Rettlede med visdom

Nylig satt jeg og snakket med noen ledere om det å rettlede folk i menigheten. De konkrete problemstillingene dreide seg i dette tilfellet om parforhold. Hva mente de om at unge mennesker i menigheten fikk kjærester som ikke var troende? Hvordan skulle man formidle sine tanker om samboerskap? Én ting er hva man mente var rett, men vel så vanskelig var spørsmålet: Skal vi gjøre noe med dette? Skal vi si noe? Eller skal vi holde munn og la være å bry oss? Akkurat denne praten dreide seg som sagt mest om relasjoner og parforhold. Men det finnes en rekke slike etiske spørsmål som er høyaktuelle i enhver menighet.

Det var i denne samtalen jeg fikk inspirasjon til innlegget mitt om lov og evangelium. For etterhvert som samtalen gikk framover, gikk det opp for meg at de jeg pratet med bare hadde to kategorier av verktøy i verktøykassa si: Enten måtte de «heve standarden» ved å holde fram Bibelens klare undervisning om disse spørsmålene (hva nå det enn måtte være). Med andre ord så kunne de presentere Bibelen som Guds lov.

Alternativt måtte de fokusere på det faktum at Gud har skapt alle mennesker med fri vilje, og at Jesu død har sonet enhver synd. Derfor kan vi vel egentlig ikke mene noe som helst om hvordan andre bør leve livet sitt? Med andre ord så kunne de velge å presentere Bibelen som Guds evangelium.

Mitt forslag i en slik situasjon tror jeg ville være å fokusere på Bibelen som Guds visdom. Loven spør om hva som er lov eller ikke lov: Har jeg som kristen lov å finne meg en ikke-troende partner? Visdommen derimot spør om hva som er smart: Er det smart av meg å finne meg en ikke-troende partner? Ofte tror jeg at det å fokusere på hva som er smart i stedet for hva som er lov, er en fruktbar angrepsvinkel i møte med dagliglivets etiske utfordringer. Det som er «smart» er nettopp kjernen i det Bibelen kaller for visdom.

Bibelen er full av det som kalles visdomslitteratur. Hele bøker er tilegnet visdommen. Dessuten bruker både Jesus, Paulus, Jakob og andre i NT mye tid på Guds visdom. For eksempel sier Paulus at «jeg har lov til alt, men ikke alt gagner» (1Kor 6,12). Det han sier er at selv om Loven ikke nekter meg å gjøre et eller annet, så er det kanskje likevel ikke særlig smart av meg å gjøre det. Dette handler om visdom.

Paulus og hans medarbeidere «underviste alle mennesker i den fulle visdom, for å føre hvert menneske fram til modenhet i Kristus» (Kol 1,28). På samme måte tror jeg mange menigheter ville vokse mye i modenhet hvis man fikk mer undervisning om Guds visdom.

Visdom

Det er ikke ofte jeg hører undervisning over temaet «visdom». Derfor har jeg begynt å spørre folk som har vært kristne en stund, om de kan definere visdom for meg. Det er ikke alltid at man får like klare svar for å si det forsiktig. Jeg lurer på hvordan bloggens lesere ville forklart begrepet «visdom» uten å sjekke et oppslagsverk først?

Jeg tror at visdom er et oversett begrep. Det er overraskende blant bibeltro kristne, for visdom er en av de tingene som nevnes oftest gjennom hele Bibelen. Et søk på ordet visdom gir mer enn 200 treff i en bibelordbok. I tillegg kommer andre ord med samme rot (vis, viselig, vismann, osv). Likevel hører man altså lite om visdom i de fleste kristne menigheter. Hva kan det komme av? Jakob sa jo at «dersom noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud» (Jak 1,5). Skal han be – ikke kan han be. Tar vi befalingen om å be til Gud om visdom på alvor? Når var siste gang du var et bønnemøte hvor det å få visdom var temaet?

Jeg tror at det blant annet handler om hva vi fokuserer på: Det snakkes mye om tro, nåde, Guds gaver osv i kristne sammenhenger. Felles for disse begrepene er hva jeg kan få ut av min gudsdyrkelse (frelse, bønnesvar, nådegaver). I stor grad er disse begrepene knyttet til ting som ikke direkte berører dagliglivet mitt: Tilgivelse for synd føler jeg kanskje først og fremst at er viktig med tanke på evigheten, og nådegaver er noe jeg bruker i den religiøse delen av livet mitt (menighetsliv og privat bønneliv).

Visdom derimot handler mye om hvordan vi bør leve i denne verden – midt i motgang og medgang og i livets mas og kav. Bibelens visdomslitteratur gjør Guds ord påtrengende aktuelt i min hverdag. Det handler om å elske min neste i praktisk handling, om ikke gjøre forskjell på folk, om å kontrollere irritasjon, om å styre tunga vår og tankene våre, om barneoppdragelse og familieliv, osv. Men nettopp denne «påtrengende nærheten» gjør at visdommens budskap blir utfordrende – også for mennesker som bekjenner seg som kristne. Er dette en grunn til at visdom så ofte blir oversett som konsept blant kristne? Det blir rett og slett for praktisk og konkret til at vi kan fortsette å leve slik vi selv vil.

Bergprekenen og Jakobs brev er eksempler på visdomslitteratur i NT. Jakob understreker at sann tro viser seg i gjerning (2,26) og at sann visdom viser seg i ydmykhet (3,13). Visdom er altså noe som viser seg i praksis. Jeg hørte en person si at selv om visdom ikke er så interessant for teologene, så er det et av de viktigste begrepene i praktisk kristenliv. Jeg tror derfor at mange menigheter ville ha godt av mer undervisning fra disse delene av Bibelen.