Apostler og eldste

Det Nye Testamentet viser at i den første tiden så ble eldste innsatt av apostler (Apg 14,23 +Titus 1,5). Det er altså en nær sammenheng mellom apostler og eldste. Skal man forstå hva det vil si å være en «eldste» må man derfor også forstå hvordan «apostler» arbeider.

Problemet i dag er at vi nesten ikke klarer å se for oss et samarbeid mellom ulike tjenester, uten å tenke på hvem som står over hvem, og hvem som har hvilken autoritet. Vi tenker i retning av «sjefer» og «underordnede». Selv om jeg tror at myndighet er et bibelsk prinsipp, så blir hele tankegangen her feil. Vi må i stedet ha det samme utgangspunktet som i NT: Det står om de eldste i menigheten i Efesos at de alle «brast i gråt og falt Paulus om halsen og kysset ham» (Apg 20,37). Det er ingen typisk reaksjon i forhold til en sjef. Jeg har hatt mange gode sjefer i arbeidslivet, men ingen av dem har jeg falt gråtende rundt halsen på eller kysset dem!!

Relasjonen mellom Paulus og de eldste i Efesos dreide seg altså ikke om oppgaver og kommandolinjer. Paulus var ikke «sjefen» til de eldste i Efesos. Det sentrale i relasjonen deres var gjensidig kjærlighet og respekt. På basis av denne gjensidige kjærligheten, så kunne de gjøre ulike typer oppgaver i menigheten. Paulus kunne gjøre en apostels arbeid, og de eldste kunne utføre sin gjerning som eldste. Men basisen for samarbeidet var kjærlighet.

Hvordan hadde denne gjensidige kjærligheten oppstått? Apostelgjerningene kapittel 19 og 20 viser noe av grunnlaget for denne kjærligheten: Jeg tror den hadde vokst fram fordi Paulus gjennom tre år hadde vist at han hadde omsorg for de eldste i Efesos. Han brydde seg om dem, og han arbeidet for deres beste, og han våket og ba for dem. Med andre ord hadde Paulus vært som en hyrde for de eldste.

Dette tror jeg er en nøkkel i forholdet mellom apostler og eldste. Menighetens eldste er hyrder for en lokal menighet - og apostler er hyrder for de eldste. Mange ledere i lokale menigheter viser stor omsorg for «flokken» - de er gode hyrder. Men hvem er hyrden til de eldste/pastorene? Hvem har omsorg for at de som skal vise omsorg har det bra? Her tror jeg apostler kan spille en rolle. Apostler trenger ikke være involvert i en lokal menighets daglige liv. Men ved å stå med de lokale lederne, så vil de indirekte velsigne hele forsamlingen. Dette er altså basert på relasjoner og ikke på hierarkier.

Selvfølgelig gjør apostler mer enn å være hyrder for lokale ledere. Men det er et stort behov for akkurat denne funksjonen i norske menigheter i dag, for min erfaring er at mange kristne ledere står ganske aleine. Dette gjelder enten de har startet en husmenighet, eller de er pastorer i en mer tradisjonell sammenheng. Som en pastor jeg snakket med nylig sa det: «Jeg deler mye av tankene mine med folk i menigheten. Men rundt en del temaer forstår jeg at de ikke forstår hva jeg snakker om». Hvis man er i en slik situasjon som leder i en lokal forsamling, så bør man stille seg spørsmålet: Hvem fungerer som hyrde for meg? Hvem føler ansvar for å ha omsorg for meg, be for meg, støtte meg, snakke med meg?

Oppgavene til en eldste

Paulus sa til Timoteus at «hvis noen ønsker seg et tilsynsembete, så er det en verdifull gjerning han ønsker seg» (1Tim 3,1). Ordet som er oversatt med «tilsynsembete» er mer eller mindre det samme ordet som andre steder oversettes med «eldste», se f.eks. Titus 1,6-7. Siden Paulus sier at dette er verdifullt, må det være lurt å ha en best mulig forståelse av hva en eldste er eller gjør. Men som sagt mener jeg at mange husmenigheter har en overflatisk forståelse av hva en eldste er.

Viktige bibelsteder å studere for å få en forståelse av denne funksjonen, er bl.a. Apg 20,17-38 +1Tim 3,1-7 +1Tim 5,17-19 +Jak 5,14-15 og 1Pet 5,1-4. Viktige ord her er «å ha omsorg» og «ta vare på» og «våke over». En eldste er altså ikke det samme som en husvert. Det er å legge for lite i oppgaven, for husverter åpner i prinsippet bare hjemmene sine. Vi kan ikke forvente at alle som åpner hjemmet sitt i menigheten verken ønsker eller er i stand til å våke over, passe på og ha omsorg for menigheten. Jeg mener at alle hjem i menigheten burde være åpne og inkluderende. Fra første dag man er frelst, burde man ha et åpent hjem! Men når det gjelder å være en eldste, så må ikke det være en nyomvendt sier Paulus (1Tim 3,6). Nyomvendte bør åpne hjemmet sitt, men det gjør dem ikke kvalifiserte til å være eldste.

En eldste er heller ikke det samme som et styremedlem, for styremedlemmer tar beslutninger og lager programmer og budsjetter. Eldste kan være med på slikt selvfølgelig, selv om mange eldste jeg kjenner burde bruke mindre av tida si på det. Men det er ikke denne type ting som gjør en person til en eldste. For en eldste har først og fremst en oppgave i å våke, be, rettlede og ha omsorg. På samme måte kan noen eldste være flinke til å forkynne, men det er ikke det som gjør dem til eldste. (1Tom 5,17). En eldste kan være med i forbønn og salving med olje, men det er ikke ritualer som gjør dem til eldste (Jak 5,14).

Jeg tror kjernen i et tilsynsembete (å være en eldste) er å ha omsorg og våke og be. Les Paulus sin avskjedstale til de eldste i Efesos (Apg 20). Der får vi først og fremst inntrykk av en som bryr seg om folk i menigheten. Han jobber, han gråter, han formaner, osv – med ett eneste mål: At de kristne i Efesos skal bli rotfestet i sin tro. Dette kjennetegner en sann eldste. Mange menighetsmedlemmer kan kanskje være sløve: de legger ikke merke til at noen har det vanskelig. Men en eldste kan ikke tillate seg å sløve: Han (hun) våker og ber, slik at mennesker blir stående i troen og vokser som disipler. Noen medlemmer tenker ikke så mye på hvordan menigheten utvikler seg, men en eldste er opptatt av at Guds hus vokser til et åndelig tempel. En menighet som har et team av eldste som fungerer på denne måten, er en god menighet. Derfor sier Paulus at dette er en verdifull gjerning.

Husverter og eldste

De siste årene har «husmenighet» blitt en av de store trendene blant kristne i Norge. Wolfgang Simpsons bok «Hjem som forandrer verden» har blitt til stor inspirasjon for mange. Jeg synes også boka har mye bra for seg. Men en ting er jeg ikke enig: Slik jeg forstår det, så setter Simpson nesten likhetstegn mellom «eldste» og «husvert». I hvert fall er det mange norske husmenighetsfolk som tenker slik. Med andre ord at når Bibelen snakker om «eldste» så er dette omtrent det samme som å si «en person som åpner hjemmet sitt for en husmenighet». Dette tror jeg er feil – og jeg tror man lider et tap hvis man har et slikt perspektiv på eldstetjenesten.

NT snakker om å innsette eldste i hver by (Tit 1,5) og i hver menighet (Apg 14,23). I noen byer var det så mange kristne at de umulig kunne samles i ett hjem. Likevel snakker aldri Paulus om menighetene i Korint eller menighetene i Tessalonika - i flertall. Det er alltid i entall: Menigheten i Korint, menigheten i Tessalonika, osv. Når Paulus bruker flertallsformen «menighetene i Galatia» så kommer det av at Galatia var en hel region med flere byer. I NT var det slik at én by hadde én menighet som kunne bestå av mange husfellesskap.

Når Paulus innsatte eldste i hver menighet, så må det derfor innebære at han innsatte noen eldste for menigheten i Korint og noen eldste for menigheten i Tessalonika. Dette betyr ikke at man ikke kunne ha mennesker som fungerte som eldste i mindre sammenhenger (f.eks. i et husfellesskap). Men for meg er det klart at i hvert fall noen av de eldste som apostlene innsatte, var eldste som fungerte som eldste for alle de kristne i byen sin.

Et annet argument er at eldste (tilsynsmenn, hyrder) alltid nevnes i flertall i NT. Vi leser aldri om at det innsettes én pastor i NT, men alltid om team av eldste. Siden lederskap er i flertall, så må eldstefunksjonen omfatte mer enn ett hushold.

Et sentralt begrep i mange husmenigheter er det greske ordet «oikos». Det oversettes ofte med hus, hjem eller familie. Men det har en utvidet betydning i forhold til det vi er vant med i dagens Norge. Et «oikos» på den tiden kunne inkludere slektninger, slaver, lønnede tjenere, eller til og med forretningspartnere. Rikfolk kunne i sitt «oikos» ha mer enn hundre personer. I denne sosiale sammenhengen var husverten familiens ubestridte overhode. Når dagens mennesker leser Paulus sine retningslinjer for hus og hjem (f.eks. Ef 5,21-33) så synes de fleste at for mye makt blir gitt til mannen i huset, og at kvinnene undertrykkes. Det revolusjonerende for Paulus sin samtid var imidlertid at kvinner og barn i det hele tatt ble gitt noen form for rettigheter! Antikkens hjem var autoritære! Det var derfor ingen annen som kunne åpne hjemmet for en kristen forsamling enn sjefen sjøl.

Spørsmålet er da om denne husverten som åpnet sitt «oikos» automatisk ble regnet som en «eldste»? Noen ganger var det selvfølgelig slik: Filemon er et godt eksempel. Men andre ganger kunne det hende at familiens overhode ikke en gang var en kristen. Da kunne han jo ikke bli regnet som en eldste i menigheten, selv om han tillot at noen i familien fikk bruke hjemmet til kristne samlinger. Husvert ja – men ikke eldste. Det mest ytterliggående eksempelet er når Paulus hilser fra «de hellige i keiserens oikia» (Fil 4,22). Keiser Nero var ikke en eldste i noen menighet!

Mitt tips er at de første apostlene tok utgangspunkt i den jødiske forståelsen av «eldste» og så tilpasset det til de nye utfordringene som hedningekristne menigheter utgjorde. Å si at «eldste = husverter» blir derfor for enkelt – og faktisk misvisende. For å forstå denne viktige funksjonen tror jeg vi må gå til Bibelen på nytt med et åpnet sinn – for her tror jeg mange husfellesskap har bommet – og det taper de på…

Dynamikk

Jeg blir stadig utfordra på å ”klargjøre mitt syn på menighetsstruktur”. Dette skulle jeg gjerne gjort, men det er ikke helt enkelt. Jeg mener nemlig at det ikke finnes én måte å organisere menigheten som gjelder for alle tider, i enhver situasjon og kultur. Noe av det mest fascinerende med Kristi kropp er nemlig at den er fleksibel og dynamisk. Jesus sa at ny vin krever nye skinnsekker Jeg tror at Han med det ønsket å fokusere på fleksibiliteten som kreves. Men opp gjennom kirkehistorien har man hatt en tendens til å snakke mer om hvordan skinnsekken bør se ut, enn at den skal være fleksibel. Dette er en fare for enhver ny menighet: At den prøver å designe den perfekte skinnsekk i stedet for å sørge for å være dynamisk og endringsvillig.

Dette er grunnen til at jeg finner det vanskelig å gi en generell beskrivelse av hva jeg tenker. Dette betyr selvfølgelig ikke at det ikke finnes allmenngyldige prinsipper. Men det betyr at disse prinsippene må tilpasses til den lokale situasjonen. Sagt på en annen måte så kan jeg kanskje gi råd om lederskap lokalt til en gruppe kristne hvis jeg kjenner situasjonen. Men jeg er langt mer tilbakeholden med å gi generelle råd ”som gjelder for alle”. Jeg har fått lov å jobbe i ledelsen for både bedrifter og menigheter som har opplevd til dels sterk vekst. Det som kjennetegner disse sammenhengene er ikke at de har funnet ”den rette måten å organisere seg på”. Det som kjennetegner dem er at de er i stand til stadig å tenke nytt om lederskap og struktur etterhvert som situasjonen har endret seg.

Når vi diskuterer menigheten i NT: Ser vi det ferdige produktet – eller ser vi dynamikken som skapte det? Et av de prinsippene fra NT som er mest undervurdert i kirkedebatten er nemlig dynamikk. Vi har lett for å lese NT og prøve å finne ut hvordan apostlene organiserte menighetene de grunnla: Vi prøver å beskrive hvordan en nytestamentlig menighet så ut. Men kanskje vi burde fokusert mest på dynamikken som skapte disse menighetene? Altså at vi er mest opptatt av drivkraften hos de første apostler og menighetsplantere. Kanskje dette er grunnen til at vi ikke har et eget brev i NT som sier ”slik skal menigheten organiseres”? For hvis vi hadde hatt fasiten, så hadde vi sluttet å søke – og den som slutter å søke, mister fleksibiliteten sin.

Når jeg leser NT, så ser jeg ikke en felles modell for alle menighetene. Jeg ser også at den enkelte menighet organiserer seg ulikt i forskjellige deler av historien sin. F.eks. har noen menigheter en tid uten definerte eldste, og en annen tid har de definerte eldste (Tit 1,5 +Apg 14,23). Noen menigheter hadde flere apostler lokalt – andre hadde ingen lokalt. Noen menigheter hadde en tid uten diakoner, mens de seinere hadde diakoner (Apg 6,1,-7). Som Forkynneren sier, så er det en tid for alt – også i organisering av en lokal menighet. Jeg tror dette er bra, for det hjelper oss å fokusere mer på dynamikken enn på strukturene. Det blir viktigere for oss at skinnsekken er fleksibel, enn at den er perfekt designet.

Det geniale i Apg 6 var ikke at man fant på at menigheten trengte noe man kunne kalle for ”diakoner”. Det geniale var at man fant praktiske løsninger på utfordringer som oppstod, slik at man ikke ble hindret i å utføre selve hovedoppgaven man hadde fått av Gud. Målet vårt må heller ikke være å få den perfekte struktur på menigheten. Målet vårt må være å oppfylle Misjonsbefalingen!

Møter eller menighetsliv

De siste årene har det vært mye snakk om husmenigheter. Dette mener jeg er en bevegelse inspirert fra Gud. Vi trenger virkelig nye uttrykksformer for Guds menighet, hvis vi skal nå nasjonen vår med evangeliet og gjøre dem til disipler. Men jeg mener at de som ivrer for husmenigheter på noen områder ikke går langt nok i sitt ønske om å reformere menighetslivet.

Spesielt tenker jeg på forståelsen av hva en menighet er. Mye av det som sies og skrives handler nemlig om møtene. I tradisjonelle menigheter er møtene styrt fra plattformen. I en husmenighet kan samlingene være mye mer fleksible, og alle kan delta mer aktivt. Det er bra! Men det viktigste i en menighet er jo ikke samlingene! Det viktigste er det daglige fellesskapet mellom medlemmene – og mellom medlemmene og Gud. Dette fokuset føler jeg er alt for lite framme i lyset når det snakkes om husmenigheter. Mye dreier seg om en bedre form for samlinger. Jeg er enig i at vi trenger nye typer samlinger, men det er vel bare startpunktet?

Menighetsliv dreier seg ikke om samlingene, men om å dele livene med hverandre. Det betyr ikke nødvendigvis bofellesskap, selv om det også er en naturlig ting for noen som er med i denne type felleskap. Men det dreier seg i hvert fall om å besøke hverandre for å spise kveldsmat eller gjøre hagearbeid eller legge puslespill sammen. Man passer barna til hverandre, og de som er flinke til å skru bil hjelper de av oss som er mindre flinke. Ja, og så møtes vi selvfølgelig jevnlig for å studere Bibelen, lovsynge og ha nattverd sammen. Men det er ikke samlingene som er menighetslivet. Menighetslivet er livet vi lever, hvor samlingene inngår som en del av noe større.

Et slikt perspektiv får bl.a. konsekvenser for forståelsen av eldste. Mye av dagens diskusjon rundt eldste koker ned til ting som dreier seg om hva de bør – eller ikke bør – gjøre i samlingene. Siden man (ubevisst) tenker at menighetsliv er lik samlinger, så tenker man at eldstefunksjonen også må ha med samlingene å gjøre. Men i en husmenighet, så vil man som regel ikke ha behov for noen til å lede samlingene: Hva er da poenget med en eldste? Ikke så mye egentlig…

Dermed kommer man fram til konklusjonen om at en eldste er en husvert som åpner hjemmene sine for husmenigheten. Men jeg mener eldste er noe annet og mye mer enn dette. Faktisk tror jeg man kan være en eldste uten å ha et hjem å åpne i det hele tatt – og uten å lede et eneste møte. I min menighet ønsker vi i prinsippet at alle hjem skal være åpne og inkluderende – enten de som bor der regnes som eldste eller ikke. For å få en forståelse av den bibelske eldsterollen, så må vi starte med å se helheten i menighetslivet. Menighet er noe mye mer enn samlinger – derfor er ikke eldsterollen nødvendigvis knyttet til menighetens samlinger.

Teamlederskap

Enhver ny menighet må forholde seg til spørsmål om lederskap. De siste tiårene har den rådende tankegangen vært at man må ha én sterk leder. Denne betegnes som regel for ”pastor”. Man argumenterer gjerne med bibelvers fra det gamle testamentet (f.eks. Moses). Men jeg mistenker at de faktiske forbildene ofte er hentet fra moderne management litteratur. Det trenger ikke være feil, men det er greit å vite hvor ideene kommer fra. Ut fra NT så er det heller ikke så lett å argumentere for at en menighet skal ledes av en sterk pastorrolle. Vi leser aldri i NT om innsettelsen av en enkelt pastor i en menighet, men alltid om eldste i flertall. Mange menigheter som har hatt fokus på en sterk leder, har da også gått i tenkeboksen i det siste – og lurer på om dette virkelig er den beste modellen.

Som en motreaksjon til dette, har noen begynt å understreke at vi skal underordne oss hverandre – ikke bare følge etter en hovedleder. Dette tror jeg har mye for seg, men det er viktig å ikke hive ut barnet med badevannet. Hvis man studerer NT, så kan jeg vanskelig forstå at man kan komme til en konklusjon om at de første kristne menigheter manglet ledere. Jeg har i hvert fall foreløpig ikke sett noen argumentasjon som har overbevist meg om at ”lederløse menigheter” er en bibelsk modell.

Derimot er det viktig å diskutere på hvilke områder det trengs ledere, så vel som hvordan lederskap bør utøves. Her er det nemlig mye rart ute og går! Som et eksempel kan jeg ta et prinsipp som jeg synes jeg ser tydelig i NT - nemlig at lederskap bør være organisert som team. Når Paulus henvender seg til lederskap i menigheter, så er det alltid til de eldste, til tilsynsmenn og diakoner, osv. Begrepene brukes alltid i flertall. Jeg tror altså at vi trenger ledere – men at vi trenger ledere som er gode teamarbeidere.

Et problem i Norge er at vi har lett for å forveksle team med komité. Teamlederskap betyr ikke at alle skal sitte og mene like mye om alle ting – og at flertallet avgjør. Det fører bare til handlingslammelse. Team handler om at du tar initiativ og ansvar på de områder du er god – og at jeg tar initiativ på de områder hvor jeg er sterkest. Men samtidig så forstår vi begge at vi er avhengige av hverandre: ”Min tjeneste” er ikke det viktigste - det som er viktig er at vi sammen får utført det Gud legger på oss hjertet. I praksis betyr det at i noen situasjoner så underordner jeg meg ditt lederskap, og i andre så underordner du deg mitt lederskap. Dette er en god form for gjensidig underordning: Vi får brukt våre beste sider, samtidig som vi får hjelp der vi ikke er fullt så sterke.

To typer lederskap

Slik jeg forstår det så snakker NT grovt sett om to typer lederskap. Den første typen lederskap er ”karismatisk”. Dette er bl.a. de fem tjenestegavene som nevnes i Ef 4,11: Apostler, profeter, evangelister hyrder og lærere. Disse gavene er til for å utruste andre kristne. For noen år siden fikk kona mi en profeti om at ”mens mange andre ønsker å se seg selv i tjeneste, så skal hennes glede være å hjelpe andre til å komme dit”. Dette har betydd mye for hva vi har lagt vekt på i menigheten vi startet for noen år siden, selv om vi selvfølgelig ikke har oppnådd alt vi håpet på.

Den andre type lederskap som NT omtaler er det vi kan kalle ”strukturelt” lederskap – eller for ”embeter”. Disse tjenestene har bl.a. som mål å skape gode rammer for menighetene. Eldste og diakoner er eksempler på slike funksjoner i NT. Etter hvert som menighetene vokste til en viss størrelse, så trengte de en form for formelt lederskap som kunne ta noen avgjørelser. I Jerusalem, for eksempel, var det diskusjon om fordeling av ressurser (Apg 6). Derfor innsatte man diakoner til å ta ansvar for dette. Siden de fikk ansvar, så måtte de nødvendigvis også få myndighet til å ta nødvendige beslutninger.

Hvis man er en liten gruppe kristne som samles i en stue, så trenger man ikke denne form for strukturelt lederskap. Derfor kan vi lese at det noen ganger tok en viss tid fra Paulus etablerte en menighet til eldste ble innsatt (Titus 1,5 +Apg 14,23). På samme måte haster det ikke å innsette eldste i en nystartet menighet, men jeg tror at man trenger dette på sikt. I hvert fall hvis man opplever vekst.

Mange ledere tilhører begge disse gruppene. For eksempel kan man ha en karismatisk utrustning som profet og samtidig være eldste i en lokal menighet. Besøker man en annen menighet kan man fortsatt fungere i det profetiske, men man har ingen myndighet som eldste i menigheten man besøker. Derfor var f.eks. Filip både diakon og evangelist (Apg 6,5 +21,8). Diakon var han i hjemmemenigheten sin, mens evangelist var han mange steder. Etter at Filip flyttet til Cæsarea vil jeg tro at han ble regnet som en eldste i menigheten der, samtidig som han fortsatt var evangelist. En parallell til dette er at jeg både er far og økonom. ”Far” er jeg kun i familien min, mens ”økonom” er utdannelsen min. ”Far” sier noe om posisjonen min, mens ”økonom” sier noe om kunnskapen og utrustningen min. Men noen kan også tilhøre bare én av disse gruppene. Agabus er f.eks ”kun” omtalt som profet i NT.

I NT var det en god balanse mellom karismatisk og strukturelt lederskap. Problemet i etterkant var at det strukturelle lederskapet tok helt styringen. Etter et par århundre, så var de karismatiske lederne skjøvet helt ut på siden. Hvis man leser de tidlige kirkefedrene så ser man tydelig denne ”kampen” mellom de to ulike typene av lederskap. Men ”strukturen” vant til slutt. Resultatene av dette kan vi se både av det katolske pavedømmet og av en del enerådige pastorer i protestantiske menigheter.

Min visjon er at vi gjenvinner den bibelske blandingen av de to ulike typene av lederskap. Vi trenger å gi mye mer plass til de som er utrustet av Gud – uavhengig av om de har en formell posisjon eller ikke! Samtidig må vi ikke kaste ut barnet med badevannet. Det strukturelle lederskapet er også inngitt av Gud, for å beskytte flokken og for å hjelpe oss til vekst. Vi må gjenvinne balansen og slutte å gå i hver våre veigrøfter.

PS. Å hjelpe menigheter til å gjenvinne denne balanse tror jeg er et av kjennetegnene på sann apostolisk tjeneste.