tirsdag 21. desember 2010

Stolte av hverandre

Jeg har begynt å studere andre korinterbrev. Ingen andre brev viser vel et så personlig bilde av Paulus. Det som slår meg er hvor storsinnet og sjenerøs han var. Dette er stikk motsatt av det inntrykket mange folk har av Paulus som en litt streng «mørkemann». Selvfølgelig kunne Paulus være direkte og klar i sine uttalelser. Men som person møtte han folk med stor toleranse. Det var jo nettopp denne toleransen som ga ham alle de problemene han hadde med sine landsmenn.

Et talende vers er 2Kor 1,13-14: «Jeg håper at dere skal lære å forstå helt det som dere nok har forstått noe av, nemlig at dere og vi skal være stolte av hverandre på vår Herre Jesu dag, dere av oss og vi av dere». Selv var Paulus veldig stolt av menigheten i Korint: «Jeg har full tillit til dere, og er meget stolt av dere» (2Kor 7,4), og han skrøt av menigheten overfor Titus (2Kor 7,14).

Korinterne derimot var ikke like stolte av Paulus. De synes han var en feiging som bare var tøff på avstand (2Kor 10,10). Andre mindre hyggelige beskrivelser av Paulus som ble brukt i menigheten var «slu» (2Kor 12,16) og «vaklende og uansvarlig» (2Kor 1,16-17). Siden korinterne slett ikke var like stolte av Paulus som han var av dem – så oppfordret Paulus dem til å åpne hjertene sine for ham (2Kor 7,1 + 6,13).

Sett fra avstand er jo dette fullstendig snudd på hodet! Menigheten i Korint slet med alle mulige og umulige problemer – likevel var Paulus svært stolt av dem. Samtidig var denne menigheten altså grunnlagt av en av verdenshistoriens mest kjente og respekterte ledere. De fleste ville vel tenkt seg at menigheten ville vært stolte av slike røtter, men de så bare ned på ham.

For meg viser dette at det å være stolt av, rose, og snakke vel om – ikke først og fremst er et spørsmål om «fakta». Det dreier seg ikke om at den som er mest vellykket i forhold til en standard, den får mest skryt. Dette dreier seg vel så mye om en holdning. Paulus hadde bestemt seg for å se etter det positive og tale vel om det – selv om han ikke var blind for problemene i Korint. I motsetning til dette satt korinterne fast i en vane om å lete etter det som var negativt hos Paulus – og snakke om det. Antakelig gjorde de det samme med alle andre som stakk hodet fram. Det aner meg at lignende holdninger finnes i enkelte norske menigheter også...