeg kan gjøre er å overlate jobben til Jesus i meg.” Dette høres kanskje åndelig ut, men ved nærmere undersøkelse ser man at dette ikke stemmer med det bibelske budskapet.

Klassisk kristen tankegang er nemlig knyttet til omvendelse. Vi skal vende oss vekk fra synden, og mot Gud. Ja, vi trenger Guds hjelp til å omvende oss! Men vi har selv et ansvar! Vi kan ikke passivt sette oss ned på vente på at ”Jesus skal seire over synden i oss”. Du og jeg har selv et ansvar for de gjerninger vi gjør. Derfor sier Paulus når han behandler gnostisismen at ”Guds faste grunnvoll står… hver den som bekjenner Herrens navn, må vende seg fra urett" (2Tim 2,19). Dette er en omvendelse som krever et bevisst valg fra oss. Vårt valg + Guds nåde = seier over synd.

Slik jeg forstår det, så fjerner ”nådeforkynnelsen” vårt personlige ansvar for omvendelse og helliggjørelse. Derfor sier Paulus også om de personer som forkynner denne type vranglære: ”kanskje vil Gud en gang gi dem omvendelse, så de lærer sannheten å kjenne”. (2Tim 2,25). Dette er det samme ord for omvendelse som Johannes døperen forkynte. Denne vranglæren dreier seg altså i stor grad om synet på omvendelse – eller egentlig manglende syn på omvendelse.

I mine samtaler med disipler av ”nådeforkynnelsen” så er nettopp spørsmål knyttet til omvendelse noe av det som skaper mest trøbbel for dem. Men en kristendom som sier at vi ikke trenger omvendelse – eller at omvendelse er en slags åndelige svevende greie som kommer av erkjennelse av hvem Jesus er i oss – det er å gå i den motsatte grøfta av loviskheten. Kallet til hver enkelt av oss om å leve i omvendelse må alltid være en del av budskapet i en bibelsk menighet.

Vil du virkelig nå ut?

De siste ukene har jeg snakket med mange menighetsledere. Forbløffende mange av dem er frustrerte fordi de ikke når ut til kirkefremmede. Jeg sier ”forbløffende” fordi jeg er overbevist om at det finnes tusenvis av mennesker i Norge som er veldig åpne for evangeliet. Menighetene ønsker å nå ut med evangeliet – og folk ønsker å høre evangeliet. Hvorfor da tilsynelatende så lite respons?

Med fare for å virke arrogant: Jeg har lenge hevdet at de fleste menigheter ikke vokser fordi de egentlig ikke ønsker å vokse. Nå er det nok sånn at de fleste pastorer hadde sagt ja takk til å få hundre nyfrelste inn døra. Men selvfølgelig bare hvis de oppførte seg som gode kristne. Hvis de bare kunne legge fra seg problemene sine i det de ble frelst, så hadde det jo vært simpelthen storartet å få så mange nye medlemmer. Men problemet er jo at nyfrelste sjelden kommer ferdig disippelgjort fra første dagen de blir kjent med Gud.

Mange mener at vi lever i de siste tider. I følge Paulus vil folk da være ”egoistiske, glade i penger, fare med skryt, være overmodige, snakke stygt om andre, være ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten respekt for det hellige, ukjærlige og uforsonlige, fare med sladder, mangle selvbeherskelse, være rå, likegyldige for det gode, svikefulle, oppfarende, innbilske. De elsker lystene høyere enn Gud.” (2Tim 3,2-4) Dette er en ingen dårlig beskrivelse av en vanlig ung person i Norge. Selvfølgelig vil Guds ord forandre folk på sikt, men dette er utgangspunktet. Så da spør jeg: Hvor mange av denne typen folk ønsker du å ha i forsamlingen din?

Ja, jeg håper virkelig du har lyst til å få inn mengder med slike folk. Men da vil du raskt oppdage enda et problem: De som allerede er kristne vil bli skeptiske! Vi forventer kanskje at etablerte kristne skal bli lykkelige over at mennesker blir frelst. Men dessverre er det ikke alltid sånn! Rick Warren sa en gang at alle menigheter som vokser blir kritisert av andre menigheter fordi de er ”for grunne” og ”for overflatiske”

Fordi du ønsker å gjøre de nyankomne til disipler, så senker du tilsynelatende standarden: Helt naturlig vil noen sovne under lovsangen og sende tekstmeldinger under prekene. Bibeltimene vil ikke lenger dreie seg om Daniels bok, men hvordan du kan lære å elske Gud og andre mennesker, samtidig som du kjemper deg fri fra spilleavhengighet eller pillemisbruk eller vanen din med alltid å baktale folk. De fleste kristne blir sjokkerte over en forsamling som er slik.

Så hvis du virkelig ønsker å nå ikke-kristne med evangeliet, så vær forberedt på å få inn en gjeng utakknemlige, egosentrtiske baktalere. I tillegg vil kanskje mer respekterte og ”åndelige” kristne se ned på deg fordi du ha senket standarden. Men tro meg: Det er verdt det alt sammen! For i løpet av 3-4 år så vil disse menneskene som møter Gud i dag ha vokst til helhjertede disipler, som er villige til å legge ned sitt liv for andre. Jesus skapte en slik forandring med 12 slabbedasker fra Galilea – og Han gjør fortsatt lignende ting – også her i Norge!

Hvor høyt legger du lista?

Hvor høyt legger du lista for folk i fellesskapet ditt? Hva forventes det av folk som er med? Hva forventes det fra nye som dukker opp?

Min erfaring er at noen fellesskap legger lista for høyt. Man ønsker så inderlig at folk skal leve overgitt til Gud og virkelig være disipler. Derfor fokuserer man på helliggjørelse og innvielse. Særlig ledere som er sterke på det profetiske eller på læresiden har en tendens til å legge forventningene høyt. Det er bra med forventninger, men noen ganger så er det som man sier til nybegynnere: ”Her ligger lista på 2 meter, og med Guds hjelp så vil du klare å hoppe over.” Det er sant, for alt er mulig for den som tror! Problemet er bare at mange gir opp uten å forsøke en gang. Dermed opplever slike fellesskap at de ikke når ut til kirkefremmede. (For ordens skyld: Det kan selvfølgelig være andre grunner også til at man ikke når ut…)

Typiske evangelister derimot, har en tendens til å legge lista tilnærmet på null centimeter. Det er som høydehopp uten list: ”Bare du treffer mellom stengene, så garanterer vi at du ikke river!” På den måten kan man nok samle mye folk. Men siden det ikke er noen forventninger til de man samler, så utvikler de seg heller ikke til modenhet. Dermed ender lederne fort opp med å slite seg ut.

Min oppfordring er: Bli enige om hvor lista ligger i deres fellesskap – og ikke minst hvor den bør ligge. Da kan dere oppdage at lista enten ligger for høyt eller for lavt. Det igjen er et signal om at dere bør konsultere noen med en komplementær gave. Har dere f.eks. masse folk, men ingen forventninger, så få hjelp av noen som kan en del om disippeltrening. Har dere derimot en høy standard, men så godt som ingen kirkefremmede, så trenger dere nok heller hjelp av evangelister.

PS. Det aller verste er for øvrig om man hele tiden endrer nivået for lista, avhengig av siste taler. Da blir i hvert fall søkende mennesker forvirra.

Nettverk

For en tid tilbake skrev jeg om at jeg drømmer om 100 nye menigheter i Stor-Oslo. Hva skal til for å komme dit? Det finnes selvfølgelig ikke ett enkelt svar på det. Det er mange ting som må skje for at vi skal komme dit. Men jeg tror en av faktorene som må til er at vi får fungerende nettverk av nye forsamlinger. Forskning viser klart at menigheter som står i et nettverk, vokser raskere enn menigheter som står aleine. Jeg tipper at dette ikke bare gjelder vekst i antall folk på møtene, men også i antall nye mennesker som blir nådd med evangeliet.

Det er typisk norsk å være individualist: ”Enten så gjør vi det på vår måte – eller så gjør vi det ikke i det hele tatt” Men det er jo bare dumt å ikke lære av andres erfaringer! Selv om vi selvfølgelig heller ikke bare kan kopiere andre: Hver lokal situasjon er jo forskjellig. Likevel kan vi lære av hverandre. Dette er en av de viktigste grunnene til at menigheter bør stå i en større sammenheng. Antakelig er dette spesielt viktig for små menigheter.

Jeg husker hvordan de såkalte ”House churches” i løpet av noen år forandret kirkebildet i Storbritannia. Fra å være små og bortgjemte på 1970-tallet, ble de en svært innflytelsesrik faktor i løpet av 1980-tallet. Tusenvis av forsamlinger ble startet i hjemlandet og innflytelsen deres nådde vidt ut internasjonalt. Selv om mange av disse menighetene var helt frittstående, så er det ingen tvil om at utviklingen ble ”båret fram” av 10-20 ulike nettverk av menigheter, som utgjorde en slags "ryggrad" i denne bevegelsen.

Lignende ting skjer i dag blant mange menigheter som hovedsakelig når innvandrere i Europa. Nettverk av menigheter med utspring i Asia og Latin-Amerika planter i dag mengder av menigheter i Europas storbyer. Igjen står altså nettverk av menigheter sentralt i utviklingen. Det å få være med på konferansene til disse nettverkene er en kjempeinspirasjon for enhver som drømmer om å se mange nye menigheter bli plantet.

Jeg vet at det er mange mennesker og menigheter som drømmer om, snakker om, ber om og arbeider for vekkelser i Stor-Oslo. Men hvor mange nettverk av menigheter samarbeider om dette? Jeg vet det er noen, men jeg håper virkelig at det snart blir mange flere!

Profeter slik jeg vil ha dem

Noen mennesker tror at profeter først og fremst påpeker det som er feil.

Men de færreste pastorer trenger hjelp til å påpeke hva som mangler i menigheten. Som regel vet pastoren bedre enn de fleste andre hva som mangler! Det eneste han (hun) ikke alltid vet, er hvordan han kan gjøre noe med det. Hvordan kan han skape positiv forandring? Pastorer trenger altså hjelp til å bringe inn det som mangler, ikke enda en som påpeker hva som er feil. Ekte profeter bidrar mer til byggingen av huset enn til rivingen.

Jeg har møtt en del mennesker som mener seg å ha en profetisk gave, men som sitter fast i en feil forståelse av tjenesten de mener seg å ha. De synes at de er flinke til å påpeke brister og mangler og forbedringsmuligheter, men at menighetens lederskap ikke tar i mot det de sier. Så konkluderer de med at lederskapet er stengt for profetiske tjenester. Men som regel er det den grunnleggende forståelsen av profetisk tjeneste som er feil. Det er nemlig ikke særlig profetisk å kunne påpeke feil og mangler. I så fall ville jo den største surpompen i menigheten, være den som har den sterkeste profetiske gaven!

Nei, den type profetiske tjeneste som trengs er mennesker som viser oss hvordan vi kan skape forandring. Alle kan se hva som bør forandres, men profeter kan si noe om hvordan skape den nødvendige forandringen. Hvilke nøkler vil Gud gi oss for å bygge opp menigheten? Den slags profetiske gaver er det jeg ønsker meg – og sikkert de fleste andre menighetsledere også. Det dreier seg altså ikke om å ”finne syv feil” - men å peke på ”syv mulig nøkler.” Heldigvis har jeg opplevd en del av denne type ekte profetisk tjeneste. Uten dette ville aldri Kraftverket kommet dit det har kommet. Men jeg mistenker at ikke alle andre ledere har vært like heldige…

Mener du at du har en profetisk gave, som du ønsker å utvikle? Her er to råd:

1) Gjør et skikkelig studium av profeter i den nye pakt. Disse bør være forbilder for enhver profetisk tjeneste i vår tid. De viktigste profetene i NT etter Pinsedag var Barnabas, Silas, Judas (den Judas som ble sendt til Antiokia) og Agabus. Da vil du raskt finne ut at profetisk tjeneste i den nye pakt handler om oppmuntring, om å bygge opp, og om å finne praktiske løsninger på utfordringer.

2) Sørg for å stå nært knyttet til andre kristne søsken, kanskje særlig personer med andre tjenestegaver. For profeter er ikke ensomme ulver. Tvert i mot er de lagspillere. Særlig nært bør profeter stå til pastorer og apostler.

Til menighetsledere vil jeg si: Dere trenger ekte profetiske tjenester! Ikke la dere skremme vekk fra dette, selv om dere har dårlige erfaringer med kritiske mennesker som hevder å være profeter. Sørg heller for å få tak i ekte vare!

Roller og tjenester

Kan man starte en menighet uten å ha et pastorkall? Jeg tror svaret er ja! Dette er et svært viktig spørsmål for en del jeg har snakket med. De sitter med mye kontakter, men kjenner ikke noe konkret kall til å være pastor. Derfor tør de ikke å dra i gang ”på alvor”. Nå mener jeg selvfølgelig ikke at alle som har mange kontakter skal starte en ny menighet. Men jeg mener altså at en del av dem kan hvis de vil.

Selv opplever jeg ikke å ha noe spesielt kall fra Gud til å være pastor. Likevel har jeg grunnlagt og ledet en menighet som har vokst fra ingenting til en liten forsamling de siste årene. Hvordan kan jeg gjøre dette uten et pastorkall fra Gud? Svaret ligger i min forståelse av hvordan tjenester i Guds rike fungerer. Det handler om forskjellen mellom rolle og tjeneste.

Jeg tror Gud kaller mennesker til ulike tjenester, slik de bl.a. er beskrevet i Ef 4,11. Derfor er jeg overbevist om at Han kaller noen spesifikt til å være hyrder. Pastor er jo bare det latinske ordet for hyrde. Dette er mennesker med en spesiell utrustning og personlighet som gjør dem særlig egnede som hyrder. Samtidig tror jeg enhver moden kristen kan fylle rollen som hyrde i ulike situasjoner. Jeg trenger ikke en spesiell utrustning fra Gud for å vise omsorg eller for å veilede mennesker til hvor de kan ta til seg åndelig føde. Noen er nok mer egnet for å ha dette som sin viktigste tjeneste, men enhver kristen som kjenner Gud og Hans ord, kan gjøre dette til en viss grad.

På samme måte har jeg hatt gleden av å jobbe sammen med mennesker som tydelig har en spesiell utrustning til å være evangelister. Menighetene trenger langt flere evangelister som virkelig er kalt og utrustet av Gud, og som ikke bare bærer merkelappen ”evangelist”. For meg var tiden sammen med Nicky Cruz og hans team noen av de mest revolusjonerende måneder i mitt liv, selv om det å være evangelist ikke er min tjeneste. Likevel kan jeg selvfølgelig operere i rollen som evangelist, fordi jeg kan veilede mennesker til et personlig møte med Gud.

Så hvordan kunne jeg tørre å starte en menighet uten et klart kall til å være pastor? Svaret er at Gud åpnet døra, og jeg turte å gå gjennom den! Når mennesker rundt meg begynner å søke etter Gud, så trenger jeg ikke noe ”ekstra ord” fra Gud. Jeg trenger ikke å spørre Gud om Han vil at jeg skal følge opp søkende mennesker. Selvfølgelig vil Han det! Jeg trenger bare å lese Misjonsbefalingen for å forstå såpass. Så får jeg heller være bevisst på å trå til side når Gud reiser opp nye som er bedre utrustet enn meg til å være hyrde (pastor).

Hvis man mangler noen tjenestegaver...

Når jeg besøker ulike kristne grupper og fellesskap, så ser jeg hvor vanlig det er at en eller flere av tjenestegavene mangler (Ef 4,11). Dette medfører at fellesskapet (menigheten) ikke får den positive utviklingen som det burde ha hatt

Det vanligste i Norge er nok å mangle evangelister. Man har så lyst til å nå ut med evangeliet til folk i nabolaget, men man har ikke anelse om hvordan. Man prøver både det ene og det andre, men med magre resultater. Jeg satt nylig og pratet med en pastor i en etablert menighet. Han virkelig lengtet etter å nå ut til folk på stedet, men uten å lykkes i særlig grad. Jeg ga ham et enkelt råd: Sørg for å trekke inn noen evangelister fra en annen menighet da vel… Kanskje ganske opplagt, men likevel ikke helt nærliggende virket det som.

Noen dager etterpå snakket jeg med en annen kristen leder, som jobber i en annen sammenheng: Hans problem var at han nådde ut til så mye folk at han ikke ante hvordan de skulle følges opp. Det å nå mennesker med evangeliet var ”hans minste problem”. Men hvordan bringe dem videre i vandringen med Gud? Igjen er vel svaret like enkelt som det er nærliggende: Sørg for å trekke inn noen som kan hjelpe deg å bygge da vel…?

Tenk så bra det hadde blitt om slike kunne samarbeidet! Men det er visst vanskelig, ser det ut til. Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det ikke helt naturlig å invitere inn noen andre som har komplementære gaver til deg selv? For noen er nok svaret at de aldri har tenkt på muligheten. Men for de fleste så ligger det nok en dypere, ubevisst grunn bak: Man blir rett og slett usikker hvis man slipper løs mennesker med andre typer gaver. Hyrder og lærere synes rett og slett at evangelister er litt ”enkle” og overflatiske, og det siste de ønsker er en overflatisk menighet. Evangelister synes derimot gjerne at lærerne er ”treige” og aldri komme til poenget, som jo er å oppfylle Misjonsbefalingen.

Sannheten er vel at vi trenger hverandre, nettopp på grunn av at vi har fått forskjellige gaver fra Gud. Selv om det er skummelt, så må vi innse at Gud bruker mangfoldet. Å få ulike tjenestegaver til å samarbeide, tror jeg er en av apostlenes viktigste funksjoner. Der hyrdene tenker på hvordan de kan bygge menigheten (Guds hus) og evangelistene tenker på hvordan mennesker kan bli frelst (høsten, åkeren) – så tenker apostler både på huset og på åkeren (1Kor 3,9)

Menighetens grunvoll

Bibelen snakker mye om at vi har behov for å ha en solid grunnvoll. Men hva er egentlig en solid grunnvoll? For det første betyr det at hver enkelt kristen må få en sterk grunnvoll å bygge livet sitt på. Denne grunnvollen er det verk Jesus har gjort, og den enkeltes respons på dette verket av Gud (1Kor 3,9-13 +Heb 6,1-2).

Men også lokale menigheter må ha en god grunnvoll. Denne grunnvollen bør etter min mening legges av apostler og profeter: ”Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnesteinen er Kristus Jesus selv”. (Ef 2,20)

Hva slags grunnvoll vil en apostel legge da? Jeg tror Misjonsbefalingen er selve arbeidsbeskrivelsen for enhver apostel (Matt 28,18-20): Sørg for å forkynne på en slik måte at mennesker som tar i mot blir en del av et lokalt fellesskap - og at de blir disipler som når ut til andre mennesker og gjør dem til disipler. Grunnvollen i en menighet består altså av felleskap, disippelskap og evangelisering. Dette trenger ikke være en tradisjonell form for evangelisering, men det betyr at man faktisk vinner nye mennesker for Gud

Noen tenker at når de starter en ny menighet, så skal de først lage en solid grunnvoll, og deretter skal de nå ut. Da tenker man på at de som allerede er i menigheten først må få en grunnleggende forståelse av ting og/eller få ryddet opp en del ting i livet sitt – deretter kan man begynne å nå ut. Slik tenker kanskje hyrder, lærere eller profeter, men slik tenker ikke apostler! Man skal ikke lese mye i Apostelgjerningene før man forstår at apostler grunnlegger forsamlinger som når ut med evangeliet fra første dag. De første apostlene grunnla slett ikke problemfrie menigheter, men de grunnla menigheter som nådde ut! (Apg 6,7 +16,5 +19,10 1Tess 1,8 + Rom 1,8)

Dette betyr selvfølgelig ikke at det er uvesentlig hvordan menigheten fungerer innad. Slett ikke! Men man kan ikke vente med å nå ut til man har fått ordnet opp internt først. Det går ikke an først å legge grunnvollen, for deretter nå ut. For det å nå ut er i seg sjøl en vesentlig del av selve grunnvollen i menigheten. Med andre ord: Hvis en menighet ikke når ut, så beviser det at grunnvollen er mangelfull. Man kan ikke ha en menighet som har en solid grunnvoll, hvis den ikke når ut! Det å nå nye mennesker med evangeliet må være en del av arvestoffet (DNA) i en lokal menighet. Du kan ikke vente med å få på plass arvestoffet til barnet er blitt 2-3 år gammel. Det rette DNA må på plass fra unnfangelsen av!

Derfor lengter jeg ikke først og fremst etter menigheter som fungerer godt internt. Jeg lengter etter menigheter som først og fremst når ut til nye mennesker, samtidig som de som allerede er i menigheten mer og mer lærer å holde alt det Jesus har befalt oss.

Nye skinnsekker

Jesus sa: ”Ingen fyller en ny vin i gamle skinnsekker, for da vil sekkene revne, vinen renner ut, og sekkene blir ødelagt. Nei, en fyller ny vin i nye skinnsekker; da har en begge deler i behold." (Matt 9,17). Vinen er et bilde på Den Hellige Ånds verk. Skinnsekkene et bilde på den strukturen som ”omgir” dette verk av Ånden, f.eks. hvordan en lokal menighet er organisert.

Nye skinnsekker skapes i vår tid, slik det har gjort gjennom hele kirkehistorien: Nye generasjoner blir født, kulturen endrer seg, og nye former for menigheter vokser fram for å formidle evangeliet på nye måter. Budskapet er det samme, men innpakningen er ny. I en slik situasjon tror jeg vi har mye å lære av denne enkle lignelsen til Jesus.

For det første kan de som er i en etablert sammenheng, og som opplever at Den Hellige Ånd gjør noe nytt i deres liv, lære av dette: Det er verken den nye vinen eller de gamle skinnsekkene som er problemet. Hver for seg er de helt OK! Problemer blir det bare hvis man insisterer på å kombinere ny vin med gamle skinnsekker. Jeg har tro på fornyelse i etablerte menigheter. Men likevel tror jeg mange kristne har slitt seg ut helt unødvendig ved å bli værende i situasjoner hvor de heller burde startet noe nytt. Ved å bli værende har resultatet kun blitt frustrasjon både hos de som representerer det bestående og hos de som lengter etter noe nytt: Den gamle skinnsekken går i stykker og den nye vinen går til spille…

Så finnes det de som forstår at de må gjøre noe nytt med den nye vinen. Imidlertid tror de ikke lenger på strukturer i det hele tatt. Man hevder at alt vi trenger er Den Hellige Ånd og Bibelen: Ingen form for lederskap eller annen struktur. Det er omtrent like smart som å si at: ”jeg legger vinen min rett på bakken inntil jeg skal drikke den.” Da blir vinen fort borte! NT sammenligner menigheten med en kropp. Få ting er bedre strukturert enn en levende organisme! Hvis en gruppe kristne skal oppfylle det kall de har sammen, så må de ha en struktur. Jesus sa ikke at man skulle fylle ny vin i ingen skinnsekker. Ny vin krever nok nye skinnsekker, men like fullt kreves det fortsatt skinnsekker.

Til slutt vil jeg nevne de som forstår at man trenger nye skinnsekker for den nye vinen: Noen av disse har klart for seg hva de mener er ”den rette” strukturen. Jeg kjenner mennesker som har startet nye fellesskap og hatt hele strukturen klart for seg i det de startet - nesten ned i minste detalj. Det har sjelden vært noen suksess! Jeg tror absolutt på en bibelsk teologi rundt temaet ”menighetsstruktur”. NT har klare prinsipper for hvordan det er lurt – eller mindre lurt – å organisere en menighet. Men poenget i denne lignelsen er at den nye skinnsekken må være fleksibel. Når vinen gjærer, så må skinnsekken kunne utvide seg og forandres. Strukturen må tilpasse virkeligheten – ikke omvendt.

Det er mange som synes det er koselig å sy klær til en liten baby. Slike ting er kjærkomne gaver for nybakte foreldre. Men det ville vært dumt å sy ferdig garderoben for dette barnet helt til han/hun ble voksen. Man vet jo ikke hvordan barnet vil bli! Hva slags farger vil passe til ham? Vil han bli høy og tynn eller liten og rund? Man syr klær som vil passe den første tiden. Seinere vil vi vite mer om hvordan barnet vil bli, så da kan vi lage nye klær som passer til slik barnet har blitt. Dette er en pågående prosess.

Siden menigheten er en kropp som stadig vokser og er i utvikling, så gjelder det samme prinsippet: Du trenger en struktur nå. Men sørg for å ha en struktur som kan tilpasses den utviklingen dere vil gå gjennom. I min egen menighet har vi gjort relativt store tilpasninger av strukturen hvert 18-24 måned, selv om de grunnleggende prinsippene er de samme. Dette er en spennende side av å lede en menighet: Hele tiden søke Gud og spørre Ham om hva slags struktur vil være tjenlig for oss nå og en tid framover. Men ikke forvent å få en ny skinnsekk som er ferdig definert for de neste 10 årene. Fordelen med ny skinnsekker er nemlig at de er fleksible!

Åndelige foreldre

I dag etterlyses det flere ledere i kristne sammenhenger. Mangel på gode ledere er en av de viktigste årsakene til at kristne menigheter ikke vokser. Jesus sa at vi skulle be Gud om å sende ut flere arbeidere (Matt 9,38). Jeg har derfor veldig tro på å utvikle nye ledere.

Men midt i all lederterningen vi driver med, må vi ikke glemme et annet aspekt som er minst like viktig: Paulus sa at om vi som kristne har tusen lærere, så har vi ikke mange fedre (1Kor 4,15). Ja, vi trenger flere lærere og andre typer ledere! Men mon tro om vi ikke har enda mer behov for åndelige mødre og fedre? Jeg tenkte nylig på noen av forskjellene mellom ledere og foreldre:

Ledere – enten de er på jobben eller i menigheten – skal først og fremst ta beslutninger på vegne av oss andre. Noen kristne ledere legger vekt på at man skal adlyde, slik at det ikke oppstår problemer i menigheten. Foreldre derimot forventes det at man prøver ut meningene sine på. Til en viss grad er det greit å krangle med foreldrene sine

I vår kulturkrets ville vi vel sagt at en familie hvor tenåringsbarna aldri krangler med foreldrene, ville være en usunn familie. Men hvordan er dette i forholdet mellom ledere i menigheten og de andre? Blir en hver diskusjon slått ned som tegn på opprør? Eller har vi folk i menighetene som vi kan lufte det meste med? Folk vi kan utfordre uten at de selv går i forsvarsposisjon. Jeg mener dette er en viktig rolle som far til tenåringer. Da må det vel også være bra å ha noen slike ”åndelige foreldre” i en menighet! Noen du kan bryne deg på uten at de ”kaster deg ut hjemmefra”. Nå mener jeg ikke at man skal gå i den andre grøfta. Et hjem hvor alle alltid krangler er selvfølgelig heller ikke av det gode!

En annen forskjell mellom ledere og foreldre er hvor lenge autoriteten varer. Ledere har autoritet for alltid, mens foreldre har autoritet "bare" i 18-20 år. Når jeg nå overlater ansvaret for menigheten jeg har ledet de siste 5-6 årene til yngre folk, så får jeg høre fra utenforstående at det beste for en menighet er at pastoren er der mer eller mindre på livstid. Det er sikkert riktig hvis man ser seg selv først og fremst som en leder. Men hvis målet er å oppdra selvstendige, åndelige barn så må det vel være best å la dem vise at de kan leve selvstendig med Gud uten at jeg er der hele tiden? I overført betydning: Det er bra å bo hjemme til man er rundt 20 år, men det er ikke like bra å fortsette å bo hjemme hos mamma til du er 40 år! Men slik er det i mange menigheter: Jeg er pastoren din i dag, jeg vil være pastoren din i morgen, og jeg vil sannelig være pastoren din når du pensjonerer deg også…

En tredje forskjell er målet man har som leder eller som foreldre. Ledere er først og fremst opptatt av at jobben blir gjort best mulig. Som leder i en menighet ønsker du å trene opp flinkest mulige gruppeledere, bønneledere, ungdomsledere osv. Dette er selvfølgelig viktig! Men som foreldre er man enda mer opptatt av å gi barna god ballast for sitt videre liv. Som foreldre ønsker vi jo flinke barn, men enda mer ønsker vi barn som fungerer godt både på det sosiale og personlige plan.

Josef fikk oppleve å se 4 generasjoner av etterkommere (1Mos 50,23). Dette har blitt min bønn: At jeg skal få se åndelige etterkommere i mange ledd: At mennesker kan lære av min erfaring og vokse opp til modne kristne som gjør disipler av folk rundt seg, som gjør disipler av folk rundt seg, som gjør disipler av folk rundt seg…

Moderne hedninger

Da mine foreldre lot være å døpe meg da jeg ble født i 1962 var dette helt uvanlig, så sant man ikke tilhørte en frimenighet. Jeg husker selv hvor rart det var å være eneste elev i klassen som ikke var medlem av et kirkesamfunn. Det var litt av noen kommentarer man kunne få! I dag derimot er det svært vanlig at folk ikke har noen form for kirkelig bakgrunn. Dette er det jeg kaller ”moderne hedninger” (som jo ikke er noe godt bibelsk begrep, men det er heller ikke poenget).

En moderne hedning er en person som har svært lite eller ingen bakgrunn i tradisjonell kristen kultur, selv om han er oppvokst i Norge. Hvis en slik moderne hedning blir åndelig søkende, så er det lite sannsynlig at han (hun) vil søke til en kristen menighet. Kronprinsessens engleskole er et like naturlig sted å starte sin åndelige søken. Bare folk som har levd for lenge i en kristen getto – samt de som er dogmatiske ateister – blir overrasket over at så stor del av Norges befolkning tror på engler og den slags. Moderne hedninger er slett ikke uåndelige – de søker bare ikke svar på sine åndelige spørsmål i Bibelen.

I mange år var det slik at ”det som gjaldt” når det gjaldt menighetsvekst var å gjøre det enkelt for søkende mennesker å finne seg til rette i menigheten. Det var viktig å være søkerorientert. Man søker å fjerne alt som kan støte søkende mennesker vekk (bortsett fra selve kjernebudskapet i evangeliet da…) Slike menigheter er glimrende for de som har vokst opp med en viss kontakt med menighetsliv og kirke. Mennesker som har vært innom en menighet, men av en eller annen grunn har valgt å gå bort fra menigheten, kan ofte finne seg til rette i en slik sammenheng. Noen av de mest kjente slike menigheter er Willow Creek og Saddleback.

Men skal vi klare å nå de moderne hedningene, så er jeg overbevist om at vi må ha en ny type menighet. Da må vi først finne ut hvordan en slik menighet er! Hva slags menigheter kan nå dagens norske hedninger og gjøre dem til disipler? Det beste er jo selvfølgelig å snakke med ledere for menigheter som faktisk når ut til de moderne hedningene med evangeliet. Med det finnes etter hvert en god del bra litteratur om dette. Mye kan man også finne på nettet ved å søke på begreper som ”emerging church” og ”missional church”. Som en enkel start kan man jo høre på disse korte intervjuene:

http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=eda91aa7bb26becb3afd
http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=eda91aa7bb26becb3afd
http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=eda91aa7bb26becb3afd

Sammen i hverdagen

Nylig pratet jeg med en venn som har mange års erfaring fra menighetsliv og misjon. Vi snakket om hvordan noen menigheter prioriterer storsamlingene, mens andre prioriterer smågrupper i hjemmene. Så spurte han meg hva vi prioriterte i min egen menighet. Etter å ha tenkt litt, måtte jeg si at vår viktigste prioritet er verken storsamlinger eller smågrupper: det viktigste i menigheten er det som skjer mellom de organiserte samlingene.

Hvis du er glad i noen, så har du lyst til å være sammen med dem mer enn bare til fastsatte tider. Det er derfor rett og rimelig at hvis mennesker i menigheten har ekte kjærlighet til hverandre, så vil de ønske å være sammen også utenfor den offisielle timeplanen. Dessuten er tiden mellom møtene ofte den beste tiden for å drive disippeltrening. I menigheten vår inviteres ofte folk til et måltid. Dette skjer spontant på kryss og tvers – helt uorganisert. Det har vært mange som har fått snakket om ting over middagsbordet, som de ikke fikk snakket om verken på søndagsmøtet eller i husgruppa.

Men dessverre er det ofte slik i vårt samfunn at man bare samles sammen med de som er lik seg selv. Tenåringer ett sted, småbarnsfamilier et annet sted og unge single voksne et tredje. Men hvis vi bare ”henger” med de som er like oss, så går vi glipp av mangfoldet i Guds menighet. Ofte blir avsnittet i 1 Korinterbrev 12 begrenset til bare å gjelde ulike nådegaver. Men den største velsignelsen Gud har gitt oss er vel ikke at en taler i tunger mens enn annen tyder tungetalen? For meg ligger det større velsignelser i at Gud har satt mennesker med ulik bakgrunn, ulik alder og ulike erfaringer sammen i én kropp – menigheten!

Derfor mener jeg det er viktig å skape miljøer hvor det er naturlig at folk er sammen på tvers av aldersgrenser og sivil status. Men siden slike fellesskap ikke er ”naturlig” i vår kultur, så må vi ha en bevisst satsning for å komme dit. Jeg sier ikke at vi har lykkes fullt ut i min egen menighet. Men vi har i det minste tatt noen skritt i riktig retning!

Dette er en av grunnene til at vi prøver å bygge opp menigheten rundt åpne hjem – i stedet for rundt møter. Det betyr slett ikke at møter er uviktige. Storsamlinger og husgrupper må bare ikke bli selve innholdet i menighetens liv.

Husmenigheter – en god idé?

Husmenigheter er igjen på manges lepper. Folk går lei av tradisjonelle menigheter hvor noen få ”kjører showet” (preker, leder lovsang, ber for folk) mens resten er mer eller mindre passive tilskuere. I en slik situasjon er det naturlig å se seg om etter alternativer. Mange faller da ned på konklusjonen at husmenighet er løsningen. I en husmenighet er det lettere å bli sett og lettere at alle tar aktivt del.

Jeg har veldig sansen for menigheter hvor folk blir sett. Jeg tror åpne hjem er en nøkkel for at dette skal skje. Husmenighet er derfor en rett vei å gå. Samtidig blir jeg alltid skeptisk når noen sier at dette er løsningen med stor L. Argumentet løper veldig forenklet slik: Bare vi har husmenigheter i stedet for å møtes i forsamlingslokaler, da vil vi få sunne, aktive menigheter hvor alle deltar…

Dessverre er det mer komplisert enn som så å bygge en sunn menighet. Husmenigheter løser mange problemer som de tradisjonelle menighetene har, men hvis vi ikke er oppmerksomme og vet hva vi driver med, så kan vi samtidig skape oss et helt sett med nye problemer.

Det jeg imidlertid tror 100 % på er relasjonsbaserte menigheter. Det kan vi ikke få uten å ha åpne hjem. Kjernen i evangeliet er en relasjon som er gjenopprettet: På grunn av synd kom menneskene i fiendskap med Gud. Men da Jesus døde og stod opp igjen, gjenopprettet han vår relasjon til Gud. Fordi vi har fått relasjonen vår til Gud gjenopprettet, kan vi nå være ett og elske hverandre.

Men sann kjærlighet kan bare leves ut gjennom nære relasjoner. Det hjelper ikke å ”elske alle kristne i Burundi” hvis du ikke tåler trynet på de kristne i nabolaget ditt. Det er også enkelt å ”elske noen” hvis du bare treffer dem 1,5 time hver søndag. Men ekte kjærlighet krever noe mer enn at vi klarer å holde maska en gang i uka. Ekte kjærlighet er å elske noen på tross av at vi kjenner dem - med deres svakheter og synder.

Menighetene må altså bidra til at vi elsker hverandre på en ekte måte, og ikke bare som en teoretisk bekjennelse. Husmenigheter kan hjelpe oss til slike mer oppriktige og nære relasjoner - både til Gud og til hverandre. Det viktigste spørsmålet - slik jeg ser det - er ikke om vi møtes her eller der, men om vi har en ekte kjærlighet til hverandre Hvis husmenigheter hjelper oss til dette, så har slike menigheter sin oppgave!

Hundre nye menigheter i Stor-Oslo

Jeg tror at alle i Norge som er opptatt av evangeliet, er enige om at det trengs mange nye menigheter hvis vi skal nå alle. Spesielt Oslo og Akershus har behov for nye menigheter. Her bor det en million mennesker, og de fleste av disse har liten eller ingen kontakt med kristne. Derfor er det nå så mange som oppfordrer til å starte nye menigheter spesielt i dette området.

Men hva slags menigheter er det vi trenger? Trenger vi store forsamlinger i Oslo sentrum som trekker folk fra mange mils omkrets? Trenger vi små underbruk av større menigheter – det som pinsebevegelsen har pleid å kalle ”utposter”? Antakelig trenger vi den slags nye menigheter også. Men problemet er at man ofte må reise 20-30-40 minutter (eller mer) med buss eller t-bane for å nå fram til ”menigheten”. Det kan av og til være tøft nok å motivere seg for å dra selv! Hvordan i all verden kan du da få overbevist din ikke-kristne nabo om at det er verdt turen helt til sentrum for å gå på et møte??

Jeg tror løsningen er noe annet: Hvis ikke folk vil komme til menighetene, så får vi ta menigheten til folket! Oslo og omegn trenger dusinvis (hundrevis?) av menigheter som samles der folk bor! Groruddalen trenger sikkert 10 nye lokale menigheter. Nittedal har god bruk for 4-5 nye menigheter, osv. Hvis slike lokale fellesskap oppstår, så vil man ikke trenge å invitere sine søkende naboer på en lang reise for at de skal komme på møte. I stedet kan man invitere dem inn til et fellesskap som består av folk i nabolaget. Mennesker de kanskje har truffet på butikken, på foreldremøter på skolen, eller sett på t-banen.

Derfor trenger vi menigheter i Oslos bydeler og forsteder som startes på grasrota. Alle disse stedene bor det mennesker som elsker Gud, og som gjerne vil at naboene skal få høre evangeliet. Men disse menneskene vet ikke helt hvor de skal starte! De er vant til å være tilskuere på store møter, hvor noen predikanter og lovsangsledere gjør det meste av det som skal gjøres, mens resten av oss i stor grad er tilskuere. Dermed tror man at dette er slik menighet må være. Men det er jo ikke sant. Menighet kan være noe mye enklere og nærere.

”Vanlige” kristne må få troen på at de kan bety en forandring der de bor. Vi trenger å få fram noen modeller som viser at menighet kan være lokalt – i en bydel – eller til og med i et kvartal. Disse menighetene kan startes av vanlige kristne uten teologisk skolering og liten kunnskap om strategisk ledelse. Det som trengs er et ønske om å tjene Gud der du bor. Det trengs sikkert også noen råd og vink fra andre med mer erfaring, men man trenger ikke å være et underbruk av en stor organisasjon

De som i dag fyller benkeradene i de store menighetene må utrustes til tjeneste. Kanskje de ikke har ”det som trengs” for å lede en forsamling på 1000 mennesker. Men de fleste kan samle en gruppe på 10-15 mennesker i hjemmet sitt. Med litt trening kan man også lede forsamlinger på 40-70 personer. Slike grupper kan bli stedet hvor mange mennesker møter Gud. Selv startet vi en liten gruppe i hjemmet vårt for noen få år siden. Det manglet ikke på advarsler om at dette ikke var rette måten å starte en menighet på. Vi fikk høre at vi trengte både en klar visjon og en strategi og en tilknytning til en modermenighet. Dette er selvfølgelig ikke feil å ha! Men selv uten alt dette kan vi i dag kan se oss tilbake og se at mange mennesker har blitt forvandlet av Guds kjærlighet gjennom det som startet som en liten uformell gruppe i stua vår. Jeg ser ingen grunn til at ikke noe lignende kan skje 100 steder i Stor-Oslo…