Gud som en god Far

Jeg har nettopp lest Lukas 11,1-13. Her snakker Jesus om Gud som far. En ting som er viktig å legge merke til er at Jesus sitt bilde av far – er av en god far. At fedre er gode og omsorgsfulle var slett ikke opplagt i datiden. Lukas skrev sitt evangelium først og fremst med tanke på ikke-jøder (jf Lukas 1,3 +Apg 1,1). I Romerriket ble ikke tanken på en far nødvendigvis koblet med noe trygt og godt. Den romerske skribenten Gaius skrev stolt at «det knapt finnes noe annet folk hvor fedrene har like mye makt over sønnene sine som det vi har». I praksis kunne faren bestemme hvilke barn som skulle få leve og hvem som skulle dø, om de skulle selges som slaver, om de skulle få lov å gifte seg, osv.

Det radikale i det kristne budskapet var derfor ikke bare at Gud er vår far, men at Gud er en god far. I vår tid er dette fortsatt høyaktuelt å fokusere på. Selvfølgelig finnes det mange eksempler på gode fedre i dag. Men mange mennesker har et bilde av «far» som slett ikke er godt. Far kan være fraværende, eller direkte slem.

Mennesker som kommer fra gode trygge hjem tar det av og til som en selvfølge at «mor» og «far» forbindes med noe godt og trygt. Man anser det nærmest som en naturlov at i hvert fall mor er glad i sitt barn. Men i dag vokser mange opp med en mor som er mye mer glad i seg selv enn i sine barn. Dette gjelder ikke bare barn som kommer fra åpenbart «vanskeligstilte» hjem. Dette gjelder i like stor grad barn fra karrierehjem.

Hvis vi ikke er klar over dette, så vil både forkynnelse og sjelesorg kunne bygge opp en mur, i stedet for å helbrede. Noen trenger rett og slett å bli trodd på at deres mor eller far ikke elsker dem. Det er ikke lett å sette ord på slike opplevelser, og vanskeligere blir det hvis menigheten ikke er klar over problemet. Men hvis mennesker kan få rom til å jobbe med at de ikke er oppvokst med kjærlige foreldre, så kan de også få hjelp til å åpne seg overfor en Far som er virkelig god.

Sjalu tjenere

Det er to vers i Lukas som må leses i sammenheng for at man skal kunne forstå dem: Først Lukas 9,49: Da grep Johannes ordet: «Mester, vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forsøkte å hindre ham, siden han ikke er i følge med oss.» (Luk 9,49).

Tilsynelatende er Johannes her opptatt av at tjeneste for Gud skal skje i rette former. Det kan jo ikke være slik at hvem som helst skal kunne utføre tjeneste i Jesu navn. Dette har vært en klassisk konflikt gjennom hele kirkens historie: Hvem har rett til å gjøre visse gjerninger i Jesu navn, slik som forkynne Guds ord, døpe, dele ut nattverd, be for syke…? Selv om jeg har tro på autoritet i Guds kirke, så er det opplagt at denne autoriteten svært ofte har blitt misbrukt. Etablerte kirker har ofte stått i mot bevegelser som er født av Den Hellige Ånd.

Men dette verset blir verre hvis man leser det i sin sammenheng. For tidligere i kapittel 9 har disiplene prøvd å drive ut en ond ånd, men uten å lykkes: «Jeg ba disiplene dine drive den ut, men de var ikke i stand til det» (Luk 9,40). Disiplene har altså nettopp mislykkes i å drive ut en ond ånd og har blitt «strukket opp» av Jesus for dette. Likevel prøver de å stoppe andre som lykkes der hvor de selv mislykkes!

Det er vanskelig å forstå dette som noe annet en ren sjalusi. Vi lykkes ikke med det oppdrag Gud har gitt oss, derfor må vi prøve å stoppe eller sverte de andre som faktisk lykkes. Kanskje andre vinner flere for Jesus, ser flere mennesker gjenopprettet og helbredet, kanskje andre predikanter samler flere tilhørere…

Disiplene var selvfølgelig ikke bevisst at de var sjalu. Men disse versene er en påminnelse til alle som ønsker å tjene Gud: Hvordan tenker vi om mennesker og forsamlinger som lykkes bedre enn oss? Får sjalusi og jantelov påvirke oss? Dette kan nemlig skje både mellom mennesker i en og samme forsamling, og mellom ulike arbeidslag i Guds menighet.

Lignelsen om den bortkomne broren

Lukas kapittel 15 gjenforteller tre lignelser om ting som blir borte: En sau, en mynt og en bror. Vanligvis tenker vi på den siste lignelsen som lignelsen om «den bortkomne sønnen». Men den er like mye en lignelse om «den bortkomne broren». Sønnen som gikk seg bort hadde jo en eldre bror.

Sett fra dette synspunktet så skiller den siste lignelsen seg fra de to foregående. I de to første lignelsene er det nemlig noen som leter etter det som ble borte. Bonden leter etter sauen, og kvinnen leter etter mynten. Men det er ingen som leter etter lillebroren som ble borte. I stedet blir storebror værende hjemme uten å foreta seg noe.

Av og til lurer jeg på om mange kristne tenker slik som storebror. De leter ikke etter det som har gått seg bort. I beste fall sitter de og venter på at lillebror skal dukke opp igjen. Kanskje ber de en bønn for ham. Men å løfte på baken og gå ut for å lete – det er for mye forlangt.

Dessuten har storebror så mye arbeid å gjøre hjemme på gården at tiden ikke strekker til for å gå ut og lete etter forsvunne lillebrødre. Men hvis vi skal være menigheter som ligner på vår Herre og Mester, da må vi være menigheter som aktivt oppsøker det som er fortapt (Luk 19,10).

Vende fedrenes hjerte til barna

Det er fascinerende å se hvordan Lukas setter folks forventninger på hodet. Allerede i fortellingen om fødslene til Johannes og Jesus slår han an tonen. Både Maria og Sakarja får englebesøk som forteller dem at de skal få hver sin sønn (Luk 1,5-45). Sakarja var en godt voksen, gift mann og han var prest, mens Maria var en ung ugift kvinne. Sakarja hadde derfor på alle måter høyest sosial status av dem, og det i en kultur hvor nettopp status betydde mye.

Lukas beskriver hvordan disse to reagerer på engelens budskap. Den respekterte presten tviler, mens den unge jenta tror. Selvfølgelig hadde Maria også spørsmål om hvordan det kunne skje at hun ville bli gravid, men hun trodde på engelens budskap. Avsnittet oppsummeres med «salig er hun som trodde at det Herren hadde sagt til henne, skulle gå i oppfyllelse». Maria skal prises salig av alle slekter, mens Sakarja ble stum på grunn av sin vantro. Lignende poenger har Lukas flere ganger, bl.a. i lignelsen om den barmhjertige samaritan, hvor en foraktet samaritan gjør det Moseloven krever, mens en jødisk prest lar være å gjøre det.

Budskapet om døperen Johannes sin fødsel har et lignende poeng. Engelen siterer en profeti av Malaki og sier om Johannes at han skal «vende fedrenes hjerter til barna - og gi de ulydige det sinn som rettferdige har» (Luk 1,17). Det overraskende er at det er fedrenes hjerter som må omvendes, og ikke barnas! Ved hjelp av parallellisme skaper Lukas to par av begreper: «fedre og barn» som holdes sammen med «ulydige og rettferdige». Fedrene er de ulydige og barna er de rettferdige. Denne oppvurderingen av barn i forhold til voksne kommer Lukas tilbake til flere ganger, som f.eks. i Lukas 9,46-48 og 18,15-17.

Til alle tider har de eldre klagd på «ungdommen av i dag». Men Lukas sier at problemet ligger mer hos fedrene enn hos barna. For hadde fedrene omvendt seg og ydmyket seg og vist sann kjærlighet – «vendt sine hjerter til barna» – så kanskje barna hadde levde på en annen måte?

Jeg tror at dette også sier noe om situasjonen i norske menigheter i dag: Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt klager på unge mennesker: De er ikke interessert i åndelige ting, de tenker bare på seg selv, de innvier seg ikke, osv. Men kanskje dette skyldes fedrenes harde hjerter? Kanskje har fedrene (og mødrene) vært mer opptatt av materielle ting enn av åndelige? Kanskje har fedrene levd et falskt liv – hvor man er én person på møter i menigheten og en annen bak hjemmets fire vegger? Det er lett å peke på andres feil, særlig hos de som er yngre eller svakere enn oss. Men Johannes ble sendt for å endre fedrenes hjerter, slik at vi kan være forberedt på at Herren kommer i bant oss.