Nåde og sannhet

Moses kom med Loven, mens Jesus kom med nåden og sannheten (Joh 1,17). Jesus kom ikke bare med nåden, men også med sannheten. Nåden ordner opp i synden som har skilt deg fra samfunnet med Gud: Nåden gjør med andre ord at du blir frelst. Sannheten hjelper deg til å legge av deg gamle uvaner og synd: Sannheten setter deg altså fri (Joh 8,32). Gud ønsker at du skal være både frelst og fri. Noen kristne er dessverre fortsatt bundet: Selv om de er frelst, så er de ikke særlig fri. Derfor trenger du alt det Jesus kom med – både nåde og sannhet.

Sannheten er ikke bare en mental sak: Det er ikke slik at hvis du har de riktige meningene, så kjenner du sannheten. Dette er en akademisk måte å tenke på, men slett ingen bibelsk tankegang. Bibelens påstand er at sannheten kjenner du kun hvis du lever den ut i praksis! Derfor snakker NT om å vandre i sannheten. Vandring handler om livsstil, ikke om en mental tilstand.

Sannheten gjør av og til vondt: Selvfølgelig stikker det i hjertet hvis du oppdager at du har levd på tvers av Guds vilje på et område i livet ditt. Dessverre finnes det kristne som blander sammen dette ”stikket i hjertet” med ”fordømmelse.” De tror at alt som får dem til å føle seg litt dårlige her og nå er av det onde. På den måten vaksinerer de seg selv fra Den Hellige Ånds oppdragelse.

Noen ganger oppdager vi til og med at vi er på feil kurs gjennom at noen søsken sier det til oss. NT sier at vi skal rettlede hverandre, og noen ganger til og med rive folk ut av ilden! (Judas 23) Jeg er slett ikke tilhenger av at vi skal løpe rundt å ”fortelle hverandre sannheten”. Samtidig må vi huske på at sannheten er et av våre våpen i den åndelige krigen (Ef 6,14). Ved å distansere oss fra situasjoner hvor vi kan oppleve ”stikk i hjertet” så løper vi altså en risiko for å miste ett av våre viktigste åndelige våpen.

Det som er så fantastisk med Jesus er at Han er full av både nåde og sannhet. Han har ikke bare litt nåde og litt sannhet – han har fullt opp av begge deler. Jeg drømmer om menigheter som modellerer dette på jorda i dag: Full av nåde og sannhet!

Utbrenthet

I næringslivet har man blitt veldig oppmerksom på det som kalles utbrenthet. Det betyr at folk står på så knallhardt over lenger tid at kroppen og sinnet til slutt sier: Stopp! Hvis folk går inn i en skikkelig ”utbrent” situasjon, så kan det ta årevis å komme til hektene igjen. Selv kjenner jeg næringslivsledere som har ledet bedrifter med hundrevis av ansatte. Men de har presset seg så hardt at de har blitt utbrent. Når det skjer, så har selv det å ta ungene til barnehagen vært en nesten uoverstigelig utfordring, selv om de ikke lenger har noen annen jobb. Jeg overdriver ikke! Hvis man har sett noen slike grelle eksempler på utbrenthet, så blir man litt mer forsiktig.

Dessverre så ser det ikke ut til at alle kristne sammenhenger tar dette like alvorlig. Det finnes mange unntak, men i alt for mange sammenhenger skjer det at folk blir utbrent. Jeg tror det finnes flere årsaker til dette. Noen ganger skyldes det uvitenhet. Andre ganger kommer det av at vi setter aktivitetene høyere enn menneskene. Ingen vil innrømme det, men det finnes menigheter hvor det er viktigere å gjennomføre ”gode møter” enn å ha medlemmer som har det godt med seg selv. Gud tok selv fri etter å ha jobbet i 6 dager, så hvorfor jobber vi da selv alltid til enhver tid og trur at det er noe som Gud har behag i?

Nå mener ikke jeg at løsningen er at vi slutter med alle aktiviteter. Jeg tror heller vi må bygge åpne fellesskap, hvor vi faktisk kan snakke med noen om utfordringene vi møter. Da jeg var pastor hendte det at jeg sa at ”nå er jeg så sliten at jeg ikke kommer til å holde noen preken” eller hva ellers det måtte være som ble forventet av meg. Heldigvis var dette helt akseptert i flokken. I noen tilfeller så trenger vi også trofaste venner som kan si til oss: Ro deg ned! Slapp av! Ta litt fri! Menigheten er jo ment å være et sted hvor vi kan få hjelp til å bli fri fra enhver form for avhengighet – også arbeidsnarkomani! Jeg ønsker å være med å utvikle ledere som holder ut et maratonløp, ikke bare hundremeteren. Da må de lære å disponere kreftene rett! Dette er enda en grunn til å bygge relasjonsbaserte menigheter, i stedet for aktivitetsbaserte.

Vanlige symptomer på (begynnende) utbrenthet er utmattelse, fysisk trøtthet, vanskeligheter med å sove, depresjon, angst, økende kyniskhet overfor andre, du blir lettere amper og irritert, følelse av tomhet, følelse av å bli mindre effektiv, problemer med motivasjon, osv. Hvis du gjenkjenner litt for mange av disse symptomene, så ta dem på alvor. Ingen er tjent med at du ”møter veggen”. Snakk med noen om det du opplever. Hvis du ikke kan snakke åpent med noen i menigheten din, så finn noen andre. I ”verste” fall så send meg en mail. Det er uansett ditt ansvar å ta tak i dette før det er for seint!