Metafortelling

En av de største forskjellene i menneskers liv er om de har en overordnet fortelling om livet sitt eller ikke. Mange mennesker opplever at livet er satt sammen av en serie mer eller mindre tilfeldige episoder, som ikke nødvendigvis henger sammen med hverandre. Livet er med andre ord fragmentarisk.

I motsetning til dette, så presenterer Bibelen en overordnet historie om menneskene og universet. En slik metafortelling gjør at alle de små og store hendelsene i livet – de mange små fortellingene – kan forstås i lys av den store fortellingen. Ved å ta utgangspunkt i den overordnede historien om Gud og Hans plan med verden, så får tilsynelatende tilfeldige episoder en helt annen betydning.

Dette er en viktig grunn til at kristne og ikke-kristne ofte snakker forbi hverandre i etiske spørsmål. Ta for eksempel de som forsvarer ekteskapet. Ofte gjør de det – kanskje ubevisst – ut fra at de setter ekteskap inn i en større sammenheng knyttet til Guds plan med menneskene. Hvis motdebattanten mangler en slik referanseramme – og alt dermed er fragmentarisk og «tilfeldig» - så sier det seg selv at man kan komme til et annet syn på ekteskap. Det samme gjelder nesten enhver etisk diskusjon: Resultatet avhenger av om man handler ut fra en metafortelling eller ikke (og selvfølgelig av hvilken metafortelling man har).

Jeg tror også mange unge kristne mangler denne metafortellingen. Eller om de ikke mangler den, så er den i hvert fall svak og uklar for dem. For å følge opp eksempelet ovenfor: Når unge kristne står foran et valg om ekteskap eller samboerskap, så kan det være avgjørende om de ser samboerskap som et isolert valget i livet sitt - eller om de regner med at valget henger sammen med metafortellingen om Guds plan. Hvis de bare fokuserer på det aktuelle spørsmålet - «hva er mest praktisk, ekteskap eller samboerskap?» - så kan de lett finne argumenter for begge svar. At unge kristne velger samboerskap bør derfor ikke nødvendigvis være fordi de ikke ønsker å følge Guds ord – det kan skyldes at de leser og tolker Guds ord fragmentarisk – i stedet for i lys av den overordnede historien.

Eldre kristne har ofte en lite konstruktiv reaksjonsmåte når de møter denne type utfordring: Når unge kristne velger annerledes enn de selv mener er rett, så har man har lett for å bli dogmatisk og/eller frustrert. Jeg mener ikke at man skal la være å ta opp slike ting. Men jeg mener at den langsiktige og viktigste utfordringen ligger i å hjelpe unge kristne til virkelig å få tak på metafortellingen – til å se at hver enkelt episode i livet henger sammen med denne overordnede historien. Å forankre denne metafortellingen i menneskers liv bør gjøres både gjennom forkynnelse og samtale, og er et ansvar som menighetene må ta på alvor.

Rettlede med visdom

Nylig satt jeg og snakket med noen ledere om det å rettlede folk i menigheten. De konkrete problemstillingene dreide seg i dette tilfellet om parforhold. Hva mente de om at unge mennesker i menigheten fikk kjærester som ikke var troende? Hvordan skulle man formidle sine tanker om samboerskap? Én ting er hva man mente var rett, men vel så vanskelig var spørsmålet: Skal vi gjøre noe med dette? Skal vi si noe? Eller skal vi holde munn og la være å bry oss? Akkurat denne praten dreide seg som sagt mest om relasjoner og parforhold. Men det finnes en rekke slike etiske spørsmål som er høyaktuelle i enhver menighet.

Det var i denne samtalen jeg fikk inspirasjon til innlegget mitt om lov og evangelium. For etterhvert som samtalen gikk framover, gikk det opp for meg at de jeg pratet med bare hadde to kategorier av verktøy i verktøykassa si: Enten måtte de «heve standarden» ved å holde fram Bibelens klare undervisning om disse spørsmålene (hva nå det enn måtte være). Med andre ord så kunne de presentere Bibelen som Guds lov.

Alternativt måtte de fokusere på det faktum at Gud har skapt alle mennesker med fri vilje, og at Jesu død har sonet enhver synd. Derfor kan vi vel egentlig ikke mene noe som helst om hvordan andre bør leve livet sitt? Med andre ord så kunne de velge å presentere Bibelen som Guds evangelium.

Mitt forslag i en slik situasjon tror jeg ville være å fokusere på Bibelen som Guds visdom. Loven spør om hva som er lov eller ikke lov: Har jeg som kristen lov å finne meg en ikke-troende partner? Visdommen derimot spør om hva som er smart: Er det smart av meg å finne meg en ikke-troende partner? Ofte tror jeg at det å fokusere på hva som er smart i stedet for hva som er lov, er en fruktbar angrepsvinkel i møte med dagliglivets etiske utfordringer. Det som er «smart» er nettopp kjernen i det Bibelen kaller for visdom.

Bibelen er full av det som kalles visdomslitteratur. Hele bøker er tilegnet visdommen. Dessuten bruker både Jesus, Paulus, Jakob og andre i NT mye tid på Guds visdom. For eksempel sier Paulus at «jeg har lov til alt, men ikke alt gagner» (1Kor 6,12). Det han sier er at selv om Loven ikke nekter meg å gjøre et eller annet, så er det kanskje likevel ikke særlig smart av meg å gjøre det. Dette handler om visdom.

Paulus og hans medarbeidere «underviste alle mennesker i den fulle visdom, for å føre hvert menneske fram til modenhet i Kristus» (Kol 1,28). På samme måte tror jeg mange menigheter ville vokse mye i modenhet hvis man fikk mer undervisning om Guds visdom.

Lov, evangelium og litt til

Et grunnleggende begrep i luthersk teologi er «lov og evangelium». Tanken er at Guds ord i prinsippet består av to deler: Guds lov viser oss kravene til en hellig Gud, mens evangeliet viser oss Guds nåde. En slik inndeling har mye for seg. Men det kan oppstå et problem, nærmest som en bivirkning: Nemlig at folk ubevisst tenker at GT inneholder lov – mens NT inneholder evangelium. Men da har man forenklet for mye.

For det første så inneholder GT mye mer enn lover. Faktisk så utgjør lover en svært liten del av GT. Nesten alle lovene i GT er samlet i Mosebøkene, mens resten av GT inneholder fortellinger, profeti, poesi, ordspråk, osv. Dessuten består også Mosebøkene av svært mye annet enn lover. Hele første Mosebok, samt store deler av andre og fjerde Mosebok er for eksempel fortellinger.

På samme måte inneholder NT stoff som ikke direkte kan kalles «evangelium», slik som deler av Bergprekenen, Jakobs brev eller Johannes Åpenbaring. Selvfølgelig peker alt stoff både i GT og NT på evangeliet (eller på Kristus for å være mer presis). Men likevel er det klart at Bibelen opererer med flere kategorier enn «lov» og «evangelium».

Jeg prøver ikke å motbevise Luther her. Jeg har bare lagt merke til at disse to kategoriene ser ut til å være en ubevisst «sperre» i tankegangen hos noen ledere i norske menigheter. Hvis de skal veilede menighetens medlemmer i etiske spørsmål, så faller de enten ned på «loven» og snakker om hva som er Guds standard - eller så faller de ned på «evangeliet» og snakker om Guds kjærlighet og menneskets frihet. Jeg mener Bibelen gir flere innfallsvinkler til etiske spørsmål enn som så.

Sjokkerende ord om ekteskap

Jesus ble en gang spurt om sitt syn på skilsmisse (Matteus 19,1-12). Jesu syn på dette var at skilsmisser ikke burde forekomme unntatt i noen helt spesielle tilfeller. Essensen av Jesu lære var at «det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille». De fleste vet vel at dette er klassisk kristen lære. Men det som slo meg da jeg leste dette avsnittet i dag, var reaksjonen til disiplene: De var rett og slett sjokkerte. For dem var det ikke opplagt at skilsmisser burde unngås! De konkluderte med at skulle det være sånn, så var det bedre ikke å gifte seg. Hvorfor var disiplene så sjokkerte?

Inntil for et par generasjoner siden var skilsmisser svært uvanlig i Norge. Mange tenker da at slik har det alltid vært - altså at det bare er i de siste tiårene at skilsmisser har vært akseptert. Men det stemmer ikke! Da Jesus sa det han sa, så sjokkerte han jo sin samtid. Dette var fordi det både for jøder og grekere var selvfølgelig at man kunne skille seg, hvis forholdet ikke fungerte lenger. Man hadde få eller ingen motforestillinger mot skilsmisse.

De fleste nordmenn har en «instinktiv» motvilje mot skilsmisser. Selv om skilsmisser kan forekomme, så mener de fleste av oss at det er noe man bør prøve å unngå. Men dette er altså ikke «instinkt», men et resultat av klassisk kristen undervisning. Vi har levd så lenge i en kultur som er preget av Jesu ord, at vi tror det alltid har vært sånn. Vi får derfor ikke med oss hva som vi kan takke Bibelen for av gode ting. Bibelens lære virker på de fleste nordmenn – enten de er klar over det eller ikke.

Nylig hørte jeg en preke over et tilsvarende tema: Det handlet om muligheten for et menneske til å starte på nytt. Vi tenker kanskje at dette er en allmennmenneskelig tanke. Men faktum er at dette også er et resultat av Bibelens undervisning. Et av Bibelens fundamentale budskap er jo muligheten til å få en ny start – uansett hvor mye man har rotet til livet. Jo mer jeg tenker på denne type eksempler, jo mer forstår jeg hvor viktig det er med planmessig bibelundervisning i menighetene. Bibelens viktigste funksjon er nemlig når dens lære blir så selvfølgelig for oss, at vi tror det er et instinkt som slår til.

Evangeliet og de fattige

Evangeliet har som regel hatt størst framgang blant fattige og underprivilegerte. Slik har det vært helt siden Jesus ble avvist av den religiøse eliten og i stedet samlet «tollere og syndere» rundt seg. De første kristne menighetene hadde stor appell blant kvinner, bl.a. fordi Paulus hadde et så positivt syn på kvinners verdi og rettigheter som ingen annen forfatter i oldtiden. Gjennom kirkehistorien har det samme skjedd: Evangeliet har på en spesiell måte blitt tatt i mot av de som på en eller annen måte er «svake» - se f.eks. på Frelsesarmeen i begynnelsen. I vår tid går evangeliet sterkest fram i deler av Asia, Afrika sør for Sahara og i Latin-Amerika, som jo er områder som til dels sliter med urettferdighet av ulike slag.

At evangeliet på en helt spesiell måte appellerer til de svake i samfunnet er et godt dokumentert faktum – og er noe som er verdt å huske på. Men jeg tror også det er viktig å forstå hvorfor evangeliet appellerer til de underprivilegerte. Her har nemlig humanistisk tankegang alt for ofte fått definere årsak og virkning. Det påstås at evangeliet appellerer til fattige fordi det gir håp om en bedre framtid, etter at man er ferdig med dette miserable livet her nede. Det hevdes altså at det er løftet om et paradis i det hinsidige som appellerer. Dermed forstås evangeliet som en flukt fra dette livets elendighet.

Folk som har drevet seriøs forskning på dette vil imidlertid si at evangeliet først og fremst appellerer til svake grupper i samfunnet på grunn av dets evne til å forvandle samfunnet her og nå. Jesus sin lære har en uovertruffen evne til å forandre samfunnet vi lever i. Jesu vektlegging av kjærlighet, uselviskhet, menneskeverd og at alle mennesker er like i Guds øyne, er sprengkraft i et samfunn hvor mennesker blir undertykt og utnyttet. Der hvor mange religioner lærer at folk må innfinne seg med sin skjebne og plass i livet, så er Jesu undervisning radikalt annerledes. Hverken Jesus eller døperen Johannes la jo ikke akkurat bånd på seg når det gjaldt å si fra om urettferdigheten hos de som hadde makt. Dette blir da et eksempel til etterfølgelse for mennesker som lever under lignende forhold i dag. I stedet for at evangeliet er en flukt slik noen tror – så er det i virkeligheten en motivasjon til å involvere seg og skape forandring.

Dette har relevans også i vårt land. Jeg har hørt kristne si at det er vanskelig å få gehør for evangeliet i Norge i dag, fordi folk «har det for godt». Underforstått, at siden folk har det så materielt godt i dette livet, så bekymrer de seg ikke for evigheten. Det er en kjerne av sannhet i dette. Men jeg tror tankegangen likevel blir for negativ. Burde vi ikke i stedet stille oss spørsmålet: «Hva er det ved evangeliet som kan forandre det norske samfunn her og nå?» Da mener jeg ikke at vi skal fly på barrikadene og rope ut våre moralske synspunkter. Men jeg tror at mennesker i Norge i dag sliter med seriøse etiske spørsmål, som evangeliet kan gi svar på. Klarer vi å formidle evangeliets kraft til å forvandle det norske samfunnet her og nå, så tror jeg mange vil lytte.

Hva slags sider av samfunnet kan så evangeliet forvandle i Norge i dag? Selvfølgelig har vi fortsatt fattige mennesker i blant oss, selv om Norge er et rikt land. Men kanskje enda viktigere for de fleste nordmenn er spørsmål som går rundt miljø og bærekraftig forbruk, internasjonal rettferdighet, sameksistens mellom ulike kulturer, samt ensomhet og fremmedgjøring. Bibelen har mye å si om slike saker! Hvis vi klarer å formidle Jesu budskap på disse områdene, så tror jeg fortsatt mennesker vil lytte. For folk søker noe som kan skape forandring i dette livet – her og nå. Ingen ting overgår evangeliet som motivasjonsfaktor for dette.