torsdag 31. januar 2008

Kristen livsrytme

Overskriften høres kanskje snål ut. Noen lurer vel på om jeg vil tilbake til klosterlivet, hvor det åndelige livet var regulert på daglig basis. Men jeg har ikke tro på et kristenliv som er fullstendig regulert ned i minste detalj. Fri og bevare oss!

Samtidig er jeg slett ikke sikker på at det motsatte er bra heller: I dag settes det ofte likhetstegn mellom ”frihet” og å gjøre det som til enhver tid faller meg inn. Mange mennesker gjør akkurat det de føler for i øyeblikket, enten det er å drikke seg full, eller noe mer uskyldig som å se på TV tre timer hver kveld. Men beviser det at de er frie mennesker? Jeg tror ikke det! Frihet handler ikke om å gjøre det jeg har lyst til hele tiden, men om å la Sønnen sette meg fri fra alle negative ting som måtte binde meg.

I kristne sammenhenger har vi en annen utgave av den samme ”friheten”. Refrenget lyder: ”Ikke gå på møter, les Bibelen, faste eller be, hvis du ikke føler for det akkurat da. Hvis du gjør det av vane, så er det lovisk” Men er det sikkert at man virkelig er fri, bare fordi man lar seg lede av øyeblikkets innfall og humør? Selv om det gjelder ditt forhold til Gud? Jeg tviler!

Tvert i mot tror jeg at gode vaner og en viss fasthet i livsrytmen kan være sunt. Ja, ikke bare sunt, men rent ut sagt åndelig! Opp gjennom kirkehistorien så har menigheter lagt vekt på å hjelpe folk til å innarbeide gode vaner. Dette kan være alt fra katolske eller lutherske kirkeår, til at alle i Ungdom i Oppdrag oppfordres til å ha ”en stille time” hver dag.

Mer enn noen gang før så opplever vi tidsklemma. Vi stresser med å rekke alt vi skal gjøre – familie, jobb, unger, menighet, fritidsaktiviteter… Hvis vi ikke passer på, så kan vi løpe rundt i mange år uten å ha tatt oss tid til det som virkelig er verdifullt. Flere og flere blir klar over hvor viktig det er å prioritere familien. Hvis du ikke tar et bevisst valg om å bruke tid på familien, så får du kanskje ikke tid i det hele tatt

Gjelder ikke det samme i forholdet vårt til Gud da? Hvis du ikke tar et bevisst valg om å ta tid sammen med Gud, så kan det vel hende at årene renner ut mellom hendene på deg? Det handler altså om å skrive Gud inn i livene våre – om å rydde plass for det som virkelig betyr noe. Det er kanskje dette Paulus tenkte på da han sa at vi måtte kjøpe den rette tid?

torsdag 24. januar 2008

Rike disipler?

Jeg har nylig lest en bok av C. Peter Wagner om apostler. Det er mye bra, men ett punkt gjør meg en smule betenkt: Han snakker om apostler på arbeidsplassene. Der er jeg helt med! Men jeg er ikke like sikker på at jeg henger med når han beskriver penger som en vesentlig faktor for slike apostler. Er det virkelig slik at penger har blitt et ”bevis” på Guds velsignelse?

Selvfølgelig sørger Gud for sine barn. Prinsippet om at den som sår rikelig, skal høste rikelig handler jo blant annet om penger (2Kor 9,6). Men var virkelig de første disiplene rike på materielle goder? For meg virker det slett ikke slik! Paulus var fra en rik familie, men han måtte lære seg hva det ville si å ha lite (Fil 4,12). Betydde det at han ikke var under Guds velsignelse da?

Som i en del andre tilfeller (som lederskap) så hentes mange eksempler fra gamle testamentet. Ja visst var Abraham rik, men er det likevel et forbilde for oss? Vi tjener jo en Herre som sa: Samle dere ikke skatter på jorden!

Nå mener jeg ikke at det er feil å tjene penger. Det er bedre å være rik enn fattig. For penger kan man bruke til å velsigne andre med, i tillegg til å ha omsorg for familien sin. Men har det å tjene penger blitt en status også i kristne sammenhenger? Tenker vi at det er fullt mulig å tjene både Gud og Mammon?

Selvfølgelig skal vi ikke gå i den andre grøfta og tenke at askese er svaret. Men jeg tipper at akkurat det ikke er noe problem for 99,9 % av kristenheten her i landet…

Når jeg leser kirkehistorien, så synes jeg at jeg ser at vekkelser bryter fram når mennesker forlater sin trygge materielle standard for å bli mer disponible for Gud. Franz av Assisi og tiggermunkene hans eller valdenserne eller de første apostlene er alle vitnesbyrd om dette. Personlig tror jeg materialisme er det største hinderet for vekkelse i Norge i dag. Jeg tror faktisk at en håndfull mennesker som bestemmer seg for å være virkelig radikale med hensyn til bruk av tid og penger, ville snudd landet på hodet i løpet av kort tid.

onsdag 23. januar 2008

Paulus og jødedommen

Fortellingen om hvordan Paulus møtte Jesus og ble kalt til å bli hedningenes apostel står på fire forskjellige steder i NT. Den som er seriøs i forhold til Skriften bør ta seg tid til å lese alle disse fire versjonene før man trekker noen konklusjoner, for det er mye å lære av å lese parallelle steder i Bibelen. De fire versjonene er Lukas sin versjon av selve hendelsen (Apg 9,1-22), Paulus sin forsvarstale i Jerusalem (Apg 22,1-21), forsvarstalen for Kong Agrippa (Apg 26,1-23), samt gjenfortellingen for galaterne (Gal 1,10-24).

Overfor jødene i Jerusalem så vektla Paulus kristendommens bakgrunn i jødedommen. Han understreket ting som at han selv var opplært av en kjent rabbi og at Ananias gudsfryktig levde etter loven. Han understreker at han fikk kallet mens han var i tempelet i Jerusalem og ba, og at det var hans fedres Gud som kalte ham, osv.

Overfor galaterne derimot understreket Paulus at kristendommen var uavhengig av jødedommen. Han dro ikke opp til Jerusalem med en gang, og sammenligner livet han lever nå i motsetning til den gang han var jøde. Selv ikke Titus ble bedt om å bli omskåret, selv om han var greker, osv.

Hvis vi bare leser én av disse fortellingene kan vi komme til feil konklusjon: Paulus forteller den samme historien, og begge versjoner er sanne. Men han vektlegger ulike ting ut fra hvem han snakker med. For jødene i Jerusalem var det viktig å vise at evangeliet hadde sammenheng med løftene i GT. Overfor galaterne var det viktig å understreke at evangeliet er annerledes enn den gamle pakt. Dette er to sannheter som må holdes opp mot hverandre: Kristen tro har sine røtter i jødedommen, men den er likevel uavhengig av og forskjellig fra jødedommen. Hvis man betoner bare den ene siden av denne sannheten, så får man en ubalansert undervisning.

Generelt sett er det et godt prinsipp for bibelstudium å lese alle stedene som omtaler det samme poenget. De fleste vranglærer oppstår ved at man kun fokuserer på de skriftsteder som bygger opp under ens eget standpunkt. Men vi må søke helheten i Guds ord, slik at Den Hellige Ånd kan få bryte gjennom våre forutinntatte meninger. Med en slik holdning vil vi stadig vokse i kjennskap til Ham og ikke la oss kaste hit og dit av enhver lære (Ef 4,14-16).

søndag 20. januar 2008

Kunnskapsord på gata

I mai 2007 var jeg noen dager i Frankfurt. Dette er vel den eneste byen i Europa med skikkelig ”sky-line”, med skyskrapere i 200 meters klassen. På vei tilbake til hotellet mitt en sen kveld, ble jeg stående på en av de flotte bruene over Main og betrakte storbyen ”by night”. Jeg liker meg godt i store byer, men må innrømme at jeg ble litt overveldet med tanken på å nå et slikt sted med evangeliet.

Da spurte jeg Gud: Hvordan kan vi nå en slik by med evangeliet? Jeg følte svaret var at vi trenger to ting: Menigheter som har ekte fellesskap, og Guds kraft. Dette føler jeg stemmer bra overens med hva vi leser i Apostelgjerningene, så jeg sa til Gud: ”Det med ekte fellesskap er jeg gjerne med og tar i et tak for, men din kraft må du sørge for!” Neste dag fikk jeg svar på tiltale:

Jeg var på vei for å besøke en menighet på østsiden av Frankfurt som jeg har vært i mange ganger før. Men når jeg skal ta undergrunnsbanen, så er stasjonen stengt, selv om dette er torsdag ettermiddag og mange mennesker er på vei hjem. Jeg blir derfor gående litt i sentrum, og kommer da i prat med et par mennesker (som jeg aldri har sett før). Da føler jeg Gud gir meg et kunnskapsord, som jeg bestemmer meg for å dele med han det gjelder (ja, jeg vet det høres vilt ut…) Mottakeren av ordet synes uansett at jeg virkelig treffer spikeren på hodet. Jeg spør derfor om jeg kan få be for ham. Han er positiv og jeg begynner å be. Ett minutt etterpå ligger han sammensunket på gata (!) midt i Frankfurts travleste gågate, hvor tusenvis av mennesker passer hver time.

Etter at han kommer seg på beina, blir vi enige om å ta en kopp kaffe sammen. Min nye venn skal på kino sammen med ei jente, og hun kommer også og setter seg sammen med oss. Da føler jeg at jeg får et kunnskapsord også til henne. Etter få minutter sitter hun på caféen med tårene strømmende nedover kinnet.

Noen uker senere fikk jeg en mail fra henne hvor hun bl.a. skriver: ”Gott stellt momentan mein Leben ziemlich auf den Kopf” (Gud setter for tiden livet mitt på hodet). Dette korte møtet medførte bl.a. at hun flyttet fra Frankfurt til en annen by, fordi hun forstod at hun trengte et kristent fellesskap for å vokse videre med Gud (og hun kjente til et slikt i en annen by). Hun fortalte også i mailen hvordan Gud hadde befridd henne fra en angst hun hadde slitt med i mange år. Så et slikt kort møte mellom Gud og mennesker, kan virkelig forvandle liv!

Jeg tror ikke dette skjedde fordi jeg er spesielt åndelig. Men jeg tror Gud ville vise meg at Han er mer enn i stand til å demonstrere sin kraft, hvis vi er interessert i det! De siste par årene har jeg fått lov til å se hvordan slike ”plutselige” åpenbaringer av Guds kraft kan forvandle mennesker på noen minutter. Dette har gitt meg mer tro enn noen gang på at Gud virkelig kan nå storbyene i Norge og Europa med evangeliet. Det dreier seg om at vi er villige til å bygge ekte kristne fellesskap og at vi lar Gud få vise sin kraft!

torsdag 17. januar 2008

Preke, preke, preke?

Paulus ber Timoteus særlig ta seg av skriftlesingen, forkynnelsen og undervisingen (1Tim 4,13). Mange kristne ser ut til å tolke dette bibelverset som at Paulus oppfordrer Timoteus til å preke, preke og atter preke! Men siden Paulus bruker tre ulike uttrykk, så kan vi regne med at han tenker på tre ulike ”metoder” som vi kan formilde Guds ord på. Faktisk tror jeg det er viktig for en menighet å ha alle disse metodene – ikke bare en eller to av dem:

Når Paulus nevner skriftlesingen, så tenker han på det som foregikk i synagogen. Der leste man hver uke høyt fra Skriften. Se for eksempel Lukas 4,15-20 og Apg 13,14-15 og 15,21. Paulus var selv utdannet jødisk rabbi, og han kjente derfor godt til viktigheten av å lese Guds ord sammen. Mange menigheter ville ha stort utbytte av simpelthen å lese mer av Bibelen høyt når de kommer sammen. I de første århundrene var systematisk høytlesing av Bibelen noe av det som ble aller mest vektlagt i de kristne menighetene. Faktisk var ”leser” en anerkjent tjeneste i menighetene.

Begrepet forkynnelsen (paraklesis) har samme rot som det greske ordet for talsmann (parakletos), som brukes om Den Hellige Ånd. Dette ordet oversettes gjerne med trøst eller formaning i NT, og brukes blant annet når navnet Barnabas oversettes med ”trøstens sønn” (Apg 4,36). Vi vet at trøst og formaning er en sentral del av en profetisk tjeneste (1Kor 14,3). Jeg tror derfor at Paulus her sikter til utsagn som er inspirerte av Den Hellige Ånd og taler direkte inn i menighetens situasjon her og nå. Dette kan være motiverende prekener, men kanskje like gjerne den tilsynelatende lett anarkistiske møteformen som beskrives i 1Kor 14,26-31.

Begrepet undervisning er knyttet til opplæring i Guds prinsipper. Ordet i grunnteksten er didaskalia, og 15 av de 21 gangene dette ordet brukes i NT er i pastoralbrevene (Timoteus og Titus). I de samme brevene snakker Paulus mye om ”den sunne lære”. Det er altså en sammenheng mellom undervisning og den sunne lære. Men den sunne lære dreier seg for Paulus ikke først og fremst rundt teologiske spørsmål som synet på dåp, nattverd, menighet eller de siste tider. ”Sunn lære” er knyttet til ”rett kristen livsstil”. De ting som strider mot "den sunne lære” er for Paulus uetisk oppførsel, slik som vold, hor eller løgn (1Tim 1,9-10). Kvalifikasjonene for en eldste - som skal forsvare den sunne lære – er først og fremst knyttet til livsstil og ikke til gaver (1Tim 3,1-8). Undervisning dreier seg altså om å vise hvordan vi kan omsette prinsippene i Guds ord til vårt liv i hverdagen. Mens vår undervising i dag ofte er rettet mot at folk får rett forståelse, var apostelen mer opptatt av at de kristne fikk rett livsstil.

Hvis vi ønsker å gjenvinne noe av innholdet fra de første kristne samlinger, så er dette ett av aspektene vi må se på: Vi må få tilbake fylden av Guds ord i blant oss, og da må vi legge vekt både på skriftlesingen, forkynnelsen og undervisningen!

lørdag 12. januar 2008

Utbrenthet

I næringslivet har man blitt veldig oppmerksom på det som kalles utbrenthet. Det betyr at folk står på så knallhardt over lenger tid at kroppen og sinnet til slutt sier: Stopp! Hvis folk går inn i en skikkelig ”utbrent” situasjon, så kan det ta årevis å komme til hektene igjen. Selv kjenner jeg næringslivsledere som har ledet bedrifter med hundrevis av ansatte. Men de har presset seg så hardt at de har blitt utbrent. Når det skjer, så har selv det å ta ungene til barnehagen vært en nesten uoverstigelig utfordring, selv om de ikke lenger har noen annen jobb. Jeg overdriver ikke! Hvis man har sett noen slike grelle eksempler på utbrenthet, så blir man litt mer forsiktig.

Dessverre så ser det ikke ut til at alle kristne sammenhenger tar dette like alvorlig. Det finnes mange unntak, men i alt for mange sammenhenger skjer det at folk blir utbrent. Jeg tror det finnes flere årsaker til dette. Noen ganger skyldes det uvitenhet. Andre ganger kommer det av at vi setter aktivitetene høyere enn menneskene. Ingen vil innrømme det, men det finnes menigheter hvor det er viktigere å gjennomføre ”gode møter” enn å ha medlemmer som har det godt med seg selv. Gud tok selv fri etter å ha jobbet i 6 dager, så hvorfor jobber vi da selv alltid til enhver tid og trur at det er noe som Gud har behag i?

Nå mener ikke jeg at løsningen er at vi slutter med alle aktiviteter. Jeg tror heller vi må bygge åpne fellesskap, hvor vi faktisk kan snakke med noen om utfordringene vi møter. Da jeg var pastor hendte det at jeg sa at ”nå er jeg så sliten at jeg ikke kommer til å holde noen preken” eller hva ellers det måtte være som ble forventet av meg. Heldigvis var dette helt akseptert i flokken. I noen tilfeller så trenger vi også trofaste venner som kan si til oss: Ro deg ned! Slapp av! Ta litt fri! Menigheten er jo ment å være et sted hvor vi kan få hjelp til å bli fri fra enhver form for avhengighet – også arbeidsnarkomani! Jeg ønsker å være med å utvikle ledere som holder ut et maratonløp, ikke bare hundremeteren. Da må de lære å disponere kreftene rett! Dette er enda en grunn til å bygge relasjonsbaserte menigheter, i stedet for aktivitetsbaserte.

Vanlige symptomer på (begynnende) utbrenthet er utmattelse, fysisk trøtthet, vanskeligheter med å sove, depresjon, angst, økende kyniskhet overfor andre, du blir lettere amper og irritert, følelse av tomhet, følelse av å bli mindre effektiv, problemer med motivasjon, osv. Hvis du gjenkjenner litt for mange av disse symptomene, så ta dem på alvor. Ingen er tjent med at du ”møter veggen”. Snakk med noen om det du opplever. Hvis du ikke kan snakke åpent med noen i menigheten din, så finn noen andre. I ”verste” fall så send meg en mail. Det er uansett ditt ansvar å ta tak i dette før det er for seint!

torsdag 10. januar 2008

To typer lederskap

Slik jeg forstår det så snakker NT grovt sett om to typer lederskap. Den første typen lederskap er ”karismatisk”. Dette er bl.a. de fem tjenestegavene som nevnes i Ef 4,11: Apostler, profeter, evangelister hyrder og lærere. Disse gavene er til for å utruste andre kristne. For noen år siden fikk kona mi en profeti om at ”mens mange andre ønsker å se seg selv i tjeneste, så skal hennes glede være å hjelpe andre til å komme dit”. Dette har betydd mye for hva vi har lagt vekt på i menigheten vi startet for noen år siden, selv om vi selvfølgelig ikke har oppnådd alt vi håpet på.

Den andre type lederskap som NT omtaler er det vi kan kalle ”strukturelt” lederskap – eller for ”embeter”. Disse tjenestene har bl.a. som mål å skape gode rammer for menighetene. Eldste og diakoner er eksempler på slike funksjoner i NT. Etter hvert som menighetene vokste til en viss størrelse, så trengte de en form for formelt lederskap som kunne ta noen avgjørelser. I Jerusalem, for eksempel, var det diskusjon om fordeling av ressurser (Apg 6). Derfor innsatte man diakoner til å ta ansvar for dette. Siden de fikk ansvar, så måtte de nødvendigvis også få myndighet til å ta nødvendige beslutninger.

Hvis man er en liten gruppe kristne som samles i en stue, så trenger man ikke denne form for strukturelt lederskap. Derfor kan vi lese at det noen ganger tok en viss tid fra Paulus etablerte en menighet til eldste ble innsatt (Titus 1,5 +Apg 14,23). På samme måte haster det ikke å innsette eldste i en nystartet menighet, men jeg tror at man trenger dette på sikt. I hvert fall hvis man opplever vekst.

Mange ledere tilhører begge disse gruppene. For eksempel kan man ha en karismatisk utrustning som profet og samtidig være eldste i en lokal menighet. Besøker man en annen menighet kan man fortsatt fungere i det profetiske, men man har ingen myndighet som eldste i menigheten man besøker. Derfor var f.eks. Filip både diakon og evangelist (Apg 6,5 +21,8). Diakon var han i hjemmemenigheten sin, mens evangelist var han mange steder. Etter at Filip flyttet til Cæsarea vil jeg tro at han ble regnet som en eldste i menigheten der, samtidig som han fortsatt var evangelist. En parallell til dette er at jeg både er far og økonom. ”Far” er jeg kun i familien min, mens ”økonom” er utdannelsen min. ”Far” sier noe om posisjonen min, mens ”økonom” sier noe om kunnskapen og utrustningen min. Men noen kan også tilhøre bare én av disse gruppene. Agabus er f.eks ”kun” omtalt som profet i NT.

I NT var det en god balanse mellom karismatisk og strukturelt lederskap. Problemet i etterkant var at det strukturelle lederskapet tok helt styringen. Etter et par århundre, så var de karismatiske lederne skjøvet helt ut på siden. Hvis man leser de tidlige kirkefedrene så ser man tydelig denne ”kampen” mellom de to ulike typene av lederskap. Men ”strukturen” vant til slutt. Resultatene av dette kan vi se både av det katolske pavedømmet og av en del enerådige pastorer i protestantiske menigheter.

Min visjon er at vi gjenvinner den bibelske blandingen av de to ulike typene av lederskap. Vi trenger å gi mye mer plass til de som er utrustet av Gud – uavhengig av om de har en formell posisjon eller ikke! Samtidig må vi ikke kaste ut barnet med badevannet. Det strukturelle lederskapet er også inngitt av Gud, for å beskytte flokken og for å hjelpe oss til vekst. Vi må gjenvinne balansen og slutte å gå i hver våre veigrøfter.

PS. Å hjelpe menigheter til å gjenvinne denne balanse tror jeg er et av kjennetegnene på sann apostolisk tjeneste.

torsdag 3. januar 2008

Paulus sin undervising var ikke annerledes

Jeg hadde ikke tenkt å si så mye mer om den såkalte ”nådeforkynnelsen”, siden det finnes viktigere ting å diskutere. Men her kommer altså en observasjon til. Noen argumenterer med at Paulus hadde en annen (og bedre) åpenbaring av den nye pakt enn de øvrige apostlene. Dette protesterte jeg mot i dette innlegget.

Men så ble jeg nysgjerrig på om lignende tanker også ble diskutert blant de første kristne. Ganske riktig, så pågikk en lignende diskusjon allerede på 100-tallet. Irenæus var biskop i Lyon mot slutten av 100-tallet. Han levde fra år 120-202. Han kjente bl.a. Polykarp, som igjen kjente apostelen Johannes personlig. Polykarp regnes som den siste gjenlevende person som hadde hatt nærkontakt med Jesu sine første disipler.

Irenæus sier at det er noen som hevder at Paulus hadde en særlig åpenbaring, som gjorde at han underviste en dypere innsikt enn de øvrige apostlene. Han kaller dette for ”en absurd tanke”. Irenæus diskuterer et enda mer grunnleggende tema enn nåden (nemlig hvem Gud er), men prinsippet er det samme: Selvfølgelig hadde samtlige av Jesu apostler en dyp innsikt i evangeliet og den nye pakt! Å hevde noe annet er den rene skjære vranglære sier Irenæus. Ikke nok med at Irenæus selv mener dette, men han sier at alle øvrige menigheter han kjenner til mener det samme.

Siden de fleste leserne av denne bloggen nok sliter med både klassisk gresk og latin, gjengir jeg her et utdrag fra Irenæus sin bok ”Mot vranglæren” på engelsk (bok 3, kapittel 13, vers 1)

"With regard to those who allege that Paul alone knew the truth, and that to him the mystery was manifested by revelation, let Paul himself convict them, when he says, that one and the same God wrought in Peter for the apostolate of the circumcision, and in himself for the Gentiles. Peter, therefore, was an apostle of that very God whose was also Paul; and Him whom Peter preached as God among those of the circumcision, and likewise the Son of God, did Paul [declare] also among the Gentiles. For our Lord never came to save Paul alone, nor is God so limited in means, that He should have but one apostle who knew the dispensation of His Son. And again, when Paul says, “How beautiful are the feet of those bringing glad tidings of good things, and preaching the Gospel of peace,” he shows clearly that it was not merely one, but there were many who used to preach the truth. And again, in the Epistle to the Corinthians, when he had recounted all those who had seen God after the resurrection, he says in continuation, “But whether it were I or they, so we preach, and so ye believed,” acknowledging as one and the same, the preaching of all those who saw God after the resurrection from the dead."