Å lære utenat

For tida studerer jeg Matteusevangeliet. Det slår meg hvor smart Matteus bygde opp skriftet sitt. Visse uttrykk og setninger går igjen på flere steder. Dette gjelder både for hele evangeliet, og for de enkelte delene av boka.

Ta for eksempel Bergprekenen. Den er lagt opp med gjentakelser av visse ord og uttrykk. I første del brukes uttrykket «salige er…» 9 ganger (5,3-11). Dette følges av en ny del av prekenen hvor «dere har hørt det er sagt» og «men jeg sier dere» nevnes 6 ganger (5,21-48). Deretter følger et avsnitt hvor «når dere…» nevnes 7 ganger (6,1-18). Et annet eksempel er hvordan hver av de fem store talene til Jesus avsluttes med omtrent samme uttrykket (Matt 7,28 +11,1 +13,53+19,1 +26,1).

Matteus har ganske sikkert organisert skriftet sitt på denne måte for at det skal være enklere for folk å lære seg det utenat. Eller rettere sagt: Matteus skrev ned det som ble undervist i de første menighetene, og denne undervisningen var strukturert slik at den skulle være enkel å huske. Gjentakelser, regler og rim gjør jo at det blir enklere å lære noe utenat.

Blant de første kristne var det mange som ikke kunne lese. Dessuten måtte bøker kopieres for hånd, så de var fryktelig dyre. Derfor var det å lære ting utenat særdeles viktig. I dag har de fleste kristne (i Norge) sin egen Bibel, og kan lese i den. Likevel tror jeg på det å kunne ting utenat. For det du kan utenat, har du alltid med deg i hodet ditt, og Gud kan bruke slikt utenatlært stoff til å tale til oss når som helst og hvor som helst. Å lære utenat gir oss derfor en mye mer direkte tilgang til Guds ord. Det fungerer derfor som en måte «å la Guds ord få rikelig plass i blant oss» (Kol 3,16).

Jeg har dessverre begrenset tiltro til nordmenns evne (og vilje) til å lære ting utenat, for dette er en egenskap som må øves opp. Men alle klarer i hvert fall å lære seg ett enkelt vers pr dag. Da vil man lære seg Bergprekenen i løpet av 3-4 måneder. Hvis slik læring ble vanlig rundt omkring i menighetene, så ville kunnskapen om Guds ord øke ganske dramatisk i løpet av noen år.

Personer i Bibelen

For lenge siden skrev jeg om hvordan man kan bli bedre kjent i Bibelen ved å studere alle steder hvor ett og samme ord er brukt. Jeg fikk så god respons på det innlegget at jeg tenkte jeg kunne komme med et nytt tips når det gjelder hvordan bli bedre kjent i Bibelen:

Noe som kan være til hjelp for mange, er å studere alt som fortelles om en person i Bibelen. Hvis man gjør et slikt studium av 10-15 personer i NT, så vil man få ganske bra oversikt. Slik kan man klarere se sammenhengen mellom de forskjellige bøkene i NT. Som en start kan man f.eks. studere Johannes døperen, Peter, Judas, Barnabas, Paulus, Silas, Titus, Timoteus, Johannes Markus, samt Priska og Akvila. Husk at folk ofte hadde to navn på bibelsk tid: Peter/Kefas, Silas/Silvanus, osv. Legg til et studium av noen av de viktigste byene og regionene (Efesos, Makedonia, Korint…) så er du godt i gang. Bortsett fra Paulus, så er det ingen av de ovennevnte som er vedlig omfattende studier. Deretter kan man gjøre noe lignende med personer i GT.

Hvis du begynner med Johannes døperen, så still deg spørsmål som: Hva var livshistorien hans? Hva var budskapet hans? Hvordan var forholdet hans til folk rundt seg (Jesus, fariseerne, folkemengden, hans egne disipler)? Hva var profetert om ham i GT? Hva sa Jesus om ham?

Min vane tro la jeg nylig ut et par artikler på Wikipedia om bibelske personer, som jeg nettopp har studert for min egen del. Artiklene endres jo raskt på Wikipedia. Men er du kjapp, så rekker du kanskje å lese hva jeg har skrevet om dynastiet Herodesog om Kong Aretas IV.

Bydel Østensjø

Jeg liker å reise ut i Oslos bydeler for å be og kjenne på stemningen, og derfor tok jeg meg i går en tur til Bøler etter at jeg var ferdig med jobben. Bøler er en del av Østensjø bydel. I den bydelen bor det mer enn 45.000 mennesker. Men foreløpig har jeg bare klart å identifisere en eneste frikirke der (Oslo misjonskirke). Det finnes kanskje noen flere, men de er ikke særlig synlige. Er det noen som kjenner til noen menigheter som samles ett eller annet sted i den bydelen? Gi i så fall et lite vink!

Det finnes sikkert mange kristne som bor i bydelen, men som reiser til Oslo sentrum for å gå på møter. Men jeg er overbevist om at det trengs lokale forsamlinger på slike steder. Hvordan skal de 45.000 som bor der ellers få høre evangeliet? Er det bare meg som føler på behovet for å plante menigheter slike steder? Eller er det noen «der ute» som brenner for Østensjø bydel?

Gjestfri uten å klage

Det finnes en del bibelvers som er lite relevante for de fleste kristne i Norge. Dette fordi forventningene til hva det betyr å være en etterfølger av Jesus ligger så mye lavere i dag enn hva det gjorde blant de første kristne.

Et slikt vers er 1. Petersbrev 4.9: «Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage». I dag lar vi bare være å være gjestfrie hvis vi ikke føler for det. Vi ser det som vårt eget valg om vi vil åpne hjemmet vårt for fremmede eller ei. Derfor kommer de fleste av oss aldri i en situasjon hvor vi er gjestfrie, men med en klagende holdning. Hvis vi ikke liker tanken på å åpne hjemmet vårt, lar vi nemlig bare være å gjøre det.

Slik var det ikke blant de første kristne. For dem var det en selvfølge at hvis man var kristen og samtidig eide et hus, så var det huset et hus som skulle være åpent og brukes aktivt i Guds rike. I dag tar vi oss den luksusen å velge mellom «gjestfri» eller «ikke gjestfri». Vi lurer på om vi skal åpne hjemmet vårt eller ikke. Men for de første kristne var ikke valget om de skulle være gjestfrie eller ikke: Selvfølgelig var man gjestfri! Valget stod mellom «motvillig gjestfri» eller «velvillig gjestfri».

Ensomheten i samfunnet vokser. Flere og flere lever utenfor faste parforhold. Eldre mennesker stues bort på sykehjem. Innvandrere klarer ikke å komme i kontakt med etniske nordmenn. Ungdom driver rundt i sentrumsgatene hver helg fordi de ikke får lov å ta med seg kameratene hjem. Behovet for gjestfrihet er stort! Det er tid for å framheve den bibelske standarden for gjestfrihet.

Når det er tid for å gå

I mange år har jeg først og fremst arbeidet innen nye menigheter. Selv om jeg har hatt et godt forhold til mer etablerte forsamlinger, så har det meste av min energi blitt brukt utenfor slike sammenhenger. I det siste har jeg imidlertid snakket med flere både fra bedehusmiljø og frikirker som opplever en konflikt mellom å være lojal mot den sammenheng de står i, og deres eget ønske om å nå ut med evangeliet til nye mennesker. Da presser spørsmålet seg fram: Skal jeg gå ut av min lokale sammenheng og starte «noe nytt»? Eller bør man alltid forbli i sin nåværende sammenheng – uansett hva som skjer?

De fleste evangeliske kristne vil være enige om at det er rett å gå hvis menighetens ledelse ikke tror på Bibelen som Guds ord. Nå snakker jeg ikke om at to mennesker kan forstå Guds ord ulikt, og derfor ha ulikt syn på ting. Men hvis en «menighet» hevder at Bibelen ikke er Guds ord, så er det på høy tid å finne seg et annet sted. Da mener jeg at man faktisk er ulydig mot Gud hvis man blir værende.

Men de fleste situasjoner er ikke like opplagte. Det kan være slik at man bekjenner seg til Guds ord, men at menigheten i praksis ikke ligner mye på det vi kan lese om i Bibelen. Kanskje ingen menigheter i Norge ligner veldig på det vi leser om der, men det er jo snakk om gradsforskjeller. Noen forsamlinger har svært få likhetstrekk, mens andre i hvert fall har en ambisjon om å ha et bibelsk forbilde for menighetslivet.

I det siste har jeg altså snakket med flere som står på dette valget. I noen av disse situasjonene dreier det seg om interne maktkamper: Noen i forsamlingen bruker all tid og alle ressurser for å få gjennom sin vilje, på bekostning av andre grupper i menigheten. Enhver forsamling kan gå gjennom perioder med konflikter. Da er det rett å være trofast, og ikke løpe sin vei! Men hvis konflikt blir en varig tilstand, så tror jeg man bør finne på noe annet - et annet sted. Livet er for kort til å kastes bort på interne stridigheter. Vi er kalt til å oppfylle Misjonsbefalingen, ikke til å sørge for å få vår egen vilje gjennom på alle ting. Hvis en menighet over lang tid er mer opptatt av interne maktkamper enn av å nå ut med evangeliet og gjøre nye mennesker til disipler, så tror jeg derfor at det er rett å gjøre noe annet.

Mer uklart er det hvor en etablert forsamling bare oppleves som «død». Som Gerald Coates sier: «Nei, de sover ikke – de ber». Noen menigheter består av verdens triveligste folk, men man får en følelse av at menighetsarbeidet fungerer like godt enten Den Hellige Ånd er der eller ikke. Nå er selvfølgelig alltid Den Hellige Ånd til stede der hvor mennesker har tatt i mot Jesus. Men forventningen til at Ånden skal gjøre noe i forsamlingen kan ha blitt borte. Her snakker jeg ikke om en ytre stil, men av en opplevelse av at det er Ånden som leder menigheten, og ikke omvendt. I en slik situasjon kan det være aktuelt å gjøre noe nytt. For hvordan skal vi kunne være med å oppfylle Misjonsbefalingen hvis ikke forsamlingen lever i Den Hellige Ånds kraft (Apg 1,4)?

Det finnes altså situasjoner hvor man bør gå videre. Førstevalget er alltid å være trofast til sin lokale sammenheng, men samtidig må vi ikke kaste bort livene våre i en blindgate. Å bli værende bare fordi vi ikke orker å ta utfordringene som kommer ved å gå videre, kan vise seg å være ulydighet mot Gud.

Teambesøk

For femte år på rad har Kraftverket hatt besøk av et team på forsommeren. Nå har 10 unge mennesker fra DNA nettopp dratt hjem til Storbritannia etter å ha vært i Indre Østfold i to uker. De har hatt engelsktimer på mange forskjellige skoler, hatt lekedager med barn etter skoletid, og malt hus for folk som har slitt med sykdom. De har også vært på Ny Generasjon på flere skoler, og brukt massevis av tid sammen med folk både i Kraftverket og i andre menigheter i området her.

Selv om det koster ganske mye tid og krefter å ha slike besøk, så er det absolutt noe jeg anbefaler til andre menigheter. Slike besøk har blitt et fast «høydepunkt» for menigheten hver vår. Første gang vi hadde besøk av et slikt team var vi vel ikke mer enn 20 personer i menigheten med stort og smått. Men likevel klarte vi å innkvartere alle privat, selv om teamet bestod av 10 personer. Så dette er noe de aller fleste menigheter kan klare å håndtere – i hvert fall hvis man tar i mot et litt mindre team.

Rekonstruksjon

Som jeg skrev for litt siden, så tror jeg det er behov for dekonstruksjon i en del sammenhenger. Det er viktig å trenge inn bak den tilsynelatende betydningen av ord og uttrykk, og ikke bare tolke alt ut fra vårt eget ståsted, og ut fra slik vi alltid har oppfattet det. Imidlertid er problemet med postmodernismen at man ofte stopper med det. Da ender man opp i en subjektiv suppe hvor ingen ting er absolutt, og alt har den meningen som jeg selv legger i det: «Hvem er du som kan si at din tolkning av virkeligheten er bedre enn min tolkning…?»

Det er mulig å finne en objektiv mening bak bibelske begreper. Det dreier seg altså ikke bare om å plukke noe fra hverandre – men også om å sette noe sammen igjen på rett måte. Med andre ord ikke bare dekonstruksjon, men også rekonstruksjon. Etter å ha plukket fra hverandre feilaktige oppfatninger av bibelske uttrykk, så må vi fylle dem med sitt ekte bibelske innhold. Bare på den måten kan vi forstå Skriftene slik de var ment å bli forstått da de ble skrevet.

Særlig i bloggverdene er det et utbredt problem at man stopper med dekonstruksjonen. Jeg har lest mange blogginnlegg om hva en menighet ikke er, hva som ikke er en pastors oppgave, hva som ikke er bibelsk lederskap, osv. Ærlig talt så savner jeg mer stoff om hva en menighet virkelig er, hva en hyrde/pastor gjør og hva Bibelen mener om lederskap. Man kan nemlig ikke bygge opp noe hvis man kun vet hva noe ikke er. For å bygge må man vite noe om det som er. Man bygger ved å ta i bruk positive elementer – ikke ved å unngå de negative.

Dette er på ingen måte begrenset til blogverden. Kona mi hørte nylig en preken om at de første menighetene ikke hadde faste samlingssteder, ikke hadde pastorer og ikke hadde liturgi. For det første så stemmer jo ikke dette med fakta. Men i denne sammenheng så er poenget at selv om det hadde stemt, så hadde en slik informasjon ikke bygd noen verdens ting. For det er kun positive elementer som kan brukes til å bygge opp noe.

Dette er en av grunnene til at jeg er tilhenger av mer teologisk skolering blant menighetsledere, og da kanskje spesielt for ledere i nye menigheter og i husmenigheter. Slike grupper starter jo ofte fordi man ser ting i et nytt lys - altså etter en form for dekonstruksjon. Grunnleggende kunnskap om praktisk teologi vil hjelpe slike ledere ved å gi dem positive byggesteiner, slik at de ikke blir «sittende fast» i dekonstruksjon, noe som kanskje lå bak den prekenen kona mi hørte. Nå mener jeg selvfølgelig ikke at man trenger teologisk embetseksamen for å lede en menighet. Men i dag så er mange ledere i den andre grøfta – de har rett og slett for lite kunnskap om hva en menighet er og hva en hyrde gjør. Jeg tror tida er inne for mer rekonstruksjon!