Skadelige møter?

Paulus kritiserte de kristne i Korint for at de samlet seg på en slik måte at det ikke ble til gagn for dem, men til skade (1Kor 11,17). Jeg lurer på hvor mange kristne ledere som spør seg selv om hvor skadelige er møtene vi avholder?

I en del sammenhenger tenker man at ethvert møte er positivt. Det skjer ut fra tankegangen om at så lenge vi kommer sammen og det leses fra Bibelen, så må det jo være bra. Men det er altså ikke Paulus enig i. Han sier at møter kan være til nytte - eller de kan være til skade.

Som med det meste annet så er det to grøfter man kan falle i. Jeg mener for eksempel ikke at møter som oppleves som «trege» eller «mislykket» nødvendigvis er til skade. Eller at ethvert møte hvor stemningen er god nødvendigvis er til nytte. Det er viktig å unngå en prestasjonsangst i forbindelse med møter, slik at vi føler at vi må prestere «gode» møter. Gud møter ofte mennesker i tilsynelatende mislykkede sammenhenger. Jeg har også tro på faste rutiner i den forstand at Guds folk har samlet seg ukentlig til bønn, lovsang og utleggelse av Guds ord de siste 2500 årene. Det er ikke smart å nedvurdere verdien av en slik tradisjon, selv om ikke ethvert møte «tar av».

Likevel er det et interessant perspektiv at møter kan være skadelige. I Korint ble møtene skadelige på grunn av måten de hadde nattverd på, og på grunn av hvordan nådegavene ble brukt (eller misbrukt). Hva er det som eventuelt er skadelig i våre møter?

Overskrifter og tolkning

Kapitler, vers, fotnoter og overskrifter hørte ikke med til den opprinnelige bibelteksten. De er bare lagt til for at det skal være lettere for oss å finne fram. Dette er vel og bra. Men av og til kan overskriftene og fotnotene «lure» oss, ved at de får oss til å lese et avsnitt med en bestemt forventning om hva avsnittet handler om.

Jeg jobber for tiden mye med første korinterbrev. Sett fra min side, inneholder det brevet noen av de vanskeligste tekstavsnittene i NT, slik som: «kvinnen skal tie i forsamlingen» (14,34) og «hvorfor lar noen seg døpe for de døde?» (15,29) og «en kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode» (11,2). I det siste tilfellet, så hjelper i hvert fall ikke Bibelselskapets overskrift «Kvinnene i menigheten». Norsk Bibel oppsummerer disse versene med «kvinnene skal dekke hodet når de ber og taler profetisk».

Dermed kan vi forledes til å komme til teksten med en forventning om at dette først og fremst handler om kvinner. Men når jeg leser selve teksten, så står det like mye om menn der. For Paulus virker det like viktig at menn ber uten noe på hodet, som at kvinnene ber med noe på hodet. I vers 14 og 15 snakker Paulus like klart om menns frisyrer som om kvinners frisyrer. Avsnittet handler altså ikke om kvinner, men om kjønnsforskjeller.

Jeg har selvfølgelig mine tanker om hva dette avsnittet ønsker å formidle, men det får eventuelt bli et annet innlegg. Poenget i denne omgang er at vi ofte kommer til bibeltekster med en forutinntatt holdning om hva som står der. En slik forutinntatthet kommer som regel av gammel vane, eller at vi bare har lyttet til én type undervisning. Men dessverre kommer den altså også noen ganger fra selve bibeloversettelsen vi leser.

Forsoning og tilgivelse

Jeg leste akkurat en artikkel som satte ord på noe som jeg har tenkt på en stund. Artikkelen handler om tilgivelse og gjenopprettelse av forhold. Den stod i «Journal of Psychology & Theology» 2/2010 og heter «Forgiveness and Reconciliation: The differing perspectives of psychologists and Christian theologians». Poenget er at psykologer og teologer har ulike perspektiver på hva tilgivelse egentlig er.

I følge artikkelen er det vanlig blant psykologer å se på tilgivelse og på gjenopprettelse av forhold som to uavhengige saker. Man kan altså ha det første uten at det andre nødvendigvis følger etterpå. Tilgivelse blir da et verktøy for min egen psykiske helse: Ved å tilgi, så blir jeg mer sunn og hel.

I kristen teologi derimot så henger tilgivelse og gjenopprettelse sammen. Guds tilgivelse har en klart uttrykt hensikt, nemlig å gjenopprette forholdet til den som har gjort feil. Slik Gud gjorde med den falne menneskeslekten gjennom Jesu død. Fra Gud sin side, er tilgivelse altså alltid med en hensikt – og den hensikten er gjenopprettelse. Hvis vi skal ligne Gud, må også vår tilgivelse ha som hensikt å gjenopprette forhold. Selv om det ikke alltid er mulig med gjenopprettelse i praksis, så forteller det oss hva som er rett målsetting.

Det har til tider frustrert meg at noen kristne ser ut til å synes at tilgivelse er alt som trengs: «Ja, jeg har tilgitt deg, men jeg vil aldri se deg mer…» Jeg har ofte lurt på hvor de har fått den forståelsen av tilgivelse fra. Da jeg leste artikkelen skjønte jeg plutselig at de har fått sin forståelse fra rådende psykologiske teorier - og ikke fra Bibelen. Oftere enn vi tror er nok vår forståelse av selv bibelske spørsmål stort sett formet på denne måten - av humanisme og moderne vitenskap.

Kjærlighet og det motsatte

Hva er det motsatte av kjærlighet? Umiddelbart ville vel mange av oss sagt ukjærlighet eller hat eller hardhet eller likegyldighet e.l. Nå for tida leser jeg mye i første korinterbrev. Der finnes blant annet den såkalte «Kjærlighetens høysang» i kapittel 13. I det hele tatt handler mye av dette brevet om kjærlighet og det motsatte av kjærlighet.

Paulus så seg nødt til å skrive et brev til korinterne etter at han mottok meldinger om at ting ikke var helt som det skulle i menigheten der (1Kor 1,10). Det var splittelse og strid i menigheten. Disse stridighetene hadde flere årsaker. Men en av de viktigste årsakene til problemene finnes i et nøkkelord i brevet, nemlig det greske ordet for «oppblåst» (φυσιόω – fysioo). Dette ordet brukes 6 ganger i 1Kor (4,6+4,18 +4,19 +5,2 +8,1 + 13,4) og bare én gang ellers i NT. Ofte oversettes ordet med stolthet eller hovmod, men det kommer altså av et ord for å blåse opp.

Kanskje er «arroganse» et like bra ord for å kommunisere innholdet i dette ordet? For det var en gruppe mennesker i Korint som var «oppblåste» (4,6 +4,18-20). Disse så ned på Paulus og hans medarbeidere, og følte seg bedre enn dem. Disse oppblåste folkene så også ned på andre i menigheten og følte seg langt visere og mer åndelig enn resten. Slike «jeg er bedre enn deg holdninger», fører selvsagt til splittelser og problemer. Derfor er et av hovedteamene i brevet enhet, og hvordan denne enheten viser seg gjennom å komme sine søsken i møte i ulike saker.

Den medisinen som Paulus anbefaler mot «oppblåsthet» er kjærlighet: «Kunnskap gjør oppblåst, det er kjærligheten som bygger opp» (8,1). «Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke oppblåst» (13,4). Selv om vi kanskje ikke kan si at arroganse er motsatsen til kjærlighet, så er det i hvert fall tydelig at det var slik mangelen på kjærlighet ga seg uttrykk i Korint. Denne arrogansen førte i sin tur til interne stridigheter og splittelse. Fortsatt er det nok slik i en del sammenhenger at kjærlighet og enhet blir hindret nettopp av arroganse.