Lovsang i Herrnhut

Nå er vi akkurat tilbake etter ti dager i Tyskland, sammen med en gruppe fra menigheten vår. Det meste av tiden bodde vi i Herrnhut hvor vi hjalp en menighet med diverse praktisk arbeid. Både menigheten vi besøkte - og hele byen der – er et fascinerende sted. Herrnhut er en by som er grunnlagt på bønn og som har sendt ut enormt mange misjonærer i forhold til folketallet.

Menigheten vi besøkte samles for bønn og lovsang to ganger hver dag. Først en halv time om morgenen og deretter en time hver ettermiddag. I tillegg kommer andre samlinger og ting de gjør. Selvfølgelig kommer ikke hele menigheten på alle samlingene. Men det er alltid noen som ber eller lovsynger der. Dette setter sitt tydelige preg på menigheten. Jeg har aldri opplevd noe sted at det var så enkelt å preke som i Herrnhut (at min preken ikke ble så bra som jeg hadde håpet, hadde ikke med stedet å gjøre). Lovsangslederen fra Kraftverket opplevde det samme – at her var det sannelig enkelt å lede lovsang.

Det som slår meg når jeg er i Herrnhut, er ikke først og fremst at de bruker mye tid i lovsang, men renheten i lovsangen der. Noen steder føler jeg at lovsang blir et verktøy for å oppnå noe annet: Det kan være for å bygge opp stemningen før prekenen, for å berøre mennesker slik at de kommer fram til forbønn, eller andre mål. I Herrnhut opplever jeg derimot at lovsangen kun har som formål å lovsynge og tilbe Gud. På kveldssamlingene kan det skje at ingen ønsker velkommen eller sier takk for i dag. Man kan være til stede på flere slike samlinger uten å ane hvem som har ansvaret for møtet. Noen ganger kan folk si noe eller komme med en oppmuntring fra Bibelen eller be en bønn. Men det store fokuset er altså å tilbe Gud.

Menigheten har også et eget «ungdomsherberge» hvor mennesker kommer fra hele Tyskland for å være noen dager eller uker i bønn. Menigheten har altså lagt til rette for at mennesker kan komme på besøk, hvis man trenger tid til å søke Gud i ro og mak. Dette anbefales! Jeg er selv i ferd med å planlegge mitt neste besøk til byen. Hvis du vil vite mer så sjekk linken til høyre på bloggen. De har også behov for praktisk hjelp. Teamet fra Kraftverket dro ned for å hjelpe til med dugnadsarbeid, men vi fikk mye åndelig velsignelse med oss tilbake.

Taima og tilrettelagt

I påska hadde jeg virkelig en følelse av at alt var «taima og tilrettelagt». Heldigvis var det ikke Egon Olsen som stod bak planlegginga denne gangen - men Gud selv. Sammen med noen unge voksne fra hjemtraktene mine, fikk jeg være noen dager sammen med Jesus Freaks i Geyer.

På fredag kvelden underviste byens nye sogneprest. For de som kjenner til «Landeskirche» så er det helt fantastisk å tenke på at den nye prestefamilien i byen er karismatikere. Det er ikke alt for mange slike prester i den tyske lutherske kirken. Enda mer fantastisk er det at to så ulike menigheter som Jesus Freaks og Landeskirche samarbeider.

På lørdag var vi nordmenn mer aktivt med på møtet. Temaet var Den Hellige Ånd. Det var sang, vitnesbyrd, profetier, forbønn og bibelundervisning – og alt sammen i en herlig avslappet atmosfære. Mange ble berørt av Guds ånd. Mange dype prater kom i gang den kvelden. Én ungdom gikk i to timer for å komme på møtet, siden det ikke gikk buss fra hjemstedet hans den kvelden, på grunn av påskeferien.

En av de mest fascinerende opplevelsene var den unge damen som aldri i sitt liv hadde hørt tungetale. Noe som for øvrig gjaldt halvparten av de tilstedværende. Men da temaet kom opp i løpet av kvelden, så ønsket hun forbønn. Gud fylte henne med en utrolig glede og et herlig bønnespråk.

Menigheten har for øvrig lagt ut noen bilder fra samlingene på hjemmesiden sin.

Emerging church

I desember var jeg med på en konferanse i Tyskland kalt «Emergent Deutschland» i Erlangen. Her var 70-80 mennesker fra hele Tyskland (pluss to nordmenn) samlet for å snakke om hvordan bygge menigheter som når postmoderne generasjoner i Europa. Til slike samlinger kommer det virkelig litt av hvert av mennesker – alt fra Jesus Freaks til katolikker. Men flertallet av de som kom var nok slike som enten nylig har plantet en ny menighet, eller som er i prosessen fram mot å gjøre det. Vertskap for samlingen var Elia, som ledes av Peter Aschoff, som er en gammel bekjent av meg.

«Emerging church» (EC) har blitt et begrep for en ny tankegang om relevante menigheter. I tillegg til framveksten av husmenigheter, så føler jeg at EC er ett av de mest spennende initiativer for å nå dagens europeere med evangeliet. EC er på ingen måte et enhetlig definert begrep. Det dekker en lang rekke ulike måter «å gjøre menighet» på. For den som ønsker å lese mer anbefales boka «The Emerging Church» av Dan Kimball. Selv om dette kanskje ikke er den beste boka om EC, så gir den en lettfattelig innføring i temaet.

Ett av fellestrekkene i EC er at man prøver å kombinere det som er bra fra eksisterende og historiske kirker med nye måter å gjøre ting på. Dette i motsetning til pinsebevegelsen og husmenigheter som – litt enkelt sagt – har som ideal «å rense vekk» alt som er kommet til av tradisjoner gjennom kirkehistorien. Målet for pinsebevegelsen er «tilbake til urkristendommen» slik den var på apostlenes tid. Man ser altså det som har skjedd gjennom kirkehistorien i stor grad som en avsporing, og man identifiserer seg derfor med grupper i ytterkanten (waldensere, anabaptister, bogomiler, osv).

Innen EC så er det mye mer vilje til å ha med seg det som er bra også fra historiske kirker. Derfor prøver man å få med seg det beste av åndelighet fra så ulike retninger som klosterbevegelsen, keltisk kristendom, latinamerikansk frigjøringsteologi og pietistisk vekkelseskristendom. Resultatet kan nok fort oppfattes som en «suppe». Jeg må innrømme at en del av det som skjedde på konferansen i Erlangen var mildt sagt uvant for oss fra Norge. Når det er sagt så har jo aldri «uvant» vært noe godt kriterium for å bedømme om noe er bra eller ikke.

Jeg har sansen for en del av det EC ønsker å oppnå. Spesielt liker jeg at man er villig til å prøve nye ting for å nå nye generasjoner med evangeliet. Men jeg liker også at man har respekt for kirkehistorien. Det er jo ikke slik at alt som har skjedd gjennom kirkens 2000 år har vært negativt. Tvert i mot har Gud jobbet aktivt med sitt folk og mye bra har skjedd. En del fornyelse i Norge mangler dette perspektivet synes jeg. Vi kan faktisk lære noe av generasjonene som har gått foran oss. Alt må selvfølgelig prøves mot Bibelens åpenbaring. Men vi gjør oss en bjørnetjeneste hvis vi mentalt setter en strek over det meste av det som har skjedd mellom år 100 og i dag.

Menighetsplanting i Tyskland

Tyskland har behov for menighetsplanting!

Foreningen av evangeliske frikirker (VEF) har undersøkt hvor mange av byene i Tyskland som ikke har noen frimenighet. Til sammen finnes det 2.763 byer og tettsteder i Tyskland med mer enn 5.000 innbyggere. Av disse så har 1.802 ingen frimenighet. Det betyr at 65 % av byene i Tyskland ikke har en eneste frimenighet. På noen av disse stedene vil det finnes andre evangeliske menigheter enn de som er tilsluttet VEF. Men likevel betyr det nok at minst halvparten av byene og tettstedene i Tyskland er fullstendig uten frimenighet.

Av byer med mer enn 30.000 innbyggere, så er det 53 av dem som ikke har en eneste frimenighet. Da snakker vi om byer på størrelse med Hamar og oppover. Kartet nedenfor viser antall byer med minst 5000 innbyggere, som ikke har noen frimenighet. Det er lett å se at noen av delstatene har spesielt stort behov for menighetsplanting, slik som Bayern og Baden-Württemberg.

Jeg snakker ofte med kristne som ikke vet helt hva de kan gjøre for Gud. Selv om ikke alle og enhver bør kaste seg på flyet og flytte til Tyskland, så er jeg overbevist om at det her er jobb nok for alle som virkelig vil bety en forandring, og som vil være med å utbre Guds rike. Hvis du vil være med i Tyskland, men mangler kontakter der, så send meg en melding. Siden jeg har et stadig voksende kontaktnett der, så kan jeg kanskje videreformidle en kontakt som passer ”din” visjon.

For å sette dette i perspektiv, så er forholdene i Tyskland bra sammenlignet med en del andre land i Europa. Andre land har altså enda større behov for menighetsplantere enn hva Tyskland har.

VEF er for øvrig et samarbeid mellom en rekke kirkesamfunn: baptister, pinsebevegelsen, nazarenere, misjonsforbundet, mennonitter, med flere. Undersøkelsen finner du her:

her.

Geyer

Takk for forbønn under turen til Tyskland. Vi hadde noen intense dager, hvor vi besøkte menigheter i Sachsen, og var sammen med 70-80 menighetsplantere på en konferanse i Bayern. Man sitter igjen mettet med inntrykk etter en slik tur. Jeg kommer nok til å fortelle mer om dette i ulike innlegg på bloggen i tida framover.

Spesielt moro var det å være sammen med Jesus Freaks i Geyer igjen. Dette er en ungdomsgjeng i en liten by i fjellene på grensa mellom Tyskland og Tsjekkia. Denne gjengen har virkelig fått en spesiell plass i hjertet! De har forresten lagt ut noen bilder fra besøket vårt.

Vi overnattet hos et eldre ektepar, som er foreldrene til en av lederne i menigheten. Disse levde gjennom kommunisttiden i DDR med alle dets vanskeligheter for troende, og dens isolasjon fra vår del av verden. De har rett og slett vokst opp med helt andre referanser enn de fleste av oss. Sånt er alltid interessant, og vi ble sittende og snakke utover kvelden, og fortsatte ved frokosten neste dag.

Da vi var sammen med menigheten, så snakket vi mye om Den Hellige Ånd. I Tyskland har det vært veldig store skillelinjer mellom kirkesamfunnene. Spesielt har karismatiske menigheter og mer tradisjonelle menigheter hatt store problemer med å samarbeide. Det var derfor interessant å undervise om Den Hellige Ånd i en menighet som ikke er spesielt karismatisk, og som delvis er opplært til å være ”skeptiske” til den slags. Likevel ble mange mennesker berørt av Guds Ånd på møtet. Pastoren var den første som kom fram da det ble invitert til forbønn, og han opplevde det hele som «veldig godt». Vær med å be om at denne menigheten opplever et skikkelig gjennombrudd med hensyn til nådegaver!

Tur til Tyskland

Om noen dager setter jeg kursen mot Tyskland igjen. Denne gangen reiser jeg sammen med en venn (Eric T for de som er lokalkjent). Vi skal til noen av de menighetene kona og jeg besøkte i sommer, samt noen andre steder.

Fredag kveld (28/11) er vi med på «emergent Deutschland». Dette er et forum for menighetsplantere fra hele landet. De skal være sammen i Erlangen denne helga. Vertskap for samlingen er en gammel bekjent – Peter Aschoff – som er leder for Elia Gemeinde i Erlangen. Peter og jeg har tidligere sittet sammen i Pioneer sin internasjonale rådgivningsgruppe, men nå har vi ikke sett hverandre på noen år. Så dette bli spennende.

Lørdag (29/11) skal vi til Geyer, sør for Chemnitz. Der skal vi igjen være sammen med Jesus Freaks. Jeg regner med stor stemning og høyt lydnivå. Er vi tidlig ute så får vi kanskje en god pute å sitte på midt på gulvet. Ellers må vi vel ta til takke med en av sofagruppene. Forsamlingen her er ung og spennende. Pastorparet (Sara & Mitch) er i 20-årene og nygift. De når unge mennesker i byen med evangeliet, men utfordringene står i kø! Jeg planlegger å undervise om grunnmuren i kristenlivet. Dette er livsviktig undervisning i slike sammenhenger. Jeg håper blant annet at vi får se mennesker bli døpt i Den Hellige Ånd mens vi er der. Stå med oss i bønn!

Søndag og mandag er vi i Herrnhut. Som jeg har skrevet om tidligere, så er dette en helt spesiell by. Den er bygd opp rundt bønn og misjon. Jeg tipper at ingen annen landsby siden Betsaida har sendt ut så stor del av sin befolkning som misjonærer. Vi har fått skikkelig hjertekontakt med pastoren for en av menighetene i byen der. Mens vi er der skal vi blant annet snakke om muligheten for å ta team til Herrnhut - og til andre deler av Sachsen - neste år.

Kanskje vi drar innom flere menigheter også. Det er mange som ønsker kontakt – og mange steder jeg gjerne skulle ha besøkt. Men tid er dessverre fortsatt en knapp faktor for meg, selv om jeg nå jobber mye mindre enn tidligere.

Tur til Sachsen

I juni var Anne Irene og jeg og besøkte et par menigheter i Sachsen i Tyskland. Blant annet var vi en hel lørdag sammen med menigheten Jesus Freaks i Geyer, helt på grensa til Tsjekkia. Dette er en menighet som i stor grad består av unge mennesker i alderen 15-25 år. De er unge og uerfarne, men de når ut med evangeliet! Det var vel ca 50 personer til stede den dagen vi var der.

Imidlertid føler de seg aleine. Lederskapet sa til oss: ”Vi mangler åndelige foreldre!” Her har vi som er litt mer oppe i åra en kjempeutfordring. Bildet viser Mitch, Tom og Sara som er 3 av de 4 lederene i menigheten. Lederskapet er alle i alderen 19-25 år. Det finnes hundrevis – om ikke tusenvis - av slike fellesskap rundt om i Europa. De når unge mennesker for evangeliet, men de får liten eller ingen hjelp av erfarne kristne…

Vi besøkte også en menighet i Herrnhut. Vi har vel aldri vært i en by som så til de grader har vært preget av bønn og lovsang! Menigheten har kjøpt et nedlagt sykehus. En hel avdeling har blitt omgjort til et senter for bønn og lovsang. Det er egne rom der for barn som ber, rom hvor man ber døgnet rundt, rom for bønn om helbredelse, rom for bønn for Israel, osv. Vi fikk kjempekontakt med pastoren Frank Hoffenbacher. Forhåpentligvis klarer vi å få Frank til Norge ved en anledning. Menigheten driver også et billig og bra herberge. Absolutt verdt et besøk om du er på de kanter! Mer info kan du finne her

Tur til Tyskland

I morgen drar kona og jeg til Tyskland. I helga skal vi være på besøk hos en menighet helt sør i Sachsen, på grensa til Tsjekkia. Menigheten som har invitert oss er knyttet til et nettverk av menigheter som heter Jesus Freaks Lørdag ettermiddag er mennesker fra flere menigheter i området invitert til samling. Jeg skal undervise om temaet ”Menigheten og Guds rike”.

Sachsen er en delstat som virkelig har stort behov for menighetsplanting og evangelisering. Guds menighet der levde i store problemer det meste av 1900-tallet. Først under nazistene og deretter under kommunistene fram til Berlinmurens fall. Overgangen til knallhard kapitalisme har heller ikke vært enkel. Menighetene har derfor stort behov for oppmuntring og frisk visjon. Vi håper å få være med å gi noe av dette! Vær gjerne med å be for oss og at Gud skal åpne både dører og hjerter.

Samtidig har området en historie av Guds inngripen: Vi skal være 15 mil fra Praha hvor Jan Hus var en av de viktigste forløperne for reformasjonen. Vi har også planlagt å besøke Herrnhut som ligger i området, og som regnes som fødestedet for den moderne misjonsbevegelse. I den byen var det i sin tid et bønnemøte som varte uavbrutt i 100 år! Ja, du leste rett: Ett hundre år med uavbrutt bønn! Natt og dag! En menighet i byen der ønsker å ta opp noe av denne arven bl.a gjennom fokus på bønn og lovsang.

Teologi og nye menigheter

Forskningsprosjektet ”naturlig kirkevekst” viste at det er en negativ sammenheng mellom teologisk utdannelse og menighetsvekst. Altså at en menighet som har en pastor med teologisk utdannelse har mindre sannsynlighet for å vokse, enn hvis pastoren ikke har slik utdannelse. Men det betyr ikke at det er feil å kunne teologi! Jeg tror dette problemet skyldes at mange teologer begynner å jobbe i feil type menigheter - nemlig de som har lite potensial for å vokse. Det jeg drømmer om er mennesker med kunnskap, som bruker kunnskapen sin til å bygge menigheter som vokser – ikke til å vedlikeholde menigheter som står på stedet hvil.

Grunnleggende teologisk forståelse gjør oss langt mindre sårbare for ekstrem lære og slagside i undervisningen. Nesten like viktig er kunnskap om kirkehistorien. Jeg ser også hvor viktig det er å ha grunnleggende kunnskap om organisasjon og ledelse for å bygge stabile fellesskap. Samtidig må vi ha den friske salvelsen som bare kommer gjennom et nært forhold til Den Hellige Ånd. Da blir vi som de Jesus omtalte i Matteus 13,52: "Derfor er enhver skriftlærd som har gått i himmelrikets skole, å ligne med en husbond som har både nytt og gammelt å hente fram av sitt forråd."

Dette blir en ekstra stor utfordring der hvor mange nye menigheter starter opp, for nye menigheter er avhengige av å skolere folk mens de jobber med å bygge opp den lokale forsamlingen. Du kan ikke sende bort slike ledere for å studere i flere år, for da vil ikke menigheten være der når de kommer tilbake. Vi må derfor sørge for at unge ledere kan lære mens de er ”på jobben”. Dette blir opplæring mer av type ”lærling” enn av type ”student”. Dette er for øvrig mer slik som de første apostlene trente unge ledere. De sendte ikke Timoteus eller Markus av sted for å gå på bibelskole. I stedet tok de dem med seg på jobben og lærte dem opp underveis (Apg 12,25+16,3). Men hvis vi ikke passer på, så kan formelle kunnskaper bli ansett som mindre viktig i en slik sammenheng. De daglige utfordringene står i kø for en menighetsplanter. Hvordan skal han/hun da ta seg tid til å skaffe seg en ”grunnutdannelse” innen teologi og kirkehistorie?

Dette er en utfordring som misjonærer har kjent på i årevis. En av de kreative løsninger som har kommet opp er TEE (Theological Training by Extension). Poenget er at pastorer kan få trening samtidig som de leder forsamlingene sine. TEE startet i Latin Amerika hvor det viste seg å være særdeles effektivt for å støtte pastorer i fattige forsamlinger som opplevde vekkelse. Siden har det spredd seg over det meste av verden. Men jeg kjenner ikke til mange slike opplegg på norsk. Kanskje Kristen Brevskole kan klassifiseres som dette? Jeg vet også at DAWN har startet noe i denne gata. Er det noen som vet noe mer om slike opplegg på norsk? Siden vi har stadig mer kontakt med Tyskland og Sveits, så vil jeg gjerne få tips om gode opplegg på tysk også.

Jeg tror i alle fall at det er behov for et slikt opplegg på norsk. TEE hvor man kombinerer internett med samlinger av og til i helger/ferier. Det bør undervises i temaer innen teologi og kirkehistorie. Men også om praktiske ferdigheter innen menighetsbygging og ledelse. Hvis man kombinerer dette med fellesskap over gode måltider, samt profetisk forbønn, så er vi vel på sporet av noe viktig?

Misjon i Europa

Dette skoleåret har 6-7 unge mennesker vært jevnlig samlet i stua vår for å snakke om det å ta ansvar i Guds rike – og hvordan man kan finne ut hvilke gaver Gud har gitt den enkelte. Dette er folk som har vært en del av fellesskapet vårt en stund, og som nå føler seg klar for å gå litt dypere.

Sist tirsdag var temaet «misjon». Det som slår meg er at selv unge mennesker har et ganske tradisjonelt bilde av misjon. Man tenker lett på Afrika, barnehjem og fattige mennesker. Misjon er noe som skjer «langt unna». Men sannheten er jo at Europa har blitt ett av de viktigste misjonsområdene. Land som Nigeria og Brasil sender mange misjonærer til vårt kontinent. Det betyr ikke at det ikke lenger er behov for å sende misjonærer til andre kontinenter. Men for oss nordmenn så er det på alle måter enklere å drive misjon i vår nære kulturkrets: Vi kjenner kulturen, språket er enkelt, og vi har ikke problemer med å få arbeids- og oppholdstillatelse.

For eksempel bor det 100 millioner tysktalende mennesker i nærheten av oss. Mange av disse har meget begrenset kontakt med evangeliet. Sjekk for eksempel hva Operation World sier om Østerrike

Her trengs det misjonærer! Men det trengs misjonærer som ikke kommer bare for å drive veldedighet blant fattige og trengende. Det som trengs er mennesker som er i stand til å kommunisere evangeliet med høyt utdannende urbane mennesker. Nøkkelord her er åndskraft, kommunikasjonsevner og evnen til å bygge opp meningsfulle fellesskap i storbyene. Dette stiller andre krav til misjonærene enn hva vi har vært vant til. Nå trenger vi ikke bare misjonærer med utdannelse innen helse, utdanning eller teologi. Vi trenger også ingeniører, eiendomsmeglere, baristaer og bussjåfører. For det er slike ting man driver med i storbyene. Men jeg er overbevist om at vi i Norge kan utruste og sende ut nettopp denne type misjonærer.

En annen ting er at mange tenker veldig individuelt på kallet til å bli misjonær. Man tenker at det er et kall som berører meg og min nærmeste familie. Men det er i ferd med å vokse fram en ny modell for misjon, som jeg tror er mer egnet til å nå Europa. Det dreier seg om kollektive kall, hvor gjerne flere familier og/eller single sammen flytter til en by for å plante en ny forsamling. Man finner seg jobber og leiligheter i den byen man ønsker å nå. Deretter begynner man arbeidet med å lede naboer og kollegaer til Kristus. Da er man ikke lenger en «profesjonell» misjonær som kommer til en by for å «drive et arbeid». I stedet går man inn i kulturen i den byen man søker å nå, og bygger opp en menighet fra «innsiden» av kulturen.

Kona mi og jeg håper å gjøre dette en gang: Flytte til et annet land i vår nære kulturkrets for å plante en menighet. Da ville det vært strålende å hatt med seg en liten kjerne av mennesker som flyttet sammen med oss til den samme byen for å være salt og lys der. Det trengs tusenvis av slike «grupper av misjonærer» hvis vi skal oppfylle Misjonsbefalingen.

Kunnskapsord på gata

I mai 2007 var jeg noen dager i Frankfurt. Dette er vel den eneste byen i Europa med skikkelig ”sky-line”, med skyskrapere i 200 meters klassen. På vei tilbake til hotellet mitt en sen kveld, ble jeg stående på en av de flotte bruene over Main og betrakte storbyen ”by night”. Jeg liker meg godt i store byer, men må innrømme at jeg ble litt overveldet med tanken på å nå et slikt sted med evangeliet.

Da spurte jeg Gud: Hvordan kan vi nå en slik by med evangeliet? Jeg følte svaret var at vi trenger to ting: Menigheter som har ekte fellesskap, og Guds kraft. Dette føler jeg stemmer bra overens med hva vi leser i Apostelgjerningene, så jeg sa til Gud: ”Det med ekte fellesskap er jeg gjerne med og tar i et tak for, men din kraft må du sørge for!” Neste dag fikk jeg svar på tiltale:

Jeg var på vei for å besøke en menighet på østsiden av Frankfurt som jeg har vært i mange ganger før. Men når jeg skal ta undergrunnsbanen, så er stasjonen stengt, selv om dette er torsdag ettermiddag og mange mennesker er på vei hjem. Jeg blir derfor gående litt i sentrum, og kommer da i prat med et par mennesker (som jeg aldri har sett før). Da føler jeg Gud gir meg et kunnskapsord, som jeg bestemmer meg for å dele med han det gjelder (ja, jeg vet det høres vilt ut…) Mottakeren av ordet synes uansett at jeg virkelig treffer spikeren på hodet. Jeg spør derfor om jeg kan få be for ham. Han er positiv og jeg begynner å be. Ett minutt etterpå ligger han sammensunket på gata (!) midt i Frankfurts travleste gågate, hvor tusenvis av mennesker passer hver time.

Etter at han kommer seg på beina, blir vi enige om å ta en kopp kaffe sammen. Min nye venn skal på kino sammen med ei jente, og hun kommer også og setter seg sammen med oss. Da føler jeg at jeg får et kunnskapsord også til henne. Etter få minutter sitter hun på caféen med tårene strømmende nedover kinnet.

Noen uker senere fikk jeg en mail fra henne hvor hun bl.a. skriver: ”Gott stellt momentan mein Leben ziemlich auf den Kopf” (Gud setter for tiden livet mitt på hodet). Dette korte møtet medførte bl.a. at hun flyttet fra Frankfurt til en annen by, fordi hun forstod at hun trengte et kristent fellesskap for å vokse videre med Gud (og hun kjente til et slikt i en annen by). Hun fortalte også i mailen hvordan Gud hadde befridd henne fra en angst hun hadde slitt med i mange år. Så et slikt kort møte mellom Gud og mennesker, kan virkelig forvandle liv!

Jeg tror ikke dette skjedde fordi jeg er spesielt åndelig. Men jeg tror Gud ville vise meg at Han er mer enn i stand til å demonstrere sin kraft, hvis vi er interessert i det! De siste par årene har jeg fått lov til å se hvordan slike ”plutselige” åpenbaringer av Guds kraft kan forvandle mennesker på noen minutter. Dette har gitt meg mer tro enn noen gang på at Gud virkelig kan nå storbyene i Norge og Europa med evangeliet. Det dreier seg om at vi er villige til å bygge ekte kristne fellesskap og at vi lar Gud få vise sin kraft!

Misjonær i Tyskland?

Visste du at andelen av befolkningen som er evangeliske kristne er større i Egypt enn i Tyskland? Det er altså vanligere å være født på ny hvis du bor i Egypt, enn hvis du bor i Tyskland. I enkelte deler av Tyskland finnes det knapt menigheter som forkynner evangeliet klart. Men om du synes det er få evangeliske kristne i Tyskland, så er det virkelig få i Østerrike. Man regner med at av de mer enn åtte millioner innbyggerne i Østerrike, så er bare ca 20.000 av dem født på ny. Det betyr at det er noe sånt som 0,25 % av befolkingen som er født på ny. Prøv å regne ut hvor mange kristne det ville tilsvart i den byen du bor i!

Slike statistikker er selvfølgelig aldri helt nøyaktige. Bare Gud kjenner folks hjerter, og vet hvem som virkelig er født på ny eller ikke. Likevel gir det en pekepinn på hvor sterkt evangeliet står i en nasjon. Dette endrer det tradisjonelle bildet av hva en misjonær er. Det dreier seg ikke lenger om å dra langt inn i ”bushen” til helt fremmede kulturer. En av de viktigste misjonsmarkene i dag er storbyene i Vest-Europa.

For tida kommer det stadig flere misjonærer fra andre verdensdeler til Europa. Mange av Europas aller største menigheter har i dag pastorer som er født i Afrika. Land som Brasil og Korea sender også mange misjonærer hit. Jeg kjenner selv faktisk flere misjonærer som jobber med menighetsplanting i Oslo. Men i Europa bør vi nordmenn ha en kjempeoppgave: Det skal ikke så store innsatsen til for oss å lære oss språket og kulturen i land som Tyskland, Østerrike, Nederland eller Danmark. Men disse landende har behov for tusenvis av nye menigheter! Nå kan vi bli misjonærer i det som er nesten vår egen kultur.

Begynn med å skaffe deg kunnskap. Les Operation World Operation World . Eller bli med på team, for eksempel med Jesus Revolution eller med Mission Adventures. Sørg også for å bruke tida di rett: Skaff deg erfaring fra menighetsbygging og evangelisering der du bor. Dessuten må du spørre Gud: ”Vil du at jeg skal bli misjonær til et av disse landene?” Kanskje du blir overrasket over svaret!