Tid for stillhet

Mange kristne sliter med en følelse av at Gud «er langt borte». Noen ganger kan det være kompliserte psykologiske og/eller åndelige grunner til at folk opplever det slik. Men ofte tror jeg dette er noe som kan løses ganske enkelt – hvis man bare vil.

Problemet for mange av oss er nemlig at vi lever livet i 120 km/t. Jobb, familie og menighet krever så mye oppmerksomhet at vi ikke tar oss tid til å sette oss ned og være stille. Når vi setter oss ned, så er det gjerne for å se på TV, surfe på nettet, eller spille dataspill. En sosiolog summerte opp utviklingen i Norge fra 1800-tallet og til i dag med setningen «fra slit og strev til stress og mas». Tidligere kunne det være et slit å brødfø familien, men man hadde likevel tid til Gud og til hverandre. I dag er vi rikere enn noen gang, men samtidig har de fleste av oss mindre tid enn noen gang.

Jeg tror med andre ord at følelsen av at Gud er langt borte, ofte skyldes at vi alltid er på farta. Gud lar seg finne i stillheten. Når vi roer ned for å lytte til Ham, så opplever vi at han kommer nær. Hvis du er en hyrde i Guds menighet, så er dette noe av det viktigste du kan bidra med: Hjelpe mennesker til å sette av tid til å være stille. «Fall til ro igjen, min sjel, for Herren har gjort vel imot deg!» (Salme 116,7).

Første gang ordet «disippel» brukes i Bibelen er hos Jesaja: «Herren min Gud har gitt meg en disippels tunge, så jeg med mitt ord kan styrke den trette. Hver morgen vekker han mitt øre, så jeg kan høre på disiplers vis» (Jes 50,4). Et kjennetegn på disipler er altså at de lytter til Herren - hver morgen. Men vi må faktisk aktivt velge å skape rom for stillhet, slik at vi kan lytte til Herren. Det kommer ikke av seg sjøl. Hvis noen kommer og spør deg om hvorfor de opplever at Gud er langt borte, så kanskje du bør spørre dem om de velger stillhet eller om de velger mas og kav. Det er et sitat fra Jesaja som ofte brukes. Men man pleier bare å lese den ene setningen - ikke setning nummer to: «I stillhet og tillit skal deres styrke være. Men dere ville ikke» (Jesaja 30,15).

The Evangelical Alliance

De som er kjent med britisk kristenliv, kjenner til «The Evangelical Alliance». EA er en svært innflytelsesrik organisasjon i Storbritannia. Den koordinerer prosjekter som samler tusenvis av menigheter fra hele det evangeliske spekteret i landet. EA er ofte i media som representant for de evangeliske kristne.

Grunnen til denne artikkelen er at EA nettopp har ansatt ny generalsekretær. Den nye sjefen er Steve Clifford, som en del av denne bloggens lesere kjenner til. Noen husker nok også at Steve var taler sammen med John Noble på konferansen om husmenigheter som «Vårtegn» arrangerte på Grimerud Gård i 1996. Steve har vært administrator for menighetsnettverket Pioneer, og har på mange måter vært Gerald Coates sin høyre hånd gjennom mange år. Spøkefugler i miljøet har sagt at «Gerald representerer visjonen og Steve representerer hjernen i Pioneer». De siste årene har Steve ledet et team kalt «Inspire».

Jeg ønsker Steve lykke til med nye og STORE utfordringer!

Måltidsfellesskap

En viktig del av det å være kristen er å ha måltidsfellesskap. Jeg tror dette dreier seg om noe mer enn nattverden som en symbolsk handling (selv om det er viktig). Det dreier seg også om mer enn bare å spise sammen i forbindelse med menighetens arrangerte møter – enten dette er kveldsmat etter søndagsmøtet eller at vi spiser sammen når husfellesskapet samles. Selv om dette også er viktige ting. Jeg tror vi jevnlig bør ha både kristne og ikke-kristne hjemme hos oss for måltider. Dette er faktisk ett av kjennetegnene på et kristent hjem.

Her om dagen dukket det opp folk hjemme hos oss rundt middagstid. Men vi hadde ikke nok mat til alle. Så hva gjør man da? Den typisk norske løsningen er å gi mat til kjernefamilien, og be resten vente. Men jeg tror ikke at dette er den bibelske framgangsmåten. Derfor inviterte vi alle som var der til middag, og så delte vi på den maten vi hadde. Det viktigste poenget er nemlig ikke alltid å bli mett i magen, men å ha fellesskap. Heller åtte personer som alle får litt å spise og som alle har fellesskap, enn fire personer som blir stappmette, mens de andre sitter og venter på at vi «heldige» skal bli ferdige.

For tida studerer jeg evangeliet eter Markus. Det slår meg hvordan historien om da Jesus mettet 5000, henger sammen med versene rett i forkant (Markus 7,30-44). Det hele startet med at Jesus syntes synd på folket, for de var som sauer uten hyrde. De manglet altså stabilitet og retning i livene sine. Som svar på dette problemet, gir Jesus dem to ting: Først underviser han dem lenge og grundig, deretter sørger han for å gi dem mat.

Disiplene ble nesten litt «snurte» av Jesus sitt forslag om at de skulle gi mat til folket. De hadde jo bare mat nok til seg selv. De andre folka fikk da sannelig klare seg på egen hånd de også. Men her tenkte Jesus annerledes: Nei, dere skal gi dem mat, sa han til disiplene. Nå visste jo Jesus at han planla et mirakel med de brødene og fiskene. Men jeg tror ikke at poenget hans kun var at folk skulle få spise seg mette. Jeg tror Jesus ønsket å invitere alle inn til måltidsfellesskap med seg. Det å få lov til å spise sammen med Jesus og disiplene gjorde nemlig noe med selvbildet til de som ble invitert. Det var rett og slett en god opplevelse, som gikk langt utover det at de ble mette.

Jesus møtte altså behovene til de som var «uten hyrde» både gjennom undervisning og gjennom måltidsfellesskap. Kristne menigheter gir som regel mye undervisning. Men hvor ofte inkluderer vi folk i måltidsfellesskapet hjemme hos oss selv? Det finnes mange mennesker i samfunnet som er i en lignende situasjon som de 5000. De er som sauer uten hyrde, og de trenger gode opplevelser av trygghet og stabilitet. Det kan gjelde barn og ungdom fra hjem som har gått i stykker, innvandrere som ikke får venner her i landet, arbeidsløse, enslige eldre, folk som nylig har opplevd samlivsbrudd, osv. Lista er lang hvis vi begynner å tenke etter. Som eksempel var to av de som spiste hjemme hos oss her om dagen ungdommer fra skilsmissehjem, og hele tre av dem var innvandrere fra ulike europeiske land.

Emerging church

I desember var jeg med på en konferanse i Tyskland kalt «Emergent Deutschland» i Erlangen. Her var 70-80 mennesker fra hele Tyskland (pluss to nordmenn) samlet for å snakke om hvordan bygge menigheter som når postmoderne generasjoner i Europa. Til slike samlinger kommer det virkelig litt av hvert av mennesker – alt fra Jesus Freaks til katolikker. Men flertallet av de som kom var nok slike som enten nylig har plantet en ny menighet, eller som er i prosessen fram mot å gjøre det. Vertskap for samlingen var Elia, som ledes av Peter Aschoff, som er en gammel bekjent av meg.

«Emerging church» (EC) har blitt et begrep for en ny tankegang om relevante menigheter. I tillegg til framveksten av husmenigheter, så føler jeg at EC er ett av de mest spennende initiativer for å nå dagens europeere med evangeliet. EC er på ingen måte et enhetlig definert begrep. Det dekker en lang rekke ulike måter «å gjøre menighet» på. For den som ønsker å lese mer anbefales boka «The Emerging Church» av Dan Kimball. Selv om dette kanskje ikke er den beste boka om EC, så gir den en lettfattelig innføring i temaet.

Ett av fellestrekkene i EC er at man prøver å kombinere det som er bra fra eksisterende og historiske kirker med nye måter å gjøre ting på. Dette i motsetning til pinsebevegelsen og husmenigheter som – litt enkelt sagt – har som ideal «å rense vekk» alt som er kommet til av tradisjoner gjennom kirkehistorien. Målet for pinsebevegelsen er «tilbake til urkristendommen» slik den var på apostlenes tid. Man ser altså det som har skjedd gjennom kirkehistorien i stor grad som en avsporing, og man identifiserer seg derfor med grupper i ytterkanten (waldensere, anabaptister, bogomiler, osv).

Innen EC så er det mye mer vilje til å ha med seg det som er bra også fra historiske kirker. Derfor prøver man å få med seg det beste av åndelighet fra så ulike retninger som klosterbevegelsen, keltisk kristendom, latinamerikansk frigjøringsteologi og pietistisk vekkelseskristendom. Resultatet kan nok fort oppfattes som en «suppe». Jeg må innrømme at en del av det som skjedde på konferansen i Erlangen var mildt sagt uvant for oss fra Norge. Når det er sagt så har jo aldri «uvant» vært noe godt kriterium for å bedømme om noe er bra eller ikke.

Jeg har sansen for en del av det EC ønsker å oppnå. Spesielt liker jeg at man er villig til å prøve nye ting for å nå nye generasjoner med evangeliet. Men jeg liker også at man har respekt for kirkehistorien. Det er jo ikke slik at alt som har skjedd gjennom kirkens 2000 år har vært negativt. Tvert i mot har Gud jobbet aktivt med sitt folk og mye bra har skjedd. En del fornyelse i Norge mangler dette perspektivet synes jeg. Vi kan faktisk lære noe av generasjonene som har gått foran oss. Alt må selvfølgelig prøves mot Bibelens åpenbaring. Men vi gjør oss en bjørnetjeneste hvis vi mentalt setter en strek over det meste av det som har skjedd mellom år 100 og i dag.

Fellesskap for fellesskap

I dag fikk jeg en mail om et husmenighetsmiljø som hadde avgått ved døden. Stille og forsiktig sovnet det inn. Litt som en ensom gammel dame i en stor by. Hun kan bli borte uten at naboene reagerer, og så blir hun liggende der helt til noen finner henne etter lang tid.

Jeg blir trist når jeg hører om fellesskap som ender slik. Etter å ha vært opptatt av husmenigheter i over 25 år, så har jeg dessverre hørt slike historier alt for mange ganger. Samtidig hører jeg stadig oftere om nye fellesskap som starter opp. Spørsmålet blir da om det er mulig å hjelpe disse nye fellesskapene til å unngå en død i ensomhet. Jeg har ikke svaret, selv om jeg har noen tanker.

En ting som er viktig er å skape møteplasser for folk fra slike små fellesskap. Mennesker i husmenigheter har som regel godt fellesskap internt, men står ofte sørgelig alene – uten mye kontakt med andre i lignende situasjoner. Man leser gode bøker, følger med på blogger, og drar kanskje en sjelden gang på en konferanse. Men dette dekker ikke behovet for innspill og inspirasjon. Min erfaring er at det trengs mye støtte og oppmuntring for å lykkes med å etablere et husfellesskap som er levedyktig på lang sikt. Noen har også behov for veiledning, slik at de unngår de mest åpenbare veigrøftene.

Derfor vokser det fram en tanke om å lage «fellesskap for fellesskap». Altså et forum hvor de som bygger lokale fellesskap, jevnlig kan komme sammen med mennesker i lignende situasjoner fra andre steder. Et sted hvor ulike fellesskap kan ha fellesskap med hverandre. Det er noe godt ved å treffe de samme personer gjentatte ganger med jevnlig mellomrom. For på den måten vokser det fram gjensidige vennskap på kryss og tvers. Faktisk vil hele fellesskap kunne føle at de på den måten blir «bestevenner» med andre fellesskap.

Fortausmenigheter

Det ser ut til å være et fast tankemønster som går på at menighetsliv bør skje innenfor fire vegger. Men mange begynner å bli lei av å ha møter i menighetslokaler. For det første koster slike lokaler mye penger å ha, og dessuten virker det som det er vanskelig å få inn kirkefremmede. Svaret er for mange å starte samlinger i hjemmene. Man bytter altså ut menighetslokalets fire vegger med hjemmets fire vegger. Jeg er stor tilhenger av å bruke private hjem aktivt i menigheten. Men jeg er ikke sikker på at dette er den eneste muligheten. Kan man ikke tenke seg alternative samlingssteder?

Når jeg besøker storbyer i Europa så liker jeg å rusle rundt og titte. Ikke først og fremst på de store turistattraksjonene og de flotteste handlegatene. Jeg elsker å gå litt utenfor turiststrømmen, der hvor de lokale innbyggerne ferdes. En ting som har slått meg er hvordan det har poppet opp moskeer nær sagt over alt. Men dette er vanligvis ikke store, prangende bygg. Som regel er det små kafélignende lokaler som brukes. På den måten har en rekke muslimske menigheter etablert seg enkelt og billig nær til der folk ferdes.

Kan vi ikke se noe lignende skje med kristne menigheter? Som arbeidstittel i mitt hode har jeg valgt uttrykket «fortausmenighet». Med det mener jeg små samlingssteder i bydelene. Gjerne kombinert med en butikk, café, biljardsalong, frisørsalong, e.l. De kan bli baser for bønn, alfakurs og sosiale tiltak i nærmiljøet. Den første menigheten samlet seg jo på Tempelplassen (Apg 2,46) og Paulus leide seg plass på en skole (Apg 19,9)?

Når jeg er i Oslo for å be, så går jeg sjelden rundt i sentrum. Jeg bruker heller tida på Veitvet, Tøyen, Oppsal, og slike steder. Her bor det tusenvis av mennesker, men det er ikke mye å se til Guds menighet. Jeg sier ikke at den ikke er der, bare at den ikke synes så godt. Er ikke dette en utfordring for oss alle? Noen som er klar for en fortausmenighet i en av Oslo bydeler?