Når kommer Guds rike?

Et bibelvers som ofte har blitt diskutert er Jesu ord i Markus 9,1 «Sannelig, jeg sier dere: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser at Guds rike er kommet med kraft». Betyr dette at Jesus trodde at Han skulle komme tilbake og opprette Guds rike fullt ut før alle Hans første disipler var døde? Ved å lese resten av NT ser man jo at de første kristne hadde en meget sterk forventning om at Jesus skulle komme tilbake meget snart. Likevel er det nå klart at Jesus ikke kom tilbake i løpet av denne første generasjonen. En del teologer har derfor konkludert med at Jesus simpelthen tok feil da Han sa dette.

Jeg tror imidlertid at hovedpoenget i dette utsagnet ligger på å se - og ikke på når Guds rike kommer. I Matteus12,28 sa jo Jesus: «Men er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere.» Jesus så det altså slik at Guds rike allerede er kommet. Problemet er bare at ikke alle mennesker kan se at det er kommet. Sitatet i Markus 9,1 har derfor trykket på å se og forstå at Guds rike er kommet – ikke på tidspunktet for når Guds rike kommer.

Dette samsvarer med det Jesus sier i Markus 4,11-12 «Til dere er hemmeligheten om Guds rike gitt! Men til dem som er utenfor, blir alt sagt i lignelser - for at de skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå, slik at de kunne vende om og få tilgivelse». Her skiller Jesus mellom «å se» og «å skjelne». Alle kan se det ytre, men bare noen kan forstå og skjelne den åndelige virkeligheten som ligger bak. Det er det samme ordet (εἰδω) som er oversatt «å skjelne» i 4,11 som er brukt i 9,1. Dette verset kunne altså oversettes «… ikke smake døden før de skjelner at Guds rike er kommet med kraft». Guds rike er allerede kommet, men en dag skal disiplene forstå at det har kommet.

Poenget til Jesus i Markus 9,1 er altså behovet for å få åpenbaring, ikke tidspunktet for visse hendelser. Behovet for åpenbaring gjelder også på andre områder: To personer kan se den samme situasjonen, men bare én av dem kan skjelne og forstå den åndelige dynamikken i situasjonen. Dette er den visdom som Paulus snakker om i 1Kor 2. Skal man være med å bygge Guds rike, så trenger man åpenbaring – evne til ikke bare å se – men til å skjelne.

Kirkehistorie for dummies

Da har jeg bestemt meg for å starte en egen blog om kirkehistorie. Kunnskap om dette er både interessant og nyttig for en kristen. Jeg har tatt utgangspunkt i at folk kan lite eller ingen ting om dette på forhånd. Derfor har jeg kalt den nye bloggen min «kirkehistorie for dummies». Håper ingen blir fornærma! Hehe. Jeg ønsker bare å understreke at bloggen ikke først og fremst er for teologer, men for gjennomsnittlige menighetsmedlemmer.

Jeg regner med å legge ut 2 til 4 innlegg pr måned på den nye bloggen, som du finner her. Jeg regner med fortsatt å skrive noen innlegg også på denne bloggen som du er på nå.

Lignelser om Guds rike

Veldig mange av Jesus sine lignelser handlet om Guds rike. I Matteus 13,31-44 sammenligner han blant annet Guds rike med et lite sennepsfrø, med litt surdeig som legges inn i en stor deig, og med en skatt som ligger gjemt i en åker. Vi er så vant til å høre disse bildene at vi ikke reflekterer over hvor radikalt dette ble oppfattet i Jesu samtid. Vi tenker at «selvfølgelig kan Guds rike sammenlignes med et lite frø». Men slik tenkte slett ikke de som først hørte det Jesus sa.

Jødene hadde nemlig en klar oppfattelse av hvordan Guds rike skulle komme: Det skulle skje med «dunder og brak». Forståelsen av hvordan Guds rike skulle komme var basert på profetene sine uttalelser. Les for eksempel Sakarja 14, eller Malaki 4,1-2 eller Joel 3,14-26. Her er det ikke mye snakk om «skjult» eller «som et lite frø». Her skal Herren åpenbare seg i all sin herlighet for å dømme og gjenopprette. Det skal være kriger og jordskjelv og himmelen skal rystes. Dette var jødenes forståelse av hvordan Guds rike skulle komme. Med denne bakgrunnen var Jesus ord om at Guds rike kan sammenlignes med et lite sennepsfrø, totalt revolusjonerende.

Jesus pekte på at Guds rike har to aspekter: Jesus har allerede brakt Guds rike til menneskene. Derfor var hans forkynnelse: «Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet» (Mark 1,15). Samtidig skal Guds rike komme i hele sin fylde når Jesus kommer tilbake for å dømme levende og døde. Guds rike er altså både noe som skal komme og noe som allerede er her. Vi kan ikke oppleve Guds rike fullt og helt før Jesus kommer tilbake, men vi kan allerede nå smake den kommende verdens krefter (Heb 6,5). Denne siste setningen kan for øvrig like gjerne oversettes med den kommende tidsalders krefter.

Begge disse aspektene av Guds rike må forkynnes. I noen sammenhenger er nesten alt som sies om Guds rike knyttet til Jesu gjenkomst. Selv har jeg hørt mest undervisning som går på at Guds rike kan erfares allerede i dag. Men jo mer jeg leser i NT, så forstår jeg at de første kristne hadde dette i balanse: De forstod at Guds rike både er noe som skal komme en dag, men som likevel allerede er midt i blant oss. Nøkkelbegrepene er «skal komme» og »er allerede».

En forståelse av at Guds rike allerede er i ferd med å bryte fram blant menneskene - som et frø som har begynt å spire – skaper engasjement. Den endelige opprettelsen av Guds rike kan bare skje ved Guds egen suverene inngripen. Her kan mennesker lite gjøre fra eller til. Men når vi forstår at Guds rike i tillegg er noe som spirer midt i blant oss, så vekkes vi fra passivitet. Her kan nemlig du og jeg bidra enten til gode eller dårlige vekstvilkår for dette lille frøet. Når vi forstår Guds rike på denne måten, vil vi for eksempel identifisere oss med den Gud som oppsøker det som har blitt borte.

Biblioteket på MF

For noen dager siden hadde jeg 2-3 timer «å slå i hjel» i Oslo mellom to avtaler, så da tok jeg turen til biblioteket på Menighetsfakultetet. Der kan jeg med enkelhet bruke både timer og dager. Den som er interessert i bibelkunnskap, teologi og kirkehistorie har der ikke mindre 70.000 bøker til rådighet! I tillegg abonnerer de løpende på 360 ulike tidsskrifter. Så her er det mye kunnskap å hente.

Personlig skulle jeg nok ønske at de hadde flere bøker med et karismatisk/pentekostalt utgangspunkt. Men kristne fra alle tradisjoner og kirkesamfunn bør her finne ting å glede seg over. Biblioteket er ikke rettet mot vanlig «oppbyggelse», men man trenger slett ikke være teolog eller bibellærer for å glede seg over denne boksamlingen. Så hvis du er interessert i litt dypere studier, så anbefaler jeg et besøk dit. Det er også mulig å låne bøker fra MF via ditt lokale folkebibliotek, noe som er kjekt hvis du bor langt fra Oslo.

Evangeliet og de fattige

Evangeliet har som regel hatt størst framgang blant fattige og underprivilegerte. Slik har det vært helt siden Jesus ble avvist av den religiøse eliten og i stedet samlet «tollere og syndere» rundt seg. De første kristne menighetene hadde stor appell blant kvinner, bl.a. fordi Paulus hadde et så positivt syn på kvinners verdi og rettigheter som ingen annen forfatter i oldtiden. Gjennom kirkehistorien har det samme skjedd: Evangeliet har på en spesiell måte blitt tatt i mot av de som på en eller annen måte er «svake» - se f.eks. på Frelsesarmeen i begynnelsen. I vår tid går evangeliet sterkest fram i deler av Asia, Afrika sør for Sahara og i Latin-Amerika, som jo er områder som til dels sliter med urettferdighet av ulike slag.

At evangeliet på en helt spesiell måte appellerer til de svake i samfunnet er et godt dokumentert faktum – og er noe som er verdt å huske på. Men jeg tror også det er viktig å forstå hvorfor evangeliet appellerer til de underprivilegerte. Her har nemlig humanistisk tankegang alt for ofte fått definere årsak og virkning. Det påstås at evangeliet appellerer til fattige fordi det gir håp om en bedre framtid, etter at man er ferdig med dette miserable livet her nede. Det hevdes altså at det er løftet om et paradis i det hinsidige som appellerer. Dermed forstås evangeliet som en flukt fra dette livets elendighet.

Folk som har drevet seriøs forskning på dette vil imidlertid si at evangeliet først og fremst appellerer til svake grupper i samfunnet på grunn av dets evne til å forvandle samfunnet her og nå. Jesus sin lære har en uovertruffen evne til å forandre samfunnet vi lever i. Jesu vektlegging av kjærlighet, uselviskhet, menneskeverd og at alle mennesker er like i Guds øyne, er sprengkraft i et samfunn hvor mennesker blir undertykt og utnyttet. Der hvor mange religioner lærer at folk må innfinne seg med sin skjebne og plass i livet, så er Jesu undervisning radikalt annerledes. Hverken Jesus eller døperen Johannes la jo ikke akkurat bånd på seg når det gjaldt å si fra om urettferdigheten hos de som hadde makt. Dette blir da et eksempel til etterfølgelse for mennesker som lever under lignende forhold i dag. I stedet for at evangeliet er en flukt slik noen tror – så er det i virkeligheten en motivasjon til å involvere seg og skape forandring.

Dette har relevans også i vårt land. Jeg har hørt kristne si at det er vanskelig å få gehør for evangeliet i Norge i dag, fordi folk «har det for godt». Underforstått, at siden folk har det så materielt godt i dette livet, så bekymrer de seg ikke for evigheten. Det er en kjerne av sannhet i dette. Men jeg tror tankegangen likevel blir for negativ. Burde vi ikke i stedet stille oss spørsmålet: «Hva er det ved evangeliet som kan forandre det norske samfunn her og nå?» Da mener jeg ikke at vi skal fly på barrikadene og rope ut våre moralske synspunkter. Men jeg tror at mennesker i Norge i dag sliter med seriøse etiske spørsmål, som evangeliet kan gi svar på. Klarer vi å formidle evangeliets kraft til å forvandle det norske samfunnet her og nå, så tror jeg mange vil lytte.

Hva slags sider av samfunnet kan så evangeliet forvandle i Norge i dag? Selvfølgelig har vi fortsatt fattige mennesker i blant oss, selv om Norge er et rikt land. Men kanskje enda viktigere for de fleste nordmenn er spørsmål som går rundt miljø og bærekraftig forbruk, internasjonal rettferdighet, sameksistens mellom ulike kulturer, samt ensomhet og fremmedgjøring. Bibelen har mye å si om slike saker! Hvis vi klarer å formidle Jesu budskap på disse områdene, så tror jeg fortsatt mennesker vil lytte. For folk søker noe som kan skape forandring i dette livet – her og nå. Ingen ting overgår evangeliet som motivasjonsfaktor for dette.

Piercing, egg og bacon

Her om dagen fikk jeg spørsmål fra nok en ungdom om piercinger og tatoveringer. Denne gangen fra ei jente som hadde tatt et par piercinger, noe som ikke hadde blitt like godt mottatt av alle i menigheten hennes. Tilsvarende spørsmål dukker gjerne opp med hensyn til tatoveringer. Heldigvis er det ikke vanlig med slik skeptisk i kristne sammenhenger lenger. Men samtidig har jeg snakket med nok ungdommer som har blitt møtt med «bibelske» argumenter mot piercinger og tatoveringer, til at jeg tenkte jeg fikk skrive ned noen tanker om temaet.

Denne jenta spurte meg om hva jeg mente om saken. Vi satte oss ned og leste historien om da Rebekka ble forlovet med Isak. Der står det at Abrahams tjener ble så glad at han satte en gullring i nesa på Rebekka (1Mos 24,47). Piercing har altså gode bibelske forbilder, men ser likevel ut til å være vrient for en del eldre kristne. Faktisk så er vel i prinsippet ikke påbudet om omskjærelse så veldig annerledes enn piercing? Omskjærelse er jo også et kirurgisk inngrep på kroppen som for alltid endrer mennesker «vekk fra» slik Gud skapte dem.

Noen kristne bruker gjerne følgende vers som begrunnelse for at man ikke skal tatovere seg: «Dere skal ikke rispe dere opp på kroppen i sorg over en som er død, og ikke brenne inn skrifttegn på dere» (3Mos 19,28). Det Gamle Testamentet (GT) lærer altså at man ikke skal brenne inn skrifttegn eller bilder på kroppen sin. Samtidig sitter jeg med en følelse av at folk som gjerne siterer dette bibelverset, mer enn gjerne spiser egg og bacon til frokost. Da lurer jeg på hvorfor det er riktig å følge ett forbud i GT (mot tatoveringer), mens man ikke trenger å følge et annet (mot å spise svinekjøtt)?

Det eneste svaret jeg har kommet på så langt er at bibelsynet vårt styres av hva vi selv liker og ikke av objektive vurderinger. Eldre mennesker (inklusive meg selv) synes gjerne at piercinger er litt ekkelt, mens vi synes at svinekjøtt er godt. Det er helt greit å like det ene og mislike det andre. Men jeg kjenner faktisk ungdom som har det helt motsatt av meg: De elsker piercinger og tatoveringer, men misliker svinekjøtt. Poenget mitt er at vi ikke må lage «teologi» ut fra hva vi selv liker eller misliker. Dette gjelder på så mange områder – ikke bare med hensyn til svinekjøtt og tatoveringer.

PS. For øvrig er mitt råd til ungdom at de bør tenke seg godt om før de foretar slike inngrep. For det er ingen tvil om at det er et stort gruppepress i ungdomsmiljøene i retning av tatoveringer og piercinger. Det er jo en grunn til at TV-programmer som «Miami Ink» er veldig populære. I denne saken både kan og bør ungdomsledere og andre voksne hjelpe tenåringer til å stå i mot presset. Men man kan likevel ikke si at Bibelen forbyr disse tingene. Det som imidlertid er klart er at det er usunt å ha tatoveringer som forbindes med andre religioner, demoniske krefter eller lignende. Men la oss ha en holdning til disse tingene som ikke baserer seg på hva vi liker eller misliker, men på hva som tjener den enkelte ungdom.

En oppsøkende Gud

I begynnelsen av Markus sitt evangelium (Mark 2,1-3,6) beskrives fem episoder hvor Jesus er i konflikt med de religiøse lederne. Hver av disse episodene avrundes med en treffende replikk fra Jesus, som gjerne kan kalles «ordtak» - for eksempel «ny vin i nye skinnsekker» og «det er ikke de friske som trenger lege, men de syke.» Disse fem episodene viser tydelig hva som var den store forskjellen mellom Jesus sitt budskap, og det som var vanlig på den tiden.

Det som slår meg er at dette ikke gikk så mye på spørsmål om nåde og lov slik vi ofte tenker oss. Selv om Jesus og fariseerne hadde ulik lære om Gud (teologi) på noen områder, så er det ikke det som skiller mest. Både Jesus og fariseerne underviste om behovet for omvendelse, om det å tjene den eneste sanne Gud, om Bibelens ufeilbarlighet, osv.

Derimot er det tydelig at Jesus hadde et helt annet syn enn fariseerne på hva som er viktig for Gud. Jesus brakte inn en forståelse av Gud, som en Gud som oppsøker det som er gått fortapt. Det er ikke nok å forkynne Guds ord, slik at de som har lyst kan komme og høre på. Jesus sa at han måtte ut og forkynne for de som var syke og de som trengte Guds nåde. Det var ikke nok bare å ha et tilbud til folk om å høre Guds ord i synagogen: Ordet måtte aktivt bringes ut.

Lukas kapittel 15 beskriver tre lignelser over det samme tema: Den ene sauen og de nittini, mynten som ble borte, og den bortkomne sønnen. Hovedpersonen i alle disse lignelsene er Gud – ikke mennesker. Jesus beskriver Gud som en hyrde, som en husmor, og som en far. Fellestrekket i lignelsene er at Gud oppsøker og lengter etter det som har blitt borte.

Når jeg leser disse to bibelstedene i sammenheng (Markus 2 og Lukas 15) så slår det meg at mange av oss kristne ligner mer på fariseerne enn vi liker å tenke på. Vi forkynner Guds ord for alle som er villige til å komme og høre på. Men ofte mangler vi den forståelsen Jesus hadde av hvordan Gud prioriteter. Jeg vet at dette slett ikke er lett! Likevel må vi søke å være et folk som ligner på Jesus - og dermed har prioriteringene våre i orden. Da må vi forstå at Gud er en som oppsøker og lengter etter den som har gått seg bort. Hvis vi forstår det, så vil nok menighetenes prioritering av tid og ressurser forandre seg. Vi vil bli et folk som prioriterer å oppsøke alle som trenger Guds nåde.